Trysil - DK Leiret 0-2

En bane jeg lenge har sikla etter å få tatt er idrettsplassen i Innbygda i Trysil, men av ulike grunner har den stadig glippet unna. Da årets siste hjemmekamp der oppe sto for døra sto jeg opp til et strålende vær, og satte kursen nordover, og etter et par-tre timer på veien (inkludert et par avstikkere til ulike gårdsbutikker) var jeg klar for å se femtedivisjonskamp mellom Trysil FK og DK Leiret.

Da jeg gikk fra parkeringa og bort mot banen møtte jeg straks André som passet på å introdusere meg for alskens folk med tilhørighet her i grensetraktene. Vi pratet om løst og fast frem til innmarsjen ble foretatt, og så var det klart for fotball på en gressmatte som til 355 moh. i midten av oktober å være slett ikke var så verst.

Det strålende været som lot til å ha vært å finne over hele Østlandet på formiddagen hadde dessverre takket for seg. Oppe i skianlegget bak den lille tribuna (som hadde en betydelig andel seter fra den gamle sittetribuna på Briskeby) hadde det alt begynt å snø, og lite tydet på at vi kom til å slippe unna nede ved fotballbanen heller.

Sportslig sett var utgangspunktet for kampen ganske enkelt. Hjemmelaget måtte for å ha sjans på opprykk vinne alle sine tre gjenstående kamper, mens serieleder Løten ikke kunne ta mer enn ett poeng tilsammen på sine to siste kamper. DK Leiret (For nye lesere: DK står for «dumpekandidatene») hadde på sin side ikke annet enn æren og revansj for tapet i vårkampen å spille for.

Innledningsvis kom tryslingene til noen kurante sjanser, men om ikke været var nedkjølende nok fikk de røde og deres fans en solid kalddusj da gjestene i det 18. minutt gikk opp i 0-1. Skulle dette bli en sånn dag?

Etter scoringen syntes jeg de tilreisende kom mer inn i kampen, men på en gressmatte som i takt med at snøen begynte å lave ned ble sleipere og sleipere ble det ikke veldig mange sjanser. Det det derimot ble mange av var mer eller mindre ufrivillige sklitaklinger, og at dommeren holdt så igjen på kortene som han gjorde framsto for mange ganske sjokkerende. Flere mål ble det iallfall ikke før hvilen, så det sto fortsatt 0-1 da lagene småjogget bort mot garderobebygget for å varme seg litt og legge en plan for andre omgang.

Selv tuslet jeg etter å ha skaffet meg en vaffel bort til bilen og fikk på meg litt varmere og mer hensiktsmessige klær, og tok på ny plass ved banen for å se andre omgang av kampen.

Det var fortsatt ikke akkurat noen høykvalitetsfotball vi knapt hundre frammøtte fikk se, og litt før halvtimen var spilt av andre omgang fikk de rødes optimisme seg et nytt skudd for baugen. Det hadde tikket inn rapporter om at serielederen lå solid under mot Elverum 2, men når hjemmelagets keeper ble vippet av pinnen av en medspiller etter et frispark endte ballen i mål til 0-2, og opprykket så likevel ut til å være uendelig langt unna.

Fem minutter før full tid leverte så en TFK-spiller det André meldte ville vært en strålende redning dersom vedkommende var målvakt. Det var han dessverre ikke, og dermed måtte han forlate banen med rødt kort. DK Leiret øynet nå muligheten til å sette den endelige spikeren i kista, men han som faktisk var keeper vartet nå opp med en prima redning (forhåndsmeldt av André!), og det sto fortsatt 0-2.

Mens snøen fortsatte å flagre rundt ørene på oss ble kampen etter noen minutters overtid blåst av, og skuffete TFK-spillere måtte innse at det nok ble femtedivisjon også i 2025. En fattig trøst var det kanskje at Løten faktisk hadde snudd sin kamp til seier, og resultatet her dermed uansett ikke ville hatt noe å si for sluttresultatet.

Jeg takket André for selskapet, og satte kursen tilbake mot hovedstaden på en vei som til tider var noen hakk mer vinterlig enn sommerdekkene mine satte pris på, men etter at jeg entret Elverum kommune ble det heldigvis barmarkskjøring resten av veien til Oslo, og vel hjemme kunne jeg lage meg en fabelaktig middag før jeg tok kveld.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.