Bodø/Glimt - Tromsø 4-0

Fotballens nasjonaldag er sekstende mai, så med ei langhelg i vente hoppet jeg etter jobb på et tog til Gardermoen og landet en knapp time før avspark på flyplassen det skal brukes milliarder på å flytte 150 meter. Her dukket etterhvert min korpskompis Kåre med familie opp, og etter at de hadde lastet ut sin bagasje lastet de inn meg og vi fant en passende parkeringsplass ikke langt fra stadion, hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Bodø/Glimt og Tromsø.

Da jeg entret arenaen var det alt full kok på bortefeltet, men jeg kom meg til en sentral plassering, hvor jeg kjapt fikk utdelt et flagg det skulle viftes med. Da spillerne entret kunstgressmatta ble det dratt opp en strålende tifo med en 1945-inspirert melding til enkelte av de gule.

Foto: Kristian Müller

Da kampen kom i gang var plutselig plasseringa av meg og flagget mitt ikke god nok for vaktene, men etter at Kato hadde diskutert både med de lokale og våre medbragte vakter innså de at kravet om at jeg skulle flytte meg var idiotisk, så jeg kunne fortsette å stå der og veive. Etter ei stund måtte også den vakta som sto rett foran meg flytte seg av hensyn til TV, og da ble faktisk flaggforholdene enda bedre.

Dessverre var det nok en gang oss på bortefeltet som skulle vise seg å stå for dagens beste rødhvite prestasjon. Hjemmelaget scoret to kjappe mål midt i første omgang, og det haglet rotter mot de gule. TIL klarte likevel aldri å komme tilbake i kampen.

Det sto dermed 2-0 til pause, og vi fikk en ny runde med rødhvit tifo, før kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang. Bodøværingene scoret to mål til, og spesielt etter det første av disse lot jeg meg sjokkere av at dommerne tilsynelatende godtar hva som helst av provokasjoner fra spillerne mot motstandernes supportere uten at det deles ut gule kort. Ellers er det verdt å nevne at det ble sunget en liten ad hoc «De som vet de vet»-sang i retning et tidligere Forza Tromsø-medlem da han ble byttet inn for vertskapet.

Kampen endte 4-0, og mens hjemmelaget feiret var det en alvorstynget gjeng som samlet seg i østenden av stadion for å takke oss supportere for støtten, og som jeg sa til sportssjef Lars-Petter: Det har brent ei stund, men nå har det begynt å brenne på dass, og det er ingen god følelse for da svir det i ræva!

Kåre hadde underveis i kampen måttet dra fra stadion for å fly til mer spennende destinasjoner, så jeg kunne overta bilen hans og sette kursen mot Nordsjona for ei langhelg hos opphavet før jeg på mandag igjen skal synge meg hes i et forsøk på å få med meg en TIL-seier i 2024.

(Dessuten oppdaget jeg da jeg kom hjem at billetter til neste bortekamp var lagt ut, så da var det bare å løpe og kjøpe…)

Eidskog - Kjellmyra 3-2

Tirsdagskveld, og gleden var stor da jeg oppdaget at det endelig bød seg en anledning til å få sett Eidskog spille på Skotterud, som var det av de tre anleggene klubben bruker jeg fortsatt ikke hadde besøkt. På facebook så jeg til min store glede at klubben hadde skrevet at det skulle være kamp, så bekymringsløst plukket jeg opp Ole Jakob og satte kursen østover. Da vi kom fram så det veldig tomt ut der, og etter litt research fant jeg ut at kampen var flyttet til kunstgresset på Magnor. Vi hoppet i bilen og kjørte i full fart de 7 minuttene bortover, og omtrent i det jeg hadde parkert bilen hørte jeg dommeren blåse i gang sjettedivisjonskampen mellom Eidskog og Kjellmyra.

Jeg var mildt sagt lite blid, da gress- og kunstgressbanene på Magnor bare ligger inne som ett anlegg i Futbology-appen, og da var det en fattig trøst at mitt forrige besøk her tross alt var en kamp på naturgresset. Ole Jakob var like blid da han manglet banen, og Geir Ingvald og Stian fikk heller ikke bomtur på denne måten. Jeg tenker at det at banen på Skotterud ikke var spillbar, det fant man ikke ut fem minutter før kamp, det hadde man visst minst i et par timer, og da burde det være mulig å kommunisere endringen av kamparena ut både på sosiale medier men ikke minst på fotball.no hvor det fortsatt står at kampen gikk der den skulle gått.

