Da terminlistene for breddefotballen i Oslo dukket opp i midten av desember hadde jeg oppglødd merket meg at en ny bane verserte i listene. Det var derfor et lenge etterlengtet besøk som fant sted denne fredagskvelden i slutten av mai, da jeg plukket med meg Sören og Jakub og satte kursen sørvestover. Etter en liten kjøretur kom vi fram til det gamle flyplassområdet på Fornebu, parkerte, og inntok banen hvor det straks skulle spilles tiendedivisjonskamp mellom Fornebu FK og Hvit-Rød Oslo.
Begge lagene som skulle i aksjon i denne kampen er nyoppstarta i år, og mens hjemmelaget har et navn som naturlig plasserer det, så er det kanskje ikke like opplagt hva slags lag Hvit-Rød Oslo er. Dette er en klubb med bare polakker på laget, og også blant de fremmøtte ved banekanten var det tydelig at polsk var et minst like utbredt språk som norsk. Noen som ikke snakket polsk var min fagforeningsfelle Bjørn Ove som også hadde tatt turen hit, samt de to mest lokale av oss som var innsjekka i Futbology-appen, Christian og Jørgen.
Da kampen ble blåst i gang ble det raskt klart at det var de rødkledde gjestene som var serieleder og favoritter, og alt etter 5-6 minutter lyktes de med å få ballen i mål. Dommeren hadde dog hevet armen for offside, så noen tellende scoring ble det ikke. Bortelaget fortsatte å presse på, og etter å ha blitt snytt for det som for meg fra langt hold og mine medsammensvorne som sto langt nærmere så ut som en svært klar straffe vartet de opp med en helt vanvittig sjansebonanza hvor det var helt utrolig at det ikke ble mål!
På den svært smale banen (Fullt på høyde med Hundsund 2, Bygdøhus og Gedania 1922) begynte det så smått å bli klart for meg at en scoring til rødtrøyene måtte komme før eller senere, og etter 17 minutter kunne ikke den svært gode målvakten til hjemmelaget hjelpe dem mer. Bortelaget fikk straffespark, og dette ble sikkert satt i mål til 0-1.
Lite endret seg etter scoringen. Polakkene fortsatte å herje foran Fornebu-målet, men ikke snakk om at ballen ville over linja. Enten traff den metallet, eller så leverte keeper en kremredning, eller så ble avslutningen rett og slett ikke god nok. Likevel, med 37:15 på min stoppeklokke lyktes det endelig til slutt for dem, da 0-2 kom etter et innkast.
I det 43. minutt kom også 0-3, og denne gangen må det være lov å si at mannen mellom stengene ikke imponerte fullt så mye som han hadde gjort tidligere i omgangen. Han virket også litt irritert på seg selv da lagene gikk til pause og det fortsatt var tremålsledelse til bortelaget. Omgangen sett under ett hadde han dog liten grunn til å gremmes, da han tidvis hadde vært helt outstanding!
Etter en kort hvil og peptalk var spillerne igjen klare for innsats, og nå syntes jeg faktisk de lyseblå hadde hevet seg noe. Etter hvert kom det riktig nok en gryende mistanke om at dette vel så mye skyldtes at Hvit-Rød hadde sluppet seg litt ned, og de nølte da heller ikke med å sette inn 0-4 da de fikk muligheten til det i det 53. minutt. Vertskapet uttrykte høylytt at de mente det skulle vært dømt hands da spilleren rev seg løs med ballen, men jeg var tilbøyelig til å være enig med dommeren i at det var brystkassa og skuldra som var involvert, ikke armen.
Temperaturen ute på banen ble etterhvert ganske høy tross at lufttemperaturen sank noe etter sola gikk ned, men stygt ble det aldri ikke. Noen skadesituasjoner fikk vi, men heldigvis ikke noe som så voldsomt alvorlig ut. Verst var det kanskje da Fornebus keeper fikk en medspiller i hodet, men også dette gikk bra.
Mot slutten av kampen gjorde Hvit-Røds trener en rekke bytter, og med fersk energi på banen overtok gjestene igjen i større grad. Det var derfor på ingen måte ufortjent da 0-5 kom like før vi passerte 84 spilte minutter (Selv om jeg lot meg fortelle at her var det muligens en offside involvert).
I det 88. minutt kom så 0-6 mens en av de lyseblås forsvarsspillere lå nede etter å ha fått en smell, og så, godt inn i overtiden kom også 0-7.
Flere mål enn dette ble det ikke, og mens store deler av publikum applauderte sine polsktalende helter forlot jeg arenaen, fant igjen bilen, og foretok en hjemreise som skulle vise seg å bli langt mer utfordrende enn planlagt pga omkjøring på Ring 3.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar