Energie Cottbus - Unterhaching 2-0

Etter gårdagens besøk hos en av de mest venstreradikale fotballklubbene i Tyskland var det helt andre fortegn som ventet meg i dag. Jeg stakk innom et bakeriutsalg på jernbanestasjonen og kjøpte meg et rundstykke med rå svinekjøttdeig på (Takk til Pyro & Pivo for tipset), og hoppet deretter på et tog sørøstover, met Brandenburgs nest største by, og den største byen i det tospråklige området hvor man foruten tysk også benytter seg av det slaviske språket sorbisk. Vel framme la jeg ut på en tjue minutters gåtur, og kom så fram til stadionet hvor det var klart for 3. liga-kamp mellom FC Energie Cottbus og SpVgg Unterhaching.

Det gikk veldig greit å komme seg inn på stadionområdet, men å komme seg til riktig tribune viste seg å ikke være like enkelt. Engelsktalende vakter var det langt mellom, men til slutt fant jeg en som hadde nok autoritet til å få åpnet den døra jeg måtte gjennom for å komme meg opp til øvre del av hovedtribuna. Jeg merket straks jeg kom opp dit at da jeg trodde jeg hadde bestilt plass med sola i ryggen hadde jeg bomma. Her var det lav ettermiddagssol rett i fleisen, så å se noe av det som skjedde på banen kom til å bli en utfordring.

Jeg nevnte innledningsvis at det var andre politiske fortegn som ventet meg her i Cottbus enn det jeg hadde opplevd i Potsdam dagen før, men tross at Energie er kjent som en av de fotballklubbene i Tyskland som har hatt mest problemer med nazister på tribunene slapp jeg heldigvis unna noen negative opplevelser i dag. På stadionet som hadde fire ganske ulike tribuner bundet sammen av hjørneseksjoner som heller ikke passet sammen med noe av det andre var den kortsida hvor hjemmefansen holdt til i ferd med å bli fylt opp, og jeg hadde da jeg gikk forbi sett at det ble delt ut ballonger, så her skulle det visst bli tifo.

En litt spesiell detalj her var at spillertunnelen var midt på supporter-kortsida, så gjestene fikk en massiv pipekonsert da de gikk i garderoben etter oppvarminga. Da kampen kom i gang ble ballongene brukt slik de skulle for å lage flotte røde og hvite striper på tribuna, og til sang med noen veldig imponerende desibel-topper innimellom ble hjemmelagets menn jaget framover i jakten på fortsatt tabelltopp. Innledningsvis var det likevel ikke veldig tydelig at dette var topp mot bunn, og Unterhaching sto godt imot fram til det endelig lyktes for vertskapet å trenge gjennom forsvaret i det 25. minutt. 1-0, og stor jubel.

Energie tok nå mer og mer over, men det var likevel helt utrolig at ikke de for anledningen sortkledde utlignet fem minutter før pause. Vi fikk likevel ikke flere mål før pause, så lagene gikk i garderoben med 1-0 på storskjermene. Selv tok jeg meg en tur bak tribuna for å se om det var mulig å få tak i noe å drikke, og etter å ha fått meg et beger med rødbrus fant jeg ut at jeg skulle ta et sidebytte i andre omgang for å se om det hjalp med vinkelen på sola, som i takt med at den sank på himmelen hadde blitt mer og mer slitsom.

Det var betydelig mer glissent i denne enden av tribuna enn der jeg hadde oppholdt meg i første omgang, og som en bonus fikk jeg nå også med meg hva de 70-isj bortesupporterne foretok seg. Jeg hadde likevel knapt satt meg før en Unterhaching-forsvarer var uheldig i et forsøk på å klarere ballen, og sendte den i en vakker bue over egen målvakt, og med 48:10 på klokka sto det 2-0.

Etter dette ble kampen aldri spennende. Vertskapet var nærmere å sette sitt tredje enn gjestene var å redusere, og det mest dramatiske var kanskje en situasjon der Cottbus-keeperen ble skadet. Etter litt behandling kom han seg heldigvis i drift igjen mens sola sakte forsvant ned mot horisonten i vest.

Da sola hadde forsvunnet ble det fort kaldt på tribuna, men det var ikke lenge igjen av kampen, og da dommeren etter noen hektiske sluttminutter blåste av kampen sto det fortsatt 2-0. Jeg forlot raskt stadion, og hørte helt bort til supporterkneipa Die Rote Karte et lite stykke unna stadion lyden av jubel og feiring.

Togtidene var selvsagt lite tilpasset kamptidene, så jeg måtte vente nesten en time, men til alt hell fant jeg en sjappe på stasjonen som solgte vaniljecola! Etter en begivenhetsløs togtur tilbake til Berlin kunne jeg så finne tilbake på hotellet og få av meg noen lag med klær før jeg la ut på jakt etter en ørliten dönerteller til kvelds (og som en bonus viste det seg at den sjappa jeg valgte å handle på også hadde baklava!).

FT München-Gern - ESV München 1-1

Etter to dager med landslagsfotball i Danmark og Tyskland sto jeg søndag morgen tidlig opp og ruslet til jernbanestasjonen i Freiburg for å komme meg østover til München. Toget mitt var litt forsinka, men da jeg kom til Karlsruhe så jeg at neste tog var enda mer forsinka, så min opprinnelige plan om å få sett to kamper spøkte det virkelig for. Da jeg endelig kom fram til Bayerns hovedstad hadde jeg derfor relativt god tid til å komme meg til den ene kampen jeg hadde sett meg ut. Etter en kort trikketur og en enda kortere gåtur var jeg så på plass på anlegget hvor Kreisliga-kampen (dvs. i Bayern nivå 7 i det tyske ligasystemet) mellom FT Gern og ESV München skulle spilles.

Ved ankomst smatt jeg inn på klubbhuset ved gressbanen for et nødvendig ærend, før jeg tuslet bortover mot kunstgressbanen hvor høsten hadde gjort at denne kampen skulle spilles. Med den flotte St. Theresa-kirken i bakgrunnen var begge lag i full oppvarming, og jeg slo meg ned på en benk på solsida av banen, noe som da innmarsj og myntkast ble foretatt viste seg å være en feilvurdering, ettersom dommer og spillere sto med ansiktet motsatt vei.

Da kampen kom i gang ble den lave ettermiddagssola enda mer plagsom, så etter at han som krevde inn billettpenger hadde passert og jeg hadde gitt fra meg noen av de euroene jeg hadde vært forutseende nok til å ta ut før jeg dro hit bestemte jeg meg for å flytte meg. Jeg hadde nettopp tatt plass ved det hjørneflagget hvor jeg fikk sola i ryggen da hjemmelaget i det 29. minutt fikk et hjørnespark som endte med scoring og 1-0.

Gråtrøyene var naturlig nok veldig glade, da en seier i denne kampen ville gi dem en mye hyggeligere tabellsituasjon i inngangen til vinterpausen enn det de i dag hadde på sisteplassen på tabellen. Dette forhindret ikke at en av stopperne på laget holdt på å gi treneren hjertetrøbbel da han dro fram noen voldsomt frekke finter fra repertoaret. Det gikk bra, og med fem minutter igjen av omgangen var vertskapet også veldig nær å doble ledelsen.

Da dommeren blåste for pause hadde jeg igjen måttet trekke meg tilbake, og til min store frustrasjon manglet det vrider på dørlåsen til herretoalettet. Jeg klarte likevel å gjøre det som måtte gjøres, og kom ut til at det var pause med fortsatt 1-0 i boka.

I andre omgang var det gjestene fra Nymphenburg som så farligst ut, og etter hvert begynte jeg å mistenke at hjemmelaget prøvde å ri 1-0-ledelsen sin inn, og det så lenge ut som om det faktisk skulle gå, og da heller ikke dette frisparket ti minutter før full tid gikk inn tenkte jeg mitt.

Bortelaget fortsatte likevel å prøve, og med 83:20 på min stoppeklokke raknet det i de grås forsvar. Ballen endte i mål, og med 1-1 så nok tabellsituasjonen noe dårligere ut enn den gjorde med 1-0.

I det vi gikk inn i overtiden måtte jeg på ny trekke meg tilbake, men nå var det så spennende at jeg ikke fryktet at noen skulle komme inn gjennom den ulåste døra. Jeg rakk ut igjen til å få med meg de siste sparkene på ballen før dommeren blåste av med 1-1 og ett poeng til hvert av lagene.

Det var nå ikke annet å gjøre for meg enn å trekke meg tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og etterhvert var jeg på plass på Franz Josef Strauß-flyplassen og kunne slappe av fram til flyavgang hjemover igjen etter en strålende helg med mange timer i tog på kontinentet.

Litt fler mobilbilder fra kampen kan du se på Google photos.