Siste ledige lørdag før jul, cupfinale i Oslo, og alt duket for en fin fotballdag. Jeg hadde klart å kvitte meg med cupfinalebilletten min, så etter å ha kommet meg tidlig ut av senga plukket jeg opp Sören og hans bedre halvdel, og satte kursen sørover. I Moss svingte vi innom fergekaia og plukket opp Mads som hadde stått opp enda tidligere, før ferden fortsatte sørover mot Götaland. Etter et par pitstop for å få ut litt pant og inn litt andre varer passerte vi länsgrensa mot Halland, og svingte inn foran kunstgressbanen på Tingbergsvallen hvor det skulle spilles treningskamp mellom Annebergs IF og IF Mölndal Fotboll.
Jeg hadde jo tidligere besøkt hovedarenaen her i Kungsbacka som lå helt inntil denne banen, men siden anlegget var splittet i Futbology-appen var det et enkelt valg å bytte hit da den kampen vi opprinnelig hadde tenkt å se ble avlyst dagen før fordi bortelaget ikke kunne stille. Det som møtte oss var en ganske generisk bane uten noen fasiliteter, bortsett fra at tavla med stadionur og informasjon om stillingen som egentlig sto på gress-stadionets område var vendbar og nå var snudd hit mot denne banen. Meget smart løsning!
Da kampen kom i gang trøblet nevnte lystavle litt, men man fikk den etterhvert til å gå, men da med litt forsinkelse på tidtakinga. Min stoppeklokke var akkurat kommet til to spilte minutter da hjemmelaget satte inn 1-0 til stor jubel fra de blåkledde.
Apropos blåkledde, mens tre av oss tilreisende nordmenn uforvarende hadde godt synlige plagg i gjestenes røde farger, så Sören med sine Wolfsburg-grønne lue og votter ut til å være supporter av hjemmelagets keeper. Ute på banen leverte de med røde shorts ikke så aller verst, men det ble litt lite sluttprodukt av det, og etter 21 minutters spill ble de igjen straffet da Anneberg satte inn 2-0.
I det 28. minutt fikk vi så dagens fineste scoring da et supert skudd gikk inn til 3-0, og det var absolutt ikke ufortjent med en solid ledelse til «hjemmelaget» (som egentlig holder til litt nordøst for Kungsbacka, men hadde leid seg inn på kunstgresset her i kommunesenteret for å få kjørt en treningskamp), men samtidig syntes jeg gjestene fra nabolänet hadde fått ganske dårlig betalt for sine prestasjoner når de ikke hadde fått noen scoringer.
3-0 sto seg til pause, og til vår store glede så vi dommeren hive av seg jakken igjen alt etter 6-7 minutter, så det ble en kort hvil før kampen fortsatte. Noen virkelig nevneverdige episoder fikk vi ikke utover i andre omgang heller. Etter drøye ti minutters spill økte hjemmelaget til 4-0 etter en fin soloprestasjon, før det virkelig ble jubel blant de noenogtjue tilskuerne da flomlysene endelig kom på etter en drøy time.
Om det var det at spillerne nå så hverandre som gjorde at det dabbet litt av vet jeg ikke, men vi måtte vente helt til det 81. minutt før hjemmelaget igjen scoret, og det sto 5-0.
Mads mente bortelagets navn hørtes litt for mye ut som Mjøndalen for hans smak, så da kampen endte 5-0 var han godt fornøyd med det tross at han med rød jakke definitivt så ut som en bortesupporter. Vi hoppet igjen inn i groundhoppingmobilen, og tok på ny fatt på E6, denne gang nordover.
Etter et par nye pitstop (Spareribs og churros er aldri feil, og dessuten måtte det jo shoppes litt på Nordby før grensa ble krysset) dumpet vi igjen Mads i Moss, og kjørte mot en tilsynelatende uendelig strøm av busser med glade østfoldinger i motsatt kjørefelt inn til hovedstaden igjen hvor kvelden kunne avsluttes med en bedre middag etter en finfin fotballørdag.
Etter å ha stått grytidlig opp for å komme meg hjem fra Berlin ventet en bil med flatt batteri på meg i garasjen. Jeg fikk heldigvis ladet batteriet nok mens jeg spiste en deilig eggogbacon-brønsj til at jeg fikk start på bilen og kunne sette kursen sørover mot Østfold. Etter en drøy times kjøring fant jeg en parkeringsplass, og fikk utkommandert noen tilfeldig forbipasserende TIL-supportere til å hjelpe meg å bære utstyret jeg hadde med i bilen bort til stadion hvor det skulle spilles eliteseriekamp mellom Sarpsborg 08 og Tromsø.
Ikke bare var det eliteseriekamp, det var faktisk også siste runde i Eliteserien 2024, og selv om TIL i praksis hadde sikret plassen helga før naget iallfall en liten uro bakerst i bakhodet hos meg. Et stortap her kombinert med en storseier til Haugesund kunne snu ting på hodet. Jeg var derfor veldig glad det hadde kommet et solid innrykk nordfra, og totalt var det to busser som hadde kommet fra Oslo med supportere ombord, og i tillegg hadde jo flere gjort som meg og funnet veien til stadion på egenhånd.
Etter noen markeringer før avspark ble det blusset litt, faktisk så mye at tross den ganske friske vinden måtte dommeren stoppe spillet et par minutter i vente av at røyken skulle letne litt. Kombinert med et relativt kraftig regn var det mildt sagt utfordrende å flagge, og jeg kjente raskt at armene ble tappet for krefter.
Mer tappet enn at jeg etter et drøyt kvarter klarte å knekke flaggstanga og måtte sette i gang en større operasjon for å fikse den var jeg dog ikke, og jeg hadde akkurat rukket å bli ferdig med dette da Jørgen kom bort og klaget sin nød over at det ikke hadde vært noen sjanser i kampen. Som på bestilling var da det neste som skjedde at det ble scoring. Til Sarpsborg 08. 1-0, 25 minutter spilt.
Resten av omgangen skjedde det lite nevneverdig, bortsett fra at selv om vinden fortsatte å herje med flaggene våre, så roa i det minste regnet seg noe ned. Hjemmelaget leda fortsatt 1-0 da lagene gikk til pause, og jeg benytta anledningen til å skaffe meg det som sannsynligvis blir årets siste fotballvaffel. 53 vafler ble fortært gjennom året, og alle kan dere se i denne Instagram-story-høydepunkt-samlingen.
Apropos statistikk, jeg satte i år ny personlig rekord i antall TIL-kamper, med totalt 18 kamper. 2 seriekamper på Alfheim, 14 bortekamper i serien (Strømsgodset var den eneste jeg gikk glipp av), og ikke minst 2 bortekamper i Europa var beholdningen jeg kunne ta med meg. Når jeg vet hvor mye styr det hadde vært å få med seg dette kan jeg ikke annet enn å bøye meg i støvet for Martin som klarte den høythengende 30/30 i serien (og i tillegg også var på alle europakampene, og også en tidlig cupkamp). Mektig imponerende, og høyst fortjent at han fikk oppmerksomhet både fra klubb og supportere etter kampen.
Men tilbake til kampen som pågikk nå. Etter en liten time ble Lasse Nordås bytta inn, og bare drøyt fem minutter etter dette gjorde han kort prosess med sarpeforsvaret. 1-1, og stor jubel på bortefeltet.
Mot slutten av kampen oppdaget jeg en eldre herremann med skjerf og lue med en fremmed logo på, men det gikk raskt opp for meg at dette måtte være effekter fra Grebbestads IF noen mil sørover. Etter en kjapp prat fikk jeg bekreftet at joda, dette var farfaren til David Edvardsson som hadde tatt turen over grensa, og da selvsagt hadde skaffa seg billett på rett sted på stadion. Alltid trivelig med spiller-foreldre og -besteforeldre på bortefeltet!
Med 1-1 lå alt til rette for en trivelig slutt på en sesong som hadde gitt oss mange skuffelser. Dessverre hadde 2024 ennå en snubletråd på lager for oss. Det var riktignok ikke noen tråd men Runar Norheims fot som sørget for at en særping snublet inne i TILs 16-meter like etter at det var meldt tre minutter tillegg, og dermed fikk de blå en sjanse til å ta alle tre poengene. Straffen ble skutt i mål, og med 2-1 var TIL tilbake på 13.-plassen på tabellen.
Slik endte også kampen, og det var med en liten bismak av skuffelse vi etterpå kunne takke spillere og støtteapparat for i år. Det var likevel sterkt å se hvor rørt Lasse Nilsen ble da vi taktfast sang navnet hans, sannsynligvis for siste gang i TIL-drakt. Flere av spillerne fikk klar beskjed om at de bare skulle drite i å bli solgt nå til vinters, så ville nok 2025 by på langt bedre poengfangst enn det vi hadde sett dette året.
Etter å ha fått pakket sammen flagg og bannere kunne vi så sette kursen tilbake mot Oslo, og etter å ha kommet trygt i hus snekret jeg sammen en framifrå fried rice før jeg kunne ta kveld etter en steinhard fotballhelg.
Etter gårdagens besøk hos en av de mest venstreradikale fotballklubbene i Tyskland var det helt andre fortegn som ventet meg i dag. Jeg stakk innom et bakeriutsalg på jernbanestasjonen og kjøpte meg et rundstykke med rå svinekjøttdeig på (Takk til Pyro & Pivo for tipset), og hoppet deretter på et tog sørøstover, met Brandenburgs nest største by, og den største byen i det tospråklige området hvor man foruten tysk også benytter seg av det slaviske språket sorbisk. Vel framme la jeg ut på en tjue minutters gåtur, og kom så fram til stadionet hvor det var klart for 3. liga-kamp mellom FC Energie Cottbus og SpVgg Unterhaching.
Det gikk veldig greit å komme seg inn på stadionområdet, men å komme seg til riktig tribune viste seg å ikke være like enkelt. Engelsktalende vakter var det langt mellom, men til slutt fant jeg en som hadde nok autoritet til å få åpnet den døra jeg måtte gjennom for å komme meg opp til øvre del av hovedtribuna. Jeg merket straks jeg kom opp dit at da jeg trodde jeg hadde bestilt plass med sola i ryggen hadde jeg bomma. Her var det lav ettermiddagssol rett i fleisen, så å se noe av det som skjedde på banen kom til å bli en utfordring.
Jeg nevnte innledningsvis at det var andre politiske fortegn som ventet meg her i Cottbus enn det jeg hadde opplevd i Potsdam dagen før, men tross at Energie er kjent som en av de fotballklubbene i Tyskland som har hatt mest problemer med nazister på tribunene slapp jeg heldigvis unna noen negative opplevelser i dag. På stadionet som hadde fire ganske ulike tribuner bundet sammen av hjørneseksjoner som heller ikke passet sammen med noe av det andre var den kortsida hvor hjemmefansen holdt til i ferd med å bli fylt opp, og jeg hadde da jeg gikk forbi sett at det ble delt ut ballonger, så her skulle det visst bli tifo.
En litt spesiell detalj her var at spillertunnelen var midt på supporter-kortsida, så gjestene fikk en massiv pipekonsert da de gikk i garderoben etter oppvarminga. Da kampen kom i gang ble ballongene brukt slik de skulle for å lage flotte røde og hvite striper på tribuna, og til sang med noen veldig imponerende desibel-topper innimellom ble hjemmelagets menn jaget framover i jakten på fortsatt tabelltopp. Innledningsvis var det likevel ikke veldig tydelig at dette var topp mot bunn, og Unterhaching sto godt imot fram til det endelig lyktes for vertskapet å trenge gjennom forsvaret i det 25. minutt. 1-0, og stor jubel.
Energie tok nå mer og mer over, men det var likevel helt utrolig at ikke de for anledningen sortkledde utlignet fem minutter før pause. Vi fikk likevel ikke flere mål før pause, så lagene gikk i garderoben med 1-0 på storskjermene. Selv tok jeg meg en tur bak tribuna for å se om det var mulig å få tak i noe å drikke, og etter å ha fått meg et beger med rødbrus fant jeg ut at jeg skulle ta et sidebytte i andre omgang for å se om det hjalp med vinkelen på sola, som i takt med at den sank på himmelen hadde blitt mer og mer slitsom.
Det var betydelig mer glissent i denne enden av tribuna enn der jeg hadde oppholdt meg i første omgang, og som en bonus fikk jeg nå også med meg hva de 70-isj bortesupporterne foretok seg. Jeg hadde likevel knapt satt meg før en Unterhaching-forsvarer var uheldig i et forsøk på å klarere ballen, og sendte den i en vakker bue over egen målvakt, og med 48:10 på klokka sto det 2-0.
Etter dette ble kampen aldri spennende. Vertskapet var nærmere å sette sitt tredje enn gjestene var å redusere, og det mest dramatiske var kanskje en situasjon der Cottbus-keeperen ble skadet. Etter litt behandling kom han seg heldigvis i drift igjen mens sola sakte forsvant ned mot horisonten i vest.
Da sola hadde forsvunnet ble det fort kaldt på tribuna, men det var ikke lenge igjen av kampen, og da dommeren etter noen hektiske sluttminutter blåste av kampen sto det fortsatt 2-0. Jeg forlot raskt stadion, og hørte helt bort til supporterkneipa Die Rote Karte et lite stykke unna stadion lyden av jubel og feiring.
Togtidene var selvsagt lite tilpasset kamptidene, så jeg måtte vente nesten en time, men til alt hell fant jeg en sjappe på stasjonen som solgte vaniljecola! Etter en begivenhetsløs togtur tilbake til Berlin kunne jeg så finne tilbake på hotellet og få av meg noen lag med klær før jeg la ut på jakt etter en ørliten dönerteller til kvelds (og som en bonus viste det seg at den sjappa jeg valgte å handle på også hadde baklava!).
Etter nesten to uker uten fotball hadde jobben sendt meg til Berlin for et torsdag-fredag-oppdrag. Terskelen var da ganske lav for å bli igjen til søndag for egen regning og risiko, så som tenkt, så gjort. Etter å ha takket kursdeltakerne for to fine dager sjekket jeg på ny inn på hotellet på Alexanderplatz, skiftet på meg varme klær, og fant en S-bahn i retning Potsdam. På nest siste stopp gikk jeg av og tuslet så gjennom sentrum av filmbyen Babelsberg opp mot stadionet hvor det skulle spilles regionalligakamp mellom SV Babelsberg 03 og ZFC Meuselwitz.
Jeg var alt for tidlig framme, så jeg tok meg først en spasertur rundt stadionanlegget, før jeg slo meg ned på en benk og hørte noen episoder Lateral mens jeg ventet på at portene inn til stadionet oppkalt etter den revolusjonære Karl Liebknecht skulle åpne. Da vi endelig en time før kampstart slapp inn ble veien til grillen kort, og jeg sikret meg en lekker nakkekotelett klemt ned i et rundstykke. Smakte nydelig med litt sennep på!
Jeg hadde kjøpt meg et sete på hovedtribuna hvor det hang en discokule og snurret oppunder taket, men det ble raskt klart for meg at brorparten av dagens publikum holdt seg på motsatt langside, som var en ren ståtribune. Også på kortsidene var det ståtribuner, men i dag var det kun den i sørøstenden av banen som var i bruk. Bortefans så jeg bare noen få av innimellom på sittetribuna, og på det inngjerda bortefeltet var det ingen fra Thüringen denne fredagskvelden.
Da avspark nærmet seg la jeg merke til at supportergruppene Connection 144 og Bricconi begge kjørte med sine bannere hengt opp ned i kveld av noen grunn. Det var uansett bra trøkk på langsida bak det store Filmstadt Inferno-banneret, og innimellom hørte jeg noen lyder også fra kortsida hvor en gjeng som kalte seg Los Consortos hadde sitt tilholdssted. Det passer kanskje nå å nevne at «nulldrei» er en ikke bare litt venstreorientert klubb. Det er nok ikke tilfeldig at stadionet er oppkalt etter en kommunistisk pionér fra tiden rundt forrige århundreskifte, og om klubben som sådan er solid plassert på venstresida, så er ikke supporterne mindre radikale. Faktisk oppdaget jeg at to politikere fra motsatt side av høyre-venstre-aksen i 2020 hadde levert et nipunkters spørsmål til delstatsregjeringen om hva de ville foreta seg mot den «venstreekstreme fanscenen til SV Babelsberg 03».
Uansett politisk ståsted, det var en imponerende oppvisning vi fikk fra de svartkledde på ståfeltet, mens deres hvitkledde helter ute på banen etter en god start slet litt mer med å henge med. Det kom stadig opp bannere, først noen støtteerklæringer til Ukraina og så til den fengsla antifascisten «Nanuk». Mens jeg fulgte med på bannerne skjønte jeg hvilken vei det så ut til å bære ute på banen, og overraskelsen var ikke veldig stor da bortelaget i det 33. minutt gikk opp i 0-1. Et skår i gleden for de røde var det nok at lagets kaptein samtidig ble liggende igjen i feltet og måtte ha behandling, men han kom seg etterhvert på bena igjen.
Noen minutter senere kom gjestene til noen helt enorme sjanser til å doble ledelsen, men det kom ikke flere mål før pause, så da lagene gikk i garderoben sto det fortsatt 0-1. Jeg benyttet anledningen til å få tilbake litt blodomløp i bena ved å gå noen turer fram og tilbake på tribuna før jeg avla toalettet en visitt som holdt på å bli riktig så dramatisk da dørhåndtaket falt av døra da jeg var på vei ut igjen!
Da kampen tok til igjen hadde vertskapet gjort et par bytter, uten at det lot til å hjelpe noe særlig. Det aller meste handlet om gjestene, men litt før kvarteret var spilt av andre omgang fikk Babelsberg en håndsrekning fra dommeren. Etter en hendelse jeg ikke helt fikk med meg ble det delt ut rødt kort til en Meuselwitz-spiller, og med 11 mot 10 jevnet ting seg litt mer ut.
Alt fem minutter etter utvisningen ble det levert et imponerende langskudd som smalt i stolpen bak bortelagets keeper, og herfra og inn var det stort sett bare spørsmål om det skulle bli 0-1 til slutt, eller om utligningen skulle komme. Ved et par situasjoner ble det ropt etter straffe, men den sortkledde hørte ikke på det øret, så da det ble varslet fire minutters nachspielzeit var det fortsatt bare en ettmålsledelse som måtte hentes inn.
Overtiden ble innledet med en skade (Hvor genialt er det ikke å bruke dette til å reklamere på storskjermen for et apotek?), og da denne var håndtert var godt over halve den varslete overtiden over. Det overrasket derfor ingen da spillet fortsatte etter at de fire minuttene var passert, men da hjemmelaget fikk et frispark etter drøyt 96 minutters spill mistenkte jeg at dette nok kom til å bli noe av det siste som skjedde i kveld. Fra 18 meters hold ble det fyrt løs, og med 96:45 på min stoppeklokke smalt ballen i mål til 1-1!
Det ble store jubelscener, og etterhvert fikk jeg høre scoringsmusikken. Dette hørtes da voldsomt kjent ut? Joda, det var rett og slett Bent Fabricius-Bjerres legendariske tema til Olsenbanden-filmene som ble spilt når hjemmelaget hadde scoret!
Da musikken roet seg hadde dommeren blåst av kampen, og glade karer fra Brandenburgs hovedstad kunne juble sammen med supporterne for å ha berget ett poeng, mens svært skuffete bortelagsspillere måtte innse at de hadde mistet to poeng i siste sekund av kampen.
Jeg satte kursen tilbake mot S-bahn-stasjonen, hvor et tog trillet inn akkurat i det jeg inntok perrongen, og etter å ha returnert til Øst-Berlin kjøpte jeg meg en Boulette til kvelds, før jeg i skyggen av det ikoniske fjernsynstårnet (Det var mørkt, så teknisk sett kasta det ingen skygge) gikk bort til hotellet mitt og tok kveld.
Etter to dager med landslagsfotball i Danmark og Tyskland sto jeg søndag morgen tidlig opp og ruslet til jernbanestasjonen i Freiburg for å komme meg østover til München. Toget mitt var litt forsinka, men da jeg kom til Karlsruhe så jeg at neste tog var enda mer forsinka, så min opprinnelige plan om å få sett to kamper spøkte det virkelig for. Da jeg endelig kom fram til Bayerns hovedstad hadde jeg derfor relativt god tid til å komme meg til den ene kampen jeg hadde sett meg ut. Etter en kort trikketur og en enda kortere gåtur var jeg så på plass på anlegget hvor Kreisliga-kampen (dvs. i Bayern nivå 7 i det tyske ligasystemet) mellom FT Gern og ESV München skulle spilles.
Ved ankomst smatt jeg inn på klubbhuset ved gressbanen for et nødvendig ærend, før jeg tuslet bortover mot kunstgressbanen hvor høsten hadde gjort at denne kampen skulle spilles. Med den flotte St. Theresa-kirken i bakgrunnen var begge lag i full oppvarming, og jeg slo meg ned på en benk på solsida av banen, noe som da innmarsj og myntkast ble foretatt viste seg å være en feilvurdering, ettersom dommer og spillere sto med ansiktet motsatt vei.
