I jakten på nye baner hadde jeg lagt merke til at denne onsdagskvelden startet breddefotballen i Värmland opp igjen etter ferien. Jeg plukket derfor opp en Jon-Are i Norway Cup-modus, og satte kursen østover, Etter litt shopping og litt mat i Charlottenberg fortsatte vi inn i skogen, og kom etter et par mil på grusvei fram til åstedet for kveldens division 6-match mellom Mangskog og Klässbol.
Jeg hadde jo sett begge lagene tidligere, men dette var altså mitt første besøk på Mangvalla, Mangskogs hjemmebane. Det viste seg også noe overraskende at jeg var den første noensinne som hadde loggført et besøk her i Futbology-appen, så når sant skal sies var jeg litt spent på hvordan oppmøtet skulle bli. Det skulle vise seg at lokalbefolkningen kom mannsterke. Litt etter at kampen var blåst i gang talte jeg over 70 tilskuere, og da også et jentelag som trente på nabobanen kom og så kamp, og noen fler biler kom til var vi nok tett opp mot hundre som så kamp på det meste.
Ute på gressmatta var det forsåvidt lett å se at hjemmelaget var favoritter, etter å ha vunnet alle kampene så langt i år, mens gjestene hadde hatt en tung sesong med bare en seier og en uavgjort. Likevel virket det som om de rødkledte slet litt med å trenge gjennom motstandernes forsvar, og innimellom klarte da også de tilreisende å skape litt trøbbel i de bakre rekker hos vertskapet.
Omgitt av mygg (som heldigvis stort sett lot seg skremme vekk av myggsprayen jeg kjøpte i Finland forrige uke) fikk vi dermed ingen scoringer før pause, og det sto fortsatt 0-0 da lagene tok en pust i bakken.
Etter hvilen forandret lite seg i kampbildet, utenom at det etterhvert begynte å se ut som om Mangskog kanskje var et lite hakk slitnere enn bortelagets spillere. Jeg hadde derfor så smått begynt å lure på om vi skulle få et smått sensasjonelt poengtap for serielederne da de etter et langt innkast i det 83. minutt til slutt fikk satt ballen i nettet til 1-0.
Flere scoringer ble det ikke, og siden det hadde skjedd omtrent null og niks å legge til for (Jon-Are mente dette kanskje var den mest effektive fotballkampen han hadde sett) blåste dommeren av like etter at uret passerte 90 minutter. Fortsatt 1-0 og kveldens hjemmelag har fortsatt ikke avgitt poeng i 2024.
Vi satte kursen tilbake mot kongeriket Norge, og etter en kjøretur som med unntak av en elg i grøfta mellom grensen og Kongsvinger var ganske så begivenhetsløs takket vi hverandre for turen og skilte lag.
Jeg hadde i år bestemt meg for å la nasjonaldag være nasjonaldag, så 17. mai satte jeg kursen østover gjennom Rømskog, og kom etter hvert til den lille bygda Koppom. Her skulle det være kamp i Division 7 Värmland Västra, altså nivå 9 i det svenske seriesystemet. Hjemmelag var samarbeidslaget Koppom/Köla, mens gjestene var nylig nedrykkede Mangskog (Som jeg så på nivå 8 i fjor).
Vel framme lokaliserte jeg Gillevi Idrottspark, og slappet av litt før avspark. Anlegget så helt fantastisk ut til å være på et så lavt serienivå, med en liten kiosk med terrasse utenfor, og ikke minst faktisk to tribuner også. I tillegg hadde men et helt suverent mobilt høytalersystem for speaker. Dette gledet jeg meg til å oppleve.
Da avspark nærmet seg tok jeg meg to pølser i brød (Det var tross alt 17. mai), og tuslet rundt banen for å sitte på tribuna de første minuttene av kampen. Herfra fikk jeg se at alt etter halvannet minutt gjorde gjestenes keeper en enorm miss. I et forsøk på å gjennomføre en klarering bommet han på ballen, og hjemmelaget kunne enkelt gå opp i 1-0.
Ledelsen skulle dog ikke vare lenge. Før det var spilt fem minutter var det hjemmelagets keeper som sto forrest i tabbekøen. Tabben var kanskje ikke like stor som den hans kollega i motsatt ende av banen hadde gjort noen minutter før, men resultatet ble det samme: Scoring. 1-1, og jeg begynte å lure på om vi kom til å få samme frekvens på scoringene resten av kampen!
Så ille ble det ikke, men like før kvarteret var spilt gikk hjemmelaget igjen opp i føringen. Nr 19, Henrik Solbrekke, (som også var mannen bak 1-0) driblet seg forbi alt og alle, og avsluttet utagbart for keeper nede i hjørnet. Kjempeprestasjon, og på dette tidspunkt langtfra noen ufortjent ledelse for hjemmelaget.
Etter dette endret dessverre for vertskapet kampen karakter. Det aller meste som skjedde på banen handlet om de rødkledde fra Mangskog, og selv om scoringene lot vente på seg mistenkte jeg da lagene gikk i garderoben at hjemmelaget måtte heve seg betraktelig etter pause skulle dette holde.
Det viste seg at noen slik heving kom aldri. Etter hvilen tok det bare fire minutter før 2-2-scoringen kom, på en corner.
Før ti minutter var spilt av andre omgang kom dagens tredje keepertabbe som førte til scoring. Hjemmelagets keeper foretok et totalt mislykket utspill som endte hos en Mangskog-spiller, som enkelt kunne sentre til en lagkamerat som gjorde en god innsats i å komme forbi keeper. Tross et forsøk fra tidligere allsvenskan-spiller Per-Anders Blomqvist (f. 1958!) på å redde på strek ble det 2-3, og gjestene satt plutselig i førersetet.
Knapt tjue minutter før slutt kom 2-4 som resultat av at flere av de defensive spillerne hos Koppom/Köla sviktet, og det så nå svært lite sannsynlig ut at hjemmelaget skulle komme tilbake. Mot slutten av kampen ble også begge lags spillere mer og mer slitne, noe som ikke akkurat ga økt kvalitet i det som skjedde på gresset, men likevel ble det nå på et vis kamp helt inn.
Kampen endte 2-4, og jeg satte kursen sørover til nattens overnattingssted, en pensjonert sovevogn langt fra nærmeste jernbaneskinne.
Etter å ha sovet alt for lenge lørdag morgen hastet jeg ut døra og hoppa i bilen med stramt tidsskjema for å rekke avspark klokken 11 i Åmotfors. Hjemmelaget med samme navn som bygda skulle ta imot Mangskogs SK til siste serierunde i Värmlands FF Div 6 västra (dvs nivå 8 i ligasystemet) på Forsvallen stadion. Etter en mystisk rute gjennom skogen mellom Setskog og Skillingsfors kom jeg med et kvarter til gode fram til Åmotfors, og rakk dermed innom «bankomaten» for å få tak i kontanter for å betale meg inn på kampen.
I Norge betaler man sjelden eller aldri inngang på så lavt nivå som dette, men i Sverige later det til å være helt vanlig, og når sant skal sies betaler jeg med glede 40 kroner for å komme inn på et stadion hvor det faktisk er tilrettelagt for publikum.
Forsvallen viste seg å være en finfin gressbane ikke langt fra elva (Kanskje ikke så overraskende, navnet tatt i betraktning). Ved samme langside som innbytterbenkene sto et svalganghus hvor de fleste i publikum hadde samlet seg da det var litt utrygt for regn, mens på motsatt side hvor man både kom nærmere banen og noe høyere opp var det satt ut flere benker, hvor undertegnede og to svensker fant plass.
Som i norsk fotball på de laveste nivåene var det bare satt opp en hoveddommer til kampen, mens hvert av lagene stilte med en «linjevakt» som bare hadde som oppgave å markere hvis ballen passerte ut over sidelinja.
Etter 13 minutter fikk vi kampens første scoring, og til flesteparten av de frammøttes skuffelse var det gjestene som åpnet showet. Et hjørnespark ble perfekt plassert på panna til en spiller som enkelt fikk skalle ballen i mål, og det sto 0-1.
Like før det var spilt en halvtime kom det så en utligning, og denne var av det billige slaget. En av kampens store spillere, Robin Gustavsson, lempet avgårde noe som i utgangspunktet så ut til å være en ganske dårlig avslutning. Jeg var overbevist om at keeper kom til å redde, men så så det ut som om han skled i det sleipe gresset, og plutselig sto det 1-1.
Fem minutter før pause kom så samme mann seg gjennom gjestenes forsvar, og mens forsvarsspillerne var mest opptatte av å rope etter en offside de aldri fikk, stormet han videre og satte inn 2-1, et resultat som sto seg til pause.
Pausen ble brukt til å teste pølsene som ble solgt i kiosken på stadion. Disse var fabelaktig gode, og som det ble påpekt på twitter: Det eneste som stoppet dem fra absolutt høyeste karakter var at de ikke hadde lomper, kun brød.
Begge lag hadde første del av andre omgang hatt flere sjanser, men gode keepere i begge mål hadde avverget scoringer. Etter drøyt halvspilt omgang holdt det dog ikke lenger. 3-1, og nå mistenkte jeg at Mangskog kom til å få det tøft.
Bare to minutter senere fullførte Gustavsson sitt hat-trick med en tredje scoring. Scoringen var attpåtil av det frekke slaget, da han alene med keeper valgte å sette ballen mellom bena på målmannen og rett i mål.
Sju minutter før slutt kom så 5-1, og dette var Gustavssons fjerde scoring! Meget imponerende.
Et par minutter tidligere var vi nok mange som trodde at en annen av Åmotfors' angrepsspillere var ferdigspilt for dagen. I et forsøk på å rekke et innlegg foran mål skled han ut i spagat, og tok seg umiddelbart til lysken mens han hylte litt. Han kom seg overraskende nok på beina igjen for egen maskin, og småhaltende fortsatte han å spille. Dette viste seg å være verdt det, da han to minutter før full tid fikk æren av å fastsette sluttresultatet til 6-1 med en herlig lobb fra omlag 25 meter.
Ballen rakk en tur til inn i målet bak Mangskogs keeper, men denne gangen ble det dømt frispark motsatt vei. Må innrømme etter å ha sett videoen at jeg ikke helt skjønner hvorfor.
Da klokka passerte 90 minutter begynte det å småregne, og dommeren så absolutt ingen grunn til å legge til noe tid. Vi som hadde sett kampen kunne dermed ile til bilene våre og komme oss hjemover uten nevneverdige fuktskader.
