BSC Eintracht Südring / FZ - Berliner Jungs 1-0

Hovedmålet mitt med denne Berlin-turen var å få krysset ut «Alte Försterei» lørdag ettermiddag, men da var jo hele formiddagen tilgjengelig. Jeg hadde opprinnelig sett meg ut en kamp klokka 12, men det mente unionist Morten ville gi alt for kort tid før kampen, så jeg måtte dermed ut av Futbology-appen og inn på fussball.de for å lete etter kamper helt i bånn av det tyske seriesystemet. Jeg fant ingenting som passet i de 11 ordinære divisjonene i Berlin, men plutselig dukket det opp noe som het FZ-fußball. Jeg fant etter hvert ut at dette også var 11er-fotball for voksne, så vips var jeg på bussen for å se kamp i FZ-landesliga mellom Eintracht Südring og Berliner Jungs.

FZ er en forkortelse for freizeit, og dette er virkelig breddefotball på sitt aller bredeste. Man har i Berlin tre nivåer 11er-fotball i denne kategorien, og disse er frikoblet fra det øvrige ligasystemet. Det opereres med opp- og nedrykk internt mellom de tre divisjonene, men om man vinner øverste divisjon gir det ikke noe opprykk over til det ordinære ligasystemet. VFF som er forbundet som organiserer dette har et tett samarbeid med BFV som organiserer den ordinære fotballpyramiden, og mange klubber har både ordinære og FZ-lag. Om man likevel tenker at disse divisjonene er under de ordinære, så var dagens kamp som var i FZ-nivå 2 på nivå 13 totalt!

Kampen ble spilt på andrebanen på sportsplassen i Lobeckstraße i bydelen Kreuzberg, og det underlaget som ventet spillerne var noe av det verste jeg har sett noensinne. Jeg har sett biljardbord med mer ujevn filt enn hva tilstanden på dette «kunstgresset» var, og når spillet kom i gang i den flotte vårformiddagen kom det faktisk «gymsallyder» fra skosålene til spillerne når de foretok vendinger. Den eneste trøsten var at den andre banen på anlegget, hvor det ble spilt to aldersbestemte kamper, ikke så stort bedre ut.

Tross utfordrende underlag var det slett ikke så verst spill vi fikk se, eller vi og vi. Utenom meg kom jeg da de aldersbestemte kampene på nabobanen var over så publikummet der forsvant fram til at det var tre andre tilskuere som bivånet hendelsene. Spillet bølget fram og tilbake, og begge lag kom til en del sjanser, men noen scoringer fikk vi ikke.

Da det ble pause spretta jeg en flaske Urge jeg hadde kjøpt på Gardermoen, før jeg slo av en liten prat med en av hjemmelagets backer som faktisk kunne litt norsk fordi kjæresten hans hadde hatt et utvekslingsår i Norge! Jeg la også i pausen merke til at enkelte deler av banen var verre enn andre. I sørenden av banen hvor jeg hadde tilbragt mest tid for å ha sola i ryggen mens jeg fotograferte var kunstgresset rundt straffemerket byttet ut relativt nylig, mens straffemerket i nordenden av banen mildt sagt var overmodent for å få den samme behandlinga!

Kampen kom i gang igjen, og lite forandret seg. Begge lag kom til store sjanser, men ikke snakk om at ballen ville innafor stengene. Da det gikk mot slutten av kampen begynte jeg nesten å lure på om denne Berlin-turen bare skulle by på målløse kamper, men med såvidt over ti minutter igjen av kampen kunne vertskapet juble for å ha ekspedert et hjørnespark i mål. Jubelen ble dog kortvarig, da dommeren, som ellers hadde lagt lista ganske høyt for hva han blåste på og ikke i denne kampen, mente det hadde vært et angrep på keeper og dømte frispark utover i stedet for scoring. Der og da trodde jeg kanskje han hadde rett, men etter litt amatør-VAR-virksomhet er jeg noe mer i tvil.

Tross skuffelsen over den annullerte scoringa, nå hadde Eintracht Südring fått ferten av blod, og i det min stoppeklokke passerte 82 spilte minutter fikk vi se det som på twitter ble beskrevet som et panenka-frispark! Ballen gikk i mål, og denne gangen sluttet ikke jubelen over 1-0.

Berliner Jungs prøvde febrilsk å komme tilbake, men da dommeren etter vel fem minutters overtid til slutt blåste av var det hjemmelaget som kunne feire tre poeng, mens jeg hastet videre mot dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

BFC Dynamo - Greifswalder FC 0-0

Med noe så sjeldent som en helt ledig helg midtvinters hadde jeg booket meg en helgetur til Berlin, og første kamp på programmet var rett og slett et toppoppgjør. De som følger med tysk fotball skjønner da at vi verken snakker om 1. eller 2. Bundesliga, men rett og slett på det fjerde nivået, Regionalliga Nordost, hvor kveldens verter Berliner Fußball Club Dynamo jager noen poeng bak de som hadde tatt turen fra nord, Greifswalder FC i kampen om opprykk til nivå 3.

Etter en lang og komplisert tur fra Köpenick ankom jeg Hohenschönhausen, og klarte å lokalisere hvor det var kampen skulle være. I det jeg skulle til å kjøpe billett oppdaget jeg at det var bortefeltet de solgte billetter til her, så jeg gikk videre, så en kø, men skjønte at det bare var for å komme seg inn, og at jeg måtte nok et annet sted for å finne billetter til hjemmetribunen. Etter å ha funnet riktig billettbu gikk jeg tilbake til køen jeg hadde sett, bare for å finne ut at dette bare var for sesongkortholdere, mens vi med enkeltbilletter måtte gå inn på motsatt side.

Jeg kom meg til slutt inn, og fikk ta nærmere i øyensyn det som var et helt strålende, om enn kanskje noe slitt, stadion. På den langsida jeg ikke hadde sluppet inn på var det en noe fragmentert sittetribune, mens på min langside var det bare ståplasser, med enkelte «bølgebrytere» innimellom. I den sørlige svingen var bortesupporterne, som inn mot kampstart begynte å bli imponerende mange, plassert, mens den nordlige svingen var avsperret og for det meste var tom. Ellers på stadion var det bortimot stappfullt, så det var tydelig at dette var en kamp med mye i potten.

Hjemmelaget hadde altså ivrige supportere på begge langsidene, og da Christian og Yngve hadde dukket opp litt før det braket løs fikk vi i sidesynet se det som sett rett forfra må ha vært en imponerende tifo med flagg med bokstavene DYNAMO og BERLIN på, samt en svær overhead med blinkere under. Om det hele var ledsaget av noe budskap var dessverre umulig å se fra vår posisjon.

Tross imponerende rammer rundt kampen, det vi fikk se ute på gressmatta sto i liten grad i stil til støtten fra tribunene. Innledningsvis så gjestene svært farlige ut, men Dynamo ble utover i omgangen mer med på moroa og hadde etterhvert de største sjansene. Det sto likevel fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene til pause etter et lite minutts overtid. Christian hadde nå forsvunnet for å få tak i noe drikke, så jeg og Yngve holdt hverandre med selskap gjennom pausen, og da andre omgang skulle til å starte dukka det opp en tysker som jeg fikk snakka litt med.

Da andre omgang startet var Christian fortsatt ingensteds å se, og Yngve fikk etterhvert noen rapporter som tydet på at han i det minste fortsatt var i live. Ute på gressmatta var det også i denne omgangen gjestene fra den gamle hansabyen som startet best, men fortsatt klarte de ikke å score. Etter som dette vedvarte begynte det å skinne gjennom at de egentlig levde helt greit med uavgjort i dette toppoppgjøret, noe som kanskje var medvirkende til at Dynamo overtok mer og mer mot slutten av kampen.

