Stenungsund - Angered 5-1

Fredagskveld, og nå som fotballsesongen går mot slutten var det bare å jakte nye baner. Menyen for kvelden var heller mager, og etter å ha valgt bort noen andre- og tredjelag vest for Oslofjorden bestemte jeg meg for å ta turen mot Bohuslän. Jeg fikk lurt med meg Sören som passasjer, og etter noen timer på motorveien sørover kom vi til Stenungsund, hvor det var klart for division 2-kamp mellom Stenungsunds IF og Angereds BK.

På Bästkustställningar arena betalte vi oss inn (I inngangen gikk det heldigvis problemfritt å bruke cash), og tok anlegget i nærmere øyensyn. Jeg hadde basert på research på Google maps et lite håp om en tribune med tak, men innså at det eneste tilbudet utenom et par små tretribuner var en balkong noen kunne stå og gjemme seg under. Min medsammensvorne hadde heldigvis med seg paraply, mens jeg selv stilte i Forsvarets regnjakke, så vi var begge relativt godt beskyttet mot regnbygene som kom og gikk.

Ute på kunstgresset kom bortelaget, som var så godt som nedrykksklare svært godt i gang, men tross et spillemessig overtak fikk de ikke noen uttelling. De fikk derimot etter vel 13 minutter en solid kalddusj tross at regnet hadde gitt seg, da hjemmelaget litt ut av det blå tok ledelsen 1-0.

De for anledningen neongule fra Göteborgs østkant fortsatte likevel å kjempe videre, og i det 35. minutt lyktes de med et flott angrep, og det sto plutselig 1-1. Målscoreren stormet inn i målet for å hente ballen, men den hadde alt hjemmelagets keeper plukket opp, og det ble nesten antydninger til litt håndgemeng. Dommeren kom raskt til og fikk roet gemyttene noe, men ikke mer enn at det måtte deles ut et gult kort før spillet ble gjenopptatt.

Hjemmelaget tok seg nå sammen, og når sant skal sies så de seg aldri tilbake etter dette. Foran nærmere hundre fremmøtte tilskuere tok de igjen over, og fire minutter etter utligningen hadde de igjen tatt føringen. Ledelsen som trakk dem unna kvalifiseringsplassen førte til enorm jubel, og 2-1 sto seg helt til dommeren blåste og sendte lagene i garderoben til pause.

Pausen ble som vanlig brukt til å teste ut tilbudet i kiosken, og her ble det plutselig problematisk å være nordmann. I utgangspunktet godtok man kun betaling med swish, og det går jo ikke når man ikke er svensk, men jeg klarte til slutt å få argumentert meg fram til å få betale uten veksel med en seddel. Sjokoladebollen jeg fikk var uansett helt utsøkt, og jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde skaffet meg enda en når jeg først var der inne!

Etter hvilen ble fotballkampen aldri virkelig spennende. Etter 17 minutter økte SIF ledelsen til 3-1, og selv om de tilsynelatende slapp Angered noe mer inn i kampen etter dette virket det likevel som de hadde ganske god kontroll i de bakre rekker. Med 77:30 på min stoppeklokke kom så 4-1, og da det gjensto to minutter av ordinær tid kom også 5-1 som drepte de siste spor av spenning i kampen.

Selv om det hadde begynt å regne igjen trivdes visst dommeren veldig godt, for tross at kampen var avgjort la han til masse tid. Da han endelig blåste av var det bare å storme i bilen og sette kursen nordover igjen. Like etter vi hadde startet kom så et skybrudd av bibelske dimensjoner, så vi priste oss lykkelige over at kampen ikke hadde vært en halvtime senere. Etter tre nye timer på veien (Med Morten, Paul Thomas og Christian på høyttalerne (Altså siste Pyro og Pivo)) var vi atter tilbake i hovedstaden, og kunne skille lag etter en fin tur.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

FC Oslo - KFUM 2 (2-2)

Etter å ha forlatt Grorud og hatt en begivenhetsløs kjøretur til Bjølsen sammen med Mattis og Lars fant jeg etterhvert et sted å dumpe bilen langs Biskop Heuchs vei. Vi var noen minutter for sent ute til avspark, og så at det var et betydelig publikumsoppmøte til fjerdedivisjonskampen mellom FC Oslo (Eller Gamle Oslo som de heter i terminlistene) og KFUM 2.

Grunnen til det store oppmøtet var nok at dette var en potensielt helt avgjørende kamp i toppen av divisjonen. Med hjemmeseier ville Adam Larsen Kwaraseys menn være så godt som klare for opprykk, mens med borteseier ville alt være åpent i toppen av divisjonen. Jeg fant etter ankomst ut at det ikke hadde vært noen scoringer, og at kampen var sparket i gang ganske presis 2015, så det gikk an å vite sånn omtrentlig når hendelser resten av omgangen fant sted.

Jeg konkluderte etterhvert med at tilskuertallet må ha vært godt over 150, og sannsynligvis også godt over 200. Dette er tall man ikke ofte ser i fjerdedivisjon noe sted, og iallfall ikke i Oslo. De mange frammøtte fikk se begge lag komme til store muligheter, og den største var det kanskje KFUM 2 som kom til da ballen tross at Tore mente den teknisk sett ikke var nær streken var nær nok til at jeg velger å hevde at den ble reddet på strek etter en corner.

Ikke lenge etter stormet de hvitkledde framover i angrep, og ballen endte i mål etter omlag 35 minutters spill. Stor jubel, og målscoreren klarte å pådra seg et gult kort, muligens for å ha jublet rett foran bortebenken. 1-0, og kveldens myndige dommer måtte også komme med noen svært morske meldinger til noen andre av hjemmelagets spillere.

1-0 sto seg til pause, og jeg fant tilbake til Mattis og Lars som sto i et hjørne av banen. Her var også Kristoffer dukket opp, og det ble mye snakk om trøndersk groundhopping. Etterhvert var lagene tilbake på banen, men mentalt hadde visst hjemmelaget fortsatt pause. For FC Oslo tok ikke pausen slutt før KFUM 2 etter 25 sekunder hadde scoret 1-1, og nå pakket faktisk de frammøtte fra Profetene fram flaggene sine!

Vertskapet våknet etterhvert, og vi fikk bivåne en tett andreomgang som fort kunne ha bikket begge veier. Det ble likevel hjemmefansen som ble de neste som kunne juble, da 2-1 ble satt i nettet vel 11 minutter etter hvilen. «Stille i kjerka, nå er det stille i kjerka» var blant sangene som runget utover banen, og det var sant å si ikke mye å høre fra KFUM-supporterne. Hjemmefansen hadde på sin side et rikholdig repertoar, og en av gjengangerne var «Vi trener en gang i uka!».

Jeg trakk etterhvert igjen ned mot banekanten, og møtte her helt tilfeldig Trygve som også hadde tatt turen på kamp. Vi ble stående og snakke om løst og fast og breddefotball og breddebaner og ymse, og plutselig viste stoppeklokka 82:20 og KFUM 2 hadde scoret 2-2.

Herfra og inn virket de hvitkledde veldig nervøse. Med uavgjort var det fortsatt de som hadde fordelen i kampen om opprykksplassen, mens med borteseier ville som sagt alt være åpent. KFUM-spillerne trøkket derfor voldsomt på, mens hjemmelagets menn hadde sin fulle hyre med å stå imot presset. Da dommeren etter maaange minutters overtid endelig blåste av og det ennå sto 2-2 var det derfor stor glede å spore hos spillere og supportere av FC Oslo, mens KFUM 2s tilhengere innså at de nå var avhengige av at motstanderne skulle snuble i en annen kamp for at de skulle klare å vinne serien.

Jeg satte kursen hjemover, og ble først sinket av flere lysreguleringer opp mot Tåsen, før jeg brukte en uendelighet av tid på å komme meg forbi Storokrysset hvor det var stengt under brua. Jeg kom meg etterhvert i hus, og innså at jeg var så sliten at blogging fra dagens kamper måtte utsettes.

Flere bilder (ikke veldig mange pga forferdelige flomlys) fra kampen kan du se på Google photos.

Grorud 2 - Lyn (1-4)

Etter en lang dag på jobb innså jeg at heller ikke denne tirsdagen ble det noen groundhopping, så jeg sendte en sms til mediesjefen i Grorud, Frode, og hørte om det var kurant å komme og fotografere der i kveld. Han svarte positivt, og toget hjem var nesten ikke forsinket, så etter å ha vært hjemme og hentet litt mer klær samt fotoapparatene mine var jeg fem minutter før avspark på plass for tredjedivisjonskampen mellom Groruds andrelag og Lyn.

