Orkla - Melhus 2-2

Etter dagens første kamp ble kursen satt innover gjennom den snart forgangne kommunen Snillfjord igjen, og etter en kjapp pitstop på en bensinstasjon ankom vi stadionet på Fannremsmoen. I det vi parkerte begynte det så smått å regne, og før vi var kommet oss ut av bilen STYRTET det ned. Det lynte og tordnet også som besatt, så vi ble nesten litt skeptiske til om tredjedivisjonskampen Orkla - Melhus kom til å bli spilt dersom dette ble enda verre.

Heldigvis så vi at det var tribune med tak over her, og jeg innså at det neppe ble noe fotografering fra kortsidene i dag. Etter en kjapp spasertur fra parkeringa til tribuna var det bare å gjøre seg klar til å nyte kampen fra orkesterplass.

Like etter avspark dukket også en noe forsinket @toresch opp (Som jeg har fått beskjed fra @mariusdahl91 om ikke å omtale som «selveste» etter forrige gang jeg gjorde det), og etter 19 minutter fikk vi se hjemmelaget gå opp i ledelsen 1-0. Stor jubel fra flesteparten av de rundt 200 fremmøtte.

Kampen holdt et svært høyt tempo, og det haglet tidvis med sjanser i styrtregnet, men fullt så mange mål ble det ikke. Vi måtte vente helt til det var spilt 37 minutter før neste scoring kom, og da var det et straffespark som ga utligning for gjestene, og jeg fant ut at det var en solid kontingent bortesupportere også tilstede.

Like før pause fikk så Melhus hjørnespark etter hjørnespark etter hjørnespark, og til slutt endte ballen i mål.

Lagene gikk til pause med 1-2, og jeg konkluderte med at det regnet så ille at jeg ikke orka å gå bort til kiosken for å teste vaflene.

Etter pause letta regnet bittelitt, før det kom tilbake igjen med full styrke, og vi også fikk noen nye tordenskrall etter at det var en god stund siden de forrige. Dette satte likevel ingen demper på lagenes innsatsvilje, og vi fikk fortsatt flere gode sjanser begge veier. 17 minutter ut i omgangen kom så 2-2, og vi var like langt (Bortsett fra han som hadde spilt på >3,5 scoringer, som var veldig fornøyd).

Ti minutter senere fikk hjemmelaget igjen ballen i mål, men denne gangen annullerte dommer scoringen for et eller annet. Jeg tror det må ha vært angrep på keeper, i situasjonen som ga returen som ble ekspedert i mål, etter å ha studert bildene mine fra situasjonen.

Da vi nærmet oss full tid ble desperasjonen etter å sikre seg to poeng ekstra enda større, og en Melhus-spiller falt for fristelsen til å falle i overkant lett i straffefeltet. Gult kort, og fordømmelse fra klubbens egen twitterkonto!

Samim får gult får filming, få det bort!!

— Melhus Senior (@MelhusILSenior) June 9, 2019

Det fortsatte å hagle med sjanser i sluttminuttene, og på overtid hadde Orkla en gigasjanse til å sikre seg alle poengene, og i tillegg fikk etter hvert en av gjestene rødt kort, men kampen ebbet ut uten flere scoringer, og vi kunne på nytt forsere regnet for å komme oss i bilen og hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Hitra - Byåsen 2 (7-0)

Etter lørdagens noe reduserte tur til fjells satte jeg søndag kursen ut mot havgapet. Etter et par timers kjøretur ankom jeg Hitra sammen med svoger Håvard. Øyas stolthet skulle spille mot Byåsens andrelag og vi skulle se på.

Etter å ha funnet parkering (det var ikke å lett som man kanskje skulle tro på et sted som dette) rundet jeg klubbhuset og fikk se et flott anlegg med garderober og møterom i klubbhuset, speakertårn med kiosk i sokkeletasjen og ikke minst en tribune som var universelt tilgjengelig. Meget imponerende! Noe annet jeg umiddelbart la merke til var at det var ekstremt stor avstand mellom de to trenerbenkene. Veldig spesielt.

Det var et svært ungt Byåsen-lag som entret banen, og det ble snart klart at de grønnkledde fra Hitra var det sterkeste laget, men det tok likevel et kvarter før vi fikk den første scoringen. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves sies det, og 1-0-scoringen var virkelig verdt å vente på. Ord blir fattige for å beskrive den, men jeg prøver med noen onomatopoeia: Smack, boooom, bang! 1-0.

Etter en liten halvtime fikk endelig de rødkledde en anstendig sjanse, men en god Hitra-keeper sørget for at det ikke ble noe ut av denne. Under fem minutter etter dette fikk så både fylkesordfører Sandvik, twitrer @LordDenim og vi andre på stadion se en corner bli direkte konvertert til scoring. 2-0.

3-0 kom bare et par minutter senere i et fartsfylt angrep, og dette sto seg til pause. Fem minutter før pause kom for øvrig en pussig situasjon da Hitras trener plutselig ropte til lagkapteinen og spurte om laget hadde snudd formasjonen på midten. Kapteinen kunne bekrefte at det hadde de gjort, for om lag en halvtime siden.

Pausen gikk som vanlig med til å teste de lokale vaflene. Absolutt godkjent.

Hjemmelagets dominans fortsatte etter hvilen, og da en av de grønnkledde måtte ty til ulovligheter i et forsøk på å komme i scoringsposisjon fikk han passet påskrevet av en lagkamerat. «Dæm e 16 og 17 år, det må gå an å ta fra dæm ball’n uten å bruk hendern!»

Etter en ball i mål som ble annullert til store protester fra han som slo innlegget kom etter 58 minutter endelig en ny scoring. Igjen var det hjemmelaget, og igjen var det et hjørnespark som resulterte i mål.

Etter 62 minutter kom 5-0, og samme mann som hadde scoret fikk en ny stor sjanse like etter, som endte i nettveggen.

6-0 kom drøyt 7 minutter før full tid, og på overtid fikk vi også 7-0. Da hadde vi også fått sett en vanvittig sjansebonanza hvor ballen gikk i tverra to ganger, før en av spillerne høstet rikelig latter da han skulle hæflikke den i mål, men bommet på ballen og det ikke ble noe.

En kamp som aldri ble særlig spennende endte 7-0, og vi kunne hoppe i bilen igjen, i retning Fannrem for nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Røros - Rennebu 2-3

Etter fredagens derby satte jeg kursen over Rondane, gjennom Folldal, og opp den øverste delen av Østerdalen til jeg kom fram til Røros. Her tuslet jeg en tur på kjøpesenteret og traff tilfeldigvis noe kjentfolk fra nabolaget hjemme, før jeg satte kursen mot Øra idrettspark. Det var duket for fjerdedivisjonskamp mellom Røros og Rennebu.

Like før avspark klokka 1400 fikk jeg melding fra @JKokk som kunne informere meg om at den andre kampen jeg hadde tenkt å se i dag, Os/Nansen - Ålen var flyttet fra 1630 til 1430. So much for den planen om å få sett to kamper liksom…

Vel, kampen kom i gang, og det var slett ikke så verst en forsamling med folk som hadde tatt plass på den flotte lille tribuna. Vi fikk herfra se lagne føle hverandre litt på tennene, uten at de helt store sjansene kom. Unggutten Andrew Nordbrekken-Buchanan (halvt skotsk) kom til en ganske god mulighet for hjemmelaget, mens gjestene flere ganger forsøkte å utnytte et litt rufsete organisert Røros-forsvar på defensive dødballer, uten at de klarte å få ballen i mål.

Drøyt 26 minutter skulle det ta før ballen endelig havnet i mål, og da var det hjemmelaget som fikk grunn til å juble. 1-0, og der og da virket det absolutt fortjent. 1-0 sto seg helt til pause, selv om rennbyggene hadde plenty med målsjanser.

I pausen droppa jeg å teste de kokte grillpølsene, men gikk i stedet for ei flaske brus som jeg lot vinden blåse overende så det ble saft i stedet. Jaja. Jeg oppdaget også i pausen at ikke bare hadde Røros @rorosingen i kiosken, det var også @hartvik som dømte kampen. Virkelig en twitterbonanza, dette.

Da andre omgang kom i gang hadde tydeligvis de oransje bestemt seg for at de ville ha poeng med seg hjem, og det gikk bare 78 sekunder fra avspark til ballen lå i mål bak Røros' keeper.

Gjestene fortsatte å presse, men hjemmelaget ble ikke overkjørt på noen måte, og kom stadig til sjanser de også. Likevel, etter 78 minutters spill var det Rennebu som kunne juble, da de ikke bare fikk straffespark, men en av Røros-spillerne også fikk rødt kort. Straffen ble satt i mål, og det sto 1-2.

Med ti mann på banen ble veien til Røros-poeng plutselig veldig lang, men ikke lenger enn at hjemmelagets kaptein, som på 59 kamper har scoret 54 mål, fant ut at han måtte opprettholde statistikken. 2-2 kom etter 83 minutter, og de involverte feiret veldig.

Den som ler sist ler best sies det, og det er kanskje også sånn at den som feirer sist feirer best? Iallfall, minuttet etter utligningen scoret Rennebu igjen, og denne gangen ble det bar overkropp og gult kort. 2-3 sto seg helt til kampen var over selv om Røros prøvde febrilsk å produsere nok en utligning. Alt i alt kanskje en fortjent seier til det beste laget, men det hadde ikke på noen måte vært noe ran dersom ett poeng hadde blitt igjen i bergstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Lillehammer - Faaberg 1-2

Pinse, langhelg, og mulighet for en liten banehoppingsturné. Startet med å ta litt tidlig helg fredag, og sette kursen nordover Rv4. Etter en liten pitstop for å teste pizzabollene i Hunndalen som jeg fikk mye pes for å ha skippa sist jeg var på Gjøvik fortsatte jeg nordover, og ankom etterhvert Lillehammer, hvor det var duket for derby mellom Lillehammer FK og Faaberg Fotball.

Etter en liten prat med assistentdommeren, som opprinnelig var fra Skiptvet (og ikke veldig imponert over hjemstedets fotballag) tok jeg plass på tribuna, hvor det etter hvert ble ganske fullt. Totalt må det ha vært oppi
mot 300 tilstede på kampen, og etter en jevn start var det hjemmepublikummet som etter hvert kunne nyte at deres menn i større og større grad overtok ute på banen under OL-hoppbakkene fra 1994. Begge lag hadde noen sjanser, men det var de hvitkledde LFK-erne som hadde de største. I tillegg så jeg til min store glede at vi fikk noen derby-taklinger innimellom, det var tydelig at det å kunne skryte av å være «best i by'n» var en ekstra motivasjon for begge lags spillere.

Like etter halvspilt første omgang kom så kampens første scoring, og fortjent nok var det Lillehammer som sto for den. 1-0, og stor jubel, samt at byens mest engasjerte mann kom med noen svært høylytte formaninger om faren med manglende konsentrasjon etter en scoring. Samme mann lot til stadighet både egne og motstanders spillere høre sin mening, og dommertrioen fikk også sin dose. Nydelig innsats fra tribuna!

Like nydelig innsats var det ikke i Lillehammer-forsvaret 7-8 minutter før pause, da et innlegg som nok burde latt seg klarere likevel traff mottakeren, og han som avsluttet ikke gjorde noen feil. 1-1, og dette sto seg til pause.

I pausen var både jeg og dommertrioen borte i kiosken og testet vaflene, og jeg må si jeg kan ikke huske sist jeg spiste vafler som smakte så usunt som disse! Meget bra!

Da andre omgang startet startet ikke matchuret, men etter litt triksing og fiksing klarte de ansvarlige å bare være omlag ti sekunder feil da Faaberg fikk straffe etter knapt ti minutter av omgangen. Eksekutøren gjorde ingen feil, og selv om keeper var på ballen ble den hamret inn. 1-2, og mye frustrasjon fra tribuna, mens bortesupporterne som hadde plassert seg selv i gressbaakken på motsatt side kunne slippe jubelen løs.

Noen minutter senere fikk en Faaberg-spiller en smell der det gjør mest vondt og ble liggende og vri seg i eget felt mens ballen ble klarert. Keeperen hans ropte som en gal på dommer, men dommer gjorde nok rett i å ikke stoppe spillet. Regelen om stopp i spillet ved hodeskade gjelder nok ikke det hodet.

Før tjue minutter var gått av omgangen fikk vi nok et straffespark, og denne gangen var det vertskapet som skulle få prøve seg fra ellevemetersmerket. Straffen ble reddet, og veien til poeng virket plutselig veldig lang for de hvite.

Resten av omgangen skjedde det egentlig lite å skrive hjem om. De blågule fra utkanten av byen hadde mer eller mindre kontroll, brukte veldig lang tid på alt de foretok seg, og til slutt ble kampen blåst av med 1-2 på scoringstavla.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Snarøya - Grei 2 (2-2)

Satte meg på en av Oslos lengste «røde» bussruter, fra Grorud til Snarøya, med Hundsund kunstgress som mål. Her skulle det være kamp i sjettedivisjon avdeling 2, mellom Snarøya og Greis andrelag. Jeg hadde på forhånd stussa på hvorfor kampen gikk på den ultrasmale Hundsund kunstgress 2, når det i følge Google Maps lå en full-bredde-bane like ved, men ved ankomst slutta jeg å undre. Hundsund kunstgress 1 var rett og slett gravd opp for å  få nytt dekke, så da var det bare å forberede seg på 45 meters bredde.

Kampen startet et lite minutt før planlagt tid, og det tok bare fire minutter før vi fikk ikke bare kampens første mål, men også det suverent vakreste. Ballen gikk litt fram og tilbake i feltet før den ble halvklarert ut til omlag 25 meter fra hjemmelagets mål. Her fikk gjestenes kaptein tid til både å lade kanonen og stille inn siktet, og ballen føk med supersonisk fart i mål!

Det gikk dog ikke mer enn 3-4 minutter til før hjemmelaget kvitterte. Etter en takling i feltet ropte Grei-spillerne etter straffe. Det ville ikke dommeren gi dem, og mens gjestene fra Rødtvedt sto og var sure kontret like godt de grønnkledde inn 1-1. I mellomtiden var også twitrer «Styrmann» dukket opp, så jeg hadde hyggelig selskap resten av kampen.

Like etter omgangen var halvspilt ble det igjen scoring, og igjen var det gjestene som tok ledelsen. Denne gangen ble vi omlag ti som var tilstede vitne til en svært stygg kollaps i hjemmelagets offsidefelle, hvor en mann sto minst fem meter bak de andre. Da hjalp det lite at småguttene som sto og så på kampen iført Snarøya-trøyer stadig ropte «du er skikkelig god keeper» i målmannens retning. 1-2.

Fem minutter før pause fikk vi på ny scoring, og nok en gang kvitterte hjemmelaget. Denne gangen var det et hjørnespark som ble utført på en fiffig måte og endte i mål uten at ballen noen gang var mer enn 5 cm fra kunstgresset. 2-2 sto seg dermed til pause.

Etter en kort pause ble det en diskusjon mellom Snarøyas spanske trener og dommeren, som jeg tror dreide seg om at førstnevnte ville ha lengre pause. Dette er for øvrig første gang jeg har sett taktikktavle med magneter på brukt i sjettedivisjon! Kampen kom uansett i gang under ti minutter etter det ble blåst for pause, og vi fikk en omgang hvor det var hjemmelaget som kom til flest og best sjanser.

At de grønne fikk de beste sjansene betyr ikke at alle sjansene var store. Det kom riktignok et par ganske bra innlegg, men de traff altfor sjelden rett mann, så flere scoringer ble det ikke. Det  vi derimot fikk massevis av var dueller av ulik kvalitett, og halvveis ut i omgangen kom kampens styggeste episode,  da en av hjemmelagets menn ble (riktignok helt klart ved et uhell) tråkka på kneet mens han lå nede.

Kampen ebbet som sagt ut uten flere mål, og jeg kunne hive meg på bussen tilbake til rette sida av byen.

Flere bilder fra kampen finner du på facebook.

Sagene - Majorstuen 0-0

Tirsdag kveld er som vanlig fjerdedivisjonskveld i Oslo, og denne gangen var det en bane på historisk grunn jeg skulle innta. Etter litt t-bane og buss tuslet jeg forbi Portveien 2, og kom til gode gamle Voldsløkka, hvor det dessverre ikke lenger er et finfint fotballstadion. Det jeg derimot fant der var et landhockeyanlegg, flere slitne fotballbaner, tennisbaner (Hvor det sto noen og konverserte på fransk utenfor, hallo fordommer), et svært sandvolleyballanlegg, og en kunstgressbane. På kunstgressbanen, Bjølsen kunstgress, skulle Sagene IF spille mot Majorstuen, som tidligere har hatt nettopp denne banen som hjemmebane.

Ved ankomst sjekket jeg inn på groundhopper-appen, og oppdaget til min store glede at det var flere kjente fjes tilstede, så mens G16-laget til Sagene spilte seg ferdig mot Holmen 2 ble det en liten groundhopper-selfie!

Det er også @mikebj247 og @HaraldH44 pic.twitter.com/hsYUbuhLGl

— Marius Helgå (@MariusHelgaa) June 4, 2019

Umiddelbart etter at G16-kampen var ferdig ble seniorkampen blåst i gang, og det var gjestene som etter min mening kom best i gang, uten at det kom noen mål. Etter hvert tok hjemmelaget mer og mer over, men de gangene ballen endte i mål hadde assistentdommer hevet flagget for offside. Gjestenes keeper vartet også opp med noen gode redninger.

Rett før pause kom omgangens mest dramatiske situasjon, da en av de for anledningen burgunderkledde Majorstu-spillerne fikk en smell i kneet og ble liggende og vri seg. Etter litt isspray ble han hjulpet av banen, og ble sittende og se kampen fra benken resten av tiden. Håper det går bra med ham.

Andre omgang følte jeg at hjemmelaget i stor grad styrte spillet, men de virkelig store sjansene lot fortsatt vente på seg. Tross den spillemessige dominansen var det heller ikke snakk om noen enveiskjøring, gjestene hadde stadig kontringer og dødballer som ga halvfarligheter, men heller ikke her ble det noen mål.

Etter en voldsom sluttspurt hvor det haglet med sjanser i begge retninger endte kampen 0-0, noe jeg tror hjemmelagets menn var klart mest misfornøyde med. Selv satte jeg meg på buss og bane hjemover igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Grorud - Kjelsås 1-1

Etter at mine opprinnelige planer for dagen hadde brutt totalt sammen ga jeg like godt opp og tok nok en tur i nabolaget, hvor det skulle være toppoppgjør i andredivisjon. Før helgas runde var situasjonen slik at med borteseier ville Kjelsås rykke litt fra i toppen, mens med hjemmeseier ville Grorud være a poeng med Kjelsås.

I et tiltagende regnvær inntok jeg stadion, og hilste på Kjelsås-keeperen, den gamle Stålkam-spilleren Erik Sivertsen, da han gikk fra oppvarming til garderoben som for tiden ligger i en brakkerigg et stykke unna.

Da klokka bikket seks kom lagene og dommertrioen tilbake på banen, og kampen kunne starte. Det var hjemmelaget som startet friskest, og også i resten av første omgang var det de som kom til de største sjansene. Mål klarte de derimot ikke å skape. Gjestene fra Grefsen, på sin side, framsto for meg litt nølende når de vant ballen høyt i banen, og heller ikke de ordnet noen mål. Lagene gikk derfor til pause med 0-0.

I pausen hadde Groruds fotballfitness-gruppe satt sammen en spilleliste med «Livet» som tema. «Jag vill tacka livet», «Levva livet»,  «J'aime la vie» og «Aldri i livet» kom som perler på snor før lagene kom tilbake, og speaker leverte en feedback-bonanza som ville gitt lydteknikere over hele verden mareritt.

Kjelsås gikk ut i hundre etter pause, og da gikk det selvsagt bare litt over tre minutter før Grorud scoret. 1-0, og stor jubel blant deler av publikum (Jeg fikk faktisk inntrykk av at det var flere borte- enn hjemmesupportere til stede).

Kjelsås fortsatte å trykke på, mens Grorud nok gikk litt over i et modus hvor de mest av alt ville forsvare ledelsen de hadde tatt. Kjelsås fikk like etter at timen var spilt frispark fra en kjempeskummel posisjon, ca 17 meter fra mål. Dette gikk i muren, og endte hos egen keeper.

Ikke lenge etter dette ble det skikkelig ampert, etter en takling på midtbanen som ikke var helt i henhold til spillereglene. Etter litt knuffing og et par mann som måtte holdes tilbake gikk det heldigvis over uten at det virkelig utartet.

Med litt over et kvarter igjen av kampen kom det endelig nok en scoring, og denne gangen var det de som hadde reist lengst for å se kamp som kunne juble. Grorud klarte aldri å få klarert en ball skikkelig, og til slutt ble den kriget inn i mål. 1-1, og like langt.

Resten av kampen var det nok Grorud som var det førende laget, men dette tror jeg i stor grad skyldtes at gjestene var fornøyde med ett poeng. Da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen var det iallfall for meg tydelig at de gulblå var klart minst fornøyde med resultatet.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.