Etter å ha kjørt fra Danmark til Tyskland kom jeg perfekt timet like etter innsjekk hadde åpnet fram til hotellet, inntok rommet og slappet av litt før jeg dro ut på jakt etter mat. Fant en passe liten knusper grill-haxe på en utrolig lokal restaurant, før jeg satte kursen videre mot kveldens hovedmål. Etter å ha tråkla meg et lite kvarter på småveier kom jeg til den lille forstaden Dahlewitz, og fant fram til fotballbanen hvor det skulle spilles treningskamp mellom Blau-Weiß Dahlewitz og Wacker Motzen.
Hjemmelaget spiller til vanlig på nivå 8 i seriesystemet, Landesklasse, mens gjestene holder til i divisjonen under, Kreisoberliga. Det var frivillig inngang for å dekke dommerutgiftene, og siden jeg bare hadde en tjue-euroseddel på meg var jeg veldig glad de hadde rikelig med vekslepenger så jeg fikk betalt en passende sum før jeg gikk inn og tok anlegget i nærmere øyseyn. En riktig så fin (men muligens noe langhåret) gressbane var banen hvor det skulle spilles kamp nå, men de blåhvite hadde også en finfin kunstgressbane jeg tipper de er svært glade for vinterstid.
Da avsparktiden var kommet sto fortsatt aktørene klare for innmarsj, men vi var ikke mer enn 3-4 minutter forsinket da der schiedsrichter kunne blåse i fløyta og kampen startet. Tross at det var gjestene som spilte på det laveste nivået var det de som kom best i gang, og vi rundt hundre som var på plass fikk se det meste av spillet foregå foran Blau-Weiß' mål.
Målsjanser fikk vi derimot ikke se mange av, men vi var nesten kommet dit at dersom dette var VM ville det blitt drikkepause da laget fra Motzen, halvanna mil sørover, overlistet hjemmelagets forsvar og satte inn 0-1 til stor jubel fra de medbragte supporterne.
Fire minutter senere kom også 0-2, og jubelropene runget nok en gang ut over banen. Skulle det virkelig gå helt på trynet for vertskapet i kveld? Resten av omgangen fortsatte gjestene å se sterkest ut, men det haglet ikke på noen måte med målsjanser, og det var for så vidt greit med en tomålsledelse da dommeren blåste for pause.
Jeg benyttet hvilen til å skaffe meg et glass Fanta i stadionpuben som selvsagt var åpen selv om det bare var treningskamp. Jeg vurderte å ta en pølse også, men fant ut at svinekjøttet jeg alt hadde spist fikk være nok mat for i dag. Etter et lite kvarter kom vi i gang igjen, og nå så de blåhvite langt mer med på notene ut enn de hadde vært i første omgang.
Målsjansene lot dog vente på seg, og hadde det ikke alt kommet to mål ville jeg begynt å bli alvorlig bekymret for om det skulle bli et målløst oppgjør. Begge lag gjorde flere bytter utover i omgangen, og om det var dette som gjorde at Dahlewitz begynte å produsere noen sjanser vet jeg ikke, men etter det jeg tror må ha vært knappe tjue minutter inn i omgangen (Både stadionuret og min egen tidtaking hadde fått et lite sammenbrudd) ble ballen vippet over keeper og i mål til 1-2, og nytt liv i kampen.
De neste som fikk ballen i mål var Wacker Motzen, men dessverre for de for anledningen rødkledte hadde AD2 hevet flagget og markerte offside. Dette så riktig vurdert ut, og det kom få eller ingen protester.
Fornøyde med å ha sluppet unna med skrekken fortsatte hjemmelaget å male på, og drøye ti minutter før full tid kunne de juble for å ha utlignet til 2-2. Feire scoring gjorde også de frammøtte politifolkene, som fyrte i gang både blålys og sirene på politibilen!
Begge lag var veldig lystne på et vinnermål, men flere scoringer fikk vi ikke denne tirsdagskvelden. Da kampen var over sto det fortsatt 2-2, og begge lag kunne sikkert si seg fornøyde med iallfall deler av det de hadde prestert nå litt før sesongen 2026-27 tar til for alvor.
Jeg forlot raskt stadion som etter solnedgang hadde blitt invadert av ymse insekter, og fant via en tur på butikken tilbake til hotellet mitt, hvor jeg skulle samle krefter til nye eventyr dagen etter.
Etter gårdagens besøk hos en av de mest venstreradikale fotballklubbene i Tyskland var det helt andre fortegn som ventet meg i dag. Jeg stakk innom et bakeriutsalg på jernbanestasjonen og kjøpte meg et rundstykke med rå svinekjøttdeig på (Takk til Pyro & Pivo for tipset), og hoppet deretter på et tog sørøstover, met Brandenburgs nest største by, og den største byen i det tospråklige området hvor man foruten tysk også benytter seg av det slaviske språket sorbisk. Vel framme la jeg ut på en tjue minutters gåtur, og kom så fram til stadionet hvor det var klart for 3. liga-kamp mellom FC Energie Cottbus og SpVgg Unterhaching.
Det gikk veldig greit å komme seg inn på stadionområdet, men å komme seg til riktig tribune viste seg å ikke være like enkelt. Engelsktalende vakter var det langt mellom, men til slutt fant jeg en som hadde nok autoritet til å få åpnet den døra jeg måtte gjennom for å komme meg opp til øvre del av hovedtribuna. Jeg merket straks jeg kom opp dit at da jeg trodde jeg hadde bestilt plass med sola i ryggen hadde jeg bomma. Her var det lav ettermiddagssol rett i fleisen, så å se noe av det som skjedde på banen kom til å bli en utfordring.
Jeg nevnte innledningsvis at det var andre politiske fortegn som ventet meg her i Cottbus enn det jeg hadde opplevd i Potsdam dagen før, men tross at Energie er kjent som en av de fotballklubbene i Tyskland som har hatt mest problemer med nazister på tribunene slapp jeg heldigvis unna noen negative opplevelser i dag. På stadionet som hadde fire ganske ulike tribuner bundet sammen av hjørneseksjoner som heller ikke passet sammen med noe av det andre var den kortsida hvor hjemmefansen holdt til i ferd med å bli fylt opp, og jeg hadde da jeg gikk forbi sett at det ble delt ut ballonger, så her skulle det visst bli tifo.
En litt spesiell detalj her var at spillertunnelen var midt på supporter-kortsida, så gjestene fikk en massiv pipekonsert da de gikk i garderoben etter oppvarminga. Da kampen kom i gang ble ballongene brukt slik de skulle for å lage flotte røde og hvite striper på tribuna, og til sang med noen veldig imponerende desibel-topper innimellom ble hjemmelagets menn jaget framover i jakten på fortsatt tabelltopp. Innledningsvis var det likevel ikke veldig tydelig at dette var topp mot bunn, og Unterhaching sto godt imot fram til det endelig lyktes for vertskapet å trenge gjennom forsvaret i det 25. minutt. 1-0, og stor jubel.
Energie tok nå mer og mer over, men det var likevel helt utrolig at ikke de for anledningen sortkledde utlignet fem minutter før pause. Vi fikk likevel ikke flere mål før pause, så lagene gikk i garderoben med 1-0 på storskjermene. Selv tok jeg meg en tur bak tribuna for å se om det var mulig å få tak i noe å drikke, og etter å ha fått meg et beger med rødbrus fant jeg ut at jeg skulle ta et sidebytte i andre omgang for å se om det hjalp med vinkelen på sola, som i takt med at den sank på himmelen hadde blitt mer og mer slitsom.
Det var betydelig mer glissent i denne enden av tribuna enn der jeg hadde oppholdt meg i første omgang, og som en bonus fikk jeg nå også med meg hva de 70-isj bortesupporterne foretok seg. Jeg hadde likevel knapt satt meg før en Unterhaching-forsvarer var uheldig i et forsøk på å klarere ballen, og sendte den i en vakker bue over egen målvakt, og med 48:10 på klokka sto det 2-0.
