Etter å ha forlatt kampen i Kamratgården ble rushtrafikken nordover fra Göteborg forsert, før jeg og mine kompanjonger svingte av mot Stenungsund hvor et svært hyggelig nytt restaurantbekjentskap ventet. Gode og mette ble det så tid til litt innkjøp av bacon og andre varer før vi knotet oss på små veier litt innover i landet til banen hvor det skulle være division 7-kamp mellom Svenshögen og Rönnäng.
Hjemmelaget var formelt sett et samarbeidslag med Ödsmåls IK som har sitt a-lag i division 4, men det virket i alle henseende som om dette var Svenshögens lag, så jeg valgte å forholde meg til dem som om det var det det var snakk om. Jeg tok sammen med mine medreisende plass på den lille tribuna, som utenom voldsomme mengder fuglebæsj var riktig så fin, og bivånet starten på kampen herfra. Ute på gressmatta svingte spillet fram og tilbake, med et innsatsnivå som ikke sto noe tilbake fra det man kan se på et langt høyere nivå enn dette.
Det ble orangetrøyene og deres fans som først kunne juble for at ballen gikk i mål etter knappe ti minutters spill, men jubelen ble kortvarig da dommeren strakte armen i været for å markere at han mente det hadde vært en offside. Kampen fortsatte dermed i samme spor, og selv om begge lag hadde sine sjanser syntes jeg nok hjemmelaget virket et knepp sterkere. Likevel var det bortelaget som ble de neste til å juble for nettkjenning like før det var spilt en halvtime. Denne gangen var annulleringen langt mindre kontroversiell, da det var dømt for det iallfall jeg oppfattet som et rimelig greit frispark.
Like etter dette fikk blåtrøyene fra Tjörns sørende en mulighet på frispark, men denne medførte til en kontring jeg var overbevist om ville gi scoring, men målvakten klarte å gjøre målet så lite at ballen trillet utenfor. Meget godt keeperspill av Rönnängs keeper som også senere i kampen vartet opp med svært gode inngripener.
Hvordan cornerstatistikken i kampen til slutt ble vet jeg ikke, men etter førti minutter lyktes det endelig for hjemmelaget å få ballen i mål etter et hjørnespark, og det sto 1-0.
Gjestene, som hittil i år ikke hadde tatt et eneste poeng i serien, syntes nok dette var for galt i en kamp der de i lange perioder hadde vært fullt på høyde, og bare tre minutter etter vertskapets mål var det deres tur å få ballen i mål etter en corner. 1-1!
Som sagt hadde Rönnäng-målvakten noen ville prestasjoner, og like før pause sørget han på svært imponerende vis for at det fortsatt sto 1-1 da lagene fikk seg en pust i bakken. I pausen dukket arrangørene opp med Swish-QR-koder for å betale inträde, og på vegne av meg og mine venner fikk jeg forklart at vi ikke hadde riktig nok kontanter, men det gikk bra at jeg ga fra meg det jeg hadde. Ellers var det rundt 50 tilskuere på plass i dag, deriblant to andre Futbology-brukere! (Samt noen hester like utenfor banen).
I andre omgang tok jeg meg en ny runde rundt banen, og fant da begge de to svenske banehopperne som var på tur hit. Den første jeg møtte var Elwin fra Huskvarna, og mens jeg sto og snakket med ham fikk vi sammen se nok en kontring som medførte annullering for offside.
Det var også utenom annulleringene en del frustrasjon over dommeren, men siden denne frustrasjonen virket å være ganske likt fordelt tror jeg ikke han dømte spesielt urettferdig. Begge lag fortsatte å prøve å score mer, og med et kvarter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for hjemmelaget igjen. 2-1 ble likevel ikke stående spesielt lenge. Som i første omgang gikk det såvidt over tre minutter før gjestene slo tilbake, og med 2-2 var det igjen balanse i regnskapet.
Da kampen gikk inn i overtiden var det utvilsomt hjemmelaget som ville ha mest grunn til å føle seg misfornøyde dersom de bare tok ett poeng, mens de tilreisende nok ville sette det å ha tatt sesongens første poeng svært høyt. Dessverre for Rönnäng, et lite minutt på overtid ble det straffespark, og når straffen ble skutt inn kunne Örgryte-supporter Ulf og jeg konstatere at det nok ville ende 3-2.
Som antatt, slik ble det. Hjemmelaget kunne glade feire en skikkelig sliteseier, mens bortelaget skuffet måtte innse at poenget de hadde hatt innen rekkevidde hadde sluppet unna i sluttsekundene. Jeg og mine medsammensvorne satte igjen kursen nordover, og etter en begivenhetsløs kjøretur kom vi tilbake til Norge og etterhvert også Oslo etter en strålende groundhoppingdag!
Etter helgas svensketur hadde jeg lenge planlagt å også se en kamp mandag, men jeg var i tvil om jeg skulle dra hjem søndagskvelden eller bli over til mandag. Etter litt påvirkning hadde jeg dratt hjem, og mandag morgen plukket jeg i rask rekkefølge opp André, Ludvig, Ole Jakob og Roger, før vi satte kursen sørover på E6. Etter å ha nådd Göteborg fant vi fram til et rolig skogsområde hvor vi parkerte og tuslet på noen stier over en haug til vi kom ned til banen hvor U21-lagene til IFK Göteborg og GAIS skulle møtes til treningskamp.
Kampen var på det svenske fotballforbundets nettsider lagt inn som en hvilken som helst annen treningskamp mellom to Allsvenskan-klubber, og hadde derfor først også dukket opp i Futbology som en alagstreningskamp som attpåtil ville gi byderbybadge. Heldigvis ble den sletta derfra igjen, så vi som var der måtte registrere den manuelt i stedet, og dermed ikke fikk noen badge for å se denne kampen. Mens vi sto ved hybridgressbanen her i Kamratgården og ventet på avspark strømmet det til med folk, og i folkehavet kom plutselig en norskregistrert Porsche forbi. Jeg kjørte et kjapt sms-søk på registreringsnummeret, og joda: Det var blåvitt-spiller Anders Trondsen som kjørte forbi!
Jeg er litt usikker på om det gjaldt begge lagene, men iallfall hjemmelaget hadde forsterket U21-laget sitt med noen alags-spillere. Etter at myntkast var tatt tok det ganske nøyaktig 35 sekunder før størsteparten av publikum kunne juble fordi et riktig så pent mål var scoret i målet bak GAIS-keeperen. 1-0, og virkelig en pangstart på oppgjøret.
Kampen fortsatte med høyt tempo og høyt nivå. Det var tydelig at begge lagene hadde noen gode talenter i akademiene sine, og både blåhvite og grønnsvarte publikummere lot til å kose seg tross det nokså fuktige været. De sistnevnte fikk en ekstra grunn til å kose seg da laget deres fikk et straffespark, og med 14:40 på min stoppeklokke ble det utlignet til 1-1.
Jeg syntes nå det var det unge GAIS-laget som så kvassest ut, og da de etter 35 minutter av kampen gikk opp i 1-2 var det på ingen måte ufortjent. Selv hadde jeg nå forvillet meg opp i skråningen på motsatt side fra der flesteparten av de mellom 250 og 300 tilskuerne befant seg, og da dommeren ga lagene en liten hvil fikk jeg et svare strev med å komme meg helskinnet ned igjen.
Etter pause forandret kampen helt karakter. Der første gang hadde vært fartsfylt og livlig, ble det nå nærmest gåfotball vi fikk bivåne. Sjansestatistikken forandret seg heller ikke noe særlig, og et av få høydepunkter i omgangen var en IFK-er som lot frustrasjonen da han ble byttet ut gå ut over kassen med drikkeflasker. Etter å ha strenet videre mot garderoben kom han på bedre tanker og snudde og ryddet opp etter seg før han igjen gikk bort fra området ved innbytterbenken.
Tross et OK press fra de blåhvite i sluttminuttene og inn i overtiden, flere mål ble det ikke. Kampen endte 1-2, og vi kunne trekke tilbake mot bilen for å finne litt mat før vi dro til dagens neste kamp.
Etter to dager med groundhopping litt lenger øst i Västergötland (division 5 fredag og division 4 lørdag) sto jeg søndag opp og forlot overnattingsstedet i Kinnarp før jeg satte kursen vestover mot hjertet av Sjuhäradsbygden. I Borås ble jeg sittende i bilen og lese litt minibussførerkortteori mens på andre sida av bilvinduene gjorde tekstilbyen sitt beste for å leve opp til ryktet som Sveriges mest regnfylte by! I det vi på sjonværingsdialekt kaller et «ælaue» stakk jeg og skaffet meg noe mat, før jeg på vei inn på stadion ble overraska av mer regn i køen, som heldigvis gikk svært kjapt så jeg slapp fort inn på Gula Torget bak Elfsborgsläktaren, hvor det var langt mindre folk i dag enn sist jeg var her, sannsynligvis pga regnet. En time før avspark var så tiden inne for å entre tribunen, klar for å heie fram hjemmelaget i Allsvenskan-kampen mellom Elfsborg og Häcken.
Inn mot kampstart ble det svært klart for meg at det at det var litt glissent bak tribuna en time før kamp ikke betød at det kom til å være glissent på tribuna når kampen startet. Riktig nok hadde jeg stilt meg noe mer sentralt plassert enn jeg hadde vært på mine tidligere besøk her, men det virka å være ganske sild i tønne her med folk som ville bidra til å sørge for at di gule fikk avsluttet en litt tung periode etter å ha gått på et tap og en 0-0-uavgjort i de to forrige kampene.
Mens vanningsanlegget sørget for å gjøre arbeidsforholdene for keyboardisten litt i overkant spenstige ble Här står du aldrig ensam framført live, og så kom innmarsjen. Underveis ble også keepertrener Linus Kandolin som er på vei til ny jobb i West Ham hyllet litt, og så var det klart for kamp.
Fra avspark ble tatt tok det nøyaktig 40 sekunder før dommeren gjorde den første dårlige vurderingen i dag. En Elfsborg-spiller ble snublet overende inne i sekstenmeterfeltet, og etter å ha sett opptaket på TV senere er jeg helt enig med de svenske kommentatorene som var klare på at dette skulle vært straffespark!
Som tidligere nevnt var dette bare den første av flere avgjørelser hvor dommeren mildt sagt gjorde seg upopulær på tribunen, og jeg ble stadig påmint om at mens det i Norge er totalt uakseptabelt å kalle verken dommeren eller noen andre det som ligner litt men betyr noe ganske annet, så kan man i Sverige fint kalle dem «jävla sopa».
Jeg hadde som sagt plassert meg ganske sentralt på supporterfeltet, og bidro etter beste evne til å synge, synge og atter synge for å støtte de gulsvarte ute på banen (Gjestene spiller jo vanligvis også i gulsvart, så de hadde sine hvite bortedrakter i dag). Laget hadde etter sigende (Jeg hadde ikke sett kampen selv) spilt fryktelig dårlig borte mot Värnamo sist, men denne gangen så det egentlig ikke så ille ut. Scoringene lot likevel vente på seg, og når Häcken litt etter at halvtimen var spilt fikk et frispark som aldri ble klarert skikkelig endte det med 0-1.
Eleganterna lå fortsatt under med ett da det ble pause, og jeg valgte å holde meg på plassen min gjennom pausen da jeg mistenkte at det kunne bli vanskelig å komme seg tilbake hit etterpå dersom jeg gikk ned til serveringsområdet igjen.
Jeg var tidvis i første omgang for å si det mildt kritisk til dommeren og hans vurderinger, men etter hvilen skal han faktisk ha skryt for én ting: Han var svært flink til å bruke den nye 8-sekundersregelen for hvor lenge keeper har lov å holde på ballen, og mens Häckens målvakt konstant prøvde å drøye tid ble han gang på gang avbrutt av en hånd med fingre som signaliserte hvor mange sekunder som gjensto før han måtte sparke ballen fra seg. Hadde ikke dette skjedd tror jeg effektiv spilletid i denne kampen ville blitt rekordlav.
Elfsborg ble mer og mer desperate i sine forsøk på å utligne, og anført av flere energiske capoer som smått var i capotårnet, og smått dukket opp andre steder med megafoner eller trådløse mikrofoner prøvde vi etter beste evne å støtte dem. Jeg må si at det å ha en av ekteparet Hultin i hvert øre gjennom de siste 45 minuttene av kampen var ganske heftig, for her ble det ikke holdt tilbake på stemmebruken! Tross god støtte fra tribunen, da vi hadde passert to av de fire tilleggsminuttene kom to Häcken-spillere gjennom alene mot keeper, og fikk en relativt enkel jobb med å doble ledelsen til 0-2. Nå gikk mange av langsidepublikummet hjem.