Da kampen kom i gang ble den lave ettermiddagssola enda mer plagsom, så etter at han som krevde inn billettpenger hadde passert og jeg hadde gitt fra meg noen av de euroene jeg hadde vært forutseende nok til å ta ut før jeg dro hit bestemte jeg meg for å flytte meg. Jeg hadde nettopp tatt plass ved det hjørneflagget hvor jeg fikk sola i ryggen da hjemmelaget i det 29. minutt fikk et hjørnespark som endte med scoring og 1-0.
Gråtrøyene var naturlig nok veldig glade, da en seier i denne kampen ville gi dem en mye hyggeligere tabellsituasjon i inngangen til vinterpausen enn det de i dag hadde på sisteplassen på tabellen. Dette forhindret ikke at en av stopperne på laget holdt på å gi treneren hjertetrøbbel da han dro fram noen voldsomt frekke finter fra repertoaret. Det gikk bra, og med fem minutter igjen av omgangen var vertskapet også veldig nær å doble ledelsen.
Da dommeren blåste for pause hadde jeg igjen måttet trekke meg tilbake, og til min store frustrasjon manglet det vrider på dørlåsen til herretoalettet. Jeg klarte likevel å gjøre det som måtte gjøres, og kom ut til at det var pause med fortsatt 1-0 i boka.
I andre omgang var det gjestene fra Nymphenburg som så farligst ut, og etter hvert begynte jeg å mistenke at hjemmelaget prøvde å ri 1-0-ledelsen sin inn, og det så lenge ut som om det faktisk skulle gå, og da heller ikke dette frisparket ti minutter før full tid gikk inn tenkte jeg mitt.
Bortelaget fortsatte likevel å prøve, og med 83:20 på min stoppeklokke raknet det i de grås forsvar. Ballen endte i mål, og med 1-1 så nok tabellsituasjonen noe dårligere ut enn den gjorde med 1-0.
I det vi gikk inn i overtiden måtte jeg på ny trekke meg tilbake, men nå var det så spennende at jeg ikke fryktet at noen skulle komme inn gjennom den ulåste døra. Jeg rakk ut igjen til å få med meg de siste sparkene på ballen før dommeren blåste av med 1-1 og ett poeng til hvert av lagene.
Det var nå ikke annet å gjøre for meg enn å trekke meg tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og etterhvert var jeg på plass på Franz Josef Strauß-flyplassen og kunne slappe av fram til flyavgang hjemover igjen etter en strålende helg med mange timer i tog på kontinentet.
Etter fredagens kamp hoppet jeg på et helt sykt overfylt tog, kom meg etterhvert til Jylland hvor jeg måtte bytte tog, vente en drøy time, bli frakta over grensa, og så på ny bytte tog. Etter å ha ankommet Hamburg fikk jeg på ny en del venting, men denne gangen kunne jeg bruke tida på å finne meg mat til den lange togetappen som venta når toget mot Basel skulle ta meg med helt til Freiburg. Togturen forløp uten nevneverdige begivenheter, og etter å ha sjekka inn på nattens overnattingssted kunne jeg sette kursen mot stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Tyskland og Bosnia-Hercegovina.
Som sist jeg så «Die Mannschaft» spille var altså en landskamp flyttet til et mindre stadion enn den faste hjemmebanen i Berlin. Dette hadde selvsagt gjort at det var voldsom rift om billettene, og etter at jeg pga litt kluss med utsjekket etter at jeg først trodde jeg hadde fått tak i en billett i det ordinære salget mistet denne innså jeg at skulle jeg komme meg på denne kampen jeg alt hadde booket reisa til måtte jeg rett og slett ty til en tredjeparts videresalgsnettside. Man hører jo nå og da historier om folk som blir svindlet ved slike kjøp, så etter at jeg hadde vært på en liten avstikker for å få tak i en currywurst var det med skrekkblandet fryd jeg etter å ha blitt visitert scannet billetten og så at det lyste grønt. Det gikk bra denne gangen også!
Vel inne på stadion fant jeg plassen min, og mens jeg ventet på avspark så jeg at det var tydelig at bortelaget har en betydelig diaspora i Tyskland. Foruten et lite bortefelt i motsatt hjørne fra meg som så ut til å være helt fylt med svartkledde ultras, så var det bosniske (Håper eventuelle hercegovinere som leser dette tilgir meg at jeg omtaler flagget som bosnisk) flagg, skjerf og både her og der rundt hele stadion, og faktisk så jeg også et flagg merket «Kupres Oslo», så det virket som om jeg ikke var den eneste bosatt i Norge som var på plass på stadion.
Mens vi ventet på avspark kom jeg i snakk med min sidemann, som viste seg å også være Futbology-bruker. Mens dette var mitt 818. stadion brukte han appen hovedsakelig til å registrere sine kamper med landslaget og 1. FC Köln, men han hadde stor respekt for konseptet groundhopping. Likevel var han mektig imponert over at jeg gidda å reise fra Norge for denne kampen. Mens glass etter glass med glühwein gikk ned hos ham snakket vi også om mine andre besøk og planer i Tyskland, og han virket nokså skeptisk til at jeg tenkte å besøke Cottbus om to uker. Dette var ikke et sted han hadde mye godt å si om.
Selve kampen er det ikke allverden å fortelle om. Før avspark ble det gjennomført en mosaikk på feltet der jeg sto, så det haglet stadig brukte mosaikkark som papirfly eller kuler nedover tribuna, og jubelen sto i taket da hjemmelaget stanget inn 1-0 alt i det 2. minutt.
Tyskland fortsatte å totalt dominere det som skjedde ute på en litt høstlig gressmatte, og mens veldig mange på tribuna sto vendt bakover for å følge med på hva som skjedde som fordret massivt oppbud av vakter kom også 2-0 etter halvspilt omgang. Da jubelen roet seg viste det seg at det hadde vært noe slåssing, og først ble en voldsomt aggressiv fyr høyst motvillig geleidet ned trappene, før Røde kors kom på plass like etterpå, og så fulgte en helt rolig fyr med masse blod i ansiktet samme vei. Jeg mistenker at bare en av de to fikk lov å returnere til plassen sin.
Det var ikke bare fotballen som var enveiskjørt, også på tribunen var det slik. Ikke når det gjaldt support, for som sagt hadde bortelaget en solid ultrasgruppe på plass, men når det gjaldt bølgen. Etter noen famlende forsøk tidlig i kampen fikk den utskjelte aktiviteten virkelig momentum når halvtimen var passert, og den gikk runde etter runde etter runde på det fullsatte stadionet.
Ti minutter før pause kom så tyskernes tredje mål for dagen, og når da en av Bosnia-Hercegovinas spillere klarte å misbruke en gigasjanse alene med keeper i tilleggsminuttet sto det fortsatt 3-0 til pause.
Da pausen gikk mot slutten hadde min sidemann vært i kiosken og skaffet enda mer glühwein, og han ble mildt sagt sjokkert da han fikk høre at jeg tross min store fotballinteresse ikke drakk alkohol. Det virket som om han fikk solgt plastkruset med innhold til noen på raden bak, men ellers mistenker jeg at han ikke ville hatt store problemer med å få konsumert innholdet selv.
Ute på banen var lite forandret fra første omgang, bortsett fra at tyskerne nå presset mot målet i motsatt ende av banen. I det 50. minutt fikk de et frispark som ble satt direkte i mål, og det sto 4-0.
Før lagkaptein Kimmich måtte ut med skade etter 72 minutter hadde hjemmelaget både satt inn 5-0 og 6-0, og da vi i det 79. minutt fikk 7-0 så jeg at mange av tilskuerne begynte å forlate stadion for å prøve å komme litt foran i køen til kollektivtransporten. Ikke uventet var det spesielt mange av de som hadde blå og gule flagg over skuldrene som gikk tidlig, men jeg så også enkelte med de tyske fargene som valgte denne varianten.
Jeg hadde tilbragt sluttminuttene av kampen med å vase litt rundt på stadion, men da dommeren etter tre minutters tillegg blåste av kom jeg meg raskt avgårde, og med maksimal flyt på ventinga på trikken var jeg raskt tilbake i sentrum og fikk kjøpt litt snop jeg ikke rakk å spise før jeg sloknet på hotellrommet etter en rimelig utmattende dag.
Etter å ha brukt arbeidsdagen fredag til et par demonstrasjoner satte jeg etter jobb kursen ut til Gardermoen, hvor jeg fulgte oppfordringen om å sjekke inn håndbagasjen min, boardet et fullt fly, og fløy sørover til København. Her kom jeg meg på metroen, fikk dumpet bagasjen i et skap på jernbanestasjonen, og tok på nytt metroen til jeg kom til stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Danmark og Spania.