Tross solid støtte fra tribunen, kampen endte målløst 0-0, og når begge lag hadde takket sine fremmøtte for støtten fant vi igjen Christian som hadde gitt opp å komme seg tilbake til oss etter å ha møtt en ilsken ultra i ølkøen, men heldigvis fortsatt var i god behold. Da gjensto det bare å finne veien tilbake til trikken, hvor Dynamo-ropene stadig ble avbrutt av «Scheiße Union»-sanger og komme seg tilbake til hotellet for å samle krefter til nye eventyr neste dag.

Stålkameratene - Rana jr. 5-3

Hjemme på øvingshelg med Mo Hornmusikk oppdaget jeg at min første fotballkjærlighet skulle spille kamp, så da vi var ferdige lørdag ettermiddag hastet jeg mot Stålhallen for å se treningskamp mellom Stålkameratene og et juniorlag fra Rana FK.

Stålhallen har jeg jo besøkt flere ganger da den ennå var en luftboble som hallen i Karlstad eller den gamle på Raufoss, men dette var faktisk min første visitt etter at den faktisk ble en permanent konstruksjon. Da jeg kom var kampen godt i gang, og jeg fant ut at det var snakk om en 3x30-kamp, og at vi alt nærmet oss andre pause. Etter først å ha blitt feilopplyst om at stillinga var 2-0 viste det seg at det faktisk sto 4-1.

Lagene tok etterhvert sin andre pause, og jeg tuslet rundt og møtte diverse kjentfolk, for blant de oppimot femti frammøtte var det en god del foreldre fra min generasjon som var og så på sine håpefulle i RFK-trøyer.

For meg virket det da tredje omgang startet som om Stålkameratene var sterkest, men faktisk var det foreldrebataljonen som kunne juble først, da RFK-juniorene reduserte til 4-2 ca ti minutter inn i omgangen.

Vel ti minutter før slutt måtte så begge lag bytte ut en mann etter en ekkel hodesmell, men forhåpentligvis går det fint med begge de involverte. Gultrøyene lot seg uansett ikke affisere av dette, og satte i det 84. minutt inn sitt femte mål for dagen, noe som tydeligvis fikk dem til å tenke at med 5-2 var det avgjort.

Så enkelt var det dog ikke, for RFK gikk nå rett i angrep igjen, og reduserte på ny, og med 5-3 fantes det kanskje et lite håp om en opphenting, men etter et par minutters overtid ble kampen avsluttet med 5-3 som registrert resultat.

Vindbjart - Birkenes 3-1

Etter noen intense timers søvn etter gårdagens eskapader var det igjen tidlig opp søndag morgen og å sette kursen sørvestover. Etter et par timer svingte jeg av E18 og plukke opp Mads, før vi sammen fortsatte mot Sørlandets hovedstad hvor jeg endelig skulle få kryssa av Sørlandshallen hvor Stian hadde sendt meg tips om treningskamp mellom Vindbjart og Birkenes.

Vindbjart står foran nok en sesong i tredjedivisjon, mens Birkenes er nyopprykka til fjerdedivisjon. Det var derfor et klart favorittstempel på «hjemmelaget», men før jeg fikk se om de klarte å leve opp til det måtte jeg teste om pommes frites-ene jeg hadde blitt tipset om at var svært bra i kiosken i hallen faktisk var det. Jeg kan røpe at det stemte, utmerket lunsj, det eneste jeg savnet var majones eller hotdogdressing som et alternativ til ketsjup og sennep.

Jeg tok etterhvert plass inne på tribuna, hvor det til å være en søndag formiddag i bibelbeltet ikke var så aller verst med folk. Som forventet kom venndølene best i gang, og det tok bare et par minutter før det var sjokk og vantro på tribuna etter at «FIFA-Haugland» ikke ga dem straffespark etter en felling i feltet. De blå fortsatte likevel å styre, og tross noen skremmeskudd fra birkenesingene (Som etter sigende fortsatt jakter ny trener) var det høyst fortjent da 1-0 kom etter 17 minutters spill.

Kampbildet endret seg lite etter scoringen, det var fortsatt Vindbjart som var i føringen, mens Birkenes kom med noen halvfarligheter innimellom, men noen målfest så det ikke ut til at vi skulle få. I det 38. minutt fikk så Vindbjart et frispark hvor de to som sto ved ballen gjorde et lite luretriks som tok motstanderne (og kameramannen, dvs meg!) litt på senga, og vips sto det 2-0.

Da det ble pause var det flere av oss noenogseksti som hadde møtt opp som tok turen ut i gangen hvor kiosk/kafeen nå dessverre var stengt. Grunnen til at vi dro dit var ikke at vi ville handle, men det var ganske kjølig inne i hallen, og i foajeen var det et par-tre grader varmere så lenge ingen åpnet ytterdøra så den kraftige vinden som var ute kom inn.

I andre omgang skjedde det lenge ikke stort vi ikke hadde sett før. Vindbjart beholdt grepet om kampen, økte etter en drøy time til 3-0, men så kom dagens virkelige øyeblikk. I det Birkenes kom framover i det som så ut som en kontring som kom til å bli løpt opp så ballfører at keeper sto litt langt ute og lempa ballen avgårde fra førti meters hold. Jeg trodde først avslutningen kom til å gå over mål, men akkurat i tide kom ballen ned og snek seg under tverrliggeren til 3-1!

Mot slutten av kampen ble det så delt ut en del gule kort etter at flere spillere på begge lag fikk et voldsomt markeringsbehov, og når sant skal sies kunne Haugland godt vært enda strengere for å få en slutt på tullet.

Det var uansett fortsatt 22 spillere på banen da kampen ble blåst av, det sto fortsatt 3-1, og jeg og Mads takket Stian for selskapet før vi kom oss ut i bilen og satte kursen nordøstover igjen, kun avbrutt av noen stopp for påfylling av spylervæske.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

GAIS - Oddevold 3-0

Etter å ha forlatt Jonsered og kampen der hadde jeg stilt inn GPS-en på parkeringa ved Valhalla idrottspark. Da jeg kom dit innså jeg raskt at der var det bare å glemme å få parkert, så jeg sirkulerte litt i nabolaget til jeg var heldig og fant en plass under fem minutters gange unna stadionet hvor det skulle spilles treningskamp mellom de to nyopprykka lagene GAIS og Oddevold.

GAIS var jeg jo til stede da de rykka opp til Allsvenskan i Jönköping i fjor, mens Oddevold hadde vunnet sin avdeling på nivå tre og skal spille Superettan-fotball i 2024. Stadionet var på sin side riktig pent å skue, med en kurvet arkitektur som ga assosiasjoner til «storebror» Ullevi som man så silhuetten av i nord. Jeg fant meg en plass på tribuna, og innså at jeg skulle være glad jeg hadde vært tidlig ute, for her ble det fullt! På motsatt side av banen var den åpne tribunen der satt av som bortefelt, men der var det absolutt ingen plassmangel. Totalt tror jeg antallet bortesupportere såvidt passerte tjue.

Da kampen kom i gang ble det umiddelbart klart at de vanligvis grønnsvarte (som for anledningen spilte i helsvart) mente alvor med sin retur til det øverste nivået i svensk fotball. Oddevold virket rett og slett sjanseløse, og det var helt som ventet da 1-0 endelig kom etter et hjørnespark i det 18. minutt.

Etter 28 minutter fikk hjemmefansen på ny synge «Heja, heja grönsvart», da vi fikk 2-0.

Jeg merket meg at GAIS' nyankomne målvakt innimellom gjorde noen halsbrekkende manøvre, men vertskapet slapp ustraffet unna. Et morsomt moment var for øvrig at han i fjor spilte for Oddevolds kommunerival Ljungskile. Jeg la også merke til en voldsom folkevandring utenfor stadion, og fant etterhvert ut at Melodifestivalen hadde hatt matinéforestilling i Scandinavium like ved, noe som sannsynligvis var grunnen til utfordringene med å finne parkering.

2-0 sto seg til pause, og jeg hadde da jeg rekognoserte før kampen sett at det virket veldig som om kiosken var helt Swish-basert. Jeg gadd derfor ikke prøve meg der, men fokuserte heller på å sikre plassen min til andre omgang også.

Begge lag gjorde noen bytter i pausen, uten at dette fikk noen umiddelbare følger for styrkeforholdet. GAIS fortsatte å ha tilnærmet full kontroll bare avbrutt av noen halvfarligheter for gjestene fra Bohuslän, og flesteparten av de offisielt 1052 tilskuerne (Jeg nekter å tro at ikke det reelle antallet var betydelig høyere!) kunne nyte sine helter dominere spillet.

Et par minutter før full tid kom 3-0, og når sant skal sies var Oddevold heldige at ikke ledelsen var større. Det ble annonsert to minutter tillegg, og så kunne vi alle endelig forlate stadion i jakt etter litt varme.

Jeg satte igjen kursen nordover, og etter en pitstop med deilig mat i utkanten av Uddevalla fortsatte turen tilbake til Oslo hvor jeg sliten og fornøyd kunne ta kveld og få noen timer søvn før nye eventyr på søndag.

Jonsered - Zenith 2-2

Etter en litt ugunstig natt (Jeg sovna på sofaen i pausen på HSV - H96, og våkna ca fire timer senere, snek meg til sengs, og fikk ikke sove på et par timer) sto jeg alt for tidlig opp, lette opp masse ull, og kom meg ned i bilen og satte kursen sørover. Etter noen timer på veien og litt feilnavigering i Göteborg kom jeg fram til motorsagbygda Jonsered, hvor de lokale heltene tok imot fjorårets opprykksrival Zenith til treningskamp.

Stadion i Jonsered var en riktig breddeperle, med hele tre overbygde ståtribuner rundt det som dessverre (men heldigvis med tanke på at vi snakker om en kald og snøfylt februarlørdag) var en kunstgressmatte, og etter hvert kom det faktisk over seksti tilskuere for å se kampen mellom hjemmelaget som rykket opp fra nivå fem til nivå fire i fjor, mens gjestene fra Hisingen ble igjen på nivå fem. Det var nok derfor en ganske revansjelysten gjeng som hadde tatt turen opp i Sävedalen for å bryne krefter mot de gulsvarte.

Oppildnet av fire-fem purunge selverklærte ultras (Tross at en av dem fikk en sint telefonoppringning fra sin mor like før kampstart, fordi han hadde glemt å ta på seg votter) var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var absolutt fortjent da de i det tiende minutt tok ledelsen 1-0. De gule miniultrasene feira som gale!

Jonsered fortsatte lenge å ha taket på kampen, men etter hvert kom grønntrøyene mer med på notene. I ekstremt sur vind klarte de etter vel 33 minutters spill å overliste hjemmelagets målvakt og utligne. 1-1, og vi var like langt. Dette viste seg likevel å ha gitt Zenith ferten av blod, og fem minutter senere ble et frispark konvertert til scoring og kampen var snudd til 1-2!

1-2 sto seg til pause, og de aller fleste tilskuerne gikk enten i bilene eller inn i gangen utenfor garderobene for å varme seg litt det lille kvarteret spilleoppholdet varte. Da spillerne igjen gikk ut merket jeg meg dog at en del publikum hadde forsvunnet, og blant annet var den unge ultrasgrupperinga som hadde vært kjepphøye og sunget «Var är eran klack» innledningsvis i kampen nå ingen steder å se selv heller.

Som forventet i en treningskamp ble det utover i kampen gjort en rekke bytter, og kampbildet var nå kanskje noe jevnere enn det hadde vært før pause, da det var hjemmelaget som var best først før gjestene overtok noe. Det virket likevel som om det ferske tvåan-laget var et lite hakk kvassere, og etter ganske nøyaktig 63 minutters spill kunne de endelig juble for å ha kriget inn en utligning til 2-2.

