Albatroz - Salaspils 1-2

Endelig en liten utenlandstur igjen, og denne gangen var jeg tilbake i Riga i Latvia. Sist jeg var her trodde jeg ikke jeg skulle få sett noe som helst, men ble tipset om en kamp i siste liten. Denne gangen var jeg bedre forberedt, og har en lang liste med muligheter foran meg. Første kamp ut var «otra liga»-oppgjøret mellom Albatroz SC og FK Salaspils (Som etter logoene å dømme ikke er det samme som Salaspils FC).

Grunnen til at jeg befant meg i Riga var jobb, men etter at dagens plikter var avsluttet tuslet jeg over til jernbanen og åt noe kjøttkakeaktig før jeg entret toget til Olaine, kommunesenteret i kommunen med samme navn sør for Riga. Togturen gikk svært smertefritt, og vel framme gikk det like greit å finne veien til stadion fem minutters gåtur unna.

Det jeg fant var en flott kunstgressmatte omgitt av en smal friidrettsløpebane, og med en flott liten tribune ved siden av. Begge lag var i oppvarming, men da det gjensto ett minutt til kampen skulle starte var det fortsatt bare én person på tribuna: meg. Rett før avspark kom det litt flere, og i mesteparten av første omgang var vi nok rundt ti tilskuere.

Lenge bar det vi fikk se ute på banen kraftig preg av at lagene følte hverandre på tennene. Hjemmelaget hadde nok noe mer ballbesittelse, mens det lille som minnet om sjanser var det gjestene som sto for. Vi måtte faktisk vente til like etter at første omgang var halvspilt før vi fikk det første hjørnesparket!

Dette hjørnesparket skulle vise seg å være med på å avgjøre kampen. Hjemmelaget trodde de hadde reddet på strek, men dommeren avgjorde at ballen hadde vært inne, og til de sortkleddes store fortvilelse sto det 0-1.

Ti minutter senere kom 0-2, en stilling som sto seg helt til pause. I høstkulda rømte dommerne inn i garderoben, men begge lag valgte å bli ute på banen og ta pausepraten der. Selv benyttet jeg anledningen til å gjøre noe Molde-politiet ville betegnet som hærverk.

De første førti minuttene av andre omgang bød på noe av det minst minneverdige av fotballopplevelser jeg har hatt. Gjestene var godt fornøyd med å lede, og tok ingen sjanser, mens gjestene til stadighet prøvde seg på ting som dersom de hadde latt seg gjennomføre ville ført til proffkontrakter på langt høyere nivå enn latvisk tredjedivisjon!

En av de største tekniske prestasjonene sto Salaspils' nr 10 for da han på imponerende vis beholdt ballen gjennom en lang rekke utfordringer fra motspillere, han ble felt, og klarte likevel å beholde ballen, og så avsluttet han hele rekka på en ikke fullt så imponerende måte med å drible seg selv ut over sidelinja. Vi syv som på dette tidspunkt fortsatt satt på tribuna humret godt!

I det jeg trodde de gulkledde skulle klare å ri inn seieren kom det et angrep fra hjemmelaget som aldri tok slutt. Ballen gikk fra spiller til spiller uten at noen turte å avslutte, men da avslutningen endelig kom, så ble det jammen mål, og nytt liv i kampen!

Litt inn i overtiden fikk vi så et trippelsammenstøt i feltet, hvor to Salaspils-spillere og en fra Albatroz lå igjen og vred seg i smerte. De to fra bortelaget kom seg raskt på beina, men sistemann lå lenge nede og fikk behandling. Til slutt tok dommeren ballen, pælmet den høyt opp i lufta og blåste av kampen. Ukonvensjonell men fornuftig avslutning på kampen.

Mens Salaspils tok seiersbilde ute på banen ble den skadde til slutt fulgt av matta, og jeg spaserte tilbake til togstasjonen og tok siste tog tilbake til Riga sentralstasjon.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.