Telavåg - Øystese/Norheimsund 5-1

Etter den lille turen min til Istanbul rakk jeg bare så vidt hjemom for å tømme kofferten før jeg igjen forlot Groruddalen. Etter å ha tilbragt fredagen med jobbmøter i vestlandets hovedstad skaffet jeg meg et par lunsjkaker som middag før jeg hoppet på en buss som krysset broene ut mot Sotra og fortsatte sørover til endeholdeplassen. Her ventet jeg ei stund, før det dukket opp en ny buss som tok meg enda litt sørover, og da jeg hoppet av kunne jeg rusle opp en liten bakke til arenaen hvor femtedivisjonskampen mellom Telavåg og Øystese/Norheimsund skulle spilles.

Gjestene fra Hardanger hadde jeg jo også sett spille lenger nord på denne øya tidligere i år, mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg. Det jeg visste var at de hadde en flott gressbane litt lenger ut, men på grunn av mangel på flomlys måtte denne kampen i stedet spilles på kunstgressbanen i Spildepollen, noe som med groundhopping-briller på ikke var så dumt, da det spilles ganske få kamper her.

Det var med en viss kribling i magen jeg dro ut hit i kveld, for bussen jeg tok til kampen var kveldens siste buss, så jeg hadde ikke helt klart for meg hvordan returen skulle bli. Heldigvis hadde hjemmelaget en aktiv facebook-konto, så en melding dit hadde gitt meg et navn på en som antakelig kunne gi meg haik til et sted med bedre bussforbindelser etter kamp, og det viste seg at dette var førstemann jeg hilste på ved ankomst. Jeg kunne dermed puste lettet ut i visshet om at jeg slapp å gå hele natta, og nyte Macarena og andre hits som runget ut fra høytalerne mens spillerne varmet opp.

Inn mot kampstart strømmet det til en god del tilskuere, og jeg hadde også observert en handlepose full av pyrotekniske pjäser som svenskene kaller det. Mine antakelser var riktige, da lagene entret banen fikk vi et voldsomt lys- og røykshow. Moro!

Da spillet kom i gang var det hjemmelaget som raskt levde opp til det lille favorittstempelet de hadde i jakten på kvalikplassen i divisjonen. Alt etter 8 sekunder kom de gulsvarte til en stor målsjanse, og de fortsatte å være det klart førende laget innledningsvis i kampen. Etter ca 11 minutter måtte så en av bortelagets menn (Eller gutter, det så ut til å være en ganske ung tropp hos rødtrøyene i dag) forlate matta med skade, noe som selvsagt er ekstra surt på en av årets lengste borteturer. Man må jo anta at treneren starter med den antatt beste elleveren, så en skade så tidlig i kampen styrker neppe laget.

Rødtrøyene sto lenge imot hjemmelagets overtak, men i det 19. minutt ble keeper og forsvar overlistet, og ballen gikk i mål til 1-0 ledelse. Vertskapet fortsatte å føre an i visshet om at hvis de bare vant sin kamp ble det kvalik, mens med poengtap var de avhengige av hjelp fra andre for å holde Fotlandsvåg bak seg. Gjestene fortsatte dog å forsvare seg godt, og innimellom komme til noen halvsjanser, men det var ingen stor overraskelse da 2-0 kom ganske nøyaktig tjue minutter etter forrige scoring. Til stor glede for de frammøtte kom også 3-0 i det 43. minutt, og vi fikk en ny runde blussing.

Jeg hadde egentlig skrevet klar en tweet om tremålsledelse til pause da vi litt inn i overtiden fikk en redusering. 3-1, og kanskje litt ny spenning i kampen til andre omgang. Pausen ble brukt til å fortære en vaffel som egentlig var ganske god, men for meg manglet litt på stekingen til virkelig å nå de store høyder.

Da andre omgang var kommet i gang så jeg at spillet nå hadde jevnet seg noe ut, men til gjengjeld fikk vi langt færre sjanser enn vi hadde hatt i den første halvdelen av kampen. De få sjansene som kom var til gjengjeld ganske store, men ikke snakk om at ballen ville mellom stengene. Et lite høydepunkt var kanskje da Telavåg-forsvaret gjorde en kjempetabbe som ga en av Øystese/Norheimsund-spillerne muligheten til å komme alene med keeper. Sjansen ble ødslet bort, men Telavåg-keeperen ga sine medspillere en av tidenes heftigste utskjellinger til stor glede for publikum.

Med ti minutter igjen av kampen løsnet det så endelig for hjemmelaget igjen. Vi fikk 4-1, og en ny runde blussing.

Ikke lenge etter fikk Telavåg ballen i mål igjen, men til store protester fra hjemmepublikummet hadde AD markert for offside. Jeg må innrømme at jeg fra min ganske bra plassering ikke var helt overbevist om at han hadde rett, men scoringen ble uansett annullert. Et lite minutt på overtid lyktes det dog å score på godkjent vis, og sluttresultatet ble dermed 5-1.

Jeg fant igjen min tildelte sjåfør, og ble med ham til bilen mens vi hørte lyden av stor feiring i hjemmegarderoben. På vei tilbake mot sivilisasjonen fikk vi en god prat om fotball, før jeg takket for skyssen på bussterminalen på Straume, og også fikk overlevert et Telavåg-skjerf til minne om besøket her, og med en oppfordring om å komme og besøke dem også på gressbanen ved en senere anledning. Stor stas!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.