Klässbol - Åmotfors 2-0

Etter dagens første kamp rånet jeg litt rundt i traktene rundt Arvika for å få varmen i meg og tok en visitt på en matbutikk, før jeg kjørte til den lille tekstilfabrikkbygda Klässbol. Her lokaliserte jeg fotballbanen før jeg cruiset ned til småbåthavna og nøt matpakken min og slappet av litt før kampen. Tilbake på stadion fikk jeg med meg slutten på en G8-kamp på syverbanen ved siden av stadion før det skulle brake løs for de voksne.

Noe av det første jeg la merke til da jeg kom var at en grill ble trillet fram og fyrt opp, så jeg angret nesten at jeg hadde spist lunsj. Mens jeg satt og ventet på kampen ble jeg avslørt som norsktalende av to smågutter, noe de tilsynelatende syntes var utrolig festlig.

I dagens forrige kamp etablerte hjemmelaget kjapt et grep om det som skjedde på banen. Noe slikt grep følte jeg ikke at noen av lagene her tok, og det første kvarteret virket det helt åpent hva som skulle skje videre. Helt åpent hva som skulle skje var det dog ikke da en av de svarthvites forsvarsspillere handset i eget felt. Straffespark, og 1-0.

Knapt ti minutter etter målet fikk vi så litt dramatikk i motsatt ende av banen. Klässbol-keeperen foretok en redning der han tydeligvis landet på en uheldig måte, så han ble liggende og vri seg i smerter mens han fortsatt holdt rundt ballen. Etter en sjekk fra treneren var det klart at han måtte ut, og det virket ikke som om man hadde noen dedikert reservekeeper på plass, så den skadde måtte vrenge av seg trøya og hanskene, så han som overtok kunne kle dem på seg.

Hjemmelaget ble etter å ha tatt ledelsen kanskje hakket mer førende enn de hadde vært innledningsvis, og bare en god redning fra Åmotfors' keeper i overtiden gjorde at det fortsatt sto 1-0 da det ble pause, og jeg kunne gå og teste de nygrilla hamburgerne. Absolutt godkjent breddesnadder, dette!

Ut fra start i andre omgang fortsatte hjemmelaget å dominere kampen, men det varte fortsatt en stund før de noenogtjue frammøtte (samt de enorme mengdene knott som svermet rundt hodet mitt) fikk se flere mål. 

Et lite kvarter før slutt endte ballen riktig nok i mål igjen, men denne gangen ble det avvinket for offside, noe jeg fra min relativt dårlige posisjon bak kortlinja mistenker at var riktig. Det tok dog bare et minutt eller to før ballen nok en gang var i nettet, og denne gangen kunne ingen ta fra hjemmelaget scoringen. 2-0.

Tross flere forsøk fra begge lag ble det ikke flere scoringer, og karene fra jern-, papir- og ammunisjons-småbyen Åmotfors måtte slukøret innse at de nok hadde tapt denne kampen. (I motsetning til sist jeg så dem, da de vant stort)

Flere bilder fra kampen kan du se på Flickr.

Jössefors - Värmskog 2 (1-1)

Ganske nøyaktig et halvt år etter forrige fullblods breddekamp klarte jeg ikke mer. Siden Värmland var merket pandemi-gult satte jeg kursen østover grytidlig på morran, la inn et stopp for panting av tomgods og oppfylling av oppfylt gods i Töcksfors, før jeg svingte av fra E18 og tok sikte på Jössefors, en gammel treindustribygd som nå er blitt en forstad til Arvika. Svingte inn foran banen en drøy halvtime før avspark, og fikk se hjemmelaget i full oppvarming.

Jeg tuslet inn på stadion, og slo av en hyggelig prat med dagens dommer, Lars Zetterström, som etter eget utsagn er Sveriges eldste aktive fotballdommer, med 77 år og omlag 3200 kamper under beltet. Imponerende!

Etter hvert dukket også gjestene fra Värmskogs andrelag opp, og da klokka bikket 11 kunne kampen blåses i gang, etter at flere fra bortelaget hadde tatt seg en liten svipptur bort i skogkanten.

Det var hjemmelaget som kom best i gang, uten at de helt store sjansene strømmet på. Den kanskje aller største sjansen i første omgang var det noe ufortjent gjestene som kom til, da Jössefors-keeperen tok et frispark ute ved sidelinja, bommet totalt og la ballen rett til en motspiller som dermed kom alene mot tomt mål, og klarte å avslutte utenfor!

