Etter å ha spilt i rask rekkefølge med Oslo Postorkester (fredag kveld), Mo Hornmusikk (lørdag formiddag) og Rælingen Musikklag (lørdag ettermiddag) forlot jeg i høy hastighet NM Janitsjar med kurs østover etter å ha pakket sammen trombonen. Etter å ha havnet i et mildt sagt utfordrende trafikkbilde på grunn av stengt E6 og omkjøringer fikk jeg akkurat parkert bilen i tide til å få starta stoppeklokka i det dommeren blåste i gang fjerdedivisjonskampen mellom Malvik/Hommelvik og Kolstad.
Viksletta var et riktig så fint anlegg, og det som umiddelbart imponerte meg mest her var at man i skråninga ved banen ikke bare hadde etablert ei lita tribune, men faktisk også bygd et tak over den som i tillegg fungerte som en utkikksplattform med plass hvis noen ville filme kampen. I dag var det faktisk i bruk til akkurat dette, da lokalavisa hadde startet en satsing med overføring av kampene.
På forhånd var det et visst favorittstempel på de rødkledte fra Trondheims sørvestkant, og innledningsvis levde de også opp til dette. Det aller meste foregikk foran hjemmelagets mål, og når vertskapet endelig fikk yppet seg litt etter knappe tjue minutter endte det med at de måtte bytte ut en spiller pga skade.
Tross dette tilbakeslaget, så kom de helsvarte straks på banen igjen, og i det 24. minutt fikk vi kampens første scoring. Et innkast overrumplet Kolstad-forsvaret og gjorde at ballen endte i mål. Stor jubel blant hjemmefansen, mens de få tilreisende så noe mer betenkte ut over at det hadde blitt 1-0.
Etter å ha tatt ledelsen fikk så Malvik/Hommelvik (Som altså er de to samarbeidende klubbenes førstelag, andrelaget heter også dette, mens tredjelaget heter Hommelvik/Malvik). en svært god periode. Spesielt på sin venstreside skapte de stadig problemer for Kolstad, uten at de lyktes med å få ballen i mål flere ganger.
Det sto dermed fortsatt 1-0 da det ble pause, og jeg tuslet opp til kameraplattformen for en liten prat med lokalavisas utskremte medarbeider. Det ble også tid til å få en vaffel servert av ranværingen som var kampvert og bemannet kiosken før andre omgang ble sparket i gang i et stadig kaldere vær, og med skumle regnskyer som truet uti fjorden.
Det var tydelig at Kolstad hadde bestemt seg for at de ikke skulle gå på noe poengtap mot et nyopprykket lag, og det tok bare fem minutter fra pause til ballen lå i målet bak hjemmelagets målvakt. 1-1, og gjestene hadde fått ferten av blod!
I det 59. minutt fikk så rødtrøyene tildelt et frispark fra en litt skummel posisjon. Jeg tok opp mobilen for å filme, og fikk se keeper gi en retur som ble stupheadet i mål til 1-2!
Etter dette så Kolstad seg aldri tilbake. Litt før det var spilt tjue minutter av andre omgang kom 1-3 etter et mønsterangrep, før det bare to minutter senere igjen ble mål og 1-4.
I sluttminuttene klarte Malvik/Hommelvik å komme seg til et par sjanser, men dette skyldtes nok mer at motstanderne satte seg på sparebluss enn at de selv presterte så veldig. Det ble uansett aldri virkelig farlig, og kampen endte dermed 1-4, og jeg kunne sette kursen tilbake til min søsters bopel for et bedre måltid.
Mandagskvelden ble litt uventet ledig, så da fant jeg nok en gang en fotballkamp å se. Hadde avtalt å plukke opp Mattis, Ole Jakob og Sindre på Rommen, men da de skulle dukka opp fikk jeg beskjed om at imponerende nok hadde klart å ikke gå av t-banen der, så jeg måtte kjøre til Stovner og hente dem. Dette gjorde heldigvis ikke at vi mistet noe særlig med tid, så vi var framme på Marikollen i god tid før avspark på fjerdedivisjonskampen mellom Rælingen og Raumnes & Årnes.
Mens jeg sirklet litt rundt på baneområdet tok de andre tre plass bak et gjerde, og vi fikk sammen med omlag seksti andre se svært lite skje ute på kunstgresset. Faktisk var det eneste av betydning som skjedde før pause at ballen trillet i mål etter at en angripende R&Å-spiller var avvinket for offside. Ellers var det ganske festlig å observere at mens bortelaget hadde to spillere ved navn Casper og Jesper var det en på hjemmelaget som hadde Bastian som mellomnavn. Noen Jonatan var ikke å se, men Jonas er kanskje nært nok til at vi kan erklære dette som Kardemomme-derbyet?
De involverte hadde uansett vært så greie og snille i første omgang at det fortsatt sto 0-0 da lagene gikk mot slalombakken for å ta pause. Selv gikk jeg i bilen for å få på meg en jakke, før jeg møtte de andre tre i kiosken hvor OJ spanderte en vaffