Trysil - DK Leiret 0-2

En bane jeg lenge har sikla etter å få tatt er idrettsplassen i Innbygda i Trysil, men av ulike grunner har den stadig glippet unna. Da årets siste hjemmekamp der oppe sto for døra sto jeg opp til et strålende vær, og satte kursen nordover, og etter et par-tre timer på veien (inkludert et par avstikkere til ulike gårdsbutikker) var jeg klar for å se femtedivisjonskamp mellom Trysil FK og DK Leiret.

Da jeg gikk fra parkeringa og bort mot banen møtte jeg straks André som passet på å introdusere meg for alskens folk med tilhørighet her i grensetraktene. Vi pratet om løst og fast frem til innmarsjen ble foretatt, og så var det klart for fotball på en gressmatte som til 355 moh. i midten av oktober å være slett ikke var så verst.

Det strålende været som lot til å ha vært å finne over hele Østlandet på formiddagen hadde dessverre takket for seg. Oppe i skianlegget bak den lille tribuna (som hadde en betydelig andel seter fra den gamle sittetribuna på Briskeby) hadde det alt begynt å snø, og lite tydet på at vi kom til å slippe unna nede ved fotballbanen heller.

Sportslig sett var utgangspunktet for kampen ganske enkelt. Hjemmelaget måtte for å ha sjans på opprykk vinne alle sine tre gjenstående kamper, mens serieleder Løten ikke kunne ta mer enn ett poeng tilsammen på sine to siste kamper. DK Leiret (For nye lesere: DK står for «dumpekandidatene») hadde på sin side ikke annet enn æren og revansj for tapet i vårkampen å spille for.

Innledningsvis kom tryslingene til noen kurante sjanser, men om ikke været var nedkjølende nok fikk de røde og deres fans en solid kalddusj da gjestene i det 18. minutt gikk opp i 0-1. Skulle dette bli en sånn dag?

Etter scoringen syntes jeg de tilreisende kom mer inn i kampen, men på en gressmatte som i takt med at snøen begynte å lave ned ble sleipere og sleipere ble det ikke veldig mange sjanser. Det det derimot ble mange av var mer eller mindre ufrivillige sklitaklinger, og at dommeren holdt så igjen på kortene som han gjorde framsto for mange ganske sjokkerende. Flere mål ble det iallfall ikke før hvilen, så det sto fortsatt 0-1 da lagene småjogget bort mot garderobebygget for å varme seg litt og legge en plan for andre omgang.

Selv tuslet jeg etter å ha skaffet meg en vaffel bort til bilen og fikk på meg litt varmere og mer hensiktsmessige klær, og tok på ny plass ved banen for å se andre omgang av kampen.

Det var fortsatt ikke akkurat noen høykvalitetsfotball vi knapt hundre frammøtte fikk se, og litt før halvtimen var spilt av andre omgang fikk de rødes optimisme seg et nytt skudd for baugen. Det hadde tikket inn rapporter om at serielederen lå solid under mot Elverum 2, men når hjemmelagets keeper ble vippet av pinnen av en medspiller etter et frispark endte ballen i mål til 0-2, og opprykket så likevel ut til å være uendelig langt unna.

Fem minutter før full tid leverte så en TFK-spiller det André meldte ville vært en strålende redning dersom vedkommende var målvakt. Det var han dessverre ikke, og dermed måtte han forlate banen med rødt kort. DK Leiret øynet nå muligheten til å sette den endelige spikeren i kista, men han som faktisk var keeper vartet nå opp med en prima redning (forhåndsmeldt av André!), og det sto fortsatt 0-2.

Mens snøen fortsatte å flagre rundt ørene på oss ble kampen etter noen minutters overtid blåst av, og skuffete TFK-spillere måtte innse at det nok ble femtedivisjon også i 2025. En fattig trøst var det kanskje at Løten faktisk hadde snudd sin kamp til seier, og resultatet her dermed uansett ikke ville hatt noe å si for sluttresultatet.

Jeg takket André for selskapet, og satte kursen tilbake mot hovedstaden på en vei som til tider var noen hakk mer vinterlig enn sommerdekkene mine satte pris på, men etter at jeg entret Elverum kommune ble det heldigvis barmarkskjøring resten av veien til Oslo, og vel hjemme kunne jeg lage meg en fabelaktig middag før jeg tok kveld.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

DK Leiret - Trysil 1-2

Ny sommerkveld, ny fotballtur. Jeg hadde merket meg at denne tirsdagskvelden var det satt opp kamp på den lite brukte Schjeibanen på Elverum, så etter å ha forsikret meg om at kampen faktisk ville bli spilt der tok jeg med meg Christian, Stian og Mattis på roadtrip, og etter halvannen times kjøretur var vi på plass rett bak Elverum stadion, og fikk se lagene gjøre seg klare til femtedivisjonskamp mellom DK Leiret og Trysil FK.