Det kom tidvis svært kraftige vindkuler over banen, men merkelig nok lot det ikke til å påvirke spillet så veldig, og etter 41 minutters spill klaffet plutselig alt for bortelaget. 0-1, og flesteparten av de omlag 25 tilskuerne måtte vantro se gjestene juble for ledelse.

Ledelsen sto seg til pause, og selv om det etter hvilen muligens var litt mindre dominans fra hjemmelaget, så føltes det veldig veldig fortjent da utligningen kom litt etter kvarteret av omgangen.

Videre utover i kampen følte jeg at nivået på det som ble prestert bare sank og sank, sannsynligvis som en følge av at folk ble mer og mer slitne. Det dukket opp en og annen målsjanse, men lite å skrive hjem om, og tross den klare hjemmedominansen i første omgang, så føltes egentlig 1-1 greit da dommeren blåste av kampen, og jeg kunne hoppe i bilen for å varme meg litt før neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Flickr.

Koppom/Köla - Mangskog 2-4

Jeg hadde i år bestemt meg for å la nasjonaldag være nasjonaldag, så 17. mai satte jeg kursen østover gjennom Rømskog, og kom etter hvert til den lille bygda Koppom. Her skulle det være kamp i Division 7 Värmland Västra, altså nivå 9 i det svenske seriesystemet. Hjemmelag var samarbeidslaget Koppom/Köla, mens gjestene var nylig nedrykkede Mangskog (Som jeg så på nivå 8 i fjor).

Vel framme lokaliserte jeg Gillevi Idrottspark, og slappet av litt før avspark. Anlegget så helt fantastisk ut til å være på et så lavt serienivå, med en liten kiosk med terrasse utenfor, og ikke minst faktisk to tribuner også. I tillegg hadde men et helt suverent mobilt høytalersystem for speaker. Dette gledet jeg meg til å oppleve.

Da avspark nærmet seg tok jeg meg to pølser i brød (Det var tross alt 17. mai), og tuslet rundt banen for å sitte på tribuna de første minuttene av kampen. Herfra fikk jeg se at alt etter halvannet minutt gjorde gjestenes keeper en enorm miss. I et forsøk på å gjennomføre en klarering bommet han på ballen, og hjemmelaget kunne enkelt gå opp i 1-0.

Ledelsen skulle dog ikke vare lenge. Før det var spilt fem minutter var det hjemmelagets keeper som sto forrest i tabbekøen. Tabben var kanskje ikke like stor som den hans kollega i motsatt ende av banen hadde gjort noen minutter før, men resultatet ble det samme: Scoring. 1-1, og jeg begynte å lure på om vi kom til å få samme frekvens på scoringene resten av kampen!

Så ille ble det ikke, men like før kvarteret var spilt gikk hjemmelaget igjen opp i føringen. Nr 19, Henrik Solbrekke, (som også var mannen bak 1-0) driblet seg forbi alt og alle, og avsluttet utagbart for keeper nede i hjørnet. Kjempeprestasjon, og på dette tidspunkt langtfra noen ufortjent ledelse for hjemmelaget.

Etter dette endret dessverre for vertskapet kampen karakter. Det aller meste som skjedde på banen handlet om de rødkledde fra Mangskog, og selv om scoringene lot vente på seg mistenkte jeg da lagene gikk i garderoben at hjemmelaget måtte heve seg betraktelig etter pause skulle dette holde.

Det viste seg at noen slik heving kom aldri. Etter hvilen tok det bare fire minutter før 2-2-scoringen kom, på en corner.

Før ti minutter var spilt av andre omgang kom dagens tredje keepertabbe som førte til scoring. Hjemmelagets keeper foretok et totalt mislykket utspill som endte hos en Mangskog-spiller, som enkelt kunne sentre til en lagkamerat som gjorde en god innsats i å komme forbi keeper. Tross et forsøk fra tidligere allsvenskan-spiller Per-Anders Blomqvist (f. 1958!) på å redde på strek ble det 2-3, og gjestene satt plutselig i førersetet.

Knapt tjue minutter før slutt kom 2-4 som resultat av at flere av de defensive spillerne hos Koppom/Köla sviktet, og det så nå svært lite sannsynlig ut at hjemmelaget skulle komme tilbake. Mot slutten av kampen ble også begge lags spillere mer og mer slitne, noe som ikke akkurat ga økt kvalitet i det som skjedde på gresset, men likevel ble det nå på et vis kamp helt inn.

Kampen endte 2-4, og jeg satte kursen sørover til nattens overnattingssted, en pensjonert sovevogn langt fra nærmeste jernbaneskinne.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.