Ny frihelg, og dermed ny todagerstur til Sverige. Miniturnéen startet grytidlig lørdag morgen, og jeg hoppet i bilen og satte kursen østover. Kom etter et par timer til Torsby, hvor jeg tok en pitstop på Systembolaget, før jeg fortsatte sørover, denne gangen langs Frykens østbredd, til jeg kom til den lille landsbyen Lysvik, og fant fram til idrettsanlegget her, hvor det var klart for kamp i division 6 (altså nivå 8) mellom Lysviks IF og IFK Sunnes U-lag.
Hjemmelaget arrangerte i dag en stor aktivitetsdag, siden både herre- og damelaget skulle spille hjemmekamp, og jeg skjønte raskt at her ble det folksomt. Det var allerede en lang rekke biler parkert langs grusveien inn til arenaen, så jeg satte fra meg bilen i veikanten og tok beina fatt de siste meterne. Etter å ha sett flere kveldskamper med dårlig lys i det siste var det deilig å kunne skru ned ISO-en på begge kameraene, mens jeg hørte dansebandet Stig Berits gjennomføre en liten lydsjekk i skarp konkurranse med Judas Priest og Guns 'n' Roses som dundret ut fra høyttalerne på klubbhuset.
Da dommeren blåste i gang kampen klokka elleve var det godt over hundre tilskuere tilstede, og til glede for de fleste av dem var det hjemmelaget som kom best i gang. Det meste av spillet foregikk foran de blåhvites mål, og da vi etter ti minutters spill fikk se 1-0 bli satt i nettet var det absolutt fortjent. Målscorer feiret som en gal, og løp mot tribuna og viste fram en t-skjorte han hadde under den svarte og gule spillertrøya.
Det kom etter hvert litt fler folk, og jeg så også en del jeg ikke hadde sett ved min første telling, så jeg konkluderte litt før pause med at det faktisk måtte være minst to hundre som hadde tatt plass rundt den lekre gressmatta, noen på tribunene, noen stående bak gjerdene.
Vi fikk ikke flere mål før pause, så da lagene samlet seg for en peptalk og muligheten for noen taktiske justeringer, mens ungene på stadion stormet mot brannbilen for å ta del i det annonserte «godisregnet» sto det fortsatt 1-0.
Jeg benyttet anledningen til å oppsøke mannen med t-skjorta, og fikk se at motivet han viste fram var et hjerte og teksten «Nermark». Hvem eller hva dette siktet til er ukjent for meg, men at jeg fikk dokumentert det vakte iallfall stor glede blant lagkameratene hans.
Da andre omgang startet gikk vertskapet rett i angrep, og rett før det var spilt tre minutter slo de inn et hjørnespark som ble stanget rett i mål til 2-0!
Like etter at timen var spilt kom så 3-0, og jeg mistenkte at kampen nok var avgjort nå. Lenge var også hjemmelaget nærmere å øke ledelsen ytterligere enn hva de tilreisende var å redusere, men da vi nærmet oss at det bare var et kvarter igjen å spille ble det satt inn en sluttspurt. Det hele startet egentlig da Lysvik-spillerne gjorde den klassiske tabben å slutte å spille fordi de mente ballen hadde vært ute. Dommeren blåste derimot ikke, noe som ga Sunne en stor gratismulighet som de likevel ikke klarte å utnytte. Lysviks trener var uansett svært lite fornøyd.
Tross det økte trykket fra gjestene klarte Lysvik å ri av stormen, så da kampen ble blåst av var stillinga ennå 3-0. Mens spillere og dommere takket hverandre og publikum for kampen ble det gjort klart til damekamp som skulle starte like etterpå. Selv fant jeg tilbake til bilen, og klarte på mystisk vis å komme meg ut av den overfylte veien igjen og få satt kursen mot nok en kamp.
Ettersom TIL endelig skulle få spilt den utsatte kampen mot KBK på en dag som gjorde det umulig for meg å være der satte jeg istedet kursen østover igjen. Etter et par timers kjøring kom jeg til den lille bygda Gunnarskog, hvor det ikke bare fantes pizzeria, men også fotballag. Riktignok har fotballaget a-lag i samarbeid med Bortan et stykke lenger nord, men likevel imponerende å opprettholde lag i så grisgrendte strøk! Som sagt kom jeg til Gunnarskog, jeg fant fram til Gunnevi som stadion heter, og gjorde meg klar for å se division 6-oppgjøret mellom Gunnarskog/Bortan og IFK Sunne U.
Det som møtte meg ved ankomst var en av disse fantastisk fine portalene over inngangen som så mange svenske klubber har på banen sin, og bak den et flott anlegg med overbygd dansegulv, stort klubbhus med garderober, en liten tribune, og en flott gressbane.
Det kom inn mot kampstart sigende en hel del publikum, så etter å ha fotografert myntkastet overlot jeg benken jeg hadde funnet meg til noen andre, og trakk mot enden av banen hvor hjemmelaget skulle angripe, da jeg mistenkte at det kom til å bli mest trøkk her. Dette viste seg å være et smart trekk, og etter vel 12 minutters spill endte ballen etter et frispark og store mengder om og men etterhvert i mål. 1-0!
I det 22. minutt kom så også 2-0, nok en gang etter en dødball, denne gang et hjørnespark.
3-0 kom bare minuttet senere, og jeg mistenkte at kampen nok nå var avgjort. De unge Sunne-spillerne hadde nok ikke resignert, men jeg slet med å se for meg at de skulle klare å komme tilbake. Flesteparten av de godt over 100 tilskuerne (Meget sterke tall på nivå 8 midt i skauen) lot til å storkose seg, og stemninga ble enda bedre da 4-0 kom i det 42. minutt.
Med 4-0 til pause var det tid for å forsere køen mot kiosken, hvor jeg skaffet meg et fremragende lite kveldsmåltid. Ikke bare var pølsene unormalt gode, men det kakestykket jeg også kjøpte meg var simpelthen helt fantastisk!
Jeg rakk såvidt å trøkke i meg kaka før andre omgang ble blåst i gang, og nå var det gjestene som kom kjappest ut fra startblokka. Mål ble det riktignok ikke av langspurten de blåhvite IFK-erne hadde satt i gang, men hjemmelaget måtte virkelig jobbe for å ri av stormen.
Etter hvert jobbet de helblå seg inn i kampen igjen, og ikke lenge etter at de først hadde misbrukt en helt eventyrlig sjanse kom 5-0 med 67:10 på min stoppeklokke.
Gjestene var nok i praksis beseiret, men så lenge det er liv er det håp. Rett før det gjensto et kvarter av ordinær tid fikk de gjennomført et flott angrep, rundet Gunnarskogskeeperen og satt ballen i mål til 5-1. Skulle vi få en opphenting av de sjeldne?
Kort fortalt: Nei, vi fikk ingen opphenting. Gunnarskog/Bortan gjenvant kontrollen over kampen, og var nok nærmere 6-1 enn hva Sunne U var 5-2. Kampen endte dermed 5-1, og jeg kunne sette kursen tilbake til Norge, etter en lynkjapp pitstopp på Hypermat i Charlottenberg.