I et relativt ufyselig høstvær var det en betydelig mengde Lyn-supportere som hadde tatt turen opp til Grorud, og det ble før avspark futtet av litt pyroteknikk av en type med en fæl lukt. Spillet kom så i gang, og de opprykksjagende vestkantguttene gikk rett i angrep, og fikk nesten umiddelbart et straffespark. Klokka hadde bare gått i knapt to og et halvt minutt da ballen ble skutt i mål, og det sto 0-1 til bortefansens store glede.

Grorud-rekruttene kjempet seg etterhvert inn i kampen igjen, og like før det var spilt 18 minutter var det hjemmelagets tur å juble. Ballen ble kjempet i nettet til 1-1, og målscorer valgte å feire med å juble rett mot Bastionen. Dette var for å si det mildt lite populært, og jeg ble når sant skal sies ganske overrasket over at dommeren beholdt kortet i lomma.

Jeg hadde som sagt måttet skynde meg for å rekke kampen, så jeg innså at jeg ikke kunne vente helt til pausen med å få i meg noe næring. Jeg bestilte derfor en såkalt «hagle», to pølser i én lompe, i kiosken, og oppdaget til min store forundring at jeg fikk to ulike pølser. Det gjorde seg uansett med litt næring i vomma.

Etter å ha spist oppsøkte jeg den genuine borteopplevelsen, så jeg slo meg ned på tribuna bak mål sammen med Mattis og Lars. Jeg kunne nå sitte og irritere meg over det finmaska nettet foran supporterne fram til et hjørnespark i det 33. minutt ble ekspedert i mål til 1-2 i motsatt ende av banen.

1-2 sto seg til pause, og glade Lyn-supportere kunne feire litt i femten minutter før det braket løs igjen ute på kunstgresset. Andre omgang ble aldri spennende, selv om det tidlig oppsto litt dramatikk da Lyn trodde de hadde scoret, men assistentdommeren mente ballen hadde vært ute. Det som skjedde var at ballen trillet mot mål, men keeper så ut til å ha full kontroll på å skjerme den ut. Den traff likevel stolpen, og spratt tilbake på banen før den etterhvert ekspedert i mål. AD hevet flagget, dommer kom ut og hadde en prat med ham, og det ble dømt utspill fra mål. Hadde Bastionen vært lite fornøyde da 1-1 kom var de definitivt ikke mer happy nå.

Det tok bare knapt fem nye minutter før vi igjen fikk scoring, og denne gangen var det ingen tvil om at den ble tellende. 1-3, antydninger til banestorming, og nå begynte det å lukte avgjort her. I forbindelse med scoringen fikk Groruds keeper seg en smell og ble liggende nede litt, noe som fikk bortesupporterne til å begynne å komme med meldinger om faking av skade. Dette ga Groruds Geirald Meyer total bunntenning, og han begynte å skjelle ut de tilreisende, noe som sjelden medfører noe godt. Gemyttene roet seg etterhvert ned, og alle kunne igjen fokusere på seg og sitt.

Lyn kjørte nå kampen helt, og kom til flere store sjanser, men vi måtte vente helt til det gjensto bare et knapt kvarter av kampen før vi igjen fikk et mål. Med 1-4 ble selv de mest fatalistisk innstilte av Lyn-supporterne med på å synge «Vi er serieleder», før også en mystisk supportersang som ble avsluttet med «Scheiße Bossekop» (av alle lag å hate, Bossekop liksom?) ble dratt ut av sekken!

Kampen endte etterhvert 1-4, og jeg leverte igjen fotovesten før jeg lokaliserte Mattis og Lars og satte kursen mot Bjølsen for nok en kamp mens Lyns spillere og supportere feiret tre nye poeng.

Flere bilder fra kampen (mye dårlig grunnet elendige lysforhold) kan du se på Google photos.

Strindheim - Rana 3-1

Etter å ha forlatt kampen på Kvål kjørte jeg forbi Singsaker og dumpet Henrik, før jeg fortsatte over Tyholt og til Strindheim. Her klarte jeg på mystisk vis å klemme bilen inn på en altfor trang parkeringsplass, før jeg tuslet opp til Ruta arena, en bane jeg også hadde vært på for noen år siden. Her var det i kveld klart for tredjedivisjonskamp mellom Strindheim og Rana FK.

Siden forrige besøk hadde man fått på plass containertribuner, flyttet benkene over på motsatt side og ikke minst malt speakerbua, hvor man spilte musikk i et utvalg fra Åge Aleksandersen til Ricky Martin før avspark. Jeg ble etter å ha funnet Tore som også tok turen hit plutselig oppsøkt av to hyggelige damer fra kiosken, som ønsket meg velkommen og ga meg en helt episk kanelbolle med melis, samt en stratos. (Jeg ble også tilbudt en kopp kaffe, men der takket jeg høflig nei.)

Strindheim kom godt i gang, og alt etter åtte minutter fikk de en stor sjanse da keeper ble sendt på bærtur, men avslutningen ble reddet på strek. 

Etter hvert kom ranværingene mer inn i kampen, og etter et kvarters spill rakk de å juble for scoring i ca 3 sekunder før de så at assistentdommeren hadde vinket for offside.

Litt før halvtimen var spilt måtte så Rana foreta et bytte da en av spillerne gikk over til litt urent trav, og stadig måtte ta seg til baksiden av låret. Etter dette bølget spillet fram og tilbake, men uten at de helt store sjansene oppsto. I det 42. minutt kom Strindheim til et skudd fra litt distanse som snek seg forbi keeper utenfor rekkevidden hans, og vips sto det 1-0.

Frustrerte ranværinger måtte gå til pause med 1-0 i s
ekken, og jeg oppsøkte kiosken for å sikre meg enda en av de avsindige kanelbollene. Meget bra bakverk, som sagt!

Utover i andre omgang ble lyset dårligere og dårligere (Tels det som strømsparing når kun 15 av 24 lyspunkter er i drift?), og stemningen ute på banen gikk i samme retning. Med vel tjue minutter igjen å spille gjorde Rana et trippelbytte, og jeg er overbevist om at minst ett av disse fant sted for å avverge at noen skulle pådra seg sitt andre gule kort og måtte forlate banen.

Når det var spilt litt over 75 minutter fikk så Strindheim et straffespark. Skulle kampen bli avgjort på grunn av dette? Jeg småjogget bak tribuna for å få bedre vinkel for å filme det jeg regnet med skulle bli et mål, men straffesparket ble blåst utenfor! Stor jubel fra den delen av de rundt femti frammøtte som heiet på bortelaget.

Like etter dette holdt Rana på å få en utligning da en av Strindheims forsvarsspillere spilte ballen hjem mot eget mål. Problemet var bare at der var det ingen keeper, han hadde nemlig kommet ut for å ta ballen der den ble sendt videre fra, men til trøndernes store lettelse gikk ballen ut like utenfor stolpen.

På tampen ble det så virkelig dramatisk. Først doblet Strindheim ledelsen etter at returen etter en avslutning som gikk i tverra, ned og ut i det 85. minutt, og så reduserte Rana i det 88. minutt. De for anledningen hvitkledde presset nå voldsomt på for utligning og da gikk det som det ofte gjør: 3-1 ble satt i nettet på overtid.

For virkelig å strø salt i såret fikk så Joachim Olufsen sitt andre gule kort, og kampen endte dermed 3-1 i mål, og 11-10 i spillere. Rana FKs spillere og lagledere kunne bare se fram mot en lang og seig hjemreise, mens jeg satte kursen mot en gryte oppvarma fårikålrester før jeg tok nattoget tilbake til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Trønder-Lyn - Nardo 2 (1-2)

Etter lørdagens kamp konsumerte jeg store mengder fårikål, før lørdagskvelden ble tilbragt i en kvasihorisontal posisjon. Søndag formiddag dro jeg med nye krefter på nytt ut i den trønderske breddefotballen, og etter å ha plukket opp min TIL-medsammensvorne Henrik satte vi kursen sørover mot Kvål, hvor det var klart for fjerdedivisjonskampen Trønder-Lyn - Nardo 2.

Ved ankomst møtte jeg også Tore og arvingen hans, og vi fant oss en benk ved midtbanen. Herfra fikk vi se gjestene som kjemper mot nedrykk komme klart best i gang, omgitt av en fæl lukt jeg først trodde var gjødsling i de landlige omgivelsene, men senere skjønte måtte komme fra slakteriet rett bak publikumsbenkene. Tross et spillemessig overtak, scoringer fikk vi lenge ikke, selv om Nardos trener oppfordret spillerne til å skyte mer, da det tross alt ikke var Allison som sto i mål for hjemmelaget (Dette er et ordrett sitat).

Litt etter at omgangen var halvspilt fikk vi så endelig dagens første mål, og det var de opprykksjagende gultrøyene og flesteparten av de rundt nitti fremmøtte som kunne juble. Etter nok et Nardo-angrep som endte uten scoring ble det satt i gang en kontring som skulle vise seg å være helt fremragende. Til slutt en nydelig pasning, og shmack i mål til 1-0.

