SV Babelsberg 03 - ZFC Meuselwitz 1-1

Etter nesten to uker uten fotball hadde jobben sendt meg til Berlin for et torsdag-fredag-oppdrag. Terskelen var da ganske lav for å bli igjen til søndag for egen regning og risiko, så som tenkt, så gjort. Etter å ha takket kursdeltakerne for to fine dager sjekket jeg på ny inn på hotellet på Alexanderplatz, skiftet på meg varme klær, og fant en S-bahn i retning Potsdam. På nest siste stopp gikk jeg av og tuslet så gjennom sentrum av filmbyen Babelsberg opp mot stadionet hvor det skulle spilles regionalligakamp mellom SV Babelsberg 03 og ZFC Meuselwitz.

Jeg var alt for tidlig framme, så jeg tok meg først en spasertur rundt stadionanlegget, før jeg slo meg ned på en benk og hørte noen episoder Lateral mens jeg ventet på at portene inn til stadionet oppkalt etter den revolusjonære Karl Liebknecht skulle åpne. Da vi endelig en time før kampstart slapp inn ble veien til grillen kort, og jeg sikret meg en lekker nakkekotelett klemt ned i et rundstykke. Smakte nydelig med litt sennep på!

Jeg hadde kjøpt meg et sete på hovedtribuna hvor det hang en discokule og snurret oppunder taket, men det ble raskt klart for meg at brorparten av dagens publikum holdt seg på motsatt langside, som var en ren ståtribune. Også på kortsidene var det ståtribuner, men i dag var det kun den i sørøstenden av banen som var i bruk. Bortefans så jeg bare noen få av innimellom på sittetribuna, og på det inngjerda bortefeltet var det ingen fra Thüringen denne fredagskvelden.

Da avspark nærmet seg la jeg merke til at supportergruppene Connection 144 og Bricconi begge kjørte med sine bannere hengt opp ned i kveld av noen grunn. Det var uansett bra trøkk på langsida bak det store Filmstadt Inferno-banneret, og innimellom hørte jeg noen lyder også fra kortsida hvor en gjeng som kalte seg Los Consortos hadde sitt tilholdssted. Det passer kanskje nå å nevne at «nulldrei» er en ikke bare litt venstreorientert klubb. Det er nok ikke tilfeldig at stadionet er oppkalt etter en kommunistisk pionér fra tiden rundt forrige århundreskifte, og om klubben som sådan er solid plassert på venstresida, så er ikke supporterne mindre radikale. Faktisk oppdaget jeg at to politikere fra motsatt side av høyre-venstre-aksen i 2020 hadde levert et nipunkters spørsmål til delstatsregjeringen om hva de ville foreta seg mot den «venstreekstreme fanscenen til SV Babelsberg 03».

Uansett politisk ståsted, det var en imponerende oppvisning vi fikk fra de svartkledde på ståfeltet, mens deres hvitkledde helter ute på banen etter en god start slet litt mer med å henge med. Det kom stadig opp bannere, først noen støtteerklæringer til Ukraina og så til den fengsla antifascisten «Nanuk». Mens jeg fulgte med på bannerne skjønte jeg hvilken vei det så ut til å bære ute på banen, og overraskelsen var ikke veldig stor da bortelaget i det 33. minutt gikk opp i 0-1. Et skår i gleden for de røde var det nok at lagets kaptein samtidig ble liggende igjen i feltet og måtte ha behandling, men han kom seg etterhvert på bena igjen.

Noen minutter senere kom gjestene til noen helt enorme sjanser til å doble ledelsen, men det kom ikke flere mål før pause, så da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 0-1. Jeg benyttet anledningen til å få tilbake litt blodomløp i bena ved å gå noen turer fram og tilbake på tribuna før jeg avla toalettet en visitt som holdt på å bli riktig så dramatisk da dørhåndtaket falt av døra da jeg var på vei ut igjen!

Da kampen tok til igjen hadde vertskapet gjort et par bytter, uten at det lot til å hjelpe noe særlig. Det aller meste handlet om gjestene, men litt før kvarteret var spilt av andre omgang fikk Babelsberg en håndsrekning fra dommeren. Etter en hendelse jeg ikke helt fikk med meg ble det delt ut rødt kort til en Meuselwitz-spiller, og med 11 mot 10 jevnet ting seg litt mer ut.

Alt fem minutter etter utvisningen ble det levert et imponerende langskudd som smalt i stolpen bak bortelagets keeper, og herfra og inn var det stort sett bare spørsmål om det skulle bli 0-1 til slutt, eller om utligningen skulle komme. Ved et par situasjoner ble det ropt etter straffe, men den sortkledde hørte ikke på det øret, så da det ble varslet fire minutters nachspielzeit var det fortsatt bare en ettmålsledelse som måtte hentes inn.

Overtiden ble innledet med en skade (Hvor genialt er det ikke å bruke dette til å reklamere på storskjermen for et apotek?), og da denne var håndtert var godt over halve den varslete overtiden over. Det overrasket derfor ingen da spillet fortsatte etter at de fire minuttene var passert, men da hjemmelaget fikk et frispark etter drøyt 96 minutters spill mistenkte jeg at dette nok kom til å bli noe av det siste som skjedde i kveld. Fra 18 meters hold ble det fyrt løs, og med 96:45 på min stoppeklokke smalt ballen i mål til 1-1!

Det ble store jubelscener, og etterhvert fikk jeg høre scoringsmusikken. Dette hørtes da voldsomt kjent ut? Joda, det var rett og slett Bent Fabricius-Bjerres legendariske tema til Olsenbanden-filmene som ble spilt når hjemmelaget hadde scoret!

Da musikken roet seg hadde dommeren blåst av kampen, og glade karer fra Brandenburgs hovedstad kunne juble sammen med supporterne for å ha berget ett poeng, mens svært skuffete bortelagsspillere måtte innse at de hadde mistet to poeng i siste sekund av kampen.

Jeg satte kursen tilbake mot S-bahn-stasjonen, hvor et tog trillet inn akkurat i det jeg inntok perrongen, og etter å ha returnert til Øst-Berlin kjøpte jeg meg en Boulette til kvelds, før jeg i skyggen av det ikoniske fjernsynstårnet (Det var mørkt, så teknisk sett kasta det ingen skygge) gikk bort til hotellet mitt og tok kveld.

BFC Dynamo - Greifswalder FC 0-0

Med noe så sjeldent som en helt ledig helg midtvinters hadde jeg booket meg en helgetur til Berlin, og første kamp på programmet var rett og slett et toppoppgjør. De som følger med tysk fotball skjønner da at vi verken snakker om 1. eller 2. Bundesliga, men rett og slett på det fjerde nivået, Regionalliga Nordost, hvor kveldens verter Berliner Fußball Club Dynamo jager noen poeng bak de som hadde tatt turen fra nord, Greifswalder FC i kampen om opprykk til nivå 3.

Etter en lang og komplisert tur fra Köpenick ankom jeg Hohenschönhausen, og klarte å lokalisere hvor det var kampen skulle være. I det jeg skulle til å kjøpe billett oppdaget jeg at det var bortefeltet de solgte billetter til her, så jeg gikk videre, så en kø, men skjønte at det bare var for å komme seg inn, og at jeg måtte nok et annet sted for å finne billetter til hjemmetribunen. Etter å ha funnet riktig billettbu gikk jeg tilbake til køen jeg hadde sett, bare for å finne ut at dette bare var for sesongkortholdere, mens vi med enkeltbilletter måtte gå inn på motsatt side.

Jeg kom meg til slutt inn, og fikk ta nærmere i øyensyn det som var et helt strålende, om enn kanskje noe slitt, stadion. På den langsida jeg ikke hadde sluppet inn på var det en noe fragmentert sittetribune, mens på min langside var det bare ståplasser, med enkelte «bølgebrytere» innimellom. I den sørlige svingen var bortesupporterne, som inn mot kampstart begynte å bli imponerende mange, plassert, mens den nordlige svingen var avsperret og for det meste var tom. Ellers på stadion var det bortimot stappfullt, så det var tydelig at dette var en kamp med mye i potten.

Hjemmelaget hadde altså ivrige supportere på begge langsidene, og da Christian og Yngve hadde dukket opp litt før det braket løs fikk vi i sidesynet se det som sett rett forfra må ha vært en imponerende tifo med flagg med bokstavene DYNAMO og BERLIN på, samt en svær overhead med blinkere under. Om det hele var ledsaget av noe budskap var dessverre umulig å se fra vår posisjon.

Tross imponerende rammer rundt kampen, det vi fikk se ute på gressmatta sto i liten grad i stil til støtten fra tribunene. Innledningsvis så gjestene svært farlige ut, men Dynamo ble utover i omgangen mer med på moroa og hadde etterhvert de største sjansene. Det sto likevel fortsatt 0-0 da dommeren sendte lagene til pause etter et lite minutts overtid. Christian hadde nå forsvunnet for å få tak i noe drikke, så jeg og Yngve holdt hverandre med selskap gjennom pausen, og da andre omgang skulle til å starte dukka det opp en tysker som jeg fikk snakka litt med.

Da andre omgang startet var Christian fortsatt ingensteds å se, og Yngve fikk etterhvert noen rapporter som tydet på at han i det minste fortsatt var i live. Ute på gressmatta var det også i denne omgangen gjestene fra den gamle hansabyen som startet best, men fortsatt klarte de ikke å score. Etter som dette vedvarte begynte det å skinne gjennom at de egentlig levde helt greit med uavgjort i dette toppoppgjøret, noe som kanskje var medvirkende til at Dynamo overtok mer og mer mot slutten av kampen.

Tross solid støtte fra tribunen, kampen endte målløst 0-0, og når begge lag hadde takket sine fremmøtte for støtten fant vi igjen Christian som hadde gitt opp å komme seg tilbake til oss etter å ha møtt en ilsken ultra i ølkøen, men heldigvis fortsatt var i god behold. Da gjensto det bare å finne veien tilbake til trikken, hvor Dynamo-ropene stadig ble avbrutt av «Scheiße Union»-sanger og komme seg tilbake til hotellet for å samle krefter til nye eventyr neste dag.

FC Viktoria 1889 Berlin - FSV Optik Rathenow 3-1

Når jeg først var i Berlin var det jo greit å bruke Groundhopper-appen til å finne en kamp litt lenger ned i divisjonene, og ettersom jeg hadde vært på streetfood-marked like ved Friedrich-Ludwig-Jahn-stadion og appen sa det var kamp på nivå fire der, så tusla vi bortover for å se om dette var noe for oss.

I stekende oktobersol (jeg tror faktisk jeg ble litt solbrent) fikk vi sammen med omlag 150 andre se en fartsfylt og underholdende kamp på et flott stadion (Som ikke var hjemmelagets faste stadion, det skulle de flytte tilbake til fra og med neste kamp).

Jeg antar at nesten 1/3 av de som var på kampen var tilreisende fra Rathenow, og spesielt fire av dem holdt lenge trøkket oppe med sang og klapping, mens to eldre herrer hadde noen små horn med seg som ga kraftig lyd fra seg når de blåste i dem.

Klapping og tuting i hornene ble det mer av da vi etter en halvtime fikk se bortelaget score kampens første og omgangens eneste mål. Lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavla, og dette var nok ikke ufortjent. I pausen benyttet vi sjansen til å teste de lokale bratwurstene, noe som var et sjakktrekk! Absolutt godkjent!

Andre omgang er ofte et helt annet kapittel i fotballkamper, og så også denne gangen. Treneren til Viktoria hadde gjort noen justeringer i pausen, og bare drøyt fem minutter ut i omgangen kom den etterlengtete utligninga.

Kampen bølget så fram og tilbake, før hjemmelaget i det 85. minutt scoret igjen, og dermed hadde snudd kampen! Gleden blant hjemmesupporterne var enorm!

Rett før dommeren blåste av kampen fikk så gjestene fra linsebyen et frispark i farlig posisjon, dette kasta de bort i et forsøk på en innøvd variant som endte med en kontring til hjemmelaget som endte med 3-1-scoring!

Morsom kamp i uvante værforhold til oktober å være!