Millwall - Queens Park Rangers 2-1

Etter å ha tilbragt også lørdag formiddag i stor grad av horisontal tilstand la jeg tidlig på ettermiddagen på ny ut på en togtur. Etter et par skifter fikk jeg et glimt av stadion fra togvinduet, gikk av, og gikk den korte veien fra stasjonen bort til The Den hvor det skulle spilles championship-kamp mellom Millwall og Queens Park Rangers.

Underveis til stadion hørte jeg et par svensker, så det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde vært på Europa League-kamp et par dager før som hadde fylt på med litt ekstra fotball når jeg først var avgårde. Før jeg entra tribuna og plassen min skaffet jeg meg en deilig krakauer med stekt løk, og dermed var jeg godt forberedt for nitti minutter sammen med et londonsk østkantpublikum.

Dagens kamp var ikke bare et byderby, det var også «Jimmy's day» til minne om en 16-årig Millwall-supporter som ble drept i 2008, så begge lag varmet opp i trøyer med nummer 16 på ryggen, og inntektene fra salg av kampprogrammer gikk også til minnefondet hans. Fin gest til en god sak!

Da kampen startet var det derimot slutt på de fine gestene. Millwall-supporterne har for å si det mildt et noe brokete rykte, og fra innmarsj til kampslutt haglet det med skjellsord i retning bortefeltet som var på øverste del av den ene kortsida. Da hjemmelaget alt etter 35 sekunders spill tok ledelsen 1-0 hjalp heller ikke det noe på.

QPR fant raskt tilbake fatningen, og med 2:20 på stadionuret kom utligningen til 1-1. Kanskje greit om begge lag sørger for at forsvarsspillerne er påskrudd fra start neste gang? Nå var det uansett de tilreisende supporternes tur til å vise obskøne håndbevegelser, mens strømmen av c-, f- og w-ord fortsatte fra de lokale.

I tillegg til de generelle skjellsordene, så var det spesielt en av bortelagets spillere som fikk høre det. QPRs Ilias Chair har i en domstol i Antwerpen blitt dømt for å ha slått en lastebilsjåfør i hodet med en stein så han fikk brudd på skallen, og å ha etterlatt ham bevisstløs. Dommen er anket og ikke rettskraftig, men det hindret ikke Millwall-supporterne fra å rope «murderer» etter ham hver gang han hadde ballen og var innen hørerekkevidde.

Sportslig sett syntes jeg lenge Queens Park Rangers så et lite knepp vassere ut enn sine motstandere, men når de ikke klarte å utnytte det var det på ingen måte ufortjent da Millwall vartet opp med et flott angrep i det 25. minutt og gikk opp i 2-1. Stor jubel i mine omgivelser, og noe mindre på kortsida.

2-1 ble også pausestillinga, og etter at det hadde blitt arrangert stafett med unger som løp som gale rundt banen var det igjen klart for kamp. Etter den forrykende starten på første omgang forundret det meg nesten at folk turte å ikke være på plassene sine til omgangen ble blåst i gang, men denne gangen gikk ikke de sent ankomne glipp av noe.

Faktisk skulle det vise seg at foruten et engelskspråklig bannskapskurs for viderekomne, så var det lite å hente i denne andreomgangen. Noen minutter på overtid innså mange av bortesupporterne at dette neppe gikk veien og begynte å strømme ut av stadion, og da dommeren etter nittifire minutters spill blåste av var det tid for heftig jubel fra hjemmefansen.

Etter å ha kommet meg ut av stadion satte jeg kursen tilbake mot togstasjonen, hvor det var en voldsom organisering for å få sluppet akkurat passe med folk opp på perrongen. Jeg skulle heldigvis motsatt vei av de fleste andre, så da jeg endelig slapp opp dit togene gikk fra var det lite stress å få plass, og etter en begivenhetsløs reise var jeg tilbake på hotellet og kunne kle av meg noen lag med ull før jeg dro ut og spiste en bedre middag for å feire en vellykket englandsreise.