Nardo-reservene strammet etter denne kalddusjen til skruen et par hakk, og i det vi nærmet oss 31 spilte minutter endte en voldsom kanonade mot Trønder-Lyns mål med scoring og 1-1.

Etter dette roet spillet seg noe ned, og speaker hadde akkurat meldt at stillingen var «1-1 til hvert av lagene» da et hjørnespark etter litt om og men endte i nettet. Nardo 2 hadde snudd kampen og da dommeren blåste til pause kunne de gå i garderoben med 1-2-ledelse.

Jeg tok turen til kiosken, hvor de til min store skuffelse ikke solgte vafler, men derimot noen industrielt fremstilte kanelsnurrer. Disse var overraskende gode, og når jeg attpåtil fikk to karameller med på kjøpet var alt bare fryd og gammen! (For øvrig interessant å se at på Kvål er man så internasjonale at man har klokker som viser tiden i Barcelona, Liverpool og Kvål på veggen inne på klubbhuset.)

Andre omgang ble egentlig ganske lite spennende. Nardo 2 fortsatte å ha et grep om kampen, og de gulkledde ble mer og mer frustrerte. Hjemmelaget produserte etterhvert noen store sjanser, men Nardo-keeperen hadde en nær overnaturlig god dag på jobb, og reddet det som kom mot ham.

I det vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-2, og etter noen dramatiske sluttminutter der Nardo-rekruttene feiret det at ballen gikk til utspill og ikke corner omtrent som det var en scoring endte kampen med tre poeng, og de frammøtte fra Ranheim (hvis andrelag nå var i posisjon til å overta tabelledelsen) kunne sammen med Nardo-supporterne juble, mens hjemmelagets spillere og fans fortvilte. Selv hoppet jeg i bilen, og satte kursen mot nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tiller - Trygg/Lade 1-0

Etter gårdagens strabaser tok jeg tidlig kveld, og sto lørdag opp klar for å hive på en stor kjele med fårikål.  Etter at den hadde putret et par timer satte jeg kursen ut på nye eventyr, og kom etter en kort kjøretur fram til Tonstad på Tiller. Her parkerte jeg, og tuslet opp til kunstgressbanen hvor det var i ferd med å gjøres klart til tredjedivisjonskampen mellom Tiller og Trygg/Lade.

Ved siden av banen var det en fin liten tribune, med resirkulerte seter fra et annet stadion litt lenger ned langs Nidelva, og etter jeg slo meg ned her tok det ikke lang tid før jeg fikk selskap av dagens dommerveileder Audun. Vi pratet om løst og fast, og snart var det klart for avspark.

Det var hjemmelaget som kom klart best ut av startblokkene, men de slet lenge med å sette Trygg/Lades sisteskanse på virkelige prøver. De strammet likevel til grepet, og i det nittende spilleminutt klarte de endelig å bryte gjennom og sette ballen i mål til 1-0. Gjestene var rasende og mente det skulle vært avvinket for offside, men assistent- og hoveddommer var skjønt enige om at det var det ikke.

For bortelaget var dagens kamp litt «vinn eller forsvinn», da de uten seier ville være litt hektet av i kampen om å karre seg over streken og unngå nedrykk til neste års fjerdedivisjon. Hjemmelaget ville på sin side med tap selv ha rotet seg noe ned i nedrykksstriden, så det var sånn sett litt overraskende at de tilreisende fra andre enden av byen framsto såpass tannløse innledningsvis.

Det siste kvarteret av omgangen skjerpet Trygg/Lade seg noe, uten at det ble noen uttelling av det, og den største sjansen utenom scoringen var det hjemmelaget som kom, men da vartet keeper opp med en flott redning. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause.

Jeg inntok en helt ekstrem vaffel i pausen, og her snakker vi virkelig årsbeste på den fronten! Ved første blikk kunne prisen på 30 kroner virke noe stiv, men når jeg så hva jeg fikk for pengene var det verdt hvert et øre! Slike vaffeljern burde alle ha!

Andre omgang opprant, og ladenserne (heter det det?) foretok noen bytter, noe som umiddelbart ikke hadde den helt store effekten. De kjempet seg likevel etterhvert mer med i kampen enn de hadde vært før hvilen, og klarte også å legge et visst press på Tillers forsvar.

