Nedre Sigdal - Vikåsen 5-1

Etter opprinnelig å ha hatt en plan om å dra til Telemark denne mandagskvelden endte jeg etter mye om og men opp med å sette kursen nordover etter å ha passert Drammen i stedet for sørover. Jeg kom etter hvert inn i en kommune jeg aldri hadde besøkt før, og var så klar for å se sjuendedivisjonskamp mellom Nedre Sigdal og Vikåsen.

Stadionet i kommunesenteret Prestfoss var ved første øyekast et imponerende skue. Publikumsfasilitetene var kanskje så som så, men et flott friidrettsanlegg rundt en gressmatte som ved andre øyekast viste seg å kanskje ikke være helt optimal, men vi får skylde på kaldværet som har vært på Østlandet de siste ukene for at matta ikke viste seg fra sin helt beste side. I to av sidene rundt banen var det oppoverbakke, så de som ville ha bedre oversikt enn nede fra banekanten hadde god mulighet til det. Jeg hilste på Christian som var speaker og kioskansvarlig (Godt hjulpet av et par småttiser), og tok så plass nede ved banen.

Vikåsen hadde starta sesongen med å ta nøyaktig null poeng på sine seks første kamper, så det var liten tvil om at et visst favorittstempel heftet ved vertskapet i kveld. Myntkast ble tatt, og når kampen kom i gang var det faktisk slett ikke så enveiskjørt som man kunne frykte innledningsvis. Riktignok var det hjemmelaget som de første tjue minuttene hadde vært nærmest scoring med et stolpetreff, men på cornerstatistikken som ofte også sier noe om kampbildet var det gjestene som lå klart foran.

Likevel, nøyaktig da vi var kommet halvveis i den første omgangen, så var det hjemmelaget som kunne juble, og her var det virkelig grunn til å juble. Målet som ga 1-0 var virkelig av det flotte slaget, og jeg hørte en lagkamerat av skytteren som erklærte dette som årets mål.

Etter scoringen tok kanskje hjemmelaget litt mer over, men uten at de klarte å overliste de bakre rekker hos orangetrøyene fra Mjøndalens svar på Beverly Hills. Ellers var lenge det mest nevneverdige som skjedde at en av Vikåsen-spillerne ble liggende nede ei stund etter å ha fått en smell i skuldra som gjorde at han måtte gi seg etterhvert, og at en av hjemmelagets menn fikk beskjed av dommeren om å komme seg av banen inntil han hadde fått på seg leggbeskyttere.

På grunn av skadesituasjonen ble det noen tilleggsminutter før pause, og godt ut i tilleggstiden vartet så Vikåsen opp med årets første bortemål, og også dette var virkelig en perle. Et frispark ble hamret forbi Nedre Sigdals gode keeper til 1-1.

Det var dermed ett mål til hvert lag da det ble pause, og mens spillerne la planer for andre omgang gikk jeg opp til kiosken og skaffet meg en helt nystekt vaffel. Meget bra, og jeg ble også stående og prate litt med noen lokale mens andre omgang startet.

Da kampen ble gjenopptatt tok det ganske nøyaktig 40 sekunder før ballen igjen lå i nettet, og oppskriftsmessig var det vertskapet som igjen hadde tatt ledelsen.

Etter at deres ukrainske målvakt hadde vartet opp med en klasseredning på et frispark fra sekstenmeteren overtok igjen de gule og fortsatte å å male på, og i det 55. minutt fikk vi også 3-1 på et frispark som om det ikke var tvillingen til det frisparket bortelaget hadde scoret på iallfall var beslektet.

I det klokka passerte 63 spilte minutter kom så 4-1, og det var vel nå svært liten tvil om at kampen skulle ende med hjemmeseier. Med ti minutter igjen ble riktignok et lite håp tent da dommeren dømte straffe, men når denne ble satt utenfor, da hjelper det lite.

Knappe fire minutter senere var det så hjemmelagets tur å få prøve seg fra ellevemetersmerket, og for dem gikk det riktig så bra. 5-1, og 84 minutter spilt.

Sluttminuttene av kampen vil først og fremst huskes for to ting. Det ene er mygg, for det ble enorme mengder av det etterhvert, og det andre er gule kort, som det ble nesten like mange av. Jeg talte ikke selv, men lot meg fortelle at det skal ha blitt delt ut hele 12 eksemplarer av arten, og det i en kamp som på ingen måte var spesielt stygg.

Kampen endte etter noen minutters overtid som neppe noen andre enn mygga satte pris på med 5-1 hjemmeseier, og Vikåsen må vente enda litt før de får sine første poeng i år. Selv hastet jeg mot bilen, og fikk på veien overrakt et Nedre Sigdal IF-skjerf som jeg kan innlemme i samlingen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sjåstad/Sylling - Nedre Sigdal 3-1

Etter en kjapp middag satte jeg fredag ettermiddag kursen vestover, og svingte etter å ha passert Liertoppen av fra E18 i retning Sylling. Jeg hadde før avspark konstatert at det ikke var Sylling jeg skulle til denne gangen, men nabobygda Sjåstad. Etter litt kjøring på snirklete småveier svingte jeg inn på en enda mindre vei ved Sjåstad samfunnshus, og så åpenbarte et lekkert idrettsanlegg seg, hvor samarbeidslaget Sjåstad/Sylling skulle spille sjettedivisjonskamp mot Nedre Sigdal mens duften av nyklippet gress hang over oss som var tilstede. 

Noe av det første jeg så etter å ha parkert var en bil som hadde stilt seg strategisk til for å kunne se kampen fra inne i bilen, og her var det tydelig at noen hadde tenkt å ha fest! Ølboksene var framme, og det var hyppig trafikk fra bilen i retning skogkanten bak parkeringa, og da lagene entret gresset for å varme opp fikk jeg bekreftet min mistanke om at her hadde vi med sigdøler på tur å gjøre.

Ved banekanten kom jeg så i prat med ei som mente at alt var bedre før. Hun kunne fortelle at før i tida, når Sylling og Sjåstad var separate lag og erkefiender, så ville en kamp dem imellom ha samlet et stort antall tilskuere, og det ville vært et yrende liv. Til dagens kamp var det dukket opp omlag femti tilskuere, de aller aller fleste med tilhørighet hos hjemmelaget. (Men når sant skal sies: Til sjettedivisjon å være er dette da ikke så aller verst!)

Da dommeren blåste i gang oppgjøret tok hjemmelaget raskt tak i kampen, men lenge ble det ikke produsert noe særlig med sjanser. Jeg sirklet rundt banen på jakt etter gode bilder, og siden hjemmelaget var i angrep i motsatt ende av banen slo jeg av noen ord med den godt voksne keeperen deres, som kunne fortelle at sønnen hans også spilte på laget.

Da vi akkurat hadde passert en halvtime spilt, og jeg var begynt å frykte at den lange rekka mi med kamper som ikke hadde endt 0-0 skulle ende fikk hjemmelaget et frispark litt ute på kanten. Gjestenes keeper trodde nok han var i ferd med å ta ballen da en motspiller dukket opp og på nær Zlatan-akrobatisk vis hælflikket den videre og i mål. En fortjent 1-0-ledelse. 

De rødkledde fortsatte å dominere ute på gressmatta, og med 39:15 på min stoppeklokke kom så 2-0, etter at et tilsynelatende enkelt innlegg traff baksida av foten til en av Nedre Sigdals menn og skiftet retning. Keeper ble helt fintet ut av dette, og ballen gikk i mål.

Ganske nøyaktig tre minutter senere kom så nok en stjerneprestasjon fra en av liungene. Et skudd fra lagets venstre side ble perfekt plassert utagbart for keeper i motsatt hjørne, og det sto dermed 3-0 da lagene tok pause.

Jeg hadde vært strategisk og oppholdt meg siste del av omgangen i den enden av banen som var nærmest kiosken, så jeg slo køen og bestilte meg en vaffel. Fikk beskjed om at jeg måtte vente litt, da den ikke var stekt ennå, og fikk etter noen minutters ventetid utlevert det som viste seg å være årets klart beste breddevaffel, og definitivt helt i alltime-toppen også. Nystekte vafler er altså bare helt suverent!

I pausen byttet de gulsvarte ut keeperen, som hadde fått seg en smell i første omgang. Hjemmelaget gjorde også flere bytter, og spillet jevnet seg etterhvert noe ut. Jeg observerte at ikke bare hadde de rødkleddes keeper sin sønn på høyre ving, høyrebacken hadde også en arving på spissplass, så her var det faktisk to far-sønn-kombinasjoner i aksjon samtidig, noe man ikke så ofte ser.

Stort sett var det god stemning ute på gresset, men vi fikk en situasjon hvor det ble litt ampert etter at en av sigdølene etter å ha blitt trampet på sa noe ufint som ga total bunntenning hos en av hjemmelagets karer. Reaksjonen fra Sjåstad/Sylling-spilleren kvalifiserte i høy grad til et gult kort, mens han som hadde utløst reaksjonen slapp unna med tilsnakk fordi dommeren ikke hadde hørt hva som ble sagt, men det var ingen tvil om at noe hadde blitt sagt. Heldigvis utartet dette ikke ytterligere, og ting roet seg raskt ned igjen.

Jeg begynte så smått å vente at med under et kvarter igjen av kampen, og 3-0-ledelse var dette avgjort, men da gjestene kontret inn en redusering i det 80. minutt var det tydelig at det tente et lite håp hos dem. En i trenerteamet tok nå plass bak mål for å agere ballhenter og få satt spillet raskere i gang igjen, men dette viste seg å være til ingen nytte. Hjemmelaget var nok nærmere 4-1 enn gjestene var ytterligere reduseringer, så da dommeren blåste av kampen sto det fortsatt 3-1, og man kunne feire den fortjente seieren med en runde «sa-sa-sa».

På vei tilbake til bilen slo jeg av en prat med de festende «bilskuerne», og fikk bekreftet en teori jeg hadde om at det var en av spillerne som skulle være sjåfør. At kompisen hadde gått på et tap hadde på ingen måte lagt noen demper på stemninga i bilen, og nå planla de å ta en tur ut og plukke ramsløk før de skulle på mathallen i Drammen og spise på vei hjem!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.