Vard Haugesund - Notodden 3-1

Etter å ha stått grytidlig opp i Stathelle dro jeg innover i landet, krysset over fjellet, og kom etterhvert ned til Haugalandet. Her fant jeg etter først å ha rotet rundt i noen boligfelt fram til parkeringsplassen jeg lette etter, og etter å ha gjort ferdig bloggposten fra gårdagens kamp kunne jeg gå inn på stadion for å se andredivisjonskamp mellom Vard Haugesund og Notodden FK.

Jeg hadde avtalt med Sammy at jeg skulle få fotoakkreditering til kampen, så dermed dro jeg på meg en selvlysende vest før jeg entret arenaen. Vard har jo fram til nylig spilt sine kamper på samme stadion som FKH, men som følge av at Avaldsnes' damelag nå har blitt en del av klubben i hvitt hadde rødtrøyene fått beskjed om å finne seg et annet sted å spille. De har nå en plan om å etablere et stadion ved klubbhuset sitt på Gymnasbanene, men inntil videre spilles det på gressbanen til Haugar på Sakkestad. (Hvor blåtrøyene hadde over 5000 tilskuere på debuten på øverste nivå i 1981!)

Gressmatta så strøken ut, og både før og etter oppvarminga ble vannspredere dratt rundt for å tilføre litt fukt til underlaget. Rett før klokka ble to entret så lagene matta, hilste og tok myntkast, og så var det endelig avspark.

Jeg hadde før kampen starta merka meg at han som sto ved grillen etter å ha gransket de sagnomsuste «Kanutta-pølsene» med et skaptisk blikk la dem til side, før han litt etterpå fikk levert noen pakker med vanlige industrigrillpølser. Det kom derfor ikke som noe stort sjokk da det ble kunngjort over høyttaleranlegget at det dessverre ikke var Kanutta å få kjøpt i dag. Jaja, heller ingen pølser enn dårlige pølser!

Ute på gressmatta ble kampen raskt ganske tøff, uten at den ble direkte ufin. Det ble delt ut noen tidlige gule kort, og like etter at omgangen var halvspilt var Sondre Bratvold svært heldig da han slapp unna med tilsnakk etter en sen takling som fort kunne gitt ham hans andre gule kort for dagen. Vard-benken var ikke overraskende rasende for at han bare fikk tilsnakk, og det var nok derfor ekstra surt at da klokka akkurat hadde passert 25 spilte minutter var det nettopp nevnte Bratvold som satte ballen i mål til 0-1!

Ikke lenge etter baklengsmålet var det Vards mest kjente spiller, Alexander Søderlund, som sto for tur til å få gult kort. Nå ble Vard-støtteapparatet virkelig rasende, hvordan i alle dager kunne hans overtramp være gult når ikke situasjonen med Bratvold like før var det? Jeg må si at jeg hadde en viss sympati for hjemmelagets irritasjon, og at jeg aldri ser for meg at Bratvold hadde sluppet unna med takling nummer to hadde han ikke alt pådratt seg et gult kort tidligere i kampen.

Da det ble pause sto det fortsatt 0-1, og i mangel av de beryktede pølsene tuslet jeg heller til bilen og snek i meg litt vaniljecola før jeg igjen tok plass for å fotografere litt. Jeg fikk nå se et Vard-lag som kom knallhardt ut fra start, og etter 7-8 minutter klarte de å krige seg til et straffespark da en spiller fikk et spark i hodet i feltet foran Notodden-målet. Straffen ble etter litt surmuling fra Notodden-spillerne satt i mål, og med 1-1 var vi like langt.

Etter straffesparket ble det ganske ampert ute på banen, og vi fikk flere situasjoner med knuffing og tilløp til svært dårlig stemning. Da Vard halvveis ute i den andre omgangen igjen fikk straffe, denne gangen for en hands, var det derimot overraskende få protester, så dette må ha vært klart. Også denne gangen smalt ballen i mål, og dermed hadde haugalendingene snudd kampen fra 0-1 til 2-1.

Resten av kampen ble ganske livlig. Telemarkingene prøvde desperat å komme tilbake igjen, men klarte ikke å overmanne de rødblås forsvar, og rett før vi kom til nitti spilte minutter vartet Søderlund opp med et lite show som fikk ham løs fra en situasjon der han var omringet av bortelagets forsvar og han kunne avslutte i mål til 3-1.

De relativt mange minuttene med overtid ble dermed lite mer enn et pliktløp, og selv om NFK definitivt prøvde å komme tilbake var det nok ingen andre enn de aller aller mest optimistiske som trodde dette faktisk skulle gå. Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 3-1, og hjemmelaget kunne glade feire sammen med supportere, kompiser og familier tre nye poeng og en overnatting på tabelltoppen.

Jeg gratulerte Joachim, Sammy, Kolbjørn og resten av Vard med seieren (Sistnevnte mente jeg måtte komme på alle kamper, de vant jo hver gang jeg så dem), og satte så kursen sørover over Boknafjorden for å overnatte og få sett litt mer fotball på søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.