Neste nettkjenning kom uansett i motsatt nett av i første omgang, men jubelen fra de helblå stilnet fort da de så at AD hadde flagget hevet for en offside. Fra min vinkel bak mål var det umulig å si om dette var riktig eller ei, så her får vi bare stole på de svartkleddes vurderinger.

Når vi snakker om dommertrioen, så hadde de stort sett god kontroll på det som foregikk, men knapt tjue minutter etter pause gjorde de en stygg blunder. Tillers kaptein brukte mer enn bare litt armer for å komme seg forbi en av de hvitkleddes forsvarsspillere, men dommeren bare vinket spillet videre. Avslutningen ble i rettferdighetens navn blåst høyt over mål, men Trygg/Lade-spillerne var rasende fordi det ikke hadde blitt blåst frispark.

Var temperaturen ikke høy nok fra før ble den ikke noe lavere da en lignende situasjon motsatt vei ikke lenge etter ble avblåst, og spesielt en møring på bortelaget var nå så misfornøyd med dommerne at jeg var overbevist om at han kom til å pådra seg gult kort. Utrolig nok skjedde ikke dette, så lista må ha ligget høyt i dag.

Etter vel fem minutters overtid blåste dommeren endelig i fløyta for siste gang, og mens gjestene fortvilte for nok en forspilt mulighet til poeng jublet vertskapet for nok et lite skritt vekk fra bunnstriden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Charlottenlund - Hitra 4-0

Da jeg innså at jeg kunne kombinere en familiehelg i Trondheim med litt deilig fotball, så var jeg ikke tungbedt. Etter jobb torsdag hoppet jeg på toget nordover, jeg hjemmekontoret away from home fredag, og  så kom fredagskvelden. Etter å ha fått på meg noen ekstra lag klær ble jeg plukket opp av Tore, og sammen satte vi kursen mot andre sida av E6, der det var klart for fjerdedivisjonskamp mellom Charlottenlund og Hitra.

Det som møtte oss ved ankomst var en flott kunstgressmatte med en liten tribune som faktisk lå under tak ved idrettshallen like ved banen. Her tok vi plass, og fikk før myntkastet ble tatt se en unggutt gi hjemmelagets spillere klar beskjed: Hans lag hadde slått Hitra 20-0, så de hadde bare med å opprettholde streaken.

Etter et par minutter bestemte jeg meg for å utnytte det lille som var igjen av dagslys til å få fotografert litt rundt banen, og like etter jeg var kommet meg bak Hitras mål ble det sendte avgårde et skudd fra litt spiss vinkel som smatt forbi målmannen og i nettet. 1-0, 7-minutter spilt, og en forbipasserende CSK-trener erklærte at det der var det han som hadde lært skytteren!

Hjemmelaget hadde før kampen en noe utsatt tabellposisjon, og det ble raskt tydelig at det var de som var mest å spille for. De kjempet på, og før det var spilt tre minutter etter forrige mål vartet de rød/grå opp med et flott angrep som endte med scoring og 2-0.

Jeg kategoriserte 1-0 som en litt laber keeperprestasjon og 2-0 som en kremscoring, men da 3-0 kom var det forsvarets tur å opptre litt labert da en Charlottenlund-spiller fikk stå alene og fyre løs mot mål. Før det var spilt et kvarter var iallfall kampen i praksis avgjort, og etter dette dabbet det noe av ute på kunstgresset.

Jeg tok meg tilbake til tribuna, hvor det nå var godt over tjue personer, og blant annet Inge var dukket opp, så dermed ble det mye prat om deilig breddefotball inn mot pause. Da dommeren sendte lagene i garderoben sto det fortsatt 3-0, og jeg gikk for å skaffe meg en vaffel med jordbærsyltetøy som ble konsumert sammen med litt medbrakt vaniljecola.

I andre omgang skjedde det lenge ikke stort å skrive hjem om. CSK hadde et smell i stolpen, på tribuna fikk vi oppdateringer fra Buvik og skjønte at vi hadde dratt på feil kamp. Hitra prøvde så godt de kunne å redusere, men lyktes ikke. Med ti minutter igjen av kampen lyktes derimot hjemmelaget med å score igjen. Fotball.no påstår at det var Petter Aspås som fullførte et hattrick, mens mine to fotballkyndige sidemenn var overbevist om at det var snakk om et selvmål. 4-0 sto det iallfall, og etter ti avsluttende minutter hadde det ikke skjedd mer.

Lagene takket hverandre for kampen, og jeg ble ekspedert tilbake til Persaunet for å gjøre meg klar for lørdagens kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.