Da vi inntok stadion møtte jeg flere kjentfolk, og det strømmet etterhvert også på med flere groundhoppere, de fleste mer eller mindre lokale hedmarkinger (Man kan virkelig ikke gå rundt og kalle folk innlendinger bare fordi fylkene er slått sammen!). Det var også en solid kontingent tryslinger med André i spissen som hadde tatt turen for å heie på sine rødkledde helter, så alt lå til rette for en fin kampopplevelse ved Glommas østbredd.

Innledningsvis så hjemmelaget svært sterke ut, og de svartkledde så ut som alt annet enn dumpekandidater (som er det DK i klubbnavnet står for). Det tok da også bare tre minutter før ballen satt i mål bak Trysils målvakt og målscoreren kunne feire 1-0 med å løpe og hente ballen for å feire med den som en falsk gravidmage under trøya.

DK Leiret fortsatte å ha styringen på kampen, men flere mål lot vente på seg. Enten ble avslutningene for dårlige, eller så vartet Trysil-keeperen opp med kremredninger. I motsatt ende av banen skjedde det ikke allverden, selv om et frispark for de røde satte målvakten på prøve.

Apropos frispark, i det 34. minutt fikk bortelaget igjen prøve seg med motstanderne på behørig avstand, og denne gangen funket det for dem. Ballen føk i mål til 1-1 og stor jubel fra de tilreisende.

Som om ikke utligningen var ille nok for hjemmelaget, så kom tre minutter før pause også 1-2. Kampen var snudd, og alt lå til rette for en vidåpen andreomgang.

Etter en liten pust i bakken startet kampen igjen, og mens hjemmelaget hadde vært ganske overlegne før hvilen hadde ting nå jevnet seg mer ut. Dette medførte at den første drøye halvtimen av andre omgang ble ganske så kjedelig, men så tok det litt fyr ute på banen inn mot slutten. Fra det 78. minutt og til kampen ble blåst av ble det delt ut totalt åtte gule kort, og begge lag opplevde at en av deres menn fikk sitt andre gule og måtte tusle ut mot sidelinja.

Noen flere mål ble det derimot ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 1-2, og de tilreisende kunne juble for tre poeng som ga dem et solid heng på serieleder Løten inn mot fotballferien. Mine passasjerer og jeg hoppet i bilen og fikk høre tidenes kjedeligste EM-gruppespillavslutningsrunde på radioen mens vi via en rekke omkjøringer kom oss tilbake til hovedstaden.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Storhamar - Trysil 0-7

I kveld ble kursen satt nordover mot Hamar, for min tredje bane der i byen. Vertskap var Storhamar, en klubb mest kjent for ishockey, og åsted var Prestrudbana. Foruten meg hadde Trysil FK tatt turen dit, og da ikke bare med spillere, men også med en solid kontingent supportere.

Supporterne gjorde seg først gjeldende  da lagene marsjerte inn på banen. Før speaker hadde fått sukk for seg og startet Storhamars faste innmarsjmusikk, så runget plutselig en Trysil-utgave av deLillos «Suser avgårde» ut over stadion fra et medbragt musikkanlegg! En noe snurt speaker stakk så hodet ut fra tårnet og ba dem skru av så han kunne ta lagoppstillingene.

Kampen kom i gang, og det ble veldig klart at Trysils «stjernegalleri» kom til å dominere dette totalt. Tross dominansen fra de rødkledde, som ryktene kan fortelle at har svært gode lønninger til fjerdedivisjon å være, lot scoringene vente på seg. Etter flere store sjanser løsnet det endelig etter 27 minutter, da en corner ble så effektivt ekspedert i mål at videoen min ble helt mislykket.

Under ti minutter senere ble en Storhamar-spiller utsatt for noe ureglementert, spillerne ville ha frispark, men fikk i stedet fordel, noe de etterpå var svært lite fornøyde med, da det hele endte med at Trysil fikk tak i ballen og satte inn 0-2.

Like før 39 minutter var spilt kom så 0-3, også det på en corner. En av Trysil-supporterne var enten synsk eller så prøvde han å jinxe scoringen, men tross hans premature jubel endte det med scoring.

0-3 sto seg til pause, og jeg innså at dersom de fra Trysil orket å fortsette dominansen, så kunne dette bli stygt. Bortesupporternes medbragte høyttaler kuppet også pausemusikken, men da låta var ferdig satte den bergenske speaker på en Brann-låt! Noe breddesnadder ble det dessverre ikke, da kiosken hadde tatt sommerferie.

Drøyt fem minutter ut i andre omgang viste tryslingene at de ikke hadde tenkt å slappe av, og forserte et litt passivt Storhamar-forsvar og satte 0-4. 7 minutter senere kom 0-5, og etter 67 spilte minutter fikk vi omlag 100 frammøtte se et frispark fra 17-18 meter bli satt presist i mål!

Tre minutter senere fikk gjestene sitt syvende mål, passende nok scoret av spiller nummer 7. Han valgte å feire med å legge seg ned og kysse kunstgresset, noe som medførte at han måtte koste vekk masse gummigranulat fra ansiktet.

Mot slutten av kampen byttet TFK inn en haug med unggutter, og jeg overhørte dem si på vei inn at nå gjaldt det å holde nullen. Dette løste de fint, og da dommeren blåste av kunne spillere og tilskuere juble for en solid seier, og sommerferie på tabelltopp. Med det toppnivået det var tydelig at laget har inne blir jeg ikke veldig overrasket om den tabelltoppen varer ut sesongen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Sander - Trysil 3-1

Etter en liten svipptur over grensa for litt harryhandel tok jeg en etappevis retur med litt groundhopping i finværet, hvor første stopp var Sandermoen stadion på sørsida av Glomma mellom Kongsvinger og Skarnes.

Kom i god tid før avspark fra til det som nok er et av de aller koseligste fotballanleggene jeg har vært på noensinne. En flott naturgressbane med tribune bak innbytterbenkene, samt en laaaaang benk langs hele langsida foran en utrolig sjarmerende speakerbu var flankert av en minibane bak den ene kortsida og det som så ut til å være en finfin kunstgressbane bak det andre målet.

Etter at speaker fikk lyd i anlegget (Han så litt småstressa ut da det bare var skraping, og ett minutt til innmarsj) og presentert spillerne var det Trysil som åpna best. I troppen var det minst 7 spillere med alagserfaring fra storebror Nybergsund, så det var nok et visst favorittstempel på de rødkledde, men etter å ha ridd av den innledende stormen var det faktisk hjemmelaget som først fikk en scoring i protokollen, da en corner ble kriget inn.

Resten av omgangen var det egentlig ganske jevnspilt, men tryslingene lot til å være vaksinert mot å score, og da hjemmelaget fikk en korrekt straffe halvveis ut i omgangen sto det 2-0 på tavla (Det hadde iallfall gjort det hadde den vært montert og i drift. Jeg overhørte at det var planer om å få opp en dreibar tavle som kunne brukes både på natur- og kunstgressbanen alt etter hvor det ble spilt kamp.) da lagene gikk til pause.

Pausen ble brukt til å teste kiosken, hvor det var både vafler og is å få kjøpt. Gode greier!

Når andre omgang kom i gang tok det bare et par minutter før Trysil endelig fikk hull på byllen, og jeg tenkte med meg at nå kunne det nok bli tøft for Sander å hode ledelsen.

Likevel bedret ikke ting seg for Trysil, og det ble også klart at de hadde minst én spanskspråklig spiller på banen, da vi som et uttrykk for frustrasjon fikk høre «p-ordet» runge ut over de sørhedmarkske skoger og åkre. (Apropos åkre, kampen var også preget av en umiskjennelig gjødselaroma).

Etter ca halvspilt omgang kom det et særdeles velfortjent gult kort. En av Sanders spillere fikk seg en smell i kronjuvelene ute ved sidelinja, og ble liggende utenfor banen. For å unngå at dommeren satte i gang spillet på et frispark lenger inn på banen før han var kommet seg på beina igjen veltet han seg etter en stund inn på banen.  Det virket for så vidt for å sikre det han ville oppnå, men til gjengjeld fikk han med seg et gult kort fordi dommeren så rett gjennom taktikken hans. Selv hevda han høylytt at han ikke visste at han velta seg inn på banen, men den påstanden tror jeg han må dra lenger ut på landet med (Og når man er på Sander, da skal det godt gjøres å komme særlig lenger ut på landet!).

Det var fortsatt mye nerve i resten av kampen, og spesielt de lange saltoinnkastene til Trysils Eivind Fallet skapte mye for de røde, men da Sander i det 90. minutt gikk opp til 3-1 ble den tillagte tida ikke mye annet enn et pliktløp, og veien hjem til slalombakkene ble nok ekstra lang for gjestene fra Trysil.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.