Træff - Tromsdalen 1-3

Etter gårdagens to kamper var det klart for å sette kursen hjemover mot Oslo, men siden jeg ikke hadde noe å rekke der tok jeg en liten omvei vestover først. Etter noen timer i bilen kom jeg til Molde, og fant fram til Reknesbanen rett over gata fra gamle Molde stadion. Her parkerte jeg, og var klar for andredivisjonskampen mellom Træff og Tromsdalen.

Jeg hadde på grunn av maks klaff med fergetrafikken kommet fram i veldig god tid, så jeg fikk både ordnet strøm til kjølebagen og snakket litt med kampverter og andre på stadion før kampen. Bemanningen var litt lavere enn normalt pga sommerferie og jazzfestival, men de som var tilstede virket å ha full kontroll.

Før avspark dukket også den ferierende RBK-er Emil opp, så da hadde jeg selskap på min plass på den nydelige lille tribuna de hadde fått seg på stadion.. (Jeg hadde ikke orka å styre med akkreditering for fotografering og denslags i dag). Vi fikk herfra høre lydanlegget kollapse under speakers velkomsthilsen, men heldigvis hadde de snart lyd igjen så de kunne opplyse om at hjemmelagets keeper var nygift, noe som naturlig nok høstet mye applaus.

Etter noen gode forsøk fra de blå fra nord innledningsvis ble et skudd fra lillebror Johnsgård blokkert og traff ham rett i nesa så han gikk i bakken. Dette medførte at dommeren stoppet en Træff-kontring, noe som naturlig nok ikke ble særlig godt mottatt på tribuna, selv om reglene om hodeskade absolutt må håndheves! Etter å ha blitt plugget igjen der blodet rant kom den skadde heldigvis på banen igjen så kampen kunne fortsette.

Vel ti minutter var spilt da kommunikasjonen og samspillet mellom Træffs høyreback og keeperen brøt totalt sammen. En TUIL-spiller var på hugget og fikk lurt ballen mot mål til det som må være romsdalingenes mest frustrerende baklengsmål i år. 0-1 sto det iallfall, og de blå jublet!

Hjemmelaget kom etter dette mer med på notene, og etter nye ti minutter var det hjemmefansens tur til å juble. Vertskapet vartet opp med et riktig kremangrep, der spesielt assist-pasningen var imponerende. 1-1, og vi var like langt.

Mens ei toårig jente iført MFK-trøye (Hennes onkel Stian har lovet å skaffe henne en Træff-trøye!) stadig måtte stoppes fra å storme banen var det nå en ganske jevnspilt affære vi fikk bivåne. Begge lags keepere vartet opp med noen svært gode redninger, før vi i det 42. minutt fikk se en kanonkulescoring fra gjestene. Det sto dermed 1-2 da dommeren blåste pause.

Etter å ha forsert litt kø bort fra tribuna (Det var såpass mange tilstede at jeg ikke orka å prøve å telle) kom Emil og jeg oss til kiosken hvor jeg skaffet meg en vaffel. Jeg er ingen stor fan av vafler som er direkte crispy, men med nok syltetøy på går det meste bra!

Vi tok igjen plass på tribuna, og fikk nå selskap av Svein Erik, så det ble etterhvert veldig mye snakk om opplevelser på ymse fotballkamper rundt omkring i årenes løp. Ute på banen var det tydelig at TUIL ikke hadde kommet hit for å underholde, men for å vinne, så de brukte så mye tid som mulig. Træff klarte på sin side ikke å tilkjempe seg noe overtak, og det sier kanskje sitt at det var forsvarskjempen Vegard Forren som ble kåret til hjemmelagets bestemann i kampen.

Jeg hadde akkurat begynt å forberede meg til noen frenetiske sluttminutter da en tromsdaling ble felt like innenfor sekstenmetersstreken, og dermed blåste dommeren og pekte på straffemerket. Tross mye misnøye fra både hjemmefans og -spillere som ikke hadde fått straffe i en situasjon i motsatt felt like før ble avgjørelsen stående, og dermed fikk TUIL muligheten til å sette spikeren i kista.

Med 1-3 gikk lufta litt ut av Træff-ballongen. Å kjempe inn ett mål for ett poeng på overtid kunne nok gått, men to mål virka litt for langt fram og høyt opp. Kampen endte dermed 1-3, og bortelagets spillere og den ene frammøtte bortesupporteren kunne dermed juble for tre poeng, mens jeg hastet mot bilen og satte kursen videre sørover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.