lørdag 14. mai 2022

Nordstrand 3 - Lambertseter 2 (7-2)

Etter en solid middagslur nappet jeg med meg kameraet og en brusboks og hoppet i bilen. Kursen satte jeg sørover, men denne gangen ikke ut av kommunen. Etter å ha forsert flere tunneller og litt av Mosseveien svingte jeg opp lengst sør på Nordstrand, og kom etterhvert til Hallager idrettspark. Her tok jeg først en liten runde og fotograferte de banene som manglet til Stadionhjerte, før jeg tok plass ved den store banen, klar for å se tiendedivisjonsoppgjøret mellom Nordstrands tredjelag og Lambertseters andrelag.

Før kampen slo jeg av en prat med folk fra begge leire. Hjemmelaget hadde jeg alt googlet meg fram til at hadde en til seniorfotball å være skyhøy gjennomsnittsalder, mens det var nytt for meg at gjestene i praksis var et aktivitetstilbud for syriske flyktninger. Det var lett å se at snittalderen her må ha vært under det halve av den hos motstanderne, og jeg var spent på om det kom til å få noen betydning i kampen.

Da kampen ble sparket i gang tok det bare noen få minutter før man ble enige om å bytte ut matchballen med en ball bortelaget hadde med til oppvarmingen. At det ble spilt med borteball lot ikke til å affisere de erfarne Nordstrand-spillerne, som raskt viste seg som det førende laget. Etter rundt ti minutter var de også nær å ta ledelsen da det måtte en dobbeltredning til for å stoppe en corner.

Nordstrand 3 fortsatte å presse på, og i det 18. minutt kom endelig belønningen, men på et noe uventet vis. De blåhvites venstreback hadde ført ballen opp på vingen, og lempet avgårde det som så ut som et relativt dårlig innlegg. Selv hadde han nesten snudd seg og begynt å småjogge tilbake igjen, da ballen plutselig fikk en uventet dupp og snek seg under tverrliggeren til keeperens uendelige fortvilelse. 1-0, uten at han som sto bak lot helt til å tro det.

Lambertseter 2s keeper var som sagt veldig fortvilt over baklengsmålet, og selv ikke et par høyst kvalifiserte redninger fikk ham til å riste det av seg. Lagkameratene og trenerne ba ham flere ganger om å glemme det, men han virket fortsatt preget. Rett før det var spilt 27 minutter fikk han så noe annet å tenke på da en av hjemmelagets karer kom alene gjennom og banket ballen i mål. Tross sinte rop fra sidelinja med krav om offside sto dommeren på sitt, og noterte ned 2-0.

Ganske nøyaktig fire minutter senere kom så et mønsterangrep fra vertskapet, og med 3-0 kunne det begynne å virke avgjort.

Gjestene hadde dog ikke gitt opp, og fortsatte å stange mot NIF-forsvaret, men lenge uten å klare å overrumple dem. I det 37. minutt lyktes det endelig for en av de for anledningen overtrekksvestkledte å få avsluttet i mål, og det ble feiret som om det var snakk om en matchavgjørende overtidsscoring i en CL-finale.

Tross et par store sjanser til hjemmelaget sto det fortsatt 3-1 da det ble blåst til pause. Etter en kort hvil ble kampen igjen blåst i gang av dagens dommer (som viste seg å være selveste Nordic Stadiums!), og det tok nå bare 3-4 minutter før vertskapet økte ledelsen til 4-1. Noen få minutter senere kom så 4-2, og igjen fikk vi se enorme gledesscener.

Like før timen var spilt syntes jeg det begynte å bli en del hoftefeste å se blant Nordstrand-veteranene, og jeg begynte så smått å undres på om kanskje det begynte å røyne såpass på nå at de betydelig yngre motstanderne kunne øyne en mulighet for et comeback. Jeg hadde knapt tenkt tanken før vi igjen fikk en scoring, men det var nok en gang Nordstrand som fikk et kryss i dommerens protokoll, og dermed sto det 5-2.

Nordstrand virket nå å ha bortimot full kontroll ute på banen, og når det fysiske overtaket jeg hadde trodd gjestene kanskje hadde viste seg å ikke eksistere (faktisk måtte på et tidspunkt LIFs keeper tøye litt) ble det tøft. Enda tøffere ble det da et hjørnespark ble skrudd rett i mål (riktignok via keeper, men jeg tror ballen ville gått i mål uansett, og da tilkjenner The Dubious Goals Panel scoringen til han som skjøt ballen). 6-2 sto det iallefall nå.

Lambertseters forsvar hadde hele veien i større grad vært basert på enkeltprestasjoner enn på stram organisering, og da nivået på prestasjonene begynte å dale mot slutten av kampen fikk vi en rekke muligheter for NIF som de ville ergret seg grønne over at ble misbrukt hadde de ikke ledet så klart. Flere av sjansene kom etter horrible balltap i forsvarsrekka, og da vi et par minutter før full tid fikk 7-2 var det på ingen måte ufortjent.

7-2 sto seg til kampen ble blåst av så den lokale stokkanda fikk fred og ro, og omgitt av mygg satte jeg igjen kursen mot bilen, og dro hjem via en pitstop for å raske med meg en kebab.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar