Glimt - Kvik 2 (2-5)

I forbindelse med en jobbtur til Trondheim fant jeg ut at jeg skulle ta en litt tidlig avreise, og dytte inn en kamp i forkant. Som sagt så gjort, og etter drøye seks begivenhetsløse timer kom jeg fram til utkanten av Orkanger, hvor jeg snirklet meg gjennom et boligfelt og parkerte bak klubbhuset ved banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Glimt og Kvik 2.

U&IL Glimt er stiftet i 1896, og dermed langt eldre enn det noe mer kjente laget litt lenger nord. Jeg lot meg fortelle at det visstnok en gang hadde vært noe forhandlinger mellom klubbene der bodøværingene var interessert i å få overtatt dette navnet, men det hadde ikke ført fram, så de må fortsette med den snodige konstruksjonen med et skråstrek i navnet.

Banen var en finfin kunstgressbane, med et lekkert tregjerde (med mange åpninger i, en av mine kjepphester hva angår fotballbanegjerder) og en flott liten tribune motsatt fra innbytterbenkene. Bak banen lå en frisbeegolfbane hvor det pågikk intenst dugnadsarbeid med kantklippere for å få vekk litt vegetasjon. Ellers var vi så nært fjæra at «i gamledager» hadde visst både RBK og andre storlag kommet hit vinterstid for å spille treningskamper på grusen, ettersom det var barmark her stort sett hele året.

Da kampen kom i gang syntes jeg innledningsvis hjemmelaget så friskest ut, men det var gjestene som først kom til en stor sjanse, da en ball endte i stolpen. De for anledningen rødhvite hadde uansett blitt avvinket for offside her, men da vi akkurat hadde passert ni minutter av kampen holdt alle seg på rett side av streken, og ballen gikk inn til 0-1.

Vertskapet slo ganske raskt tilbake, og jeg hadde akkurat rukket å flytte meg til motsatt ende av banen da 1-1 kom i det 15. spilleminutt. Typisk min flaks, men jeg valgte nå iallfall å fortsatt holde meg her i vestenden av kunstgressmatta, mens flesteparten av de omtrent førti frammøtte hadde satt seg på tribuna. Dette skulle vise seg å være smart, for litt etter at omgangen var halvspilt fikk jeg se Kvik 2 fortsette å male på etter å ha slått et hjørnespark som bare ble delvis klarert, og det neste innlegget ble stanget i mål til 1-2.

I stadig dalende lysforhold sto ettmålsledelsen seg helt til pause, og jeg ruslet bort mot kiosken, hvor jeg skaffet meg den siste vaffelen med syltetøy. (De hadde plenty med brunost igjen). Mens vaffelen ble fortært noterte jeg meg at det var tydelig at høsten er på gang, da det stadig kom nye V-formete ploger med gjess flaksende over oss.

Etter hvilen var det uten tvil Glimt som så friskest ut. Blåtrøyene fosset fram i angrep etter angrep, men ballen ville ikke i mål, og etter et kvarter med nær enveiskjøring kom målet … til Kvik! 1-3, og nå så alt ganske mørkt ut for hjemmelaget.

Kvik tok nå mer over igjen, mens de blå innimellom kom til noen sjanser, deriblant en helt vanvittig en som han som satte den utenfor mål fra kloss hold nok kommer til å drømme om i natt. Det virket aldri som om gjestene fikk panikk, og drøye fem minutter før full tid ble nok et hjørnespark konvertert til scoring og 1-4.

Tre minutter senere vartet faktisk Glimt opp med en redusering til 2-4, og jeg var nå litt spent på om de skulle klare å skape litt spenning inn i overtiden likevel. Det ble tross stor vilje litt for lite evne, og litt over to minutter inn i overtiden fikk Kvik 2 satt spikeren i kista med en scoring som ga 2-5. Tribuna tømtes nå omtrent umiddelbart, og de siste to minuttene av overtiden ble en ren pliktøvelse.

Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 2-5, og mens glade trondhjemmere kunne feire seieren måtte hjemmelagets menn innse at høsten nok blir en kamp med ryggen mot veggen dersom nedrykk skal unngås.

Jeg hoppet i bilen og satte kursen mot Trondheim hvor jeg skulle overnatte, og fikk på veien en vestfoldsk opplevelse da det viste seg at alle tunnelene på E39 var stengt for vedlikeholdsarbeid så jeg måtte kjøre litt omkjøringsveier før jeg endelig kom fram til min søsters hus.

Flere bilder fra kampen (iallfall fra før det ble for mørkt til å fotografere) kan du se på Google photos.

Jardar - Røa 2 (4-3)

Høsten 2020 var jeg så sultefora på fotball at jeg fravek prinsippet mitt om bare å se voksenfotball, og spedde på med litt G19. Jeg har hele tida tenkt at flest mulig av de banene jeg skaffa meg da måtte besøkes på nytt, og denne siste søndagskvelden i august hadde muligheten bydd seg til å ta en av dem. Etter et bedre måltid ble derfor kursen satt vestover mot Bærums beste vestkant, og jeg fant fram til en parkeringsplass utenfor banen hvor det skulle være åttendedivisjonskamp mellom Jardar og andrelaget til Røa.

Like etter meg kom også Jørgen og Christian, som hadde varmet opp med å se Stabæks andrelag gå på et tap på Oslo vest, og sammen tok vi plass på ei av de fine tribunene som lå langs den ene sida av banen. Da kampen skulle settes i gang skjønte jeg at jeg hadde klart å ta med feil objektiv fra bilen, så etter å ha starta stoppeklokka da dommeren blåste hastet jeg mot bilen for å bytte.

Jeg gikk heldigvis ikke glipp av annet enn at en av Jardar-spillerne fikk gult kort for å stoppe en overgangsmulighet mens jeg var borte fra banekanten, men dette skulle snart vise seg å være en nøkkelsituasjon. Litt etter at et kvarter var spilt kom det en hands i feltet, og dommeren tok igjen opp det gule kortet. Det viste seg at mannen med armen var samme mann som hadde stoppet overgangen, og dermed måtte hjemmelaget ikke bare forberede seg på godt over en time med ti mann, de måtte også se en av Røa-spillerne gjøre seg klar til å ta straffespark. Da straffesparket skulle tas gikk keeper riktig vei, og skuffa rødtrøyer måtte se sjansen til å ta ledelsen forsvinne.

Om ikke skuffelsen var stor nok, så stormet blåtrøyene like etterpå i angrep og satte inn 1-0 i det 20. spilleminutt! Skulle det lykkes for laget som hadde bare én seier så langt i år, tross at de var bare ti mann nå?

Resten av kampen ble selvsagt preget av at vertskapet var en mann mindre, men samtidig klarte aldri Røa 2 å virkelig ta tak i kampen. Det var derfor på ingen måte ufortjent da vertskapet drøye fem minutter før pause økte sin ledelse til 2-0 ved å stange et innlegg fra frispark i stolpen før returen ble hamret inn.

Tomålsledelsen sto seg til pause, og jeg valgte å besøke kiosken hvor jeg fikk tak i en noe overpriset vaffel, som sannsynligvis hadde vært ganske god da den var nystekt. Den var fortsatt helt grei, men bar litt preg av ventetiden. Ned gikk den uansett!

Etter pause fortsatte hjemmelaget å kjempe med ryggen mot veggen mot sine overtallige motstandere, som sakte men sikkert var i ferd med å opparbeide seg et lite overtak. Vi måtte likevel vente til det var spilt over en time av kampen før vi igjen fikk en scoring, for øvrig en som gjorde Jardars keeper rasende for ett eller annet. Var ikke hjemmelaget frustrerte nok fra før, så ble det enda verre da 2-2 kom bare to minutter etter reduseringen. Skulle det rakne helt?

Jardar klarte heldigvis å holde hodene nogenlunde kalde, og de fikk halvveis ut i omgangen tildelt et hjørnespark som på nydelig vis ble stusset i mål til 3-2. Kunne det holde nå da?

Faktisk kom bæringene til flere store muligheter etter å ha tatt ledelsen, men en etter en ble de ødslet bort, så da det etter vel 83 minutter av oppgjøret ble litt kaos i mål kunne de bare gremmes over at ballen til slutt endte i mål til 3-3.

Vi hadde akkurat gått inn i overtiden da et langt frispark fra midtbanen ble slått inn i feltet foran Røa-målet. Jeg har utallige ganger påpekt at det ofte lønner seg for et forsvarende lag å få klarert ballen, og denne gangen var det de rødkledte fra Oslos vestgrense sin tur til å demonstrere dette. Ballen ble aldri klarert, og til slutt fikk ingen ringere enn mannen Drillo mente var blant landets beste fotballanalytikere plassert den i mål til 4-3!

Enorme gledesscener, og etter at hjemmelaget hadde klart å stå imot noen hektiske overtidsminutter kunne Jardar-spillerne feire med det lille de hadde igjen av krefter at det hadde gått bra tross den uheldige utvisninga tidlig i kampen!

Jeg satte kursen hjemover med lyden av TV2s fotballkveld-sending på bilstereoen, hvor jeg fikk høre stadig nye detaljer rundt kvelertak og andre halsgrep i Stavanger. Må si jeg er virkelig spent på hvordan etterspillet etter dette blir!

Flere bilder fra kampen (fryktelig få, ettersom lysforholdene var for å si det mildt ræva) kan du se på Google photos.

Eidsvold Turn - Rana 1-4

Denne søndagen hadde jeg planlagt å ta det ganske rolig, så jeg startet derfor med å plukke opp Ole Jakob, og sammen satte vi kursen oppover Romerike. Etter en begivenhetsløs kjøretur kom vi fram til Eidsvoll, og parkerte utenfor Myhrer stadion hvor det skulle være andredivisjonskamp mellom Eidsvold Turn og Rana.

Ranværingene, som siden jeg så dem i vår hadde gjennomført en svært sterk snuoperasjon, var nok tross dette underdogs i dette oppgjøret. Mens jeg hilste på kjente Rana-supportere kom det også flere med Havmannen-skjerf til, så selv om jeg var varslet om at det på grunn av festivalhelg hjemme i Rana neppe kom noe særlig innrykk nordfra, så var det iallfall en del fra familie- og venner-segmentet som hadde tatt turen.

Innledningsvis var det ganske jevnt ute på kunstgresset, men i det tiende spilleminutt fikk Rana et innkast fra sin høyre side, helt nede ved hjørneflagget. De sendte opp spillere som om det skulle vært et hjørnespark, og dette viste seg å være smart. Ballen endte til slutt hos den nylig landslagsuttatte (G18) forsvarsspilleren Sander Fjelldalselv, som fyrte løs til 0-1!

Etter dette tok hjemmelaget litt mer over, men uten at Rana så særlig truet ut. ETF hadde kanskje ballen mest, men de få avslutningene de hadde ble enkelt avverget av RFK-forsvaret og keeperen de etter jeg sist så dem i aksjon hadde måttet hente inn på lån fra Vålerenga. Vi noe under 200 frammøtte følte nok likevel at det ikke hadde vært ufortjent om det kom en utligning, men så gikk det som det ofte gjør når et lag ikke klarer å utnytte et overtak. Rana scoret litt ut av ingenting og rett før vi passerte en halvtime spilt sto det 0-2.

Bare fem minutter senere var det igjen Fjelldalselvs tur. Rana fikk et hjørnespark, og jeg sa til min sidemann på tribuna der jeg nå hadde tatt plass at siden jeg ikke filmet dette blir det nok scoring. Som sagt, så gjort: Ballen endte i mål, og det sto 0-3. Blytungt for vertskapet!

0-3 var fortsatt stillinga da det ble pause, og jeg sendte med Ole en bestilling på vaffel til kiosken. Selv ble jeg sittende på tribuna, så da han kom tilbake med vaffelen var jeg nydusjet som resultat av vinden som sørget for at en god del av vannet som skulle fukte kunstgresset i stedet føk bakover mot oss i publikum.

Da kampen igjen ble blåst i gang var det ikke overraskende hjemmelaget som kom raskest ut fra startblokkene. De blåkledde presset voldsomt på, og vel fem minutter etter hvilen lyktes de med å tråkle seg gjennom et ellers solid Rana-forsvar og sette inn reduseringen til 1-3. Skulle vi få en opphenting?

Spoiler alert: Det fikk vi ikke. ETF fortsatte sitt solide press en liten stund til, før RFK vant tilbake kontrollen, og vel 12 minutter etter pause ble et hjørnespark kontant stanget i mål til 1-4, noe som i praksis tok livet av all spenning i kampen.

Herfra og inn ble kampen for en stor del et langt gjesp. Eidsvoldsmennene (Kan man kalle spillerne til ETF det?) hadde nok mest ball, men satte ikke de tilreisende på noe særlig til store prøver. Det var ganske symptomatisk da et ganske langvarig angrep endte med et skudd som gikk så høyt over mål at det var en viss fare for at togtrafikken på Minnesundbrua kunne blitt forstyrret.

Det eneste nevneverdige som skjedde etter dette var nok at Ranas innlånte keeper pådro seg et høyst fortjent gult kort for drøying av tida, og da dommeren ca fem minutter på overtid blåste av kampen (Etter at samme keeper hadde foreslått at den kunne bli blåst av et drøyt minutt tidligere) sto det fortsatt 1-4. Samme sifre som sist jeg var her på kamp, men motsatt fortegn.

Jeg satte kursen tilbake mot hovedstaden, hvor en deilig pastasaus ble tilberedt mens TIL slo KFUM på Alfheim.

Flere bilder fra kampen på Eidsvoll kan du se på Google photos.

Koppang - Jømna/Heradsbygd 2-2

Lørdag morgen pekte jeg etter å ha smurt meg en enkel matpakke snuten nordover, og etter noen timers kjøring kom jeg til Stor-Elvdal kommune, hvor det ventet en sjettedivisjonskamp på meg mellom Koppang og Jømna/Heradsbygd.

Jeg var alt for tidlig framme, så etter å ha sett meg litt rundt på anlegget tok jeg en prat med to karer i kiosken, før jeg tuslet bortom butikken for å finne noe snacks til kjøreturen sørover etter kampen. Da jeg kom tilbake til den fine gressbanen hadde bortelaget dukket opp, og jeg kunne hilse på folk derfra jeg hadde møtt før også.

Da klokka ble halv to var lagene klare ute på banen, og kampen var ganske presis i gang. Dette var faktisk en liten markering for meg, for dette var den siste av banene i avdeling 5 av den laveste divisjonen i Indre Østland fotballkrets. Hjemmelaget kom godt i gang, og før det var spilt ti minutter hadde hjemmelagets målvakt måttet varte opp med en kremredning etter et hjørnespark.

Like etter dette kom regnet som lenge hadde ligget og truet litt lenger ned i Østerdalen inn over stadion, og det viste seg å ikke være bare litt vann som ville ned fra skyene. Det bøttet ned, og det var flere av oss rundt førti frammøtte som forsvant i retning parkeringsplassen for å finne regntøy eller paraplyer. Jeg var i ferd med å ta samme turen selv, men drøyde litt ved gjerdet, noe som viste seg å være smart, da et frispark til vertskapet i det 20. minutt medførte en slags kontring og til slutt på litt komisk vis endte med 0-1!

Bare tre minutter senere kom det en mulighet til å doble ledelsen for det opprykksjagende laget fra sørenden av Elverum. En hendelse i feltet førte til at dommeren pekte på straffemerket, men da straffen ble tatt kastet hjemmelagets keeper seg riktig vei, og returen ble klarert i tide.

Mens regnet ikke bare fortsatte å bøtte med, men attpåtil ble enda verre så nå gjestene sterkest ut, men i det 29. minutt skulle det endelig lykkes for hvittrøyene fra Stor-Elvdal. 1-1, og igjen en vidåpen kamp som gjestene absolutt burde vinne om de ville henge med i opprykkskampen.

Flere mål fikk vi ikke før pause, så det sto fortsatt 1-1 da jeg i et atskillig hyggeligere vær enn bare noen minutter tidligere gikk mot kiosken for å teste tilbudet der. Jeg skaffet meg en vaffel som jeg faktisk rakk å spise uten at den ble våt, og inn mot andre omgang lettet faktisk skydekket enda litt til.

Det var bare spilt to minutter av andre omgang da hjemmefansen på ny kunne juble for scoring. 2-1, og igjen så det mørkt ut ikke bare på himmelen i sør, men også for J/Hs muligheter til å holde følge med Løten 2 på tabelltoppen.

Utover i kampen ble det mer og mer klart at den våte banen sugde krefter. Samtidig ble det også tildels fint vær, så kombinasjonen av varme og et tungt underlag gjorde nok sitt til at flere spillere etter hvert måtte legge seg på rygg og få litt tøying av utslitte muskler. Et høydepunkt i så måte var kanskje han som da han måtte byttes ut fikk høre at med fem minutter på sidelinja kom han til å være klar for mer spill, noe han selv var høyst uenig i.

Etter som vi nærmet oss slutten av kampen ble det tross slitne bein mer og mer intenst ute på banen, men jeg hadde egentlig begynt å vente at Koppang skulle få alle tre poengene her i dag, da et forsøk på å spille seg ut bakfra havarerte spektakulært! En av Jømna/Heradsbygds offensive spillere snappet ballen og gjorde akkurat det han skulle, så i det stadionuret passerte 86 minutter sto det 2-2.

Tross intenst press i alle retninger gjennom overtidsminuttene, flere scoringer ble det ikke, og akkurat i tide før neste regnbyge ankom stadion ble kampen blåst av med to scoringer og ett poeng til hvert av lagene, noe jeg tror alle var ganske misfornøyde med. Hjemmelaget fordi de hadde gitt fra seg ledelsen, de tilreisende fordi de var hekta av fra tabelltoppen.

Jeg satte igjen kursen sørover, og etter flere nye runder med regn droppet jeg planen om å stikke innom for å se eliteseriekamp i Oslo, og dro heller rett hjem så jeg kunne følge nyhetene om hvilke genistreker en av de som faktisk var på den kampen hadde foretatt seg.

Flere bilder fra kampen i Østerdalen kan du se på Google photos.

Slottsbron - Grums 2 (2-2)

Etter jobb fredag satte jeg igjen kursen mot svenskegrensa, denne gang med et mål om å returnere igjen samme kveld. Etter noen timer og litt omkjøring kom jeg til småbyen Grums, fant meg noe å spise, og satte kursen mot bydelen hvor det skulle spilles derby i division 6 mellom Slottsbrons IF og Grums IK 2.

Det som møtte meg da jeg svingte inn mot Strandvallen (Som ikke må forveksles med stadionet til Mjällby) var et flott område med flere gressbaner, og det var i tillegg tydelig at hjertet i anlegget her var en bandybane. Jeg lot meg litt senere fortelle at klubben faktisk har fire SM-gull i bandy, noe som jo er rimelig imponerende selv om det begynner å bli noen år siden. Ellers er nok stedets største «claim to fame» at flere av de sentrale medlemmene i dansebandet Sven-Ingvars kom herfra! Det var for øvrig herlig pittoreskt å se at der stadionuret ble plassert var det ikke tilgjengelig strømforsyning, så etter en stund ble det båret ut et bilbatteri som ble kobla til.

Ute på gressbanen hvor det skulle spilles i kveld forsvant etterhvert spillerne i garderoben, før de kom tilbake og det ble gjort klart til avspark. Dommeren hadde knapt rukket å ta fløyta ut av munnen før hjemmelaget stormet i angrep og satte ballen i mål. 1-0, og Grums-spillerne kunne ikke annet enn å lure på hva som hadde truffet dem!

Gjestene fra sentrum gjenvant etterhvert fatningen, og det må være lov å si at de etterhvert begynte å dominere kampen. Lenge var de likevel målløse, men i det stadionuret bikket over til 28 spilte minutter kom en av de hvitkledde seg forbi Slottsbro-keeperen og satte ballen i mål til 1-1.

Utover i kampen fikk vi litt over 100 frammøtte se et bortelag som fortsatte å prøve å score, men vertskapet red stormen fint av. Innimellom fikk vi også noen dueller som ga litt derbystemning, det var tydelig at mange av spillerne på begge lag kjente hverandre godt, og at det helt sikkert fantes noen gamle regnskap som kunne gjøres opp i kveld. Flere scoringer ble det derimot ikke før pause, så da lagene gikk over veien og inn på klubbhuset sto det fortsatt 1-1.

Da spillet igjen ble satt i gang ble jeg gjort oppmerksom på at bortelagets målvakt var sønn av Slottsbrons assistenttrener, og attpåtil var hans bror angrepsspiller på Slottsbron. Dette var definitivt en liten kamp i kampen å følge med på utover. Jeg vet ikke om angreps-broren var involvert, men det var hans lag som tok første stikk i duellen, da de et kvarter ut i omgangen igjen kunne juble for å ha tatt ledelsen. 2-1 kom etter at nevnte målvakt tilsynelatende hadde kontroll på ballen, men på mystisk vis glapp den så den ble satt i nettet. Den uheldige keeperen var for å si det mildt ikke spesielt blid.

Litt etterpå kom blåtrøyene til en stor mulighet til å doble ledelsen, men i stedet fikk vi i det klokka passerte 71 minutter se et frispark bli tatt på en smart måte som førte til at ballen ble skutt i mål til 2-2.

De siste tjue minuttene av kampen ble preget av mange stopp i spillet, mye klaging på dommeren, og et ganske klart overtak til Grums 2. Tross overtaket, Slottsbron klarte å stå imot, og etter 7 lange overtidsminutter som både hadde gitt oss litt drittkasting mellom de to brødrene Wiik, et tverrliggertreff til bortelaget og ikke minst et ganske velbegrunnet krav om straffespark til vertskapet …

… som dommeren ikke hørte på, endte kampen med 2-2 da den ble blåst av. Hvilket av lagene som var minst fornøyd med utfallet er jeg ikke sikker på, men jeg er ganske sikker på dersom noen av lagene skulle hevde seg bortdømt måtte det vært hjemmelaget som burde fått straffesparket.

Jeg satte kursen vestover igjen, og etter å ha forsert et regnvær av bibelske proporsjoner som heldigvis ikke kom før kampen var over ble det litt shopping i Töcksfors før jeg igjen krysset grensa og kom meg hjem.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Tjølling - Halsen 1-6

Etter noen dagers båttur sammen med blant annet store mengde berlinske hockeysupportere på vei til Hamar var det igjen tid for litt fotball. Litt forsinket hoppet jeg i bilen og kjørte til Nordstrand, hvor jeg fant Øystein, og sammen fortsatte vi vestover gjennom en fæl rushtrafikk. Etter å ha passert Bærum løste det verste seg opp, og i god tid før kampstart kunne vi svinge inn til banen hvor det skulle være sjettedivisjonskamp mellom Tjølling og Halsen.

Halsen har jeg jo flere ganger sett på et betydelig høyere nivå enn dette, men alt en måned før sesongstart ble det klart at de ikke ville klare å stille lag i årets fjerdedivisjon. Det var derfor det som hadde vært Halsen 2 som nå var oppgradert til førstelag, og til nå i sesongen hadde vunnet alle sine kamper! Ikke overraskende var det derfor med et visst favorittstempel de nå entret kunstgressmatta til Tjølling.

Da kampen kom i gang foran knapt tjue tilskuere gikk det bare såvidt over minuttet før ballen første gang smalt i stolpen bak Tjøllings målvakt, men denne gangen slapp hvittrøyene med skrekken. Innledningsvis småregnet det litt, noe som nok gjorde at det ikke var veldig trangt på den fine lille tribuna de hadde bygd i forkant av kioskbygget her. Ute på banen fortsatte gjestene å dominere, men lenge uten å få noen uttelling for strevet.

Tross manglende scoringer, og heller ikke noen enorm strøm av store målsjanser, jeg var aldri i tvil om at det ville komme noen mål før eller senere, og etter ganske nøyaktig en halvtime av kampen gikk ballen til slutt endelig i mål. 0-1, og Halsens spillere skjønte nok at dette kunne gå mot den ventede favorittseieren.

Flere mål ble det likevel ikke i første omgang, så det sto fortsatt 0-1 da spillerne gikk i garderoben. Selv gikk jeg og inspiserte den lille kiosken, hvor de serverte noen helt fremragende vafler!

Etter pause fortsatte Halsen å male på, og nå gikk det bare vel to minutter fra avspark til ballen lå i mål. 0-2, signert en spiller med 53 eliteseriekamper og 123 kamper på nivå to i norsk fotball! Samme mann satte også inn 0-3 vel fem minutter senere, og herfra og inn var det aldri spenning rundt noe annet enn hvor stor seieren skulle bli.

I det 55. og 56. spilleminutt fikk vi nye scoringer, som ga 0-4 og 0-5, og etter dette følte jeg at bortelaget tok foten noe av gasspedalen. Dette var nok medvirkende at det ble over ti minutter måltørke, før vi med 68:50 på min stoppeklokke fikk 0-6.

Tjølling skal ha all ære for at tross at de var håpløst utspilt, så ga de aldri opp. Lagets keeper fortjener for øvrig også skryt for å ha sørget for at ikke sluttresultatet ble verre enn det ble, og da de hvitsvarte attpåtil fikk seg et trøstemål vel ti minutter før full tid ble det stor jubel. Skulle vi få en opphenting som ville fortjene tittelen «Mirakelet i Løveskogen»?

Spoiler alert: Noe mirakel skjedde ikke. Rett etter at vi gikk inn i overtiden blåste dommeren av, og det sto fortsatt 1-6. Reisefølget og jeg gikk mot bilen mens glade Halsenspillere jublet, og etter en kjapp pitstop på den lokale coopen ble kursen igjen satt mot Oslo på en E18 som for en gangs skyld var stengt motsatt retning av hva jeg kjørte.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos. (Dessverre litt ymse kvalitet pga dårlige lysforhold)

Elfsborg - Halmstad 1-2

Etter å ha sett ferdig division 6-kampen og kvittet meg med kameraet var det å stime rett avgårde til køen bak Elfsborgläktaren for å komme seg inn på stadion for å se allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og Halmstad.

Etter flere dårlige prestasjoner og ditto resultater var det stor spenning knyttet til om di gule endelig skulle klare å slå tilbake og vinne en kamp i Allsvenskan igjen. Halmstad hadde på sin side rota seg grundig ned i bunnstriden, og var nok rimelig desperate etter å få med seg noe fra denne kampen. Nettopp derfor var det litt underlig å se hvor tynt med folk det var på bortefeltet, spesielt når man tenker på at avstanden fra Halmstad til Borås burde være høyst overkommelig en søndag ettermiddag.

Da kampen kom i gang ute på kunstgresset ble det snart klart at Halmstads primære mål her var å unngå at Elfsborg fikk gjort noe. De blåkledde ble til stadighet liggende nede etter den minste kontakt, og jeg mistenkte en stund at lagets medisinmann måtte være den som hadde løpt mest.

Det var likevel ikke bare mot gjestene at frustrasjonen fra ståfeltet på kortsida ble rettet. Elfsborg-laget virket på ingen måte å være i stand til å skape noe, så da fjerdedommeren signaliserte at det gjensto minst 6 minutter til pause håpet vi bare at det fortsatt ville være målløst når lagene gikk i garderoben. Slik skulle det ikke bli, etter en strøm av uheldige hendelser der jeg fortsatt mener at Elfsborg burde hatt frispark i det hele TRE HBK-ere kom seg gjennom mot keeper endte det hele med gult kort til vår målvakt og straffespark til Halmstad. Straffen gikk i mål, og det sto 0-1.

0-1 var dermed pausestillinga, og det var tydelig at misnøyen var stor på supporterfeltet. Da lagene kom tilbake på banen skjønte vi at det måtte ha vært noe misnøye i garderoben også. Trener Hiljemark gjorde ikke ett, ikke to, ikke tre, men hele FIRE bytter! Dessverre, etter åtte minutter med konstant synging av Per Frick-sangen, så måtte nevnte Frick forlate banen igjen, og med Johan Larsson inn for ham var alle byttemulighetene brukt opp!

Da det ble pause i Eliteserie-kampen mellom Bryne og Strømsgodset fikk jeg en telefon fra NRK som ville ha en liten rapport på lufta, og jeg var akkurat i ferd med å avslutte samtalen der da tribunen eksploderte i glede rundt meg. Den tidligere Fredrikstad-kapteinen Julius Magnusson hadde etter vel tjue minutter av andre omgang satt inn utligningen til 1-1!

Elfsborg hadde nå en ganske god periode, men da vi gikk inn i det siste kvarteret fikk Halmstad fylt på med friske krefter fra benken, mens våre gutter nå hadde løpt en god stund allerede. Det ble derfor skumlere og skumlere å se på det som skjedde ute på banen, og fem minutter før full tid skjedde det: Halmstad gikk opp i 1-2…

Jeg er prinsipielt imot at man skal gå før kampen er ferdig om man ikke har en svært god grunn knyttet til ferge-, buss- eller flytider, men jeg kan nesten forstå de som forlot tribunene nå. På tribunen prøvde vi som var igjen etter beste evne å få Eleganterna til å visa hjärta og göra oss stolta, men ingenting nyttet. Da kampen ble blåst av etter fem minutters overtidsspill sto det fortsatt 1-2, og det som ventet spillerne nå var på ingen måte noen hyllest.

Reaksjonene da trener Hiljemark bare som snarest klappet litt mot tribunen før han forsvant, mens de fleste spillerne ble stående og ta imot litt kjeft før de gikk var ikke spesielt hyggelige å høre på. Jeg må si at jeg aner ikke om han er i ferd med å miste garderoben, men at han er i ferd med å miste supporterne, det er jeg sikker på. (Jeg kan for øvrig anbefale å høre episoden av podcasten nummer8.se som ble spilt inn etter kampen, og der det problematiseres mye rundt den manglende røde tråden under Hiljemarks ledelse (Samt snakkes mye om behovet for klemmer)).

Jeg måtte skuffet forlate Borås, og satte kursen hjemover mot Oslo igjen. Som om det ikke var nok med et surt tap i kampen jeg hadde sett fikk jeg på veien høre også TIL tape sin kamp som punktum for en fæl fotballhelg.