Herfra og inn handla det aller meste om hvorvidt de gulsvarte skulle klare å komme til et vinnermål, men det ville seg virkelig ikke. Helt på tampen fikk så Zenith et frispark i farlig posisjon som endte med en kontring som det virkelig var utrolig at ikke ga uttelling!

Dette ble det siste som skjedde, og jeg hastet tilbake til bilen og satte kursen mot Gårda for å se nok en kamp på denne turen til Göteborg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Vålerenga - Strømsgodset 1-2

Da jeg innså at jeg måtte vente på svar på noen eposter før jeg kunne ta helg fant jeg ut at jeg like gjerne kunne avspasere litt nå midt på dagen og så jobbe ferdig etterpå. Jeg forlot derfor hjemmekontoret, møtte Sören og haiket med ham ned til Valle, hvor det var klart for treningskamp mellom Vålerenga og Strømsgodset.

Til å være en fredag klokka ett var det en imponerende forsamling mennesker som hadde samlet seg inne i Vallhall for å se det ferske OBOS-ligalaget ta imot motstand fra Eliteserien. Etter at avspark var tatt ble det raskt klart at det var drammenserne som spilte i divisjonen over de kongeblå, men like solid som overtaket deres var også ineffektiviteten deres foran mål. Sammen med Lars, Jakub og Stig-André som også hadde tatt turen fikk vi dermed se at det fortsatt sto 0-0 da lagene gikk til pause.

Jeg tok meg en runde i pausen og møtte underveis en rekke mer eller mindre prominente Vålerenga- og Strømsgodset-supportere, med kanskje Kasper som den mest fremtredende av dem alle. Jeg hadde en plan om en bedre middag på ettermiddagen, så jeg droppa å ødelegge apetitten i kiosken, men holdt meg til et medbragt lite arsenal med drikke.

Etter hvilen virket Vålerenga litt freskere enn de hadde gjort i første omgang, og da det viste seg å være hjemmelaget (som av mystiske grunner sto oppført som bortelag i enkelte apper) som først fikk nettkjenning i det 66. minutt var det isolert sett for denne omgangen kanskje ikke så ufortjent, men kampen sett som helhet så langt var det noe mer flatterende med VIF-ledelse.

Apropos apper med mystiske oppføringer, like etter at osloenserne hadde tatt ledelsen tikket det inn varsel om at Strømsgodset hadde utlignet. I et slags Chris Kamara-øyeblikk med motsatt fortegn konkluderte vi med at her hadde noen sett noe ingen andre hadde sett, eller så var det voldsomt gode spådomsferdigheter ute og gikk.

Joda, i det 79. minutt kom 1-1-scoringen som var meldt vel ti minutter tidligere, og jeg begynte å lure på om man også kunne få de riktige tallene til kveldens EuroJackpot levert i denne appen.

Vålerenga hang nå litt i tauene, men de fikk faktisk på ny ballen i mål. Denne gangen var det riktignok som resultat av en ulovlig rask igangsetting der ballen på ingen måte lå stille, og dermed ble scoringen riktig annullert.

I det 85. minutt kom så dagens fineste mål da en Godset-spiller fyrte løs fra litt distanse og ballen gikk inn til 1-2. Like etter prøvde FlashScore seg igjen som spåmenn, da det kom varsel om at Vålerenga hadde utlignet. Igjen var dette en scoring ingen hadde sett noe til, og denne gangen endte kampen 1-2 til Godset uten at den varsla utligninga var kommet. Kanskje jeg må vente med å få EuroJackpot-tallene på forhånd denne gangen også?

Vi forlot hallen og satte kursen oppover Groruddalen igjen, hvor jeg nå inntok butikken for å kjøpe ingrediensene jeg manglet til en episk pastamiddag!