Jeg mistenkte at kampen skulle spilles på kunstgresset i den flotte lille idrettsparken til Selbak, og tross at det sto naturgress på fotball.no viste det seg at mine mistanker var riktige. Jeg ble derfor stående med skarp motsol og fotografere myntkastet, før kampen ble satt i gang og jeg kunne finne meg en mer fornuftig vinkel å bivåne det som skjedde på.
De rødkledde fra Drøbaksundets østbredd startet friskt, men det tok ikke mange minutter før hjemmelagets mer rutinerte mannskap hadde tatt over. Scoringene lot dog vente på seg en stund, og da ballen endelig havnet i mål var det flagget for offside, til frustrasjon for størsteparten av de omlag seksti tilskuerne.
Litt før kvarteret var spilt fikk grønntrøyene endelig uttelling, og herfra og inn var det egentlig ikke spørsmål om annet enn hvor stor seieren skulle bli. Neste gang ballen havnet i mål var det igjen flagget for offside, og denne gangen må avgjørelsen ha vært mer marginal om mengden protester skal være noe å basere dette på.
I det vi passerte 25 minutter hadde en av Selbaks spillere pådratt seg en liten skade, og en innbytter gjorde seg klar for å erstatte ham. Før byttet ble gjort fikk han likevel etter en dårlig klarering ballen ute på 30-35 meter, og fyrte løs med det som fort kan være årets mål i den østfoldske breddefotballen 2022. 2-0 etter 27 minutters spill.
Var 2-0 resultatet av en strålende enkeltprestasjon, så kom 3-0 etter nærmest tiki-taka i Selbak-laget. Ballen gikk frem og tilbake så kjapt at ungguttene fra DFI ikke klarte å henge meg, og vips var det mål. 3-0 sto seg til pause, og mens hjemmelaget tuslet i garderoben valgte gjestene å ta pausepraten ved benken.
Selv utnyttet jeg at det var åpen kiosk, og kjøpte og spiste en svært god vaffel. Jeg hadde som sagt måttet besøke sanitærfasilitetene da jeg kom til stadion, og mot slutten av pausen kjente jeg at jeg nok hadde spist litt for mye sjokolade i bilen på vei sørover, og at jeg nå måtte på en ny visitt dit. Selv om klubbhuset lå litt unna banen hørte jeg derfra godt at dommeren blåste i gang andre omgang, så jeg fikk starta stoppeklokka, og i det den viste 46:20 hørte jeg det eksploderte i jubel borte ved banen. Det hadde blitt 4-0.
Jeg må ha gått glipp av mer action også, for da jeg etterhvert tuslet tilbake i retning kunstgressmatta møtte jeg en frogning i lett trav i retning garderoben, mens det rant solide mengder blod fra nesa hans. Flere mål enn det ene jeg hadde hørt jublene fra fikk jeg heldigvis bekreftet at jeg ikke hadde gått glipp av.
Om det skyldtes at gjestene ga opp, eller at hjemmelaget virkelig fant rytmen vet jeg ikke, men litt etter at timen var spilt virkelig festet Selbak grepet. 5-0 kom på corner etter 64 minutter, og 6-0 under tre minutter senere. Rett før 70 minutter var spilt fikset så Drøbak-Frogn seg et trøstemål på hjørnespark.
Det siste kvarteret fikk vi tre nye scoringer, som alle kom etter at Selbaks venstre flanke herjet med sine motstandere. Enten det ble lagt inn eller skutt fra venstre kom det sjanser, og i det 78., 83. og 90. minutt førte disse til scoringer, og kampen endte dermed 9-1, og med utsikter for en tung hjemreise for bortelaget, mens hjemmelaget kunne feire en solid start på en sesong der de nok håper på retur til divisjonen over.
Jeg hadde det heldigvis ikke like tungt som de øvrige tilreisende, og kunne etter en kjapp prat med Breddeball-podkasten selv sette kursen nordover med håp om å få byttet ut en tom gassflaske ved ankomst. (Det lyktes først etter flere forsøk, pga tomme automater etter påska både her og der).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar