Tistedalen 2 - Selbak 2 (1-3)

Etter å ha hatt en kamp i Vestfold denne tirsdagskvelden på blokka ei stund innså jeg at det ble en roligere aften om jeg istedet dro sørover langs østsida av Oslofjorden. Jeg la inn en liten shoppetur over grensa, og satte deretter kursen rett øst for Halden, hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom andrelagene til Tistedalen TIF og Selbak TIF.

Jeg hadde jo tidligere besøkt Tistedalen og sett kamp på gressbanen der, men nå i høstmørket var det kunstgressbanen, som heldigvis ligger som eget anlegg i Futbology-appen som skulle til pers. Banen ligger usannsynlig idyllisk til ved bredden av Femsjøen, og jeg merket raskt at det ikke bare var gjess som forberedte høsttrekket som holdt til i sjøen. Det var over middels mye mygg på plass, men heldigvis hadde jeg forberedt meg med en boks myggspray i lomma som ble flittig brukt utover kvelden.

Rett før avspark dukket også den lokale banehopperen og Kvik Halden-supporteren André opp, så da var jeg sikra selskap gjennom nitti småkjølige minutter. Det ble raskt klart at det ble mindre selskap enn forventet, da en noe overivrig kampvert hadde bestemt seg for at sjettedivisjon måtte ha minst samme standard på arrangementet som det langt høyere divisjoner har, og bryskt kommanderte min sidemann bak gjerdet, mens jeg under tvil fikk bevege meg langs banekanten for å få fotografert litt.

Ute på lappeteppet av en kunstgressmatte var det gjestene fra Glommas østbredd som kom best i gang, og det var langtfra ufortjent da de i det tiende minutt gikk opp i 0-1. Det ble ved scoringen raskt klart at flesteparten av de 25-30 frammøtte var hjemmesupportere, men et par stykker klappet fra tribuneplass.

Videre utover i omgangen fortsatte grønntrøyene å føre an, men lenge så det ut til at det mest dramatiske som skulle skje var at dommeren pådro seg krampe eller noe lignende. Etter litt bøy og tøy med fæle grimaser involvert bet han likevel tennene sammen og fortsatte.

Vi nærmet oss nå pause, og tross flere muligheter til både økt ledelse og utligning sto det fortsatt 0-1 da en av tistedølene var uheldig og handset i eget felt. Dommeren var ikke i tvil og dømte straffe, og i det klokka mi viste 42:45 (Det gjorde forresten stadionuret også) gikk gjestene opp i 0-2.

0-2 holdt seg til pause, og etter noen minutters hvil var det klart for å fortsette. Det var bare spilt et par minutter da vi igjen fikk en straffesituasjon, og hadde det vært ganske greit med straffen før pause, så var det definitivt ikke greit nå. Det haglet med protester og beskyldninger, men dommeren sto på sitt, og da ting roet seg ned ble ballen skutt i mål til 1-2.

Ikke lenge etter reduseringen kom Østfolds «rossoneri» til en enorm mulighet til å utligne, men da denne ble misbrukt mistet hjemmelaget litt momentum igjen. De var likevel mer med på notene enn de hadde vært før pause, men et lite kvarter inn i andre omgang fikk de seg et skudd for baugen da en av dem klarte å bli utvist. Med ti mann på banen tydet det meste på at det ville bli en tung prosess å skulle få med seg noe i dette viktige bunnoppgjøret.

Resten av kampen fikk vi se begge lag komme til noen store sjanser, og spesielt gjestene blåste noen muligheter som nok ville gjort eksekutørene søvnløse dersom hjemmelaget hadde klart å utligne. Så skjedde derimot ikke, og et halvt minutt inn i overtiden kunne de tilreisende igjen juble da de endelig lyktes i å punktere kampen og sette inn 1-3.

Det ble spilt litt til, men med tomålsledelse så ikke dommeren noen grunn til å legge til allverdens med tid, og da han til slutt blåste av sto det fortsatt 1-3. Hjemmelaget fortvilte, gutta i grønt jublet, og jeg satte kursen hjemover igjen, fornøyd med å ha fått tatt den ene av de to banene i Østfold jeg fortsatt manglet.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Pga labre lysforhold dessverre ganske få). 

Nordbygda - Jømna/Heradsbygd 3-5

Etter en liten svipptur (uten fotball involvert) til Tyskland laget jeg meg currywurst til lunsj, før jeg satte kursen nordover på E6. Fredagsrushet var alt i gang, men jeg kom etterhvert fram til Hedmarken, hvor jeg først besøkte et par gårdsbutikker, før jeg fant meg en medisterkakemiddag og så inntok stadionet hvor det var klart for sjettedivisjonskamp mellom Nordbygda og Jømna/Heradsbygd.

Etter at vi som var kommet tidlig hadde fått hørt en schlagerspekket oppvarmingsspilleliste (med klubbsangen som klart høydepunkt) inntok lagene den flotte gressmatta, og omgitt av mygg ble myntkastet tatt før kampen startet. Det tok deretter ikke mer enn halvanna minutt før ballen lå i nettet bak gjestenes målvakt.

Et rystet bortelag ble enda mer satt ut da vi vel to minutter senere igjen fikk se ballen gå i mål, så det sto 0-2. Skulle de tilreisende bli totalt overkjørt? 

Noen videre overkjøring ble det ikke snakk om, og i det trettende minutt var det endelig Jømna/Heradsbygds tur til å få nettkjenning, da et frispark ble dyttet over streken.

Fire minutter senere kom så 2-2, før snuoperasjonen var fullbyrdet etter halvspilt omgang. 2-3, og 22 og et halvt minutt med fotball spilt. Vi noenogfemti som hadde tatt turen for å se kamp gned oss i øynene og lurte på hva det var vi hadde sett, mens hjemmelagets trener kommanderte alle sine innbyttere i oppvarming.

Resten av omgangen syntes jeg det var vertskapet som virket farligst, men flere mål ble det ikke i første halvdel av kampen. Da lagene tok pause sto det dermed fortsatt 2-3, og jeg gikk for å inspisere kiosken som dessverre ikke hadde vafler. Mens «bygda» hadde forsvunnet inn i en garderobe samlet J/H seg ute på banen for en pauseprat, og jeg overhørte at klubbens styreleder gjorde en tilskuer oppmerksom på at bredde-overgangsvinduet fortsatt var åpent så her fantes det muligheter.

Kampen kom i gang igjen etter en kjapp hvil, og etter tre minutters spill ble et hjørnespark slått inn mot Nordbygdas mål. Etter mye om og men og fram og tilbake ble ballen skutt i mål nesten ett minutt senere, og det sto 2-4.

Ti minutter senere kom så 2-5 på et frispark, og nå mistenkte jeg at kampen var kjørt for hjemmelaget.

Et nytt håp ble tent for de for anledningen hvitkledde da en kanonkule ble fyrt av og gikk rett i mål i det 70. minutt. Med 3-5 tjue minutter før slutt var absolutt ingenting avgjort her. Jeg kom i prat med noen spillere fra Sørskogbygda (hvor jeg var i fjor), og fant ut at de var veldig klare for at serielederne fra sørenden av Elverum kommune skulle avgi poeng, ettersom de selv også var involvert i toppstriden.

I det vi passerte et kvarter igjen av kampen kom så en av de virkelig store kontroversene i kampen. Det hadde flere ganger vært kritikk av dommerens avgjørelser, men det virkelig toppet seg da en Nordbygda-spiller ble felt foran motstandernes mål. At det ikke ble dømt straffe her virket helt utrolig, men dommeren sto på sitt.

Som i første omgang var det hjemmelaget som virket farligst i siste del av omgangen, men en svært god J/H-keeper sørget for at de ikke kom nærmere poeng, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-5. Gjestene delte etter å ha takket de lokale for kampen ut pokal til sin beste spiller, og høyst fortjent gikk den til nevnte målvakt.

Jeg hoppet i bilen igjen, og satte kursen tilbake mot hovedstaden, som jeg etter en høyst begivenhetsløs kjøretur kunne innta.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Olsäter - Edsvalla 2-2

Etter å ha forlatt Sola Arena cruiset jeg oppover langs Klarälven, og svingte etterhvert av og kom til det lille stedet Olsäter. Her parkerte jeg ved den sentralt plasserte fotballbanen Olevi, hvor det straks var klart for division 6-match mellom Olsäters SK og Edsvalla IF.

Banen så rett og slett helt fantastisk ut, og i veikanten av gata langs den ene langsida, samt på gresset bak det ene målet var det satt ut benker. Bak det andre målet var det et par som hadde parkert stasjonsvogna si, og brukte bakenden på bilen som en slags VIP-tribune.

Hjemmelaget produserte innledningsvis en haug med store målsjanser, men effektiviteten var under enhver kritikk. Ballene gikk alle andre steder enn i mål, og etter hvert kom Edsvalla mer med på notene. Dette førte til at de etter vel 20 minutter fikk et hjørnespark, og i det stoppeklokka mi viste 21:45 gikk ballen i mål til 0-1.

Foran rundt førti tilskuere fortsatte rødtrøyene å ta mer og mer over, og i det 39. minutt ble mitt postulat om at det lønner seg å klarere nok en gang bevist, da Olsäter mislyktes i å gjøre dette, noe som til slutt førte til at 0-2 ble satt inn.

0-2 var fortsatt stillinga da det ble pause, og jeg benyttet meg av at kiosken her ikke hadde noen problemer med å ta imot betaling i kontanter. To pølser i ett brød ble konsumert sammen med en fanta og en jordbærlakrisstang (den siste ble tatt med for å ende opp på 50 kroner og slippe mer mynter).

Etter pause ble det tydelig at de grønnhvite hadde bestemt seg for å slå tilbake mot gjestene, og det tok bare tre minutter før et frispark ble hamret i mål til 1-2.

Knapt fem minutter etter dette ble et langskudd fyrt av, og da det så ut til at keeper skulle stoppe det snek ballen seg forbi ham og i mål. Jeg vil kanskje påstå at dette var en aldri så liten keepertabbe, men hovedpersonen selv benyttet anledningen til å skjelle ut forsvaret for å ha gjort en for dårlig jobb før skuddet ble sendt avgårde.

Lufttemperaturen var ikke spesielt høy denne søndagsettermiddagen, men temperaturen i hodene til aktørene på banen må tidvis ha vært svært nær kokepunktet. Vi fikk flere ganger episoder hvor dommeren måtte ta en alvorsprat med de involverte, uten at de roet seg ned så veldig lenge.

Tross høyt tenningsnivå og litt ymse prestasjoner ute på gressmatta, flere scoringer fikk vi ikke. Kampen endte dermed 2-2, og jeg kunne etter å ha slått fra meg min opprinnelige plan om å slenge på en tredje kamp for dagen returnere mot Norge, med en liten stopp i Charlottenberg for å fylle opp vaniljecolalageret.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Karlstad - Piteå 1-2

Etter gårdagens kamper sjekket jeg inn på en AirBnB jeg hadde booket i utrolig idylliske omgivelser på Hammarö utenfor Karlstad, før jeg fant en sjappe som serverte meg en overraskende bra schnitzel mens jeg så slutten av Färjestads hockey-CL-kamp på storskjerm. Jeg dro deretter og fikk noen sårt etterlengtete timers søvn, før jeg søndag morgen forlot bostedet og inntok en bedre frokost der Trysilelva/Klarälven møter Vänern. Jeg satte så kursen til andre sida av E18, hvor det skulle spilles kamp i «Ettan», altså nivå 3 i det svenske seriesystemet mellom IF Karlstad Fotboll og Piteå IF.

Jeg var jo også i fjor og så Karlstads fotball-stolthet spille hjemmekamp, men siden da har de fått ny arena, og enn så skeptisk jeg på forhånd var til at de skulle erstatte flotte Tingvalla må jeg si jeg synes de har lyktes 100% med å erstatte det over hundre år gamle stadionet på en god måte. Etter å ha sett litt G13-amerikanskfotball på nabobanen gikk jeg inn på Sola Arena som det heter (Sola er Karlstads symbol, oppkalt etter ei vertshusvertinne som levde for over 200 år siden, som var så blid at hun ble kalt «Sola i Karlstad») og fant plassen min på tribuna.

Etter at spillerne hadde entret banen til tonene av det ypperste av skandinavisk populærmusikk de siste tretti årene startet kampen, og det tok bare fire minutter før värmlendingene satte et hjørnespark rett i mål, og dermed tok ledelsen 1-0.

Etter dette fortsatte hjemmelaget å dominere kampen, men flere scoringer fikk vi ikke i første omgang, tross intens tromming fra de to trommene til den lille supportergjengen i enden av tribuna. Før lagene gikk i garderoben så jeg at hjemmelagets målvakt og flere av Piteå-spillerne var i hektisk diskusjon med dommeren, uten at jeg helt klarte å skjønne hva som var grunnlaget for dette.

Jeg tok et raid forbi kioskene på tribuna uten at jeg så noe som tydet på at de godtok verken kontanter eller kort som betalingsmiddel, så som nordmann uten Swish gikk jeg videre, vekslet noen ord med en vekter som hadde en rolig dag på jobb, før jeg bestemte meg for å sirkle rundt banen. Jeg sto dermed på ståtribuna på motsatt langside da lagene kom tilbake, og jeg plutselig la merke til at ingen ringere enn tidligere Molde- og Viking-trener Kjell Jonevret nå var Karlstads sjef.

Kjell virket ikke veldig fornøyd med det han så fra sine karer etter hvilen, og var han ikke misfornøyd nok fra før ble det neppe noe bedre da gjestene utlignet til 1-1 ganske nøyaktig ti minutter inn i omgangen.

Ikke lenge etter scoringen ble det opplyst at tilskuertallet i dag var 695 personer. Jeg hadde da nettopp gjort et forsøk på å grovtelle hvor mange jeg kunne se, og landa rundt 250. Hvor de 445 jeg mangla kunne ha gjemt seg vet jeg ikke, men de var garantert ikke i lasterommet på Piteå-bussen, hvor bussjåføren satt og tok seg en røyk.

Det var fortsatt gjestene som helt hadde overtatt initiativet i kampen, og minst like fortjent som det var at Karlstad ledet 1-0 til pause var det da Piteå gikk opp i 1-2 i det 74. minutt. Etter dette snudde rollene helt. Plutselig var det rødtrøyene som brukte mest mulig tid på alt det gikk an å bruke tid på, mens vertskapet presset på for å prøve å få en utligning.

Det økte presset fra hjemmelaget skapte flere ganger rom bak som piteborna prøvde å utnytte til å øke ledelsen, men etter nesten fem minutters tilleggstid sto det fortsatt 1-2, og de røde kunne juble for tre viktige poeng i bunnstriden. Selv hastet jeg ut av stadion og satte meg i bilen med kurs for nok en kamp, førti minutters kjøring nordover langs elva.

Bäckalunds IF - Sörby IK 4-2

Etter å ha forlatt Lysvik kjørte jeg den relativt korte strekninga til Bäckalund, en bygd jeg flere ganger har kjørt gjennom, men aldri har stoppet i. Her kjørte jeg først en runde og så meg rundt, noe som var fort gjort, og deretter parkerte jeg ved stadion og skrev ferdig kamprapporten min fra formiddagskampen. Etter å ha skrevet ferdig og hørt ferdig en podkastepisode forlot jeg bilen og gikk opp til banen hvor det skulle spilles division 7-kamp mellom Bäckalund og Sörby.

Anlegget så riktig så flott ut, med et garderobebygg med integrert kiosk, benker langs begge langsidene, og et stort forsamlingslokale, Granhyddan. Selve banen var nær sagt selvsagt naturgress, og så helt strålende ut. Jeg mistenker dog at det var noe trøbbel med vannforsyninga til garderobebygget, for jeg så en som kom bærende med flere dunker med vann i retning både garderober og kiosk.

Jeg gikk i kiosken og betalte de førti kronene det kostet å se kampen, og slo meg deretter ned for å nyte sommeren litt mens jeg ventet på avspark. Det kom etter hvert sigende litt publikum, så da dommeren blåste i fløyta så ballen kunne begynne å trille var vi nok oppimot femti fremmøtte, og en ikke ubetydelig andel tilreisende fra nabodalen.

Fra avspark tok det bare vel ett minutt før vi fikk første tilfelle av knuffing, så jeg begynte å undres på om det var noe historikk mellom lagene som skapte ekstra tenningsnivå. Dommeren virka uansett rimelig oppgitt da han stoppet brushanene og minnet dem på at det var 89 minutter igjen å spille, så de kanskje burde roe seg litt dersom de ønsket å spille også dem.

Etter syv minutters spill fikk så gjestene et innkast på egen halvdel som endte ille. Kastet gikk rett på foten til en lagkamerat og ut til innkast motsatt vei. Dette ble tatt raskt, og ballen gikk rett til en som stormet mot mål og satte inn 1-0. 

Fire-fem minutter senere slo så Sörby tilbake. Gjestene fra Klarälvdalen fikk frispark litt ute på kanten fra halvlangt hold, men dette ble skutt rett i mål, og med 1-1 var vi like langt.

Like etter klokka passerte 20 spilte minutter snudde bortelaget kampen og tok ledelsen 1-2, før det var hjemmelagets tur til å slå raskt tilbake da de utlignet til 2-2 på en corner under to minutter senere.

Etter dette tok det ikke veldig mange minutter før vi fikk en ny dramatisk situasjon, uten at det ble scoring denne gangen. En av Bäckalund-spillerne var i ferd med å komme seg forbi keeper som var langt ute fra linja så han ville ha fri bane mot målet, så målvakten så ingen annen utvei enn å felle ham. Dette medførte et klinkende klart rødt kort, og dermed ville rødtrøyene fullføre kampen i overtall, mens gjestene måtte sette en utespiller mellom stengene.

Etter dette så det egentlig aldri ut som annet enn at hjemmelaget skulle vinne, selv om Sörby forsvarte seg svært godt. Det tok likevel ikke mer enn ti minutter i undertall før de slapp inn et mål, da det kom en slags kontring etter et hjørnespark i motsatt ende. 3-2, og 35 minutter spilt.

3-2 sto seg til pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en deilig kullgrillet hamburger. Den var faktisk svært god, noe jeg egentlig ikke hadde forventet. En hyggelig overraskelse.

Da andre omgang kom i gang tok det ganske nøyaktig 15 sekunder før vi fikk et mål igjen, og nok en gang var det hjemmefansen som kunne applaudere for en scoring. Etter dette handlet dramatikken i resten av kampen dessverre stort sett om skader. Først fikk en av hjemmelagets menn en trøkk i foten som medførte isposer og avstivning før han fikk et par krykker for å komme seg vekk, og ikke lenge etter var det en av de tilreisende som fikk en smell i hodet som medførte at spillet ble stoppet, og han måtte følges av banen.

Det hadde helt siden utvisningen ofte vært tydelig at Sörby var en mann mindre på banen, for det virket noe tannløst på den siste tredelen av banen. Innlegg ble ofte slått dit det ikke var noen, uten at jeg kan si med sikkerhet at det ville vært noen der om de også hadde en utespiller til i omløp. Mot slutten av kampen kom de så til noen helt vanvittige målsjanser, men mål ble det fortsatt ikke.

Kampen endte dermed etter vel fire minutters overtid 4-2, og jeg kunne fortsette sørover dalen mot Karlstad og Hammarö hvor jeg skulle tilbringe natten før nye kamper på søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lysviks IF - IFK Sunne U 3-0

Ny frihelg, og dermed ny todagerstur til Sverige. Miniturnéen startet grytidlig lørdag morgen, og jeg hoppet i bilen og satte kursen østover. Kom etter et par timer til Torsby, hvor jeg tok en pitstop på Systembolaget, før jeg fortsatte sørover, denne gangen langs Frykens østbredd, til jeg kom til den lille landsbyen Lysvik, og fant fram til idrettsanlegget her, hvor det var klart for kamp i division 6 (altså nivå 8) mellom Lysviks IF og IFK Sunnes U-lag.

Hjemmelaget arrangerte i dag en stor aktivitetsdag, siden både herre- og damelaget skulle spille hjemmekamp, og jeg skjønte raskt at her ble det folksomt. Det var allerede en lang rekke biler parkert langs grusveien inn til arenaen, så jeg satte fra meg bilen i veikanten og tok beina fatt de siste meterne. Etter å ha sett flere kveldskamper med dårlig lys i det siste var det deilig å kunne skru ned ISO-en på begge kameraene, mens jeg hørte dansebandet Stig Berits gjennomføre en liten lydsjekk i skarp konkurranse med Judas Priest og Guns 'n' Roses som dundret ut fra høyttalerne på klubbhuset.

Da dommeren blåste i gang kampen klokka elleve var det godt over hundre tilskuere tilstede, og til glede for de fleste av dem var det hjemmelaget som kom best i gang. Det meste av spillet foregikk foran de blåhvites mål, og da vi etter ti minutters spill fikk se 1-0 bli satt i nettet var det absolutt fortjent. Målscorer feiret som en gal, og løp mot tribuna og viste fram en t-skjorte han hadde under den svarte og gule spillertrøya.

Det kom etter hvert litt fler folk, og jeg så også en del jeg ikke hadde sett ved min første telling, så jeg konkluderte litt før pause med at det faktisk måtte være minst to hundre som hadde tatt plass rundt den lekre gressmatta, noen på tribunene, noen stående bak gjerdene.

Vi fikk ikke flere mål før pause, så da lagene samlet seg for en peptalk og muligheten for noen taktiske justeringer, mens ungene på stadion stormet mot brannbilen for å ta del i det annonserte «godisregnet» sto det fortsatt 1-0.

Jeg benyttet anledningen til å oppsøke mannen med t-skjorta, og fikk se at motivet han viste fram var et hjerte og teksten «Nermark». Hvem eller hva dette siktet til er ukjent for meg, men at jeg fikk dokumentert det vakte iallfall stor glede blant lagkameratene hans.

Da andre omgang startet gikk vertskapet rett i angrep, og rett før det var spilt tre minutter slo de inn et hjørnespark som ble stanget rett i mål til 2-0!

Like etter at timen var spilt kom så 3-0, og jeg mistenkte at kampen nok var avgjort nå. Lenge var også hjemmelaget nærmere å øke ledelsen ytterligere enn hva de tilreisende var å redusere, men da vi nærmet oss at det bare var et kvarter igjen å spille ble det satt inn en sluttspurt. Det hele startet egentlig da Lysvik-spillerne gjorde den klassiske tabben å slutte å spille fordi de mente ballen hadde vært ute. Dommeren blåste derimot ikke, noe som ga Sunne en stor gratismulighet som de likevel ikke klarte å utnytte. Lysviks trener var uansett svært lite fornøyd.

Tross det økte trykket fra gjestene klarte Lysvik å ri av stormen, så da kampen ble blåst av var stillinga ennå 3-0. Mens spillere og dommere takket hverandre og publikum for kampen ble det gjort klart til damekamp som skulle starte like etterpå. Selv fant jeg tilbake til bilen, og klarte på mystisk vis å komme meg ut av den overfylte veien igjen og få satt kursen mot nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sandaker - Holmen 2 (2-3)

Endelig hadde dagen kommet! Helt siden jeg i sommer ble gjort oppmerksom på at det var satt opp en kamp på Muselunden kunstgress hadde jeg vært spent på om den faktisk kom til å bli spilt der. Etter en siste uke med talløse refreshinger av NFFs kampside innså jeg at det faktisk kom til å skje! Etter å ha hatt hjemmekontor på fredagen dro jeg og spilte på UiOs årsfest, og hoppet så på første T-bane mot Sinsen for å få sett tiendedivisjonsoppgjøret mellom Sandaker og Holmens andrelag.

Vel på plass traff jeg nær umiddelbart kjentfolk, og det bare fortsatte og fortsatte å strømme på inn mot kampstart. Vi var rett og slett for mange banehoppere tilstede på denne banen, hvor det ikke har vært spilt senior herrefotball siden 2014, til at jeg kan nevne alle her av redsel for å glemme noen. Det var iallfall mye hyggelig prat ved sidelinja mens lagene gjorde seg klare for å starte.

På banen som tross at den ligger klin inntil Ring 3 ligger utrolig idyllisk til med et stort grøntområde bak var det rødtrøyene fra vest som kom best i gang, men Sandaker bet også godt fra seg. Det varte og rakk likevel før det skjedde noe særlig å skrive hjem om ute på kunstgresset. På sidelinja var det derimot ekstremt hektisk, da det i likhet med på Fjellhamar et par dager tidligere krydde av mygg!

Da vi nærmet oss halvtimen spilt begynte det å skumres ganske mye, og vi var flere som undret på om vi kom til å få en kamp som ble stoppet på grunn av dårlig lys. Ikke før hadde vi nevnt muligheten, så kom lysene på, og her må jeg si at dersom banen her hadde hatt like mange flomlys på motsatt side som de fire som sto på den sida hvor flertallet av tilskuerne sto, så hadde det faktisk vært en av Oslos bedre belyste breddebaner.

Slik var det altså ikke, vi måtte nøye oss med lys på en side av banen, og fikk i de litt labre lysforholdene tre minutter før pause se gjestene gå opp i 0-1, en stilling som sto seg til pause. Her var det ingen fasiliteter rundt banen, men stemninga blant banehopperne var likevel god, da det var svært mange som hadde en boks eller to med ymse drikke i sekken.

Etter en kort hvil var noe av det første som skjedde at to Holmen-spillere som jaget etter ballen smalt sammen så han ene gikk rett i asfalten utenfor banen. Dette så umiddelbart svært stygt ut, men han kom seg heldigvis etterhvert på bena igjen uten andre utvortes skader enn noen skrubbsår og en kul. Det virket likevel som om han var ferdigspilt for kvelden.

Kveldens dommer hadde nok å ta tak i, og basert på fordelingen av kjeft han fikk virket det som om dømmingen hans må ha vært ganske rettferdig tross at den kanskje ikke alltid var hundre prosent rikitg. Da han ikke flyttet Holmens mur lenger unna ballen på et Sandaker-frispark kokte det dog over for noen av de hvitkledde, uten at dette lot til å affisere ham noe særlig.

Like etter at timen var spilt økte bortelaget ledelsen til 0-2, før også 0-3 kom i det 73. minutt tross spede forsøk på hjemmesupport fra enkelte av de fremmøtte. Apropos frammøtte. På kampen var det totalt mellom 25 og 30 tilskuere. Av disse var det tilsammen 22 som hadde registrert kampen i Futbology-appen, noe jeg nekter å tro at har skjedd noe sted før!

Jeg kom etterhvert i prat med Sandaker-lagets primus motor Adam, og fikk sammen med ham se gjengen hans redusere til 1-3 i det 78. og til 2-3 i det 83. minutt. Skulle vi få en virkelig gyser av en avslutning på kampen? Som om det ikke var spennende nok at ledelsen hadde skrumpet fra tre til ett mål, så satte Holmen 2 en ball i tverrliggeren som spratt ned og ut uten at dommeren mente den hadde vært over målstreken.

Dette var det nærmeste vi kom scoring på tampen, så da dommeren blåste av sto det fortsatt 2-3, og det var altså bortelaget som hadde levd opp til det favorittstempelet de hadde hatt før kampen. Før vi skilte lag samlet jeg de fleste av de fremmøtte groundhopperne til en liten fotosession før vi alle dro hver til vårt etter å ha ført Muselunden fra å være et stadion bare 2 mann hadde registrert i appen, til at vi nå var 23 med registrert besøk her.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.