Sjåstad/Sylling - Nedre Sigdal 3-1

Etter en kjapp middag satte jeg fredag ettermiddag kursen vestover, og svingte etter å ha passert Liertoppen av fra E18 i retning Sylling. Jeg hadde før avspark konstatert at det ikke var Sylling jeg skulle til denne gangen, men nabobygda Sjåstad. Etter litt kjøring på snirklete småveier svingte jeg inn på en enda mindre vei ved Sjåstad samfunnshus, og så åpenbarte et lekkert idrettsanlegg seg, hvor samarbeidslaget Sjåstad/Sylling skulle spille sjettedivisjonskamp mot Nedre Sigdal mens duften av nyklippet gress hang over oss som var tilstede. 

Noe av det første jeg så etter å ha parkert var en bil som hadde stilt seg strategisk til for å kunne se kampen fra inne i bilen, og her var det tydelig at noen hadde tenkt å ha fest! Ølboksene var framme, og det var hyppig trafikk fra bilen i retning skogkanten bak parkeringa, og da lagene entret gresset for å varme opp fikk jeg bekreftet min mistanke om at her hadde vi med sigdøler på tur å gjøre.

Ved banekanten kom jeg så i prat med ei som mente at alt var bedre før. Hun kunne fortelle at før i tida, når Sylling og Sjåstad var separate lag og erkefiender, så ville en kamp dem imellom ha samlet et stort antall tilskuere, og det ville vært et yrende liv. Til dagens kamp var det dukket opp omlag femti tilskuere, de aller aller fleste med tilhørighet hos hjemmelaget. (Men når sant skal sies: Til sjettedivisjon å være er dette da ikke så aller verst!)

Da dommeren blåste i gang oppgjøret tok hjemmelaget raskt tak i kampen, men lenge ble det ikke produsert noe særlig med sjanser. Jeg sirklet rundt banen på jakt etter gode bilder, og siden hjemmelaget var i angrep i motsatt ende av banen slo jeg av noen ord med den godt voksne keeperen deres, som kunne fortelle at sønnen hans også spilte på laget.

Da vi akkurat hadde passert en halvtime spilt, og jeg var begynt å frykte at den lange rekka mi med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle ende fikk hjemmelaget et frispark litt ute på kanten. Gjestenes keeper trodde nok han var i ferd med å ta ballen da en motspiller dukket opp og på nær Zlatan-akrobatisk vis hælflikket den videre og i mål. En fortjent 1-0-ledelse. 

De rødkledde fortsatte å dominere ute på gressmatta, og med 39:15 på min stoppeklokke kom så 2-0, etter at et tilsynelatende enkelt innlegg traff baksida av foten til en av Nedre Sigdals menn og skiftet retning. Keeper ble helt fintet ut av dette, og ballen gikk i mål.

Ganske nøyaktig tre minutter senere kom så nok en stjerneprestasjon fra en av liungene. Et skudd fra lagets venstre side ble perfekt plassert utagbart for keeper i motsatt hjørne, og det sto dermed 3-0 da lagene tok pause.

Jeg hadde vært strategisk og oppholdt meg siste del av omgangen i den enden av banen som var nærmest kiosken, så jeg slo køen og bestilte meg en vaffel. Fikk beskjed om at jeg måtte vente litt, da den ikke var stekt ennå, og fikk etter noen minutters ventetid utlevert det som viste seg å være årets klart beste breddevaffel, og definitivt helt i alltime-toppen også. Nystekte vafler er altså bare helt suverent!

I pausen byttet de gulsvarte ut keeperen, som hadde fått seg en smell i første omgang. Hjemmelaget gjorde også flere bytter, og spillet jevnet seg etterhvert noe ut. Jeg observerte at ikke bare hadde de rødkleddes keeper sin sønn på høyre ving, høyrebacken hadde også en arving på spissplass, så her var det faktisk to far-sønn-kombinasjoner i aksjon samtidig, noe man ikke så ofte ser.

Stort sett var det god stemning ute på gresset, men vi fikk en situasjon hvor det ble litt ampert etter at en av sigdølene etter å ha blitt trampet på sa noe ufint som ga total bunntenning hos en av hjemmelagets karer. Reaksjonen fra Sjåstad/Sylling-spilleren kvalifiserte i høy grad til et gult kort, mens han som hadde utløst reaksjonen slapp unna med tilsnakk fordi dommeren ikke hadde hørt hva som ble sagt, men det var ingen tvil om at noe hadde blitt sagt. Heldigvis utartet dette ikke ytterligere, og ting roet seg raskt ned igjen.

Jeg begynte så smått å vente at med under et kvarter igjen av kampen, og 3-0-ledelse var dette avgjort, men da gjestene kontret inn en redusering i det 80. minutt var det tydelig at det tente et lite håp hos dem. En i trenerteamet tok nå plass bak mål for å agere ballhenter og få satt spillet raskere i gang igjen, men dette viste seg å være til ingen nytte. Hjemmelaget var nok nærmere 4-1 enn gjestene var ytterligere reduseringer, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-1, og man kunne feire den fortjente seieren med en runde «sa-sa-sa».

På vei tilbake til bilen slo jeg av en prat med de festende «bilskuerne», og fikk bekreftet en teori jeg hadde om at det var en av spillerne som skulle være sjåfør. At kompisen hadde gått på et tap hadde på ingen måte lagt noen demper på stemninga i bilen, og nå planla de å ta en tur ut og plukke ramsløk før de skulle på mathallen i Drammen og spise på vei hjem!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.