Etter gårdagens nokså lange utflukt ut av Kristiansand bestemte jeg meg for å filtrere vekk de langreiste alternativene for hva jeg skulle se i dag. I tillegg hadde en nær entydig folkeopinion bedt meg velge vekk Randesund, mens Stian hadde sagt at jeg burde vente til en gang han var hjemme før jeg tok Moseidmoen. Det jeg da sto igjen med av alternativer var Søgne og Vigør, og da ble det gressmatta på det nye stadionet i Søgne som ble avgjørende for at jeg tok turen dit for å se fjerdedivisjonskampen Søgne - Donn.
Jeg kom fram i god tid før kamp og benyttet anledningen til å rydde litt i bilen, før jeg fikk låne en stikkontakt til min elektriske kjølebag mens jeg var der så det som lå der holdt seg kaldt. Mens jeg ventet på avspark på den flunke nye tribuna kom plutselig en fyr bort og hilste på meg med at «Jeg vet hvem du er, men du vet ikke hvem jeg er». Dette viste seg å være den lokale banehopperen Kjell Erik, så da fikk jeg slått av en hyggelig prat med ham.
Etter å ha fotografert myntkastet dukket igjen Simen opp, og han kunne også introdusere meg for med-Donn-er Magnus, så jeg befant meg nå offisielt i borteseksjonen på stadion, som så vidt jeg kunne observere ikke besto av stort fler enn de to. Dette ble enda tydeligere etter tre minutters spill, da ballen havnet i nettet bak Søgnes keeper, og jeg ikke så flere enn dem og de på benken som jublet. 0-1.
Etter dette dabbet kampen noe av, men jeg syntes egentlig det var gjestene som for anledningen spilte i rødt som lot til å føre kampen. Det kom derfor som noe av en kalddusj da Søgne like før omgangen var halvspilt overlistet Donn-forsvaret og utlignet til 1-1. En av Donn-spillerne prøvde fortvilet å hevde at han som scoret var offside, men det var det ingen som var enige med ham i.
Dette baklengsmålet, samt en ny sjanse til de blå like etterpå lot dog til å være det sparket i ræva Donn trengte for å våkne igjen. I løpet av fem magiske minutter før halvtimen var spilt kom i rask rekkefølge 1-2, 1-3 og til slutt 1-4 som resultat av et perleangrep. Nå kunne det virke som om ting var avgjort.
Hjemmelaget var resten av omgangen omtrent ikke i nærheten av å skape noe, og måtte se situasjonen gå fra vondt til verre da gjestene økte til 1-5 4-5 minutter før pause.
I pausen trakk jeg bort til kiosken, hvor det viste seg at det var massive logistikkutfordringer knyttet til vaffelproduksjonen. Jeg lot meg heldigvis ikke skremme av at det var litt ventetid, og da jeg endelig fikk utlevert en nystekt vaffel var den verdt hvert sekund av ventetiden. Her er vi rett og slett oppe og lukter på årsbeste!
Andre omgang er det egentlig ikke stort å fortelle om. Søgne åpnet kanskje litt friskere enn i første omgang, men Donn lot til å ha ganske bra kontroll. De største målsjansene kom da Donns keeper lot til å være helt på bærtur, men i siste sekund reddet seg inn, og da Donn satte et frispark i tverrliggeren. Mål ble det derimot ikke.
Kampen endte dermed 1-5, og med 21 mann på banen etter at en Søgne-spiller ble litt overivrig i et forsøk på å avverge nok et baklengsmål. Jeg satte deretter kursen tilbake mot hotellrommet mens jeg funderte på hva og hvor jeg skulle spise middag etter å ha fått publisert denne bloggposten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar