BK Olympic - Oskarshamns AIK 2-2

Etter en kort kjøretur fra dagens første kamp fant jeg fram til parkeringsplassen utafor ishallen i Malmö-bydelen Limhamn. Her spiste jeg et roastbiffsmørbrød jeg hadde vært så smart å kjøpe tidligere på dagen, før jeg trasket de få meterne bort til kunstgressbanen hvor jeg skulle se enda en kamp på nivå 3, nå mellom BK Olympic og Oskarshamns AIK.

Tilfeldighetene ville ha det til at på min forrige tur til Skånes hovedstad så jeg også disse to lagene, men da ikke mot hverandre. Olympic spilte da på sin faste hjemmebane, mens Oskarshamn møtte Ariana (Som jeg jo hadde sett tidligere i dag) på gamle Malmö stadion.

Det hadde på ingen måte blitt noe særlig varmere i løpet av dagen, og her var det bare ei tribune. Det var derfor rimelig kjølig mens vi ventet på avspark. Speaker spilte noe musikk, som av og til ble avbrutt av litt teknisk trøbbel med mobiltelefonen som ble brukt som avspillingsenhet, men vi noenogfemti som hadde tatt turen hit var nok uansett mest frustrert over volumet på musikken. Da lagene stilte opp for hilseseremoni forsvant heldigvis musikken, og heretter var det bare når noen ringte speaker vi fikk lyder i høyttalerne.

Første omgang var i grove trekk et langt gjesp. Hjemmelaget hadde noen halvsjanser, mens gjestene så ganske tannløse ut. Om man kikket litt på tabellen i avdelinga hadde de grønnkledte lite å spille for, mens for gjestene fra Småland var det et være eller ikke være å få med seg minst ett, helst tre poeng i dag.

Det sto tross poengbehovet fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og speaker igjen fant musikk-knappen på mobiltelefonen sin. Til tonene av Live is life, Coco Jamboo og Macarena tok jeg meg en tur på do, og da jeg var tilbake på tribuna var det klart for nye 45 minutter med fotball, som jeg frykta skulle bli like intetsigende som de første hadde vært.

Heldigvis hadde tydeligvis også vertskapet innsett at det de hadde levert i første omgang hadde vært for dårlig, og det tok bare såvidt over to minutter før ballen lå i nettet bak Oskarshamn-keeperen. 1-0, og rekka med kamper med scoring i levde videre.

OAIK var som sagt i poengnød, og da de følte seg litt bortdømt etter først ikke å ha fått en straffe de mente seg berettiget til, før dommeren like etter blåste frispark motsatt vei for det som ikke så noe verre ut enn det han ikke blåste for like før ble det noe frustrasjon som bygde seg opp rundt omkring. Det utartet likevel aldri helt, og gjestene fortsatte å jakte den viktige utligningen. De måtte vente helt til klokka var passert 70 spilte minutter, men da kom 1-1 på denne måten.

Gleden over å ha utlignet fikk leve i ganske nøyaktig åtte og et halvt minutt, før Olympic igjen tok ledelsen. 2-1, og igjen så alt svært mørkt ut for smålendingene. De ga likevel ikke opp, og i det kampuret passerte 83 minutter kom en ikke ufortjent utligning til 2-2.

I sluttminuttene prøvde og prøvde og prøvde Oskarshamn å få målet som ville gitt dem alle tre poengene, men da dommeren blåste av hadde lagene tvøu mål hver, som speaker annonserte. Det ble dermed med det ene poenget, men i og med at Husqvarna tapte kampen jeg egentlig hadde tenkt å se denne ettermiddagen kan dette vise seg å være gull verdt når alt skal telles opp om noen uker.

Før jeg stakk hilste jeg kjapt på en hos gjestenes støtteapparat som også var Futbology-bruker, og også kjente Martin, før jeg satte kursen mot Ängelholm hvor jeg nok en gang skulle spise Skånes beste hamburgere! Er du i Skåne er det faktisk påbudt å dra hit og spise!

FC Rosengård - Ariana FC (AFC Malmö) 1-3

Etter å ha starta dagen med å vinne et hårbånd fra Lunds BK som jeg var og så i går kom jeg en drøy halvtime før avspark fram til lørdagens første kamparena. Jeg fant parkering i skyggen bak tribuna, og fikk etter en kjapp prat med han i billettluka utlevert en fotovest og en akkreditteringsbrikke til å henge rundt halsen og kunne så ta i nærmere øyensyn Malmö IP, hvor det var klart for kamp i Ettan södra mellom FC Rosengård og AFC Malmö (Fortsatt bedre kjent som Ariana FC.)

Jeg tok først plass i skyggen på den store hovedtribuna, men skjønte raskt hvorfor de fleste av de nærmere 200 frammøtte hadde plassert seg på de noe eldre tribunene på motsatt side. Det var bikkjekaldt der hvor sola ikke skinte! Det var derfor ikke lenge etter at myntkastet var tatt at jeg la ut på en ferd rundt banen.

Bortelaget stilte ikke bare med 11 spillere på banen, men også en solid gjeng med tromme, megafon og ivrige sangstemmer på tribuna.

Disse fikk nok å juble for i starten av kampen, da Ariana som både de og jeg fortsatt kaller klubben i rødt selv om de har vedtatt å skifte navn så klart sterkest ut. Det var derfor høyst fortjent da de i det 17. spilleminutt gikk opp i 0-1.

De rødes dominans fortsatte, og vi fikk etterhvert en rekke med hjørnespark etter hjørnespark etter hjørnespark. I ett av disse fikk vi en stygg hodesmell hvor en Ariana-spiller ble liggende nede, men heldigvis kom han seg på bena igjen, og til slutt fikk bortelaget uttelling for de mange cornerne. 0-2, og 31:15 på klokka.

Som nevnt var det solid support fra bortesupporterne, mens de som holdt med FC Rosengård var noe mer sedat anlagte. Litt applaus på sjanser var stort sett det vi hørte fra dem, og når sant skal sies var det ikke veldig ofte det ble anledning til å komme med dette heller. Det sto derfor fortsatt 0-2 da lagene etter vel fire minutters overtid fikk gå i garderoben for å omgruppere litt.

Jeg innså nå at med tilleggstid i begge omgangene kom jeg til å miste halve førsteomgangen av kampen jeg egentlig hadde tenkt å se etterpå, så jeg endret planer og fant meg en nærmere kamp. Da jeg var ferdig med å kjøpe billett til denne var det straks tid for at lagene igjen skulle komme inn på banen i det fantastiske høstværet.

Hjemmelaget hadde i pausen benyttet anledningen til å gjøre to bytter, og om det var dette som virket skal være usagt, men kampen virket de første minuttene av andre omgang mye jevnere enn den hadde vært i første omgang. Dette toppet seg så med at vi etter seks og et halvt minutt med fotball fikk en redusering til 1-2! Skulle vertskapet komme tilbake?

Jeg slo meg nå ned på det som så ut til å være den eldste tribuna litt, og tillot meg å nyte omgivelsene litt. Jeg har mange ganger påpekt stadionmangelen i Oslo, og en idrettsplass som denne hadde absolutt passet for noen av de litt mindre klubbene i den norske hovedstaden.

Etter at jeg igjen flyttet på meg for å få litt sol fikk jeg halvveis inn i andreomgangen se Ariana gå opp i 1-3 etter et flott angrep, og etter dette ble kampen aldri spennende. Rosengård prøvde og prøvde, men motstanderne hadde på ingen måte tenkt å la dem få med seg noe fra denne kampen, så da dommeren drøyt fem minutter på overtid blåste av var det fortsatt 1-3 som sto på scoringstavlene i hver ende av banen.

Jeg leverte kjapt fra meg vesten igjen, fant veien tilbake til bilen, og navigerte meg litt sørvestover i byen til nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lunds BK - Ängelholms FF 1-2

Da jeg tidligere i uka oppdaget at kampen jeg hadde tenkt å se i Göteborg fredag kveld hadde blitt flyttet til søndag ble jeg umiddelbart ganske skuffet, spesielt siden det ikke lot til å være noen andre muligheter for å få sett fotball denne første kvelden av en svensk groundhoppinghelg jeg hadde sett meg ut. Det eneste håpet på en bane jeg manglet som lot seg kombinere med planene for lørdag og søndag var en kamp langt langt sør i Skåne, og med et planlagt møte på jobb som neppe var ferdig før i ett-to-tida i beste fall ville dette neppe gå. Stor var derfor gleden da møtet ble mye kortere enn planlagt, så jeg kunne avspasere resten av dagen, dra hjem og pakke i full fart, og så sette kursen sørover mot Svinesund. Etter å ha passert grensa og etterhvert blitt loset trygt forbi den verste køen i Göteborg av Google maps kom jeg med drøye tjue minutter til gode før kampstart fram til arenaen hvor det var klart for nivå 3-kamp mellom Lunds BK og Ängelholms FF.

Etter å ha inntatt arenaen foretok jeg raskt en høyst påkrevd inspeksjon av sanitærforholdene, før jeg fant plassen min på tribuna og fikk se aktørene gjøre seg klare for avspark. Det så et øyeblikk ut som om dette ville bli forsinket, da assistentdommeren gjorde oppmerksom på at bare ett av de fire hjørneflaggene var montert, men dommeren var fornøyd da han så at en mann la ut på runde for å få på plass de tre andre, og dermed ble vi ikke så veldig forsinka.

Selv om det var de for anledningen svartkledde fra litt lenger nord i Skåne som så kvassest ut innledningsvis haglet det ikke med store sjanser. Lenge var det mest spennende å se på de to harene (eller kaniner kanskje?) som løp rundt bak den tomme ståtribuna på motsatt langside.

Jeg må innrømme at tanken om at dette kanskje ville ende målløst streifet meg i løpet av omgangen, og det kan ellers nevnes at selv om det tabellmessig ikke var allverdens å spille om i dag, så var det et høyt tenningsnivå og omtrent halvveis i omgangen et tilløp til håndgemeng som medførte tre gule kort.

Da vi begynte å nærme oss pause innså jeg at det nok kom til å bli en del kø i kiosken, og jeg fant ut at ved å gå nå kunne jeg komme før denne. Jeg hadde bare akkurat kommet meg opp bak sittefeltet og stilt meg i kø da jeg hørte jubel bak meg. Joda, rett før klokka bikket 36 spilte minutter hadde gjestene tatt ledelsen 0-1, og det helt uten at jeg ante hva som hadde skjedd.

Jeg valgte likevel å forbli i køen, og fikk skaffa meg en deilig pølse av lokalt fabrikat, før jeg igjen tok plass på setet mitt. Pølsa var akkurat fortært da gjestene litt inn i overtiden fikk et hjørnespark, og jammen gikk ikke dette inn til 0-2!

Tomålsledelsen sto seg til pause, og jeg kunne bruke det kjølige kvarteret som ventet til å undre meg over hvordan svenskene har klart å la ordet «halvlek» gå fra å bety «omgang» til at det har blitt et begrep for pausen, altså tiden mellom de to «halvlekene».

Andre omgang ble ganske preget av at Ängelholm ledet med to mål, men så, i det 64. spilleminutt lyktes de gulsvarte med å få satt ballen i mål til 1-2.

Etter dette kviknet kampen noe til, og foran et publikum jeg talte meg fram til at var på ca 225 ble innsatsnivået for å få en utligning høyere og høyere. Ängelholm var selvsagt ikke spesielt interesserte i at dette skulle skje, og en av innbytterne deres klarte faktisk å kjefte på seg to kjappe gule kort så han måtte gå i garderoben alt før han hadde fått sjans til å komme inn på banen.

I sluttminuttene ble det enda en runde med knuffing og krangling, men da de fire tillagte minuttene var tilbakelagt sto det tross Lunds sluttspurt fortsatt 1-2, og gjestene kunne glise fra øre til øre mens de dro ut i den skånske natten med alle tre poengene i bagasjen.

Selv hadde jeg en liten kjøretur som ventet nå ettersom jeg hadde booket overnatting ut fra at jeg skulle se kamp i Göteborg denne kvelden, men heldigvis gikk både kjøreturen og innsjekkinga smertefritt, så jeg kunne slappe av litt før lørdagens eventyr.

Nore Neset - Arna-Bjørnar 2 (2-7)

Etter at dagens konferanse var gjennomført ble kursen satt sørover fra Bergen sentrum til en god venninne i nærheten av Kalandseid for å hilse på hennes ganske så nyankomne arving. Etter en kjapp visitt der gikk så turen videre til Nore Neset, ei grend i Bjørnafjorden kommune hvor jeg etter å ha forlatt bussen relativt enkelt fant fram til banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Nore Neset og andrelaget til Arna-Bjørnar.

Anlegget her besto av to kunstgressbaner tett i tett, med et lite garderobe-/kiosk/møtelokale-bygg og noen benker mellom. Det var på den største av disse det skulle være kamp nå, og mens voldsomt høylytt musikk dundret ut over sletta akkompagnert av skuddsalver fra en heimevernsøvelse i nabolaget varmet lagene opp. Hoveddommeren var dog ikke å se, men knappe ti minutter før kampen skulle starte dukket også han opp, og jeg lot meg fortelle at den sene ankomsten skyldtes at han hadde glemt flaggene til sine assistenter hjemme, så han pådro seg litt ekstra kjøring denne onsdagskvelden.

Alt var likevel klart for avspark da klokka passerte sju, og mens lufta fyltes med vann var vi omtrent 75 personer som hadde tatt plass for å se om Nore Neset klarte å fortsatt ha heng på den andre opprykksplassen i avdelinga, deriblant Sivert som hadde lovet meg skyss tilbake til byen etter kampen. Gjestene hadde på sin side lite å spille for, annet enn heder og ære, siden de med et førstelag i divisjonen over uansett hvor bra det gikk ikke ville kunne rykke opp.

Innledningsvis så rødtrøyene fra Arna ganske sterke ut, men etter fire minutter av kampen glapp det litt for dem. Et hjørnespark medførte en kontring av høy klasse, og vips lå ballen i mål. 1-0, og blåtrøyenes fans var storfornøyde.

Arna-Bjørnar 2 fortsatte tross at de hadde havnet under å prege kampen, men de stanget nå en stund mot veggen. I det 18. spilleminutt lyktes likevel en av de tilreisende etter en corner med å få stanget ballen i mål til 1-1, og etter dette så de seg aldri tilbake.

1-2 kom i det 21. minutt, før hjemmelagets keeper solgte seg litt for tidlig ti minutter senere, og stillinga ble 1-3. Drøye fem minutter før pause trodde Arna-Bjørnars spillere og supportere at de hadde økt ledelsen ytterligere, men denne gangen ble det etter en kjapp konferanse mellom dommeren og hans assistent avgjort at det hadde vært en hands involvert og scoringen ble annullert.

Det sto dermed fortsatt 1-3 da vi kom til pausen, og jeg benyttet anledningen til å takke kioskpersonalet for at de hadde funnet et rom bagasjen min kunne stå i under kampen ved å kjøpe en vaffel som var riktig så god. (Når sant skal sies var jeg på dette tidspunktet så sulten at jeg nok ville syntes hva som helst var godt, men jeg tror denne vaffelen også uten denne motivasjonen ville blitt vurdert som god)

Da spillet kom i gang igjen hadde regnet roet seg ned litt, men målhungeren til bortelaget var fortsatt til stede. Etter 8 minutters spill kom 1-4, etter at Nore Neset like før hadde vært nær å redusere til 2-3, og drøye ti minutter senere ble de siste rester av spenning avlivet da 1-5 kom.

Tross et håpløst utgangspunkt. Da 2-5 litt ut av det blå kom etter 71 minutter av kampen var det iallfall enkelte av hjemmesupporterne som lot til å være optimister, men håpet tok nok en brå slutt da en misforståelse mellom keeperen og en av hans medspillere medførte 2-6 med såvidt over et kvarter igjen å spille.

Like før ordinær spilletid var over kom også 2-7, og jeg var spent på om jeg som i går skulle få et siste mål til bortelaget, men dette var fortsatt spillinga da dommeren etter noen minutters overtid blåste av oppgjøret. Nore Neset måtte nok innse at håpet om opprykk nok nå var forsvunnet!

Selv fant jeg igjen kofferten, og fikk som lovet skyss inn til togstasjonen, hvor jeg fikk i meg litt fritert mat, og så kunne slå i hjel ventetida til togavgang med å skrive bloggpost fra kampen etter en veldig effektiv tur vestover.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Mathopen 2 - Damsgaardkameratene (2-8)

Da en jobbreise til Bergen i midten av oktober meldte sin ankomst var jeg kjapp å sjekke terminlistene for byens fotball, og så til min store glede at her kunne det bli nye baner begge kvelder. Etter en begivenhetsløs reise fra hovedstaden tøffet toget mitt helt i rute inn på stasjonen, hvor jeg møtte Andreas som også var på tur til byen mellom fjellene. Etter noen minutters venting ble vi så plukket opp av Øyvind og hans kone, som hadde vært så greie og lovet oss skyss til kveldens destinasjon, like utenfor marinebasen på Haakonsvern. Da vi kom fram ble vi sluppet av like ved en kunstgressbane hvor det pågikk intens oppvarming, og snart var vi klare for sjuendedivisjonskamp mellom Mathopens andrelag og Damsgaardkameratene.

I et til Bergen å være overraskende lite fuktig vær kom kampen etterhvert i gang, og ute på kunstgressbanen som lå klemt inne mellom en vei og en bratt skrent på motsatt langside fikk vi se en ganske jevn åpning mellom to lag som hadde lite annet enn æren å spille for i den nederste divisjonen i den hordalandske fotballpyramiden. Det tok likevel ikke veldig lang tid før bortelaget hadde satt seg i respekt, og med 3:45 på min stoppeklokke sto det 0-1.

Ikke lenge etter ble det et lite stopp i spillet for bytte av ball. Man byttet først til en som neppe var særlig bedre enn den som ble skrotet, men like etterpå så jeg en fyr dukke opp med flere nypumpete baller som ble plassert rundt om på strategiske steder. Foran et publikum på ca 9 personer fortsatte kampen å bølge fram og tilbake, og like før omgangen var halvspilt kunne de hvitkledde juble for å ha doblet ledelsen til 0-2.

Ikke lenge etter var DK på ny nær en scoring, men denne gangen ble grønntrøyene reddet av en offside. Reddet ble derimot ikke headingen som kom etter en corner i det 28. spilleminutt, og dermed sto det plutselig 1-2!

Det tok nå nesten ti minutter med tiltakende bergensifisering av værforholdene før vi igjen fikk en scoring, men etter knapt 37 minutter av kampen kunne de tilreisende igjen juble, nå for 1-3. Knappe tre minutter senere kom også 1-4, og nå mistenkte jeg at dette i høyeste grad var avgjort. Da også 1-5 kom etter en fæl kollaps i hjemmelagets forsvar rett før pause ble ikke denne mistanken noe mindre.

Det sto fortsatt 1-5 da lagene gikk i garderobene for en pust i bakken, og jeg og Andreas kunne glade nyte hver vår skillingsbolle (Som altså kanelboller heter her i byen) skyssen vår hadde kjøpt til oss. Noe kiosktilbud fantes det ikke på stadion, så dette var voldsomt omtenksomt av dem!

Etter hvilen tok det bare 25 sekunder før Mathopen 2 hadde fått redusert til 2-5. Skulle vi få bevitne en episk opphenting? Dessverre for de som liker spenning hentet Damsgaardkameratene seg raskt inn etter dette, og der vi kanskje hadde hatt følelsen av at de hvite hadde fått noe godt betalt i første omgang, så virket de nå å ha full kontroll. Det tok likevel et kvarter av omgangen før de fikk uttelling i form av scoring, men med 2-6 på blokka våget jeg meg nå til å avlyse den antydete opphentinga. Da vi etter 68 og et halvt minutt også fikk 2-7 etter en kort cornervariant fantes det iallfall ingen tvil om at gjestene ville smyge seg forbi vertskapet på tabellen.

2-8 kom et par minutter senere, og deretter ventet knappe tjue begivenhetsløse minutter. En betydelig andel av tilskuerne hadde forlatt åstedet i pausen, og når sant skal sies var det lite de gikk glipp av, annet enn enda mer vann i lufta, samt skudd som gikk utenfor mål.

Det sto dermed fortsatt 2-8 da kampen endte, og igjen dukket Øyvind opp med sin elektriske Volvo og fikk ekspedert oss avgårde til bussterminalen i Loddefjord, der jeg møtte deler av et korps(!) som skulle med samme bussen som oss til sentrum.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos. (Gule flomlys og grønne spillertrøyer gir forresten blå trøyer på bilder som ikke er fargekorrigerte)

Odda - Varegg 2 (3-1)

Etter to fine dager med fotball på Sørlandet satte jeg søndag formiddag kursen nordover opp Setesdalen. Etter å ha krysset et par fjelloverganger kom jeg så ned på Vestlandet, og etter litt til kjøring kunne jeg parkere bak en betongtribune og gå inn på stadionet hvor det et par timer senere skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Odda og andrelaget til Varegg.

Ventetida til kampen slo jeg ihjel med å se meg rundt, og jeg fikk også en kikk inn i Oddahallen, noe så sjeldent som en underjordisk idrettshall (Inngangskorridoren hit var visstnok første mulighet i Norge til å løpe 110 m hekk innendørs), og et ganske imponerende anlegg selv om man merket at det begynner å bli noen år siden den var ny. Ute var det som nevnt en solid betongtribune, og foran denne fant man en kunstgressbane som var omkranset av løpebaner. Det må også nevnes at på baksida av tribuna var det en inngangsport som ville gjort mange svenske anlegg sjalu!

Det var et helt fantastisk høstvær denne oktoberdagen, men da kampen etter et lite opphold for å fikse en skade på det ene målnettet ble blåst i gang forsvant akkurat sola bak Jordalsnuten i sørvest, og temperaturen droppa ganske raskt betydelig. Ute på banen stoppet ikke dette det opprykksjagende hjemmelaget fra å sette gjestene fra Bergen under et visst press, men lenge uten at de helt store målsjansene kom.

Selv om det var et visst favorittstempel på rødtrøyene sto de blågule anført av sin kaptein (som jeg hadde oppdaget at var nevø av Mo Hornmusikks mangeårige NM-dirigent!) godt imot, og satte vertskapet på noen prøver innimellom. Jeg hadde likevel begynt å forberede meg på at det kom til å være målløst til pause og vendt ryggen mot banen for å besøke kiosken da det brøt ut jubel bak meg. Jeg snudde meg og fikk se Varegg-spillerne juble for å ha tatt ledelsen 0-1 med 44:40 på min stoppeklokke.

0-1 sto seg til pausen, som jeg benyttet til å få meg en deilig stekt lapp, og så var det klart for kamp igjen.

Oddas trenere måtte ha sagt de rette tingene i pausen, for de første minuttene etter hvilen haglet det med store målsjanser. Avslutningene ble enten blokkert eller for upresise, så noen mål ble det ikke, og etter noen minutter fikk også Varegg inn et skremmeskudd da ballen igjen havnet i nettet, men heldigvis for hardingene var også assistentdommeren enig i det alle vi på tribuna så: Han som scoret hadde vært langt offside.

Om noe fikk dette Odda til å stramme skruen enda et knepp, og da de etter 57 minutter fikk et frispark ute ved kanten fikk lagets kaptein etter litt om og men æren av å hamre inn utligningen til 1-1.

Ti minutter senere kunne de røde på nytt juble. Straffespark, og nå var det en av de som hadde skapt mange målsjanser i starten av omgangen som satte ballen i nettet. 1-2, og etter dette så hjemmelaget seg aldri tilbake.

Vi gikk inn i en periode med en del frustrasjon nå, i situasjonen hvor det ble gitt straffe måtte dommeren dele ut gult kort i begge retninger, og det samme skjedde også ikke lenge etter da det på ny kom en ulovlig hevnaksjon. Gemyttene roet seg heldigvis noe, og med et drøyt kvarter igjen av kampen kom spikeren i kista da Odda gikk opp i 3-1.

Etter et kvarter med ganske mye gnål i dommernes retning, og overraskende mye tilleggstid sto det fortsatt 3-1 da kampen ble blåst av. Odda hang fortsatt med i kampen om andreplassen i avdelinga og spill i 4. divisjon 2026!

Jeg takket for meg, og forlot raskt stadion. Jeg hadde tidligere på dagen vurdert å ta Hardangervidda hjem for avvekslingens skyld, men fant ut at den ekstra halvannen timen det ville ta ville jeg helst slippe å bruke, så det ble korteste vei over Haukeli (Så kunne jeg nok en gang sende Martin en melding og minne ham på en traumatisk tur over fjellet et par år tidligere), og jeg var hjemme rundt 2200 etter en helt strålende helnorsk groundhoppinghelg!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Flekkefjord - Start 2 (1-0)

Etter en times råkjøring fra kampen på Finsland på tvers av dalføre etter dalføre svingte jeg med god margin til kampstart inn foran Uenes stadion i Flekkefjord. Heldigvis var ikke parkeringa helt full ennå, og jeg kunne gå forbi den fine gressbanen og ta plass bak tribuna for å se fjerdedivisjonskamp på kunstgressbanen mellom Flekkefjord og andrelaget til Start.

Kampen hadde liten tabellmessig betydning, da ingen av lagene var involvert verken i topp- eller bunnstrid i divisjonen, men siden de var tabellnaboer var det nok likevel en hel del prestisje involvert her. Foran et publikum som ikke var langt unna 200 ble det snart klart at hjemmelaget var et knepp mer gira, og det aller meste skjedde foran det unge Start-lagets målvakt.

Hjemmelaget vartet etterhvert opp med et tverrliggertreff, men det så egentlig ut som om det gikk mot en målløs førsteomgang da de rødkledte drøyt fem minutter før hvilen fikk et frispark ute ved kanten som ble lempet inn og ekspedert i mål til 1-0. (For øvrig av samme mann som fikk et straffespark reddet sist jeg så Flekkefjord)

1-0 sto seg til pause, og etter en tur inn i kjelleren på klubbhuset for et nødvendig ærend konkluderte jeg med at kioskkøen var for lang til at jeg gadd å forsere den nå. Dette fikk derfor vente til etter at kampen igjen var satt i gang, men da var det en vaffel som absolutt var verdt å vente på jeg fikk servert! I løpet av pausen hadde jeg også snakket litt om groundhopping med speakeren og de som sto rundt ham, og fikk da overrakt en Flekkefjord-buff som raskt erstattet den jeg hadde på meg.

Utover i andre omgang skjedde det ikke all verden. Start 2 var langt mer med på notene enn de hadde vært i første omgang, men flekkefjæringene forsvarte seg heroisk. De gule fra Kristiansand fortsatte å prøve, men hadde innimellom også nok med å forhindre at stillinga skulle forverre seg for dem, samtidig som rødtrøyene leverte en god dose kynisme i det de drev med.

Da vi gikk inn i overtiden sto det fortsatt 1-0, og dommeren hadde akkurat signalisert at han la til fire minutter da gjestenes målvakt fikk motstandernes kaptein i høy hastighet inn i knærne. Mannen i rosa måtte forlate banen, og fra liggende stilling kom han med stadige instrukser og motiverende tilrop til sin erstatter resten av overtiden.

Klokka hadde faktisk passert 97 minutter da dagens dommer endelig avsluttet kampen, og mens den skadde keeperen ble båret vekk kunne hjemmelagets spillere og fans juble for en hardt tilkjempet seier.

Selv satte jeg kursen tilbake østover mot Setesdal, men la inn en middags-pitstop i Kvinesdal, før jeg krysset noen nye småveier fra dal til dal inntil jeg var tilbake på overnattinga i Evje, hvor jeg nå hadde fått selskap av fire fransktalende gjester.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.