Før jeg stilte meg i kø for å komme inn på arenaen skaffet jeg meg en pølse i brød og en boks Faxe Kondi, og dermed hadde jeg krefter til å forsere de mange trappene opp til plassen min da dørene åpnet. Jeg hadde kjøpt billetter på aller bakerste rad, så jeg innså at jeg ikke kom til å orke å ta trappene flere ganger. Jeg tok derfor en visitt i kiosken og skaffet meg nok en pølse, samt en pose potetgull og nok en brus, denne gang Carlsbergs variant av druesukker-brusen. Tilbudet om 50 shots for 1000 kroner valgte jeg å stå over.
Jeg kjempet meg opp de siste trappene, og skuet ut over stadion. Bortsett fra strukturene i hjørnene som gjorde at man fra min plassering ikke så kortsida med de syngende supporterne så godt som jeg skulle ønske, så må jeg si jeg likte stadionet ganske godt. Kveldens kamp var utsolgt, og da vi nærmet oss avspark var nok de fleste på plass til å få med seg lys- og musikkshowet som runget ut i den københavnske kvelden.
Etter nasjonalsangene ble det holdt et minutts stillhet for flomofrene i Valencia, og så ble kampen blåst i gang. Spanjolene var selvsagt favoritter, men innledningsvis så det danske laget slettes ikke så verst ut. Jeg har likevel sett mange nok fotballkamper til at jeg visste at når en «underdog» starter bra men ikke klarer å utnytte det til å score, så blir det gjerne mål andre veien, og i det femtende minutt raknet det for hjemmelagets forsvar. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne.
Der jeg satt var det en sur trekk, og jeg var glad jeg hadde på meg den varme fleece-buffen jeg hadde fått hos Varhaug forrige helg, men jeg var enda mer glad at jeg hadde tak over hodet. Forbi lyskastere og ymse bygningsstrukturer så jeg nemlig at det var et ganske så ufyselig vær utenfor stadion. Været stoppet ikke danskene på tribunen fra å synge for sine helter på banen, og disse leverte stadig høyst anstendige sjanser på cornere og andre dødballer, uten at de klarte å sørge for at stillinga til pause var noe anna enn 0-1.
Utover i andre omgang ble det mer og mer misnøye med den slovenske dommeren, og klagingen ble heller ikke mindre etter at Spania etter 57 minutters spill leverte et angrep som gikk som en varm kniv i smør og endte med 0-2.
Det var som sagt utsolgt denne kvelden i Parken, og ikke lenge etter at speaker hadde annonsert at det var seksogtrædve tusend femhundre og nioghalvfems tilskuere til stede gikk det et stort gisp gjennom flesteparten av dem. Et skudd traff innsida av stolpen, men ikke langt nok på innsida. Ballen spratt ut og ble klarert!
Med ti minutter igjen av kampen begynte de første å sige ut av stadion, men det skulle de absolutt ikke ha gjort. Nøyaktig i det min klokke (Jeg satt så høyt at jeg nesten ikke så stadionuret på storskjermen) viste 83 spilte minutter fikk Gustav Isaksen en mulighet han ikke misbrukte, og visp sto det 1-2. Alt var dukket for en ekstremt spennende sluttspurt.
Mindre spennende ble det ikke da fjerdedommeren holdt opp tavla som viste fem minutters tilleggstid, men da denne gikk mot slutten og de nesten brunrøde (Hva skjedde med de klassiske røde danske trøyene?) ikke hadde klart å skape noe på de mange dødballene de hadde fått, og hvor keeper Schmeichel slo noen av dem inn i feltet, og selv var med oppe i feltet på en av dem, så begynte jeg å sige ned trappene med perfekt timing så jeg akkurat var ved utgangen fra tribuna da dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat.
Jeg hastet ned trappene, forbi gjerdet hvor det sto ufattelig mange og tisset, og kom meg tilbake på metroen. Det var ufattelig fullt her, men jeg klaget ikke. Jeg hadde kommet meg på første bane, og jeg tror dette er det raskeste jeg har kommet meg vekk fra et 25000 pluss-stadion noensinne.
Tilbake på jernbanestasjonen kunne jeg så kjøpe litt brus og snacks til nattens lange togreise, som neppe ville inneholde spesielt mye søvn ettersom den besto av tre separate togreiser med to skift på veien mot Hamburg.
