Bjørndal - Huk 2 (2-2)

Det begynner etterhvert å bli ganske tynt med nye baner å groundhoppe innenfor hovedstadens grenser, så da sjansen bød seg var jeg ikke tung å be. Etter en enkel, men god middag hoppet jeg i bilen og satte kursen mot Oslos aller sørligste fotballanlegg, Bjørndal idrettspark. Her var det klart for kamp mellom hjemmelaget Bjørndal og Huks andrelag.

Ikke bare var dette min første kamp her, det var også min første kamp noensinne i tiendedivisjon. Grunnen til at Oslo har opprettet et nivå elleve i seriesystemet er at man har «slanket» serieoppsettet ved å gå fra tre til to avdelinger i divisjonene 5-9, og dermed måtte man utvide nedover.

Noen minutter over åtte begynte dommeren og et par mann fra hjemmelaget å jage vekk uvedkommende fra banen, og rundt fem minutter før annonsert tid ble det hele blåst i gang. Det ble raskt tydelig at det var to ganske jevne lag vi hadde med å gjøre, så etter at hjemmelaget hadde hatt en liten innledende angrepsbølge kom gjestene mer inn i det. Det var de rødkledde fra Bygdøy som først kom til en stor sjanse etter knappe ti minutters spill, uten at de klarte å overliste hjemmelagets keeper.

Det tok etter dette bare fem minutter før det var Bjørndal-lagets tur til å fortvile over en brent sjanse. En ellers god Huk-keeper forvillet seg helt ut på viddene, men det som så ut til å være en avslutning mot et tomt mål endte med å smelle i stolpen etter å ha tøtsjet noen, så det ble corner og fortsatt 0-0.

Vertskapet hadde nå likevel fått blod på tann, og etter 22 minutter ble en av dem felt foran Huk-målet. Straffespark, og med halvspilt omgang sto det 1-0.

Huk-spillerne var nå litt rystet, og bare halvanna minutt etterpå smalt det igjen, denne gangen etter at en corner aldri ble skikkelig klarert. 2-0, og 24:10 på stoppeklokka.

Etter dette kom blåtrøyene til flere sjanser, men en god Huk-keeper avverget at ledelsen ble enda større, og etterhvert kjempet lagkameratene hans seg inn i kampen igjen, men lenge slet også de med å overliste motstandernes målmann. Med bare drøyt to minutter til pause blåste dog dommeren igjen for straffespark, denne gangen i motsatt ende av banen, og dermed kunne gjestene redusere til 2-1.

2-1 sto seg til pause, og jeg hadde nytt håp om at vi skulle få se også andre omgang, ettersom flomlysene endelig kom på. På klassisk breddefotball-vis varte ikke pausen mer enn 7-8 minutter, og vi var snart igang igjen.

Jeg la raskt merke til at Bjørndal hadde byttet keeper, jeg er usikker på om dette var en planlagt arbeidsdeling eller om han som hadde stått i mål i første omgang var blitt skadet. Uansett ble han raskt satt på prøver, og rett før det var spilt sju minutter av andre omgang ble et frispark flikket videre før det traff en rygg og gikk mot nedre hjørne. Her må jeg være så streng med den erfarne keeperen som hadde kommet inn og si at denne burde han klart å ta. Det gjorde han ikke, og ballen trillet inn bak ham til 2-2.

Etter dette fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, mens tilskuere kom og gikk. På det meste var vi nok tett oppunder femti tilstede, men siden kampen gikk sent på kvelden steg snittalderen etter hvert som de yngste måtte hjem og legge seg. Noen fra den yngre garde holdt likevel stand, og da hjemmelagets målvakt leverte en ganske ordinær redning lot en av dem seg rive med og reiste seg og utbrøt «Herlig, keeper! Donnarumma!»

Bjørndal virket det siste kvarteret å ha et visst spillemessig overtak, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så vartet Huks keeper opp med knallredninger. Helt på tampen kom så Huk 2 svært nær å få vinnermålet da en kontring endte med å stryke stolpen, men da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen sto det fortsatt 2-2. Hvert av lagene tok dermed med seg ett poeng hjem, mens jeg takket André for selskapet de siste minuttene og satte kursen tilbake til Groruddalen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.