Vel, kamp ble det altså uansett, og sammen med rundt femti andre fikk vi se en svært lite hendelsesrik førsteomgang. Omtrent det eneste som skjedde var at hjemmelaget litt ut av det blå scoret to kjappe mål i det 21. og 23. minutt.

Det sto dermed 2-0 da lagene tok pause og jeg fikk skaffet meg en vaffel som var såpass god at jeg nesten glemte hvor irritert jeg egentlig var. Etter en kort hvil sto alle klare på banen igjen. Alle unntatt dommeren, som hadde gått til garderoben en tur, men da han endelig kom tilbake fortsatte kampen, og det virket som om tenningsnivået hos lagene var skrudd et knepp opp nå.

Tross økt tenningsnivå, de store målsjansene lot fortsatt vente på seg, og mens vannet fosset utover gressbanen bak oss fra en vannslange hvor stoppekranen hadde røket satt vi nå der og så begge lag stange mot hver sin vegg, helt til vi like før det var spilt 78 minutter fikk se en av Eidskog-spillerne score et episk mål. Dessverre for hjemmelaget var det i eget mål, og det sto dermed 2-1 når vi gikk inn i sluttfasen av kampen.

Vertskapet slo raskt tilbake, og etter et raid ute på venstrekanten ble ballen slått inn og enkelt satt i mål til 3-1 etter 82 minutters spill. Nå måtte det da vel være avgjort?

I etterkant av scoringa ble det litt knuffing mellom han som slo inn assisten og forsvarsspilleren han hadde overvunnet, og etter dette tok kampen virkelig fyr. Begge lag virket veldig hissige nå, men spesielt hos de tilreisende utartet dette noe. Det ble delt ut flere gule kort til rødtrøyene, men likevel klarte de omtrent da vi gikk inn i overtiden å redusere til 3-2. Skulle det likevel bli poeng med hjem til Solør?

Tross reduseringen var ikke stemningen blitt noe bedre, og innimellom flere gule kort til de på Kjellmyras benk klarte også lagkapteinen å kjefte på seg et direkte rødt kort ute på banen. Sluttminuttene ble dermed gjennomført med bare ti mann, og like før kampen ble avsluttet var faktisk Eidskog svært nær å øke til 4-2. Avslutningen ble likevel for dårlig, og dermed endte kampen 3-2.

Ole og jeg takket de to fra Hamar for selskapet, og satte kursen videre østover for en kjapp handletur over grensa, før vi igjen kunne returnere til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Osterøy 2 - Bergen Nord 2 (1-2)

Etter å ha sjekket ut av AirBnB-leiligheta jeg hadde husert i de siste dagene satte jeg søndag kursen østover igjen, men før jeg forlot Vestlandet hadde jeg sett meg ut en kampmulighet til. Jeg svingte derfor av E16 og over en bru, og kom etterhvert fram til åstedet for sjuendedivisjonskamp mellom andrelagene til Osterøy og Bergen Nord.

Umiddelbart syntes jeg det var litt kjipt at kampen ikke skulle spilles på gressbanen like ved, men jeg måtte samtidig innrømme for meg selv at vertskapet hadde laga en virkelig fin arena her på kunstgresset, hvor man hadde bygd tribuner i andre etasje over et påbygg til Osterøyhallen som så ut til stort sett å bli brukt til utstyrsboder for fotballen. Jeg slet litt med å finne passelig påkledningsnivå, men fant til slutt ut at det var bedre å fryse litt når sola var borte enn å bli kokt når den var framme, så jeg valgte å stille i bare t-skjorte på overkroppen.

Litt før avspark dukket det opp to damer som låste seg inn i kiosken, så jeg gledet meg til å etterhvert undersøke hva som ble servert der. Da kampen kom i gang var det derimot ikke noe å skrive hjem om som ble servert ute på kunstgresset. Jeg har sjelden sett en kamp hvor så mye av spillet har foregått på den midterste tredelen av banen, og de få målsjansene som kom var i stor grad forårsaket av tilfeldigheter.

Om det var tilfeldigheter som lå bak at en av de gulgrønnes forsvarsspillere etter 26 minutters spill gjorde en glipp som ga ballen til en Bergen Nord-angriper vet jeg ikke, men det var definitivt ikke tilfeldig at han som fikk ballen skjøt den i mål, og dermed sto det 0-1!

Det var nærmere seksti tilskuere på kampen, så for å slippe kø i kiosken trakk jeg et par minutter før dommeren blåste av første omgang opp på tribuna for å teste utvalget der. Til min store glede pågikk det hektisk vaffelsteking, og jeg fikk kjøpt meg en herlig nystekt vaffel. Her om dagen erklærte jeg vaflene på Ågotnes som årsbeste, men jeg må innrømme at det ble en kortvarig tittel: Fra nå av er årsbeste vaflene i Lonevåg på Osterøy!

Etter å ha tilbragt pausen i skyggen oppe på tribuna trakk jeg etterhvert ned til banen igjen, og fikk herfra se kampen fortsette mye i samme spor som den hadde vært i første omgang. Om jeg så nøye etter virket det kanskje nå som om de tilreisende fra fastlandet hadde et lite overtak, og i det 62. minutt manifesterte dette seg ved at et hjørnespark ble konvertert til scoring og 0-2!

Siste del av kampen ble voldsomt oppstykket, da omtrent alle stopp i spillet medførte at ett eller begge lag gjorde bytter, og jeg mistenkte at det kom til å bli en hel del tillegg i tiden. Gjestenes spillende trener brukte enhver anledning til å minne sine medspillere på at de måtte bruke tid, mens osterøyingene stresset voldsomt med å prøve å komme inn i kampen igjen. Da klokka akkurat hadde passert 89 spilte minutter kom så målet! 1-2, og alt var duket for høydramatiske overtidsminutter.

Litt inn i overtiden klarte Osterøy 2 å komme til en sjanse hvor et skudd ble reddet, keeper slo ballen opp så den gikk i tverra, og jeg var helt sikker på at nå ble det utlignet, men det viste seg at ballen ikke gikk inn men traff bakken utafor streken, og derfra ble klarert i sikkerhet.

Nærmere enn dette kom ikke hjemmelaget poeng, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 1-2, og de blåhvite kunne juble for tre poeng! Selv forlot jeg kjapt stadion, og kunne sette kursen videre østover etter en helt fantastisk fotballhelg i Bergen og omegn, hvor det attpåtil kun var den første kampen på Stord som ble preget av regn.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Åsane - Start 1-0

Etter å ha kommet meg bort fra kampen jeg hadde sett og tilbake på fastlandet passerte jeg en lang rekke tunneler før jeg befant meg litt bak Åsane Storsenter. Fant først en av få ledige parkeringsplasser, før jeg navigerte meg fram til presserommet hvor jeg etterhvert fikk utlevert en fotovest så jeg kunne gå ut og gjøre meg klar til å se førstedivisjonskampen mellom Åsane og Start.

Ved å sjekke inn her fikk jeg endelig fullført OBOS-ligaen, og som en uventet bonus fikk jeg også badge for å ha fullført Toppserien for kvinner, ettersom Åsanes damelag også spiller her. Etter at myntkastet var tatt tok jeg meg ned en av de mange trappene i forkant av den imponerende hovedtribunen på det ganske nyetablerte stadionet, og fikk se kampen komme i gang akkompagnert av litt pyro fra bortefansen.

Jeg hadde på forhånd ventet at kampen ute på banen kunne komme til å bli ganske jevn, men tribunekampen hadde jeg virkelig ventet at gjengen fra Sørlandet skulle komme seirende ut av. Innledningsvis leverte de gulsvarte virkelig bra fra tribunen, mens dem de var der for å støtte kanskje ikke virket like bra ute på banen i sine blå reservedrakter. Hjemmefansen var på sin side kanskje et lite hakk eller to over det jeg hadde forventet, mens de orangekledte ute på kunstgresset faktisk tidlig tok styringen i kampen uten på noen måte å framstå overbevisende.

Kampen bølget fram og tilbake gjennom omgangen, og det virket etterhvert som om den energien Start-supporterne hadde vist innledningsvis begynte å forsvinne litt etter litt, mens Åsanes «Martyrene» på sin side virket både sterkere og mer koordinerte etter som kampen forløp.

Det sto likevel 0-0 da dommeren sendte lagene til pause, og mens deltakerne på dagens barnecup utenfor stadion ble tatt inn på banen for å få sine premier utlevert dro hjemmefansen i gang «Jesus elsker alle barna». I pausen kom plutselig selveste Sindre iført en Pyro & Pivo t-skjorte bort og hilste på, så vi fikk tatt en liten groundhopping-prat før kampen fortsatte og jeg igjen karret meg ned en trapp for å fotografere litt. Siden jeg hadde sittet på tribuna hele pausen gikk jeg nå bort til borte-kiosken hvor køen hadde roet seg ned og skaffet meg en vaffel, som tross at jeg var skrubbsulten i beste fall kan kategoriseres som vomfyll.

Med et drøyt kvarter igjen av kampen hadde jeg begynt å frykte at oppgjøret skulle bli målløst, og da Åsane misbrukte en gigasjanse til å score ble ikke frykten noe mindre. Mens Åsanes supportere terget de tilreisende med en runde «Er det alltid like stille over der?» og fikk svar på tiltale med en ganske imponerende kraftig «Gi meg en S, gi meg en T, [osv.]» fortsatte begge lag å ikke produsere allverden.

Plutselig, i det klokka akkurat hadde passert 81 spilte minutter, fikk Steffen Lie Skålevik satt ballen i mål til 1-0! De fleste på stadion var ekstatiske, mens bortefeltet fortvilte. Dagens kamp var et bunnoppgjør hvor en seier ville vært verdt mer enn de tre poengene, og nå var seieren i ferd med å gå til Åsane! Start prøvde febrilsk å komme tilbake, men da kampen ble blåst av etter noen minutters overtid sto det fortsatt 1-0, og dermed måtte skuffede sørlandske spillere takke sine fans for støtten, mens hoppende glade vestlendinger jublet sammen med sine supportere.

Jeg forlot stadion, fant fram til en burgersjappe og tok med meg et svært godt måltid tilbake til overnattingsstedet hvor det ble fortært før det var tid for å samle krefter til søndagens kamp og hjemturen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sotra - Lysekloster 1-2

Endelig var dagen kommet! To av de tre divisjonene jeg ennå ikke hadde fullført på de tre øverste nivåene i norsk herrefotball skulle fullføres. Jeg forlot mitt midlertidige bosted og kom meg igjen litt vest for Bergen, men ikke like langt ut som sist. Litt sør for midten av øya Litlesotra parkerte jeg og inntok stadion hvor det skulle spilles andredivisjonskamp mellom Sotra og Lysekloster.

Dette var altså siste stadion jeg manglet å besøke i 2. divisjon avdeling 1, så da jeg sjekket inn i Futbology-appen kunne jeg juble for å få badge for «fullført liga». Ellers lot jeg meg umiddelbart etter ankomst imponere av et tog av syngende og flaggende supportere for hjemmelaget. Dette hadde jeg virkelig ikke ventet å se på dette nivået!

Inne på stadion fikk jeg utdelt en selvlysende vest, og slo i hjel ventetida med å bivåne de unge supporternes forberedelser til kamp. Det hang opphengstråder for tifo i taket over feltet der de hadde plassert seg, så jeg forventet at da kampen kom i gang ville vi få se noe kunst. Det var også verdt å nevne at et par Lysekloster-spillere med fortid i Sotra fikk høre litt av hvert da de entret kunstgresset.

Joda, etter at US Air Force hadde hatt en flyover som nesten ga SuperBowl-stemning (Selv om det «bare» var en Hercules og ikke en skvadron Thunderbirds) kom det opp en Tommy og Tigern-inspirert tifo, og beskjed om at «Fotball spilles best på øyen», samt litt blussing og synging.

Synging ble det for øvrig imponerende mye av utover i kampen, men lenge uten at det hjalp så veldig mye ute på banen. Riktignok startet Sotra svært bra, men så overtok Lysekloster mer og mer, og det toppet seg da karene som for anledningen stilte med røde shorts fikk et stolpetreff der ballen etterpå trillet på tvers langs mållinja før den forsvant ut på motsatt side av målet.

Når et lag har en god periode uten å score er det en ting som ganske ofte skjer: Motstanderne scorer. Etter 38 minutter av kampen skulle dette vise seg å være tilfelle også her. Sotra fikk satt ballen i mål til 1-0, og supporterfeltet fikk virkelig en energiboost! (Videoen her er satt sammen av ulike klipp fra hele kampen)

1-0 sto seg til pause, og jeg konkluderte med at de gratis pølsene divisjonssponsoren sto for neppe var verdt køen jeg måtte stå i for å få dem, så jeg sto over denne gangen.

Etter pause gjorde gjestene flere bytter, og da vi passerte 70 spilte minutter hadde alle fem byttene blitt gjort. I det 73. minutt endte et hjørnespark så med utligning til 1-1 uten at jeg skal si noe om det var byttene som var skyld i dette.

Sotra hang nå litt i tauene, og da 1-2 kom i det 82. minutt ble jeg når sant skal sies ikke veldig overrasket. Dette hadde ligget i lufta ei stund.

Tross at de pumpet alt de hadde oppover, og også sendte målvakten opp på noen dødballer på overtid, flere mål fikk vi ikke, så da dagens nordnorske dommer så på klokka før hun blåste av kampen sto det fortsatt 1-2. Mens de lyseblå fortvilte og gjestene jublet stormet jeg ut av stadion og inntok en kokvarm bil før jeg satte kursen videre mot dagens neste kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Øygarden - Øystese/Norheimsund 3-1

Etter å ha besøkt min gode venninne Sjasmin og spist et bedre måltid satte jeg kursen ut av Bergen og over en rekke bruer til jeg var på Sotra. Jeg svingte så nordover til jeg kom til Ågotnes, parkerte, og inntok stadionet der hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Øygarden og Øystese/Norheimsund.

Øygarden IL som spiller her nå må ikke forveksles med den tidvis ganske utskjelte klubben Øygarden FK som gikk konkurs for noen år siden. Stadionet bærer likevel preg av bedre tider enn de man nå opplever, og med rundt 60 frammøtte på tribunen i dag var det nokså andre rammer rundt denne kampen enn da Øygarden FK (og Nest-Sotra før det) spilte nivå 2-fotball her. 

Mens jeg ventet på avspark så jeg at Bjørn dukket opp, og vi pratet litt mens kampen ble satt i gang. Jeg tok etter noen minutter turen ned mot banekanten, og fikk derfra se spillet svinge fram og tilbake, før hjemmelaget i det niende minutt vartet opp med et kanonmål som ga 1-0.

Mens jeg tuslet rundt banen kom jeg i prat med en Øygarden-innbytter som kunne fortelle at det var litt ekstra prestisje knyttet til denne kampen, ettersom lagene hadde en del spillere som spilte på samme futsal-lag. Vedkommende kunne for øvrig også fortelle at han fulgte meg på twitter.

Da vi nærmet oss en halvtime spilt sendte bortelaget et par mann i oppvarming, og en av disse klarte nærmest umiddelbart å få en mygg eller knott i munnen, noe som avstedkom voldsomt med harking og spytting. Selv nøyde jeg meg med å irritere over den utvortes tilstedeværelsen til blodsugerne, men det var tydelig at våren er kommet ganske langt.

Like etter denne mygginsidenten leverte så de tilreisende fra fastlandet et mønsterangrep. Ballen ble til slutt spilt på tvers foran mål, og jeg trodde et kort øyeblikk at de ikke klarte å score, men heldigvis for rødtrøyene var det en mann til bak ham som ikke nådde ballen, og han gjorde ingen feil og satte den i nettet til 1-1 med såvidt over 31 minutter på klokka.

Noen minutter senere kom så Øystese/Norheimsund gjennom alene mot keeper med to mann. Dette medførte selvsagt at ballen gikk i mål, men til gjestenes store irritasjon ble dette annullert for en offside. Iflg Bjørn som var langt bedre plassert enn meg da dette fant sted var dommerteamets vurdering her helt riktig.

Etter at en Øygarden-spiller hadde blåst en avslutning fra seks meters hold over åpent mål hadde jeg begynt å forberede meg på at det ville bli 1-1 til pause, men bortelaget ville det annerledes. Et forsøk på å spille seg ut bakfra totalhavarerte, ballen endte hos en stril og ble enkelt satt i mål til 2-1.

Det var dermed en knapp ledelse til vertskapet da lagene tok pause, og jeg gikk til kiosken bakerst på tribuna for å skaffe meg noe å bite i. Det jeg fikk servert var en vaffel som umiddelbart så høyst ordinær ut, men da jeg hadde spist litt av den straks avslørte at dette var svært høy klasse. Jeg vil faktisk gå så langt som å utpeke dette til årsbeste!

Da andre omgang startet kunne man kanskje forvente at laget som lå under ville gå ut i hundre for å utligne, men der jeg kanskje syntes gjestene hadde vært uheldige som lå under til pause, så overtok Øygarden mer nå etter hvilen. Jeg begynte dog å lure på om de skulle ha en sånn dag der det virkelig ikke ville seg, da dette forsøket på en kontring ikke medførte scoring.

Øygarden fortsatte å virke kvassest nå, og rett før vi passerte timen ble et frispark ute fra kanten omgjort til scoring da det seilte over alt og alle og rett i mål til 3-1!

Gjestene giret nå opp litt, men 7-8 minutter etter forrige mål klarte de igjen å pådra seg en grusom kontring imot etter et hjørnespark, og om det var hårreisende at det ikke ble scoring forrige gang var det ikke noe bedre denne gangen.

Dommeren la av en eller annen grunn til hele seks minutter, men tross dette fikk vi ikke flere scoringer, så da fløyta runget utover gamle Fjell kommune for siste gang kunne hjemmelaget juble for seier, mens gjestene fra Kvam irritert måtte innse at hjemturen nok ble noe lengre enn den ville blitt med tre poeng i bagasjen.

Jeg tok med meg Bjørn og transporterte ham tilbake inn til byen, før jeg igjen inntok mitt lille krypinn i Morvik, og kunne samle krefter til lørdagens to kamper.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Stord - Florø 5-0

Etter en god natts søvn oppe på fjellet inntok jeg litt hotellfrokost før jeg satte kursen videre vestover. Etter noen timers kjøring i stadig gråere vær kom jeg fram til Leirvik, kommunesenteret i Stord kommune, og fant her fram til åstedet for tredjedivisjonskampen mellom Stord og Florø.

Til min store glede viste det seg at kampen skulle gå på den flotte gressbanen her, som var omringet av en løpebane så blå at man skulle tro man var på Olympiastadion i Berlin. Ved siden av banen lå en svær tribune, og et klubbhus som jeg snek meg inn på for å melde min ankomst siden jeg hadde avtalt at jeg skulle få fotografere inne ved banekanten. Været var dessverre ikke like flott som det stadionanlegget var. Det regnet ikke bare litt, så etter at jeg gikk ut igjen snek jeg meg inn under et takskjegg og sto der og ventet fram til kampstart nærmet seg.

Like før avspark gikk jeg så opp og stilte meg bak tribuna (Pga regnet hadde de aller aller fleste som var tilstede valgt å bli stående i stedet for å sette seg), og her møtte jeg i rask rekkefølge Aleksander og Magne og fikk pratet litt med dem fram til vi var i gang.

Hjemmelaget tok raskt tak i kampen, så jeg gikk ned og stilte meg bak Florø-målet, hvor jeg kjapt hilste på Hordalandsfotball-Trond som også var på plass i det fuktige været. Herfra fikk jeg se begge lag komme til en kvalifisert målsjanse hver, før vertskapet i det 17. minutt endelig fikk utnyttet overtaket sitt til å stange inn et hjørnespark til 1-0!

Tross det grusomt våte været var det ikke så verst med publikum på plass, og til glede for de aller fleste av disse fortsatte hjemmelaget å dominere kampen uten på den såpeglatte gressmatta. Det tok riktignok litt tid før vi fikk flere scoringer, men like etter at klokka hadde passert 32 spilte minutter gikk ballen igjen i mål, og det sto 2-0.

Da dommeren blåste for pause sto det fortsatt 2-0, og jeg og Magne evakuerte oss til kiosken som pga været var plassert innendørs i dag. Her ble jeg påspandert en fremragende vaffel, og vi fikk pratet litt om både fotball og andre ting før vi igjen gikk ut i regnet.

Stord hadde visst brukt pausen til å bestemme seg for å drepe denne kampen, for det gikk bare noen få sekunder før ballen igjen lå i nettet, men denne gangen ble de blåkledde fra Sunnfjord reddet av assistentdommerens offsideflagg. 

Florø fortsatte å slite med å prøve å komme inn i kampen, og da hjemmelaget halvannet minutt før timen var spilt gikk opp i 3-0 mistenkte jeg at kampen var avgjort.

Etter dette ble det så vått at autofokusen på det ene kameraet mitt tok kveld, så nå ga jeg opp å drive med noen storstilt fotografering resten av kampen. Var ikke kampen avgjort fra før ble det iallfall avgjort da 4-0 kom i det 64. minutt, og for virkelig å vri om kniven i såret kom også 5-0 rett før 90 minutter var spilt, da på et straffespark.

Etter litt overtid ble kampen blåst av med en solid hjemmeseier, og jeg kunne etter at Magne hadde tatt meg med på en liten sightseeingrunde i Leirvik sette kursen nordover mot Åsane i Bergen, hvor de neste nettene skal tilbringes.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.