Selbak - Drøbak-Frogn 2 (9-1)

Etter en rolig formiddag, og noen timer hjemmekontor etter det, satte jeg kursen sørover i ettermiddagsrushet. Da jeg endelig kom meg ut av Oslo fløt trafikken fint, og i sekstida kom jeg fram til Sellebakk øst i Fredrikstad. Ved ankomst lokaliserte jeg kjapt toalettene, og etter et høyst nødvendig besøk der var jeg klar for kampen Selbak - Drøbak-Frogn 2, som var hjemmelagets serieåpning i femtedivisjon etter at forrige kamp hadde blitt utsatt.

Jeg mistenkte at kampen skulle spilles på kunstgresset i den flotte lille idrettsparken til Selbak, og tross at det sto naturgress på fotball.no viste det seg at mine mistanker var riktige. Jeg ble derfor stående med skarp motsol og fotografere myntkastet, før kampen ble satt i gang og jeg kunne finne meg en mer fornuftig vinkel å bivåne det som skjedde på.

De rødkledde fra Drøbaksundets østbredd startet friskt, men det tok ikke mange minutter før hjemmelagets mer rutinerte mannskap hadde tatt over. Scoringene lot dog vente på seg en stund, og da ballen endelig havnet i mål var det flagget for offside, til frustrasjon for størsteparten av de omlag seksti tilskuerne.

Litt før kvarteret var spilt fikk grønntrøyene endelig uttelling, og herfra og inn var det egentlig ikke spørsmål om annet enn hvor stor seieren skulle bli. Neste gang ballen havnet i mål var det igjen flagget for offside, og denne gangen må avgjørelsen ha vært mer marginal om mengden protester skal være noe å basere dette på.

I det vi passerte 25 minutter hadde en av Selbaks spillere pådratt seg en liten skade, og en innbytter gjorde seg klar for å erstatte ham. Før byttet ble gjort fikk han likevel etter en dårlig klarering ballen ute på 30-35 meter, og fyrte løs med det som fort kan være årets mål i den østfoldske breddefotballen 2022. 2-0 etter 27 minutters spill.

Var 2-0 resultatet av en strålende enkeltprestasjon, så kom 3-0 etter nærmest tiki-taka i Selbak-laget. Ballen gikk frem og tilbake så kjapt at ungguttene fra DFI ikke klarte å henge meg, og vips var det mål. 3-0 sto seg til pause, og mens hjemmelaget tuslet i garderoben valgte gjestene å ta pausepraten ved benken.

Selv utnyttet jeg at det var åpen kiosk, og kjøpte og spiste en svært god vaffel. Jeg hadde som sagt måttet besøke sanitærfasilitetene da jeg kom til stadion, og mot slutten av pausen kjente jeg at jeg nok hadde spist litt for mye sjokolade i bilen på vei sørover, og at jeg nå måtte på en ny visitt dit. Selv om klubbhuset lå litt unna banen hørte jeg derfra godt at dommeren blåste i gang andre omgang, så jeg fikk starta stoppeklokka, og i det den viste 46:20 hørte jeg det eksploderte i jubel borte ved banen. Det hadde blitt 4-0.

Jeg må ha gått glipp av mer action også, for da jeg etterhvert tuslet tilbake i retning kunstgressmatta møtte jeg en frogning i lett trav i retning garderoben, mens det rant solide mengder blod fra nesa hans. Flere mål enn det ene jeg hadde hørt jublene fra fikk jeg heldigvis bekreftet at jeg ikke hadde gått glipp av.

Om det skyldtes at gjestene ga opp, eller at hjemmelaget virkelig fant rytmen vet jeg ikke, men litt etter at timen var spilt virkelig festet Selbak grepet. 5-0 kom på corner etter 64 minutter, og 6-0 under tre minutter senere. Rett før 70 minutter var spilt fikset så Drøbak-Frogn seg et trøstemål på hjørnespark.

Det siste kvarteret fikk vi tre nye scoringer, som alle kom etter at Selbaks venstre flanke herjet med sine motstandere. Enten det ble lagt inn eller skutt fra venstre kom det sjanser, og i det 78., 83. og 90. minutt førte disse til scoringer, og kampen endte dermed 9-1, og med utsikter for en tung hjemreise for bortelaget, mens hjemmelaget kunne feire en solid start på en sesong der de nok håper på retur til divisjonen over.

Jeg hadde det heldigvis ikke like tungt som de øvrige tilreisende, og kunne etter en kjapp prat med Breddeball-podkasten selv sette kursen nordover med håp om å få byttet ut en tom gassflaske ved ankomst. (Det lyktes først etter flere forsøk, pga tomme automater etter påska både her og der).

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Skogstrand - Drøbak/Frogn 2 (3-2)

Etter en liten ettermiddagsdupp etter søndagens strabasiøse Stavanger-tur tok jeg mandag kveld turen til Østfold. Etter å ha vurdert flere muligheter endte jeg med å taste inn «Skogstrandbanen» i Google maps, og jeg kom fram dit ei stund før avspark i oppgjøret mellom Skogstrand og Drøbak/Frogns andrelag.

Etter å ha bivånet slutten av en miniputt-trening (Hvor et av høydepunktene var en pjokk med «11 James» på ryggen som scoret på en straffe mot et mål med fire keepere i, og feiret ved å løpe rundt som en gal og rope «Harry Kane, Harry Kane») kom kampen i gang, og etter en ganske jevn start begynte etter hvert gjestene fra badebyen å ta litt grep. Det føltes derfor ikke på noen måte ufortjent da de etter 13-14 minutter satte inn 0-1. Til hjemmelaget har jeg ikke annet å si om denne scoringen enn at det lønner seg ofte å klarere…

Etter dette hadde DFI2 en svært god periode, og det føltes nok for dem veldig urettferdig da det ble utlignet i det 21. minutt. Var utligningen urettferdig, så var det som skjedde i det stadionuret bikket fra 21:59 til 22:00 enda verre. En feilpasning i de rødes forsvar ble snappet opp, og nådeløst plassert forbi keeper og i mål. 0-1 var blitt til 2-1.

Spillet fortsatte å bølge fram og tilbake gjennom omgangen, men mer scoringsjubel ble det ikke før gjestene noen minutter før pause fikk et frispark som endte opp i målnettet. Jubelen ble dog raskt avbrutt av ukvemsord fra benken, da det viste seg at AD hadde flagget i været for offside. Det er dessverre helt umulig å se på min video om dette var en riktig avgjørelse.

Pausen ble brukt til en helt ekstremt nystekt dobbel dose vafler, og så braket det løs igjen. På vei tilbake til benken erklærte Drøbak-treneren at nå når han hadde fått seg ei pølse, så ble det seier. Samtidig viste han (antagelig ubevisst) at Follo ikke er 100% integrert i Østfold fotballkrets. Han valgte nemlig pølse i lompe, og ikke pølse i vaffel.

Utover i omgangen kom etter hvert Skogstrand til en del helt vanvittige sjanser, og blant annet ble et skudd fra kort distanse på mirakuløst vis blåst over mål. Nok en gang føltes det nok dermed tungt for det førende laget da det kom en utligning, denne gangen på et flott skudd, og med 27 minutter igjen av kampen var vi like langt.

Like etterpå kom det en ny kontroversiell dommeravgjørelse. Etter litt kriging i feltet endte det hele med at en av Drøbak-Frogns spillere kastet ut en fot etter ballen, som trillet fint inn til keeper en meter unna. Denne plukket opp ballen, og alle hjemmelagets menn ropte ut om tilbakespill. Dommer slo ut med armene, og det var i noen sekunder svært dårlig stemning.