Etter dette ble kampen aldri spennende. Vertskapet var nærmere å sette sitt tredje enn gjestene var å redusere, og det mest dramatiske var kanskje en situasjon der Cottbus-keeperen ble skadet. Etter litt behandling kom han seg heldigvis i drift igjen mens sola sakte forsvant ned mot horisonten i vest.
Da sola hadde forsvunnet ble det fort kaldt på tribuna, men det var ikke lenge igjen av kampen, og da dommeren etter noen hektiske sluttminutter blåste av kampen sto det fortsatt 2-0. Jeg forlot raskt stadion, og hørte helt bort til supporterkneipa Die Rote Karte et lite stykke unna stadion lyden av jubel og feiring.
Togtidene var selvsagt lite tilpasset kamptidene, så jeg måtte vente nesten en time, men til alt hell fant jeg en sjappe på stasjonen som solgte vaniljecola! Etter en begivenhetsløs togtur tilbake til Berlin kunne jeg så finne tilbake på hotellet og få av meg noen lag med klær før jeg la ut på jakt etter en ørliten dönerteller til kvelds (og som en bonus viste det seg at den sjappa jeg valgte å handle på også hadde baklava!).
Etter nesten to uker uten fotball hadde jobben sendt meg til Berlin for et torsdag-fredag-oppdrag. Terskelen var da ganske lav for å bli igjen til søndag for egen regning og risiko, så som tenkt, så gjort. Etter å ha takket kursdeltakerne for to fine dager sjekket jeg på ny inn på hotellet på Alexanderplatz, skiftet på meg varme klær, og fant en S-bahn i retning Potsdam. På nest siste stopp gikk jeg av og tuslet så gjennom sentrum av filmbyen Babelsberg opp mot stadionet hvor det skulle spilles regionalligakamp mellom SV Babelsberg 03 og ZFC Meuselwitz.
Jeg var alt for tidlig framme, så jeg tok meg først en spasertur rundt stadionanlegget, før jeg slo meg ned på en benk og hørte noen episoder Lateral mens jeg ventet på at portene inn til stadionet oppkalt etter den revolusjonære Karl Liebknecht skulle åpne. Da vi endelig en time før kampstart slapp inn ble veien til grillen kort, og jeg sikret meg en lekker nakkekotelett klemt ned i et rundstykke. Smakte nydelig med litt sennep på!
Jeg hadde kjøpt meg et sete på hovedtribuna hvor det hang en discokule og snurret oppunder taket, men det ble raskt klart for meg at brorparten av dagens publikum holdt seg på motsatt langside, som var en ren ståtribune. Også på kortsidene var det ståtribuner, men i dag var det kun den i sørøstenden av banen som var i bruk. Bortefans så jeg bare noen få av innimellom på sittetribuna, og på det inngjerda bortefeltet var det ingen fra Thüringen denne fredagskvelden.
Da avspark nærmet seg la jeg merke til at supportergruppene Connection 144 og Bricconi begge kjørte med sine bannere hengt opp ned i kveld av noen grunn. Det var uansett bra trøkk på langsida bak det store Filmstadt Inferno-banneret, og innimellom hørte jeg noen lyder også fra kortsida hvor en gjeng som kalte seg Los Consortos hadde sitt tilholdssted. Det passer kanskje nå å nevne at «nulldrei» er en ikke bare litt venstreorientert klubb. Det er nok ikke tilfeldig at stadionet er oppkalt etter en kommunistisk pionér fra tiden rundt forrige århundreskifte, og om klubben som sådan er solid plassert på venstresida, så er ikke supporterne mindre radikale. Faktisk oppdaget jeg at to politikere fra motsatt side av høyre-venstre-aksen i 2020 hadde levert et nipunkters spørsmål til delstatsregjeringen om hva de ville foreta seg mot den «venstreekstreme fanscenen til SV Babelsberg 03».
Uansett politisk ståsted, det var en imponerende oppvisning vi fikk fra de svartkledde på ståfeltet, mens deres hvitkledde helter ute på banen etter en god start slet litt mer med å henge med. Det kom stadig opp bannere, først noen støtteerklæringer til Ukraina og så til den fengsla antifascisten «Nanuk». Mens jeg fulgte med på bannerne skjønte jeg hvilken vei det så ut til å bære ute på banen, og overraskelsen var ikke veldig stor da bortelaget i det 33. minutt gikk opp i 0-1. Et skår i gleden for de røde var det nok at lagets kaptein samtidig ble liggende igjen i feltet og måtte ha behandling, men han kom seg etterhvert på bena igjen.
Noen minutter senere kom gjestene til noen helt enorme sjanser til å doble ledelsen, men det kom ikke flere mål før pause, så da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 0-1. Jeg benyttet anledningen til å få tilbake litt blodomløp i bena ved å gå noen turer fram og tilbake på tribuna før jeg avla toalettet en visitt som holdt på å bli riktig så dramatisk da dørhåndtaket falt av døra da jeg var på vei ut igjen!
Da kampen tok til igjen hadde vertskapet gjort et par bytter, uten at det lot til å hjelpe noe særlig. Det aller meste handlet om gjestene, men litt før kvarteret var spilt av andre omgang fikk Babelsberg en håndsrekning fra dommeren. Etter en hendelse jeg ikke helt fikk med meg ble det delt ut rødt kort til en Meuselwitz-spiller, og med 11 mot 10 jevnet ting seg litt mer ut.
Alt fem minutter etter utvisningen ble det levert et imponerende langskudd som smalt i stolpen bak bortelagets keeper, og herfra og inn var det stort sett bare spørsmål om det skulle bli 0-1 til slutt, eller om utligningen skulle komme. Ved et par situasjoner ble det ropt etter straffe, men den sortkledde hørte ikke på det øret, så da det ble varslet fire minutters nachspielzeit var det fortsatt bare en ettmålsledelse som måtte hentes inn.
Overtiden ble innledet med en skade (Hvor genialt er det ikke å bruke dette til å reklamere på storskjermen for et apotek?), og da denne var håndtert var godt over halve den varslete overtiden over. Det overrasket derfor ingen da spillet fortsatte etter at de fire minuttene var passert, men da hjemmelaget fikk et frispark etter drøyt 96 minutters spill mistenkte jeg at dette nok kom til å bli noe av det siste som skjedde i kveld. Fra 18 meters hold ble det fyrt løs, og med 96:45 på min stoppeklokke smalt ballen i mål til 1-1!
Det ble store jubelscener, og etterhvert fikk jeg høre scoringsmusikken. Dette hørtes da voldsomt kjent ut? Joda, det var rett og slett Bent Fabricius-Bjerres legendariske tema til Olsenbanden-filmene som ble spilt når hjemmelaget hadde scoret!
Da musikken roet seg hadde dommeren blåst av kampen, og glade karer fra Brandenburgs hovedstad kunne juble sammen med supporterne for å ha berget ett poeng, mens svært skuffete bortelagsspillere måtte innse at de hadde mistet to poeng i siste sekund av kampen.
Jeg satte kursen tilbake mot S-bahn-stasjonen, hvor et tog trillet inn akkurat i det jeg inntok perrongen, og etter å ha returnert til Øst-Berlin kjøpte jeg meg en Boulette til kvelds, før jeg i skyggen av det ikoniske fjernsynstårnet (Det var mørkt, så teknisk sett kasta det ingen skygge) gikk bort til hotellet mitt og tok kveld.
Etter en god natts søvn våknet jeg søndag morgen full av tvil. Ville planen min om to kamper i dag la seg gjennomføre? Etter mye surfing på fussball.de etter alternative løsninger landet jeg på at om jeg skulle få til to kamper måtte det bli de to jeg opprinnelig hadde sett meg ut. Jeg sjekket derfor ut av hotellet, og hoppet på trikken nordover til Mahlsdorf, hvor jeg etter en lang spasertur kom til en liten sportplatz i utkanten av skogen, rett over grensa mellom Berlin og Brandenburg. Her var det et lag som alt var i oppvarming på den innerste banen, så det var klart at det kom til å bli Kreisliga A-kamp mellom Blau-Weiß Mahlsdorf/Waldesruh og SC Lankwitz.
Mens jeg ventet på kampstart skulle jeg sjekke hva min opprinnelige plan om å bestille en bil fra Bolt til kampslutt ville koste, og da oppdaget jeg til min store forskrekkelse at dette faktisk var utenfor dekningsområdet til Bolt! Når da i tillegg avspark ble forsinket med nesten ti minutter innså jeg at det nok ble med bare én kamp i dag, og totalt fire på denne turen til Berlin.
Noe av det første som skjedde da kampen kom i gang var at den nokså sleipe gressmatta holdt på å kreve et offer. En av bortelagets spillere skled ut av banen og med ryggen først inn i en av gjerdestolpene langs langsida. Det verken så eller hørtes spesielt godt ut, men heldigvis kom han seg på beina igjen etterhvert.
Sportslig var det hjemmelaget som kom best i gang, og det var på ingen måte ufortjent da de etter vel seks minutters spill fikk satt et hjørnespark i mål til 1-0.
Det fortsatte så å strømme på mål, og i det fjortende minutt kom 2-0, før 3-0 kom i det syttende minutt. Vi fikk nå også et lite frampek til hva som skulle komme senere i kampen da en av Lankwitz-spillerne klarte å pådra seg et gult kort med sine krav om at scoringen skulle vært annullert for offside.
Med 20:20 på min stoppeklokke kom så 4-0, og det begynte nå så smått å gå opp for meg hvorfor Lankwitz står med fattige fire poeng i serien så langt, og bare vel tre minutter senere ble også et skudd fra distanse hamret i mål, så det sto 5-0.
Jeg hadde tidligere i helga vært litt bekymret for om jeg ikke skulle få se noen scoringer på denne Berlin-turen, men nå fikk jeg virkelig kompensasjon for dette, da vi først fikk 6-0 etter 34 minutters spill, før 7-0 kom knappe fem minutter før pause.
7-0 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at så mye bortelaget hadde klaget de siste minuttene før hvilen ville det være et mirakel dersom de fortsatt var 11 mann når kampen var ferdigspilt. Mens jeg fortsatte å se på mulighetene for å få sjekket inn flere kamper i dag så jeg at restauranten inne på stadionområdet faktisk var åpen, men lå for langt unna til at jeg orka å gå dit og kjøpe noe å drikke.
Da kampen kom i gang igjen tok det bare såvidt over tre minutter før vi igjen fikk et mål, og nok en gang var det de blåhvite som kunne juble, nå over 8-0.
Jeg merket at gjestenes målvakt hadde begynt å drøye tida, så det var tydelig at han ikke hadde tro på noen snuoperasjon, og i det 52. minutt kom så 9-0. I etterkant av dette ble det VIRKELIG dårlig stemning, og det hele toppet seg da en av rødtrøyene klarte å kjefte på seg et rødt kort.
Etter 62 minutters spill kom 10-0, og da 11-0 kom i det 66. minutt kokte det igjen over for bortelaget, denne gangen med det resultat at dommeren blåste av kampen fordi dette orka han ikke å høre på mer. Mistenker at SC Lankwitz vil få et sint brev i posten fra Beriner Fussball-Verband i etterkant av dette.
Før jeg stormet avgårde så jeg at en «tøffing» i publikum prøvde å få i gang slåsskamp med bortelaget, og det var verken hans eller de potensielle motstandernes feil at han ikke lyktes med dette. Med denne kampen kortet inn øynet jeg nå håp om å rekke tilbake til Köpenick for en kamp til der, men med max dårlig flyt på kollektivtidene, og dårlig tilgang på Bolt måtte jeg nok en gang innse at dette var et tapt slag. Dagen ble derfor avsluttet med en XXL-porsjon schnitzel, før jeg tok meg ut til flyplassen for å skrive bloggpost før retur til Oslo etter en strålende helg i Berlin.
