Etter å ha brukt søndag formiddag på å forberede kåken litt på min mors ankomst litt uti uka tok jeg meg etterhvert ned i garasjen og satte kursen vestover. På Tåsen svingte jeg ned og plukka opp Thomas og Torsi fra fotball.tv, og så fortsatte vi litt til vestover før vi i Sandvika svingte nordover. Etter en liten pitstop på Sundvolden kom vi så fram til utkanten av Hønefoss, hvor det skulle spilles sjettedivisjonskamp mellom Norderhov og Jevnaker 2.
Det som møtte oss ved ankomst var en nydelig gressbane omgitt av bratte skrenter som tilsa at dette nok en gang i tiden hadde vært et grustak eller noe slikt. Jeg hadde på forhånd skrudd ned mine forventninger til publikum og fasiliteter, men ble umiddelbart positivt overraska fordi det faktisk alt en knapp halvtime før avspark hadde dukka opp litt folk, og i tillegg så jeg et skilt med «Åpen kiosk» på!
Etter å ha forsikret meg om i hvilken retning myntkastet skulle tas tok jeg plass ved sidelinja, og fikk se hjemmelaget raskt skaffe seg et forventet overtak. Tabellsituasjonen var nemlig slik at Jevnaker-reservene slet i bånn av serien, mens de gulsvarte hadde en mye hyggeligere posisjon lenger opp. Det var likevel ikke mye på spill rent sportslig, ettersom det at to lag hadde trukket seg fra serien nok gjør at nedrykksfaren neppe er allverden.
I det tjuende minutt manifesterte overtaket ute på gresset seg endelig i en scoring. Et frispark snek seg gjennom muren, og JIF-målvakten fikk bare nesten tak i den. 1-0, og stor glede.
Før det var spilt tre minutter lå ballen igjen i nettet, og med 2-0 mistenkte jeg at all spenning hadde forsvunnet fra kampen. Spillet fortsatt utover i omgangen uten flere mål, men fortsatt skjedde det aller meste foran målet i nordvestenden av banen hvor de to scoringene alt hadde kommet.
Etter å ha fortært en fremragende vaffel (Litt mer smør i røra, og vi hadde snakket top notch!) ble det pause, og jeg kom i prat med Jevnakers A-lagstrener (og Hønefoss BK-legende) Frode Lafton som også var på plass. Lafton og de han sto og prata med delte villig historier om lokalfotballen på Ringerike og vestre Hadeland, og mest imponerende var kanskje funfacten at høyrebacken til Jevnakerlaget som nå var på banen nylig hadde gitt ut sin tredje plate!
Umiddelbart etter pause så for øvrig rødtrøyene ut til å kunne klare å kjempe seg inn i kampen igjen, men ganske raskt overtok igjen hjemmelaget initiativet, og jeg bevegde meg over til motsatt ende av banen for å være i nærheten av begivenhetenes sentrum. Før jeg rakk å komme meg dit hadde riktignok ledelsen blitt økt til 3-0 i det 62. og 4-0 på en corner i det 65. minutt.
Tross den klare dominansen fra de gule var kampen fortsatt riktig så underholdende, og med en dommer som holdt en myndig men humoristisk dialog med spillerne var det verdt det å også ha ørene med seg for å prøve å høre hva som ble meldt fram og tilbake.
Jeg hadde prøvd meg på en utflukt opp i skråninga bak sørøst-målet og returnert ned til banen igjen da hjemmelaget på ny fikk ballen i nettet. Denne gangen ble scoringen annullert for offside, og som vanlig var det de som var lengst unna som protesterte mest. Fra min relativt dårlige posisjon bak linja så det riktig ut, og de som var mest involvert protesterte også lite så jeg mistenker at dommeren hadde truffet blink her.
Da vi entret sluttsekundene av kampen kom så en av de absolutt mest underholdende situasjonene hele dagen. Hjemmelaget fikk et frispark fra en halvfarlig posisjon, og gjorde seg klar til å ta dette. Dommeren hadde varslet at dette ville bli det siste som skjedde, men da gultrøyene en etter en begynte å hoppe over ballen for å lure Jevnakers forsvar orka han ikke mer og blåste av uten at frisparket ble tatt.
Norderhov-spillerne ble umiddelbart litt snurte, men med en 4-0-seier i protokollen gikk frustrasjonen raskt over, og spillere, dommere og andre involverte kunne takke hverandre for kampen, mens jeg tok med meg igjen de to TV-makerne og satte kursen tilbake mot hovedstaden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar