Etter en rolig formiddag kryssa jeg kommunegrensa til Nittedal, plukket opp Martin, og satte sammen med ham kursen videre nordover langs Rv4. Etter en kjapp pitstop for litt næringsinntak på Coopen i Hunndalen fortsatte vi vestover, og kom etterhvert fram til Dokka. «Vent litt», sier kanskje faste lesere av bloggen nå, «på Dokka har du jo vært før?». Joda, jeg har vært både på Nordre Lands bane på Brovold og «Sporten»s Dokka stadion, men i år har DSK flyttet sine hjemmekamper til Baggerudmoen i utkanten av landsbyen, og det var her det nå var duket for femtedivisjonskamp mot Vardal IF.
Etter rapporter om 400 tilskuere og kokende stemning i derbyet 16. mai var jeg spent på hva hjemmepublikummet ville varte opp med i gråvær og med fare for regn. Ikke overraskende vakte ikke de blåkledde fra Gjøviks vestkant det samme engasjementet som det et lokaloppgjør gjorde, og da dommeren blåste i gang oppgjøret nærmet vi oss 50 personer som omkranset banen.
Vi fikk innledningsvis se to lag som følte hverandre litt på tennene, uten å generere de helt store mulighetene. Etterhvert klarte hjemmelaget å få til noe, men det virket likevel litt tannløst. (Kan man si det når man nettopp har sagt at de føler hverandre på tennene?)
Det var likevel ikke spilt mer enn knapt ti minutter da det oppsto litt dramatikk. Etter en tilsynelatende helt ufarlig duell falt en av Vardals spillere om og ble liggende og vri seg i smerter mens han brølte høyt. Tilfeldigvis var det ambulansepersonale tilstede som heller ville vente her og se kamp enn å sitte et annet sted og se i veggen, og disse kom til og etter en lang stopp i spillet ble han støttet av gressmatta, heldigvis delvis for egen maskin. Det var likevel rimelig klart at vi neppe så ham på banen mer i dag, og jeg krysser fingre og tær for at behandlingen som nok kreves av det som virka som en kneskade blir god.
Dommeren stoppet nok sin klokke under stoppet i spillet, men det gjorde ikke jeg, så da en av Dokka-spillerne fyrte av et kanonskudd som endte i nettet viste klokka 20:50, og vi fikk høre at det definitivt var noen lufthorn tilstede blant tilskuerne.
Resten av omgangen syntes jeg hjemmelaget hadde et lite grep om det som skjedde ute på den fortsatt noe vårlige gressmatta, og det kunne egentlig virke som om de selv også var litt sånn halvveis happy med 1-0-ledelsen. Det som da skjedde var selvsagt at inn mot pause fikk gjestene fra VIF kjempet til seg litt initiativ, og i det 42. minutt ble 1-1 stanget inn etter et hjørnespark.
Dokka innså nå at skulle de vinne dette kunne de ikke slappe av, og bare halvanna minutt senere smalt det på nytt fra de rødblå. De blåkledde fra Toten (Jeg benytter enhver anledning til å påpeke mitt synspunkt om at Gjøvik ER en del av Toten, tross at en del derfra ikke vil innse det) hørte bare suset av ballen mens den suste forbi, og dermed sto det 2-1 da dommeren etter vel fem minutters overtid blåste av første omgang.
Mens jeg gikk mot kiosken møtte jeg opptil flere som ville høre hvorfor jeg hadde forvillet meg til Nordsinni denne lørdagen, men jeg fikk da til slutt skaffet meg en vaffel. Vaffelen var veldig god, og hadde stekerne hatt bare litt mer røre i jernet så den ikke hadde vært helt sprø hadde den vært oppe og snust på det absolutte toppsjiktet.
Andre omgang fortsatte i stor grad slik mye av første hadde vært, jeg sto med en følelse av at hjemmelaget var et lite knepp kvassere enn de tilreisende, og joda, før ti minutter av omgangen var spilt fikk vi 3-1. Denne gangen var det ingen kanonkule som endte i nettet, men derimot klarte Dokka å utnytte et øyeblikks kaos hos de blås forsvar på mest mulig effektivt vis.
Vardal hadde likevel ikke gitt opp, og ikke lenge etterpå var de svært nær en redusering da et frispark etter litt om og men endte i målet. Dommeren viste seg dog å stoppe jubelen raskt, da han (sannsynligvis helt korrekt) mente målscoreren var grundig plassert offside.
Med under ti minutter igjen til full tid fikk bortelaget så nok en mulighet. En av spillerne ble felt foran mål, og dommeren pekte på straffemerket. Eksekutøren gjorde det han skulle, og tross at DSK-keeper Slåttsveen gikk riktig vei endte ballen i mål til 3-2 og nytt håp om å få et poeng med seg østover igjen.
I det klokka tikket mot nitti spilte minutter skjedde noe lignende som knapt ti minutter tidligere. En av blåtrøyene gikk i bakken, og det ble febrilsk ropt etter straffespark. Denne gangen fikk man ikke gehør hos den sortkledde, selv om det fra min posisjon ganske langt unna så ut til å være minst like mye forseelse denne gangen som det som ble straffespark. Dømt var uansett dømt, og da dommeren etter et par minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-2, og hjemmelagets spillere og publikum kunne sammen juble for tre nye poeng.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar