Dalen - Fjellhamar 3 (2-2)

Etter et godt suppemåltid ble jeg litt rastløs, og tok bilen fatt i retning Gan sør for Fetsund, hvor bygdas gutter på Dalen IL skulle ta imot tredjelaget til Fjellhamar. Dette var ikke bare min første åttendedivisjonskamp, men også min første kamp med et tredjelag, så jeg var spent på hva som ville møte meg.

Ved ankomst på Dalheim ble jeg møtt av høy musikk som dundret ut fra et lite PA-anlegg i hjørnet, men ellers et flott anlegg i kveldssola. For å unngå motlys ruslet jeg til det hjørnet av banen hvor jeg fikk sola i ryggen for å få tatt noen bilder før fotolyset forsvant. Til min store frustrasjon oppdaget jeg at min trofaste gamle D60 (D3300-en hadde jeg lånt ut til et bluegrass-band) var begynt å krangle, så det ble fotografert mindre enn vanlig denne kvelden.

Som vanlig på lavt nivå var det kun hoveddommer tilstede, i tillegg var en mann fra hvert lags støtteapparat utskremt for å stå på linja og markere om ballen var ute eller ei, en jobb som ble gjort med varierende engasjement.

Selve det som skjedde ute på banen i første omgang var ikke stort å skrive hjem om. En Fjellhamar-spiller fikk tidlig en kanonsmell der det gjør mest vondt, noe som fikk kompisene til å fnise om «hodeskade», han kom seg heldigvis på bena igjen etter litt meditasjon. En som ikke kom seg på bena var en lagkamerat av ham som fikk seg en smell i ankelen, han forsvant ut og ble ikke sett på banen igjen.

Som sagt, ikke veldig mye sportslig å melde fra første omgang, annet enn at Dalens keeper på et tidspunkt vartet opp med en veritabel superledning, men til slutt måtte han og lagkameratene hans melde pass. En ball gikk i stolpen og etter litt klabb og babb (jeg sto på motsatt ende av banen, så jeg så ikke helt nøyaktig hva som skjedde), så sto det 0-1. Dette sto seg til pause, og det var muligens gjestene som hadde vært farligst i omgangen sett under ett.

Da lagene kom tilbake på banen etter hvilen hadde hjemmelaget tydeligvis bestemt seg for at denne kampen skulle de ikke tape. Likevel så det stygt ut. Megasjanse etter megasjanse endte opp enten i Fjellhamar-keeperens armer eller utenfor stengene, og etter hvert dabbet det vanvittige trøkket av.

En av kampens noe humoristiske situasjoner inntraff da en av gjestene var i ferd med å starte en kontring, men kontant ble klippet ned av en av de gulkledde. Etter noen alvorsord fra dommeren fikk synderen gult kort, og man kunne da høre ham forklare seg med at «jeg orka ikke å løpe mer». Som Dalens speaker, linjemann og altmuligmann sa: Det er ingen unnskyldning, men definitivt en forklaring.

Etter 77 minutter av kampen kom Fjellhamar med et stjerneangrep. Alle pasningene satt, og til slutt fikk sistemann en enkel jobb med å få ballen forbi keeper. Det så nå stygt ut for Dalens sjanser, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde trua på at dette skulle de klare å hente inn.

Så feil kan man ta, bare to minutter etter 2-0-scoringen kom reduseringen. Et megabra skudd skrudde seg gjennom feltet og inn i lengste hjørne i Fjellhamars mål forbi en sjanseløs keeper. 2-1 og nytt håp for vertskapet.

Da klokka tikket mot 90 minutter erklærte tidligere nevnte altmuligmann at nå ble det poeng, Dalen var drevne på å score på overtid. De fleste rundt ham fniste nok litt, men knapt to minutter på overtid fikk plutselig hjemmelaget et frispark litt inne på motstanders banehalvdel. Frisparket ble perfekt plassert i feltet, hvor et hode traff ballen og vippet den over en utspilt keeper. 2-2!

Fjellhamar prøvde å bruke det siste minuttet overtid til å slå tilbake, men lyktes ikke, og det endte med ett poeng til hvert av lagene, noe som nok alt i alt var et rettferdig resultat i en kamp hvor Dalen var like ineffektive som Fjellhamar var effektive.

Oppsummering 130817

Endelig på tide å starte med oppsummeringer igjen, men strengt tatt lite å juble for denne gangen…

Det hele tyvstartet onsdag, da Nàstic spilte treningskamp mot Espanyol, noe som endte 0-2 med ti mann på banen.

Fredag var det tid for Eliteseriekamp, men Tromsø gikk på nok et tap. På bussen hjem fikk vi heldigvis høre at Manchester United åpnet Premier League med å ta tre poeng.

Lørdag skulle Stålkameratene rette opp den dårlige starten på høstsesongen, men også de tapte sin kamp.

Helgas siste kamp var den tyske supercupen søndag kveld, hvor Eintracht Frankfurt ikke klarte å gjenskape resultatet fra cupfinalen i mai og gikk på en smell.

LLWLL er traurige greier…

Grei - Stålkameratene 4-1

Stålkameratene hadde for siste gang denne sesongen satt kursen sørover til hovedstaden, og denne gangen var det groruddølene fra Grei som skulle være vertskap. For virkelig å legge press på begge lag er begge med for fullt i striden rundt nedrykksstreken, og det var dermed en virkelig sekspoengskamp vi sto foran.

Etter å ha varmet opp på Bislett kom jeg altså til Greibanen, og rigget til en liten borteseksjon på tribuna, hvor det var uvanlig glissent. Her fikk jeg etter hvert selskap av Frode, en ranværing som definitivt faller inn i kategorien «gamle bardun». Veldig hyggelig!  Det som ikke var fullt så hyggelig var disse &%$&$% trafoboksene som er på lysmastene på alt for mange av Oslos fotballbaner, også her hadde vi en sånn som dekket store deler av feltet om vi ikke reiste oss.

Da kampen kom i gang fikk Stålkameratene som for anledningen manglet en rekke spillere med skader og karantener, og heller ikke hadde fått spilleklar nyanskaffelsen Vitalijs Barinovs (Som blant annet har 5 CL-kvalikkamper på CV-en sin!) raskt en støkk med en avslutning fra Grei som endte i tverrliggeren.

Stålkameratene kom raskt mer med i kampen, og dominerte etter hvert mye av det som skjedde på store deler av banen, men foran motstanderens mål var det sørgelige greier. Grei hadde kanskje ikke så mye spill, men til gjengjeld kom de smått til sjanser, og da jeg ble oppringt av Schau og Aune (2:30:40 ut i sendinga) måtte jeg si som sant var, at pr nå var jeg faktisk fornøyd med 0-0.

Litt før pause kom så kampens første mål. Det var kamp om ballen inne i feltet, og da en Grei-spiller på dramatisk vis gikk overende blåste dommeren raskt straffespark, til store protester fra alle gulkledde. Protestene førte ingensteds, og straffen ble kontant ekspedert i mål.

Det var dermed en slukøret gjeng ranværinger som tok turen til garderoben, men jeg hadde god tro på at dette skulle de kunne komme tilbake fra.

Etter pause gikk det ikke mer enn drøyt fem minutter, så skjedde det jeg hadde håpet på. Stålkam rullet opp et flott angrep, og Aleksander Iversen fikk æren ayoutv å avslutte det hele med scoring. 1-1 og nytt håp!

Adam var ikke så lenge i paradis, og ei heller fikk jeg være lykkelig så veldig lenge på Rødtvet i kveld. Ikke lenge etter utligningen kom 2-1, og da også 3-1 ble satt inn begynte jeg å se mørkt på tingenes tilstand.

Det ble etter hvert litt ampert på banen, og også enkelte tilskuere bidro med noen meldinger til spillerne ute på banen, men da Grei satte sitt fjerde mål for kvelden et lite kvarter før full tid var det egentlig lite igjen å spille om. Stålkam prøvde og prøvde, men det ble ikke flere mål, og returen til nord ble uten poeng denne gangen også.

Lyn - Fløya 5-1

For å varme opp litt til dagens hovedkamp tok jeg lørdag formiddag turen til Bislett for å se Lyn ta imot Fløya til toppoppgjør i tredjedivisjon avdeling seks. (Avgjørende for at jeg valgte denne kampen var det faktum at det var Bondens Marked på Majorstua, som jeg skulle besøke etterpå for å finne meg noe helgemiddag)

På plass på tribunen fikk jeg se godt oppmøte fra Bastionen som tydelig hadde skjønt at dette var en kamp det var viktig for de rødhvite å vinne skulle divisjonen vinnes og opprykket sikres, og at de måtte gjøre sitt som «den tolvte mann» for å bidra.

Kampen startet med et klart overtak for Lyn, og alt etter halvannet minutt kom den første scoringen. En skikkelig kalddusj for gjestene fra nord der, altså.

De grønnkledde kriget seg likevel inn i kampen igjen, og da vi nærmet oss halvspilt omgang var jeg tilbøyelig til å omtale det vi hadde sett som jevnspilt, men så kom det et forferdelig balltap i Fløyas forsvar. Dette var en Lyn-spiller kjapp å utnytte, og alene med keeper gjorde han ingen feil og doblet til 2-0.

Etter dette hadde hjemmelaget stort sett et fast grep rundt kampen. Fløya hadde ballen lite på motstanders banehalvdel, og fikk til lite når de hadde den på egen halvdel. Like før pause kom så Lyn med en sluttspurt før hvilen som kulminerte i en sjansebonanza som aldri ble avverget skikkelig, og da sto det plutselig 3-0 når lagene gikk til pause.

Etter hvilen var lite forandret, og før ti minutter var spilt hadde Lyn spilt seg til en corner som ble perfekt slått og stanget i mål. 4-0.

Drøyt ti minutter før full tid fikk Fløya kjempet seg til en corner. Etter nesten ett minutts spill endte også denne med mål. Til Lyn. Ting gikk virkelig ikke gjestenes vei.

Da klokka passerte 85 skjedde endelig det de tre Fløya-tilhengerne på tribunen hadde ventet på: Opphentingen var startet! Jubelen var stor, og Bastionen fant det passende å komme med noen klart humoristiske trusler om hva som skulle skje etter kampen mot de tre, som ikke virka nevneverdig skremt.

Det ble aldri noe mer opphenting enn det ene målet, og kampen endte dermed 5-1. Speaker avsluttet med å oppfordre folk til å ta med søpla, selv om det hang stadionreklame fra et stort gjenvinningsfirma i den ene svingen, som påpekte at det ikke finnes søppel mer.

Definitivt en viktig seier for Lyn, og jeg blir etter å ha sett denne kampen ikke det minste overrasket om de rykker opp i år. Vil spesielt nevne Eirik Haugstad som en spiller som virket å være minst ett nivå for lavt i tredjedivisjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Sandefjord - Tromsø 1-0

Kvelden da alt gikk galt.

Først ble supporterbussen fra Oslo forsinket, så vi ikke kom til stadion før over 20 minutter av kampen var spilt.

Der fikk vi se TIL dominere spillet, men ikke snakk om at ballen ville i mål.

Etter pause håpet vi at TIL skulle stramme til enda litt mer, men i stedet var det bare sorgen vi fikk se ute på banen. Ti minutter etter hvilen var så miseren komplett, Sandefjord fikk score et drømmemål.

Herfra og inn var TIL aldri skikkelig i nærheten av få noe med seg hjem fra Vestfold, og vi kunne ikke gjøre annet enn å tusle med halen mellom bena tilbake til bussen etter kampen for å returnere til  hovedstaden.

På vei nordover fikk vi så beskjeden om at Ruben Yttergård Jenssen var på vei til Brann, for virkelig å ødelegge kvelden totalt.

Vestre Gran - Håjendammen 8-0

De gamle er eldst sies det, men denne kvelden tror jeg de gamle ble litt for gamle.

Hadde tatt turen til Grymyr, hvor hjemmelaget Vestre Gran hadde et lag hvor de fleste hadde spilt G16-fotball i 2012 eller senere, mens gjestene fra Lena på Toten, Håjendammen, hadde betydelig høyere gjennomsnittsalder.

Jeg ankom stadion en drøy halvtime før kamp etter å ha kjørt ymse småveier fra Lunner til Grymyr og stusset litt på at det bare var hjemmelagets spillere som var kommet. Hadde med meg en hamburger fra gatekjøkkenet over gata, og innen jeg var ferdig med den var både dommer og bortelag dukket opp, så jeg slapp å bekymre meg for at det ikke skulle bli kamp.

Da kampen satte i gang var over 20 tilskuere på plass, og i løpet av de første minuttene av kampen kom det enda noen til, så totalt var det nok over 30 der. Slett ikke verst for sjettedivisjon å være.

Det første kvarteret av kampen opplevdes ganske jevnspilt, men etter hvert var det hjemmelaget som kom til flere og flere målsjanser, og det opplevdes ganske fortjent da Filip Refvik Skedsmo satte inn 1-0 like før omgangen var halvspilt. 2-0 kom bare et par minutter senere, men hva som skjedde vet ikke jeg, da jeg var opptatt med å finne ut hvem som hadde scoret 1-0. Bummer!

3-0 kom på et halvlangt skudd knappe fem minutter før pause, og til tross for at en av gjestenes spillere fikk et stjernetreff på hel volley klarte han bare å treffe stolpen. Lagene gikk dermed til pause med denne stillinga.

Håjendammen hadde muligens en plan for å  komme tilbake i andre omgang, men den fungerte  i så fall svært dårlig. Det var knapt spilt 5 minutter etter pause før 4-0 kom på corner.

Forsvaret til totningene raknet så helt, og 5-0 kom like etterpå. Et drøyt kvarter ut i omgangen kom så 6-0, og før halvtimen var spilt av omgangen sto det 7-0.

Det kunne nok vært en enda større ledelse hadde ikke avslutningene til Vestre Gran vært av svært ymse kvalitet. Etter at et par skudd holdt på å kveste bilen min som sto parkert et stykke bak bortelagets mål kom keeperen med litt klaging på at nå var det så mange skudd som gikk utafor at det var like før han fikk gangsperre av å løpe etter ballen!

Dette må vertskapet ha tatt inn over seg, for bare noen få minutter senere kom det nok en avslutning, og denne gangen slapp han å gå langt for å hente ballen. 8-0.

Som sagt, de gamle er eldst, men i kveld måtte veteranene fra Toten melde pass for ungdommelig energi fra Randsfjordens østbredd. Kampen ebbet ut med 8-0, og jeg hørte flere i publikum mene at dette måtte ha vært årsbeste av bygdas gutter.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Aurskog-Høland - Eidsvold Turn 2 (4-2)

Siden Aurskog-Høland er en klubb for både Bjørkelangen og Høland spiller de kamper både på Løken hvor jeg har vært før og på Bjørkelangen hvor jeg ikke hadde vært før. Tok derfor turen ut til sistnevnte bane denne tirsdagskvelden for å få krysset av et nytt stadion, og samtidig hente noe svenskekjøtt jeg hadde glemt i fryseren til en kompis tidligere i sommer.

Kom fram til stadion litt før avspark og rakk så vidt å veksle noen ord med Lokalfotballen-Espen som for anledningen var kommentator på indre.no(+) sin sending fra kampen. Jeg tuslet deretter over til motsatt side for å prøve å få sola i ryggen dersom den skulle bryte fram gjennom skydekket som lå over Romerike denne kvelden.

Her fant jeg tre generasjoner Haukland, og fikk dermed snakket både litt twitter-kjenning, litt brus-utløpsdato og ikke minst litt om Stålkameratene. Veldig trivelig!

Sammen fikk vi se hjemmelaget Aurskog-Høland gå opp i 1-0 før ett minutt var spilt etter det som må sies å være en aldri så liten forsvarstabbe. Vi var nok flere som begynte å lure på om dette kunne bli veldig stygt for gjestene, for de hvitkledde virket veldig kvasse i starten av kampen.

Hjemmelaget fortsatte å dominere på banen, og det var bare fortjent da de litt etter halvspilt omgang doblet, etter at en corner ble kontant hamret inn. Etter dette viste det seg nok en gang at 2-0 er en farlig ledelse. Vertene ble litt mer uforsiktige, og det ble raskt klart at Eidsvold Turn-rekruttene ikke hadde tenkt å la seg overkjøre hvis de kunne slippe. Det at de kom mer med i kampen gjorde den mer underholdende for det nøytrale tilskuerøye, og like fortjent som 2-0-scoringen til A/H var 2-1-reduseringen til ET2 som kom på et frispark fra 25 meter etter omlag 38 minutter.

2-1 holdt seg til pause, til tross for en situasjon hvor de fleste på  banen var sikker på at det skulle være straffe til hjemmelaget, mens dagens dommer heller dømte frispark motsatt vei. Spillere, trenere og dommere kunne dermed tusle over til garderobene i skolebygget like ved for å  planlegge andre omgang.

Etter pause gikk det bare seks minutter før vi på ny fikk scoring, og igjen var det hjemmelaget som scoret. Dermed kom 3-1-scoringen de nok gjerne skulle sett på straffesparket de ikke fikk før pause ikke så lenge etter pausen.

Et lite kvarter ut i omgangen kom det eneste av medisinsk dramatikk i kampen, da hjemmelagets keeper gjorde en god redning, men samtidig fikk en av motstanderne i magen, og ble liggende. Etter litt bøy og tøy og hiving etter pusten var han heldigvis god som ny igjen.

Like etterpå kom keeper på nytt i fokus, da han måtte gi retur på et knallhardt skudd fra omtrent sekstenmeterstreken. Returen ble snappet opp av en av gjestene fra grunnlovsbygda som hamret den i mål. 3-2, og ny spenning foran den siste halvtimen av kampen.

Så, i det 70. minutt kom en ny kontroversiell situasjon. Etter et frispark gjorde Aurskog-Hølands nummer 11 en svært god prestasjon med å krige ballen med seg inn i feltet, før han fikk lagt inn til noe som endte med mål. Det eneste aberet var at for alle oss som sto i nærheten var det ingen tvil om at det var meget aktiv håndbruk underveis i krigingen (Ca 14 sekunder ut i videoen), men dette fikk verken dommer eller assistentdommer med seg (Det må sies at de nok var posisjonert sånn at det hadde vært svært  imponerende om de hadde fått det med seg). Til tross for enorme protester fra blåtrøyene ble målet stående, og resten av kampen ble aldri særlig spennende. Kanskje man må innføre VAR i fjerdedivisjon?

Det hele endte 4-2, og jeg kunne sette kursen hjemover igjen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.