0-2 ble også sluttresultatet, og vi kunne ikke gjøre annet enn å se framover. Neste kamp er västderbyet mot IFK Göteborg, og spillerne fikk klar beskjed om at det eneste akseptable på Ullevi vil være seier. Krossa Blåvitt!
Jeg fant tilbake til bilen, og satte kursen hjemover, litt mørk til sinns, men heldigvis ikke like mørk som de skyene som plutselig dukket opp utenfor Kungälv og gjorde E6 om til en vannsklie! Turen gikk likevel smertefritt, og jeg kom hjem alt litt etter ti så jeg kunne rydde litt i bilen før morgendagens planlagte utflukt i samme retning som jeg kom fra.
Etter en god natts søvn etter fredagens kamp våknet jeg til et regntungt Västergötland lørdag. Etter å ha spist frokost takket jeg paret som også hadde bodd samme sted som meg for selskapet (De skulle dra videre), før jeg satte kursen ut på dagens eventyr. Etter å ha vært en svipptur inne i sentrum av Ulricehamn (Eller Bogesund som byen opprinnelig het, før man valgte å skifte navn i et forsøk på å blidgjøre dronning Ulrika som var lite imponert over innbyggernes utstrakte handel med de danske naboene i sør som strengt tatt var fiender) kom jeg meg opp bakkene til stadionområdet Lassalyckan, og tok etterhvert plass på tribuna ved banen hvor det skulle spilles kamp i division 4 mellom Ulricehamns IFK og IFK Mariehamn.
Lenge var jeg ganske alene på tribuna her, men inn mot kampstart ble det plutselig nesten helt fullt på tribuna. Det ble snart klart for meg at en ikke ubetydelig del av de frammøtte hadde tatt turen sørover fra Mariestad for å heie på sine vanligvis blåhvite, men i dag orangekledde, helter. Hjemmelaget var på sin side heller ikke blåhvite slik de fleste IFK-er er, men siden klubben er et resultat av en sammenslåing mellom det gamle IFK Ulricehamn og Ulricehamns IF spiller de i blåsvartstripete trøyer.
Da kampen kom i gang regnet det fortsatt ganske mye, og jeg bestemte meg raskt for at i dag skulle mesteparten av kampen ses fra tribuna. Ute på kunstgresset tok det ikke mange minuttene før jeg skjønte hvorfor hjemmelaget holder til i bunnen av tabellen. Gjestene så rett og slett et nivå bedre ut, og det enda de ikke er med helt i toppen i divisjonen. Likevel var det ikke full overkjøring, og innimellom yppet også vertskapet seg noe.
Det var allikevel fortjent nok Mariestad-fansen som først kunne juble. Rett før omgangen var halvspilt hadde det vært en vill sjansebonanza, men da alt så avklart ut ble det fyrt av et skudd fra litt distanse og litt skrå vinkel som så ganske ufarlig ut, men viste seg å smette forbi alt og alle og i mål til 0-1.
Et tøft skudd for baugen for hjemmelaget, som alt så noe resignerte ut. En engasjert trener fortsatte dog å piske dem framover, og innimellom satte de de besøkende på noen slett ikke helt ufarlige prøver. Samtidig klarte de å håndtere det gjestene kom med, så da det ble pause sto det fortsatt 0-1. Jeg fant ut at jeg skulle sørge for å holde på plassen min heller enn å gå ned og inspisere grillen som hadde spredt liflig duft av hamburgere over tribuna nå og da i første omgang.
Foran det speaker litt uti omgangen meldte offisielt var 133 tilskuere fortsatte hjemmelaget å slite tungt mot gjestene. Håpet levde likevel fortsatt en god stund, men da regnet roet seg et kvarter før slutt og jeg var i ferd med å driste meg ned fra tribuna for å ta en runde rundt banen kom også 0-2 og jeg mistenkte at nå var det ikke noe særlig muligheter for hjemmelaget å komme tilbake.
De blåsvarte fortsatte likevel å prøve, men i det vi gikk inn i det siste ordinære spilleminuttet kom 0-3, før det halvanna minutt senere også ble 0-4.
0-4 sto seg til kampen var over, og jeg kunne på vei ut fra stadion observere et beachflagg som hadde gitt etter for naturkreftene, og dermed på en måte symboliserte den sportslige tilstanden hos Ulricehamns IFK. Her er det nok bare å begynne å forberede seg på en sesong i «femman» neste år.
Jeg forlot Lassalyckan, og fant en tyrkisk restaurant hvor jeg spiste en herlig mikset grillrett før jeg dro tilbake til overnattingsstedet i Kinnarp hvor jeg nå huserte helt alene, og kunne slå meg ned med potetgull og dip i TV-stua for å følge den norske eliteseriens maratonlørdag!
Etter en sårt tiltrengt frikveld på torsdag ble kursen fredag ettermiddag igjen satt østover. Denne gangen tok jeg runden rundt Vänern, og kom etter litt råning rundt på småveier nordøst på Västgötaslättan fram til en finfin liten idrottsplats hvor det var klart for kamp i division 5 mellom Fröjereds IF og IFK Värsås.
Etter å ha parkert betalte jeg meg inn på stadion, og tok anlegget i nærmere øyesyn. Bak en typisk svensk inngangsportal fant jeg to gressbaner, med en jordvoll med noen benker på mellom dem. Innbytterbenkene så ut til nylig å ha blitt flyttet over til motsatt side, noe som var en langt bedre plassering enn der de hadde vært før. Det var litt fuktig rundt omkring, men heldigvis hadde regnet som helt tydelig hadde passert over området i løpet av dagen nå tatt en pause, og iflg min gode venn Yr skulle det ikke bli noe særlig nedbør før kampen var over.
Etter at avspark var tatt syntes jeg ganske raskt gjestene i sine knallrosa bortedrakter tok føringen, og de kom til flere gode sjanser foran hjemmelagets mål. De klarte likevel ikke å utnytte dette overtaket til å få ballen i mål. Etter ca 20 minutter fikk de så et hjørnespark som endte med at ballen ble klarert til innkast, og når innkastet var tatt ble det endelig mål … i motsatt ende av banen! 1-0 kom som resultat av en flott kontring.
Hjemmelaget så litt mer kontrollerte ut etter å ha tatt ledelsen, men fortsatt hadde jeg et inntrykk av at de (relativt kortreiste) tilreisende var hakket bedre. Det var derfor på ingen måte ufortjent da et hjørnespark i det 42. minutt ble stanget inn til 1-1.
Jeg trodde egentlig 1-1 ville bli pausestillinga også, men godt inn i overtiden fikk blåtrøyene fra Fröjered et frispark litt inn på motstanders banehalvdel. Med god hjelp fra medvinden fikk man overrumplet Värsås-forsvaret, og dermed sto det 2-1 i det vi gikk til pause.
Jeg hadde ikke spist siden før jeg forlot Oslo, så pausen ble brukt til å skaffe meg litt pølse og en boks Trocadero. Jeg er ingen stor fan av disse hermetikkboks-pølsene som ofte serveres i Sverige, men nå var jeg så sulten at hva som helst ville gått ned.
Etter pause hadde det kommet noen få regndråper i lufta, men heldigvis ikke verre enn at det var til å leve med uten å hente regnjakken i bilen. Ute på banen syntes jeg nå hjemmelaget hadde tatt seg kraftig sammen, og hadde de vært noe heldige som ledet to ganger i første omgang, så hadde det absolutt ikke vært feil dersom de nå i første del av andre omgang hadde økt ledelsen sin ytterligere.
Halvveis ut i andre omgang var moroa slutt for Fröjered. På et hjørnespark (som jeg ikke filmet, såklart) kom 2-2, og herfra og inn var det stort sett bare spørsmål om hvorvidt IFK-erne skulle klare å ta ledelsen i kampen. Det kom en jevn strøm av store og små sjanser, men enten ble avslutningene for dårlige, eller så gjorde hjemmelagets målvakt nøyaktig det han var der for å gjøre, og etter noen minutters overtid var det slutt. 2-2, ett poeng til hvert lag, og et bortelag som var rimelig frustrerte over et surt poengtap mot divisjonens bunnlag.
Jeg fant tilbake til bilen, og oppdaget i det jeg satte meg inn at det også var fire sveitsiske groundhoppere som hadde vært på kampen, og jeg kunne bare dunke meg i panna over at jeg ikke hadde sjekka dette tidligere så jeg kunne hilst på dem. Jeg satte deretter via noen fryktelig små veier kursen mot kontormøbelbygda Kinnarp, hvor de to neste nettene skulle tilbringes.
Etter å ha tilbragt natten i Mellerud ble onsdagen brukt til hjemmekontoring på ulike steder i Dalsland (Blant annet parkeringsplassen ved akvedukten i Håverud), før jeg et par timer før avspark svingte ned mot fotballbanen hvor det skulle spilles kamp i division 6 mellom samarbeidslaget Dals Långed/Ärtemark/Fengersfors og IFK Åmåls U-lag.
Klockerudsvallen, som var dagens arena, er hjemmebanen til Ärtemarks IF, og utenom fotballaget er nok denne bygdas eneste «claim to fame» at den siste kvinnen som ble henrettet i Norge opprinnelig kom herfra før hun flyttet til Halden og ble giftmorderske. Banen lå idyllisk til mellom veien mot Lennartsfors og et lite vann, og mens jeg satt i bilen så jeg enorme svermer av mygg, knott, klegg og andre utysker kretse rundt meg. Dette kunne bli en utfordrende kveld!
Inn mot kampstart dukket det opp godt med tilskuere, og jeg konstaterte at det ikke hadde gjort noe om de hadde fått noen til å dirigere parkeringa litt. Det sto etter hvert tett i tett med biler oppover langs veien, men jeg tror mange av disse kunne fått plass nede ved banen om noen hadde styrt litt hvor folk parkerte.
Uansett, nå var folk her, begge lagene var her, og dommeren var her, så da var det eneste som gjensto at bortelagets støtteapparat og innbytter måtte evakuere innbytterbenken og plassere seg på motsatt side. Det viste seg at under taket over der de var tenkt å sitte hadde en vepsefamilie funnet ut at var en strålende plassering av bolet sitt, noe som var ganske lite kompatibelt med å prøve å coache et fotballag.
Ute på gresset tok det bare såvidt over ett minutt før vi fikk første mål, og det var de tilreisende fra byen som kunne juble for 0-1 etter at en liten glipp i kommunikasjonen mellom keeper og en forsvarsspiller hadde gjort jobben med å sette ballen i mål svært enkel.
Vertskapet virket ikke å se på dette som noe annet enn det det var, et arbeidsuhell, og kom raskt tilbake i kampen. Etter at en kvadruppelsjanse hvor det haglet med keeperredninger, blokkeringer og redninger på strek var avklart fortsatte de å presse IFK-erne, og i det min stoppeklokke passerte ti spilte minutter satt ballen endelig i mål til 1-1.
Knappe ti minutter senere kom også 2-1 i nettet i den nordøstlige enden av banen, noe jeg så fra motsatt ende, hvor det krydde av bittebittesmå frosker i gresset! Froskene må ha vært et værtegn, for litt før pause begynte det å regne så smått, noe det neppe var så mange andre enn dem og de mange brun- og svartsneglene som også omkranset banen som var glade for. Mange av oss litt over femti som var tilstede trakk inn under taket foran kiosken, og fikk herfra se hjemmelagets målvakt levere flere gode redninger som holdt hjemmelaget inne i kampen. I det 43. minutt måtte han derimot melde pass etter et hjørnespark som ga 2-2.
2-2 ble også pausestillinga, og mens lagene gikk i garderobene fortsatte jeg å gjemme meg for regnet under taket. Jeg droppa å handle noe i kiosken, og snart var lagene tilbake på gresset igjen, klare for nye 45 minutter med fotball.
Det første kvarteret av andre omgang ble litt langdrygt, uten de helt store hendelsene ute på banen. Vi hadde nettopp passert en times spill da gjestene igjen tok ledelsen og det sto 2-3. Hjemmelaget kjempet som besatte for å komme tilbake, og med et kvarter igjen av kampen trodde de de hadde gjort det da ballen gikk i mål etter et frispark. Dommeren hadde dessverre for hvittrøyene en arm i været for offside, noe ikke veldig mange av de som var til stede skjønte noe av.
Etter denne annulleringen gikk det bare sekunder før ballen igjen lå i mål … i motsatt ende av banen. 2-4, og nå mistenkte jeg at det var kjørt for hjemmelaget. I det 81. minutt kom også 2-5, før det gikk fra vondt til verre for samarbeidslaget fra bygdene rundt Bengtsfors da de fikk en mann utvist.
Et lite lyspunkt for hjemmefansen kom fem minutter før full tid, da de fikk tildelt et straffespark som ble sikkert satt inn til 3-5.
DLIK/ÄIF/FIK fortsatte å jage reduseringer, men da de nesten fire minutter på overtid slo en corner endte dette med at åmålsborna kontret inn 3-6.
Dommeren så ingen grunn til å legge mer tid til kampen etter dette, og det hele endte 3-6. Trafikkavviklingen ut den smale innkjørselen som var full av parkerte biler gikk overraskende smooth, og jeg kunne fortsette ferden hjemover mot Oslo etter to fine dager med dalslandsk breddefotball, samtidig som jeg bestemte meg for at torsdagen nok måtte bli en fotballfri kveld.
Oppildnet av gårdagens fine tur til Bohuslän var jeg klar for flere sverigeturer denne uka, men jeg innså at det ville bli for håpløst å kjøre fram og tilbake fra Oslo hver eneste dag. Jeg hadde derfor natt til onsdag booket meg en overnatting i Mellerud, og satte tirsdag ettermiddag kursen sørøstover mot Dalsland. Etter hvert kom jeg fram til bygda med Sveriges feteste stedsnavn, Dals Rostock, hvor det skulle spilles match i division 6 mellom Kroppefjäll (Som jeg jo hadde sett spille bortekamp i 2019) og Melleruds U-lag.
Hjemmelaget her er en samarbeidskonstruksjon med kommunens tredje klubb, Åsebro (Som har et eget A-lag et par divisjoner høyere), og det var liten tvil om at det var et derby jeg var kommet for å bivåne, med bygd mot småby i samme kommune. Med et navn som Dals Rostock forundra det meg egentlig litt at ingen Hansa Rostock-supportere hadde registrert kampbesøk her i Futbology før, men jeg ble nå første besøkende her.
Da kampen kom i gang så umiddelbart gjestene ganske sterke ut, noe som også gjenspeila tabellposisjonen i serien. De helblå klarte likevel å ri av denne innledende stormen, og kom etterhvert til flere sjanser selv. Første halvdel av første omgang hadde likevel nesten gått uten scoringer da vertskapet i det 22. minutt fikk et frispark ute på kanten som ble satt direkte i mål til 1-0!
Selv om et behagelig svalende skylag hadde lagt seg foran sola var det rimelig hett i Dalsland denne kvelden, så det var nok svært velkomment for spillerne da dommeren sendte dem ut til sidelinja for å få i seg litt drikke. Det var også ganske fristende at man konstant hørte den lokale isbilen kjøre rundt i nabolaget og spille trudelutten sin mens togene mellom Oslo og Göteborg suste forbi i fjellsida på andre siden av Rostocks Brunn.
1-0 sto seg til pause, og da hvilen gikk mot slutten sørget jeg for å besøke kiosken og skaffe meg en is og noe å drikke fra en annen helsebrønn noe lengre sør. Mens jeg satt i skyggen foran klubbhuset og fikk i meg isen så jeg fragmenter av et Kroppefjäll-angrep som endte med at det så ut til at bortelagets spillere stoppet opp fordi de mente det var offside. Det var ikke dommeren enig i, og dermed ble det 2-0 i det stadionuret passerte 49 spilte minutter. Svært sjelden smart å ikke fortsette å spille til dommeren blåser!
I motsetning til første omgang som hadde vært ganske jevnspilt, så var det nå etter pause stort sett bare vertskapet det handlet om. Angrepsbølge etter angrepsbølge skyllet over hvittrøyenes forsvar, men lenge klarte de å stå imot. Etter en time av kampen ble det likevel for mye for dem, og vi fikk 3-0, til stor glede for de fleste av det speaker meldte var 130 tilskuere.
Mot slutten av kampen begynte det å bli en del bitende insekter i lufta, men jeg kjente ikke at det var ille nok til at jeg orka å gå i bilen og hente noe spray. Mens jeg sto og prøvde å holde ut fikk jeg se dommeren dele ut flere gule kort, de fleste på grunn av klaging på avgjørelser han hadde gjort. Mål fikk jeg derimot ikke se flere av, så da han etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-0, og Kroppefjäll/ÅIF kunne forsvinne inn i garderoben for litt jubel!
Jeg forlot nå Dals Rostock og tok samme vei som det tapende laget inn til kommunesenteret, hvor jeg skulle tilbringe natten i et koselig herberge.