Rett før kvarteret gjensto av kampen hadde så Skogstrand et hjørnespark som endte i totalt kaos i feltet, og ut av dette kaoset kom plutselig en scoring. 3-2!

Skogstrand ble etter hvert ganske kyniske i sitt forsøk på å beholde ledelsen, og rett før full tid ble en av de gulkledde belønnet med sitt andre kort i samme farge som egen trøye. Han fikk dermed også se et kort som var i motstanderlagets farge, etter at han hadde slengt ut foten og vippet en ball som alt var passert sidelinja ut over gjerdet så det kom til å gå ekstra tid før spillet kom i gang igjen.

Tross reduksjonen til ti mann holdt hjemmelaget ut, og kunne feire tre poeng da dommeren blåste av etter noen minutters overtid.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Greåker - Drøbak-Frogn 2 (4-2)

Hadde egentlig avskrevet muligheten for kamp denne tirsdagskvelden, men plutselig var jeg blitt ferdig med det jeg skulle gjøre tidligere enn jeg haded trodd, så da hoppa jeg etter en kjapp restemiddag i bilen og satte kursen sørover. Etter litt over en times kjøring ankom jeg Moa på grensen mellom Sarpsborg og Fredrikstad, hvor Greåker skulle møte Drøbak-Frogns andrelag.

Rakk å se meg litt rundt på anlegget før avspark, og ble spesielt imponert over trappa fra banen til garderobebygget. Som det ble påpekt på twitter: Den er nok seig etter 90 minutters fotballspill!

Da kampen kom i gang var det hjemmelaget som kom best ut fra startblokkene, og alt etter to og et halvt minutt ble 1-0 kontret inn.

Etter dette fikk den tilreisende DFI-supporteren med vuvuzela stort sett bare blåst i hornet for å feire reninger og klareringer, for Greåker fikk plenty med sjanser til å øke ledelsen. Dessverre for gråtrøyene var enten avslutningene for dårlige, eller i de tilfellene de ikke var det, så var Drøbak-keeperen for god.

Det straffer seg ofte å ikke utnytte mulighetene man får, og like etter første omgang var halvspilt fikk endelig han med vuvuzelaen mulighet til å bruke den til feiring. Et innlegg ble satt i mål, og vi var like langt. 1-1.

Fem minutter før pause toppet Greåkers ineffiktivitet seg, da de fikk tildelt straffe etter en nedriving i feltet på et frispark.

Straffesparket ble reddet, nok en god prestasjon av keeper (selv om han kanskje gikk ut fra streken ørlite tidlig)!

Lagene gikk til pause, og jeg gikk og testet de lokale vaflene. Siden min mor pleier å si at om man ikke har noe fint å si kan man være stille, så sier jeg ikke så mye mer om dem. Brusen var god.

Jeg noterte meg for øvrig at mens de tilreisende valgte å slite seg opp trappa til garderoben i pausen, så ble hjemmelagets menn sittende nede på banen. Om det var denne energisparinga som gjorde utslaget vet jeg ikke, men ganske nøyaktig fire minutter etter hvilen kom 2-1-scoringen på corner.

Etter 53 minutters spill kom så også 3-1, denne gangen på et presist slått frispark fra like utenfor hjørnet av sekstenmeteren.

Etter dette virket det som om hjemmelaget hadde kampen helt der de ville. De kontrollerte det meste, men etter hvert kom rødtrøyene mer inn i det igjen, og et par ganske gode sjanser ble like etter at jeg twitret at det virket som om Greåker hadde kontroll toppet med en cornerscoring med et kvarter igjen av kampen. 3-2.

Etter dette tok det litt fyr i kampen igjen, og i sluttminuttene hadde Drøbak-Frogn flere gode sjanser til å utligne, men til slutt kom en Greåker-spiller alene gjennom. Etter å ha rundet keeper stoppet han opp ved mållinja, og ventet noen sekunder før han hælsparket ballen over linja. Hadde dommer vært skikkelig tøff hadde han blåst av kampen mens kjekkasen sto og ventet, men dessverre ble det ikke blåst av før spillet var satt i gang igjen, og kampen endte dermed 4-2.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.

Sprint/Jeløy 2 - Drøbak-Frogn 2 (11-3)

Siste serierunde i 5. divisjon Østfold, og etter nøye overveielser landet jeg på at jeg skulle ta turen til et av de stadionene det ville gå kjappest å komme seg hjem fra etter kampen, Refsnesbanen på Jeløya i Moss.

Etter å ha lokalisert banen foretok jeg en noe kreativ parkering, og tuslet spent de få meterne mot kunstgresset. Tabellsituasjonen før kampen var slik at bortelaget med en storseier kunne snappe den andre opprykksplassen fra Moss 2, dersom de samtidig tapte sin kamp mot allerede opprykksklare Kvik Halden 2. Målforskjellen som i så fall måtte hentes inn var på hele 15 mål, så sjansene for dette var ikke akkurat store, men heller ikke uoppnåelige.

Da kampen kom i gang skulle man tro situasjonen var den motsatte, at det var hjemmelaget som kunne klare å rykke opp. Det var de blå som styrte alt som skjedde på banen i starten, og det var velfortjent da 1-0 kom etter 10 minutter. Mindre fortjent var det heller ikke da 2-0 kom fire minutter senere.

Etter dette klarte faktisk gjestene å krige seg inn i kampen, og etter 25 minutters spill ble mitt postulat om at det ofte lønner seg å klarere nok en gang bekreftet, da den forløsende klareringen aldri kom, noe som endte med et reduseringsmål til de rødkledde fra Follo.

Hjemmelaget var nå litt rystet, men klarte etter hvert å ta tilbake initiativet i kampen, og i den sure trekken kom de siste 8 minuttene før pause først 3-1, før også 4-1 kom før lagene kunne gå i garderoben og varme seg litt. Noen dommergarderobe hadde de tydeligvis ikke på Refsnes, for dommerne ble stående mellom innbytterbenkene og hutre hele pausen!

Da lagene kom tilbake etter pause sto jeg bak det målet gjestene skulle prøve å score i, og da hjemmelagets keeper så meg der utbrøt han «Er det du som er breddekongen?» Man blir tydeligvis kjent av å være på podkast!

Selv om rapportene fra Moss 2-kampen ikke tilsa at man skulle få den hjelpen som trengtes fra haldenserne hadde tydeligvis gjestene bestemt seg for at de skulle fullføre sesongen med stil. Fra avspark tok det bare tre minutter før de hadde fått et reduseringsmål, og med 4-2 levde kampen igjen.

Hjemmelaget virket nå regelrett rystet, og 8 minutter etter pause fikk en av de rødkledde legge ballen til rette før han fra omlag tjuefem meters hold fyrte av et skudd som gikk over keeper og i mål. 4-3!

Etter en times spill hadde tydeligvis hjemmelaget skjønt at det ennå var en omgang igjen av sesongen, og herfra og inn handlet det meste som skjedde på banen om dem. Først kom 5-3, før 6-3 kom noen minutter senere etter en kontring som aldri tok slutt. På tredje forsøk satt endelig ballen i mål.

7-3 kom så, før hjemmelagets spiller nummer 7 i løpet av det som ifølge tidskodene på tweetene mine må ha vært bare såvidt over tre minutter lagde hat-trick!

Knappe 10 minutter før full tid kom 11-3-scoringen, og herfra og inn skjedde det ikke stort annet enn at begge lags spillere til stadighet spurte dommeren hvor mange minutter som gjensto.

Kampen endte 11-3 (Og ikke 10-3 slik jeg hørte en av hjemmelagets spillere si til noen unger som lekte mellom banen og garderoben), og jeg holdt høyt tempo mot bilen for å få tint opp mine stivfrosne fingre og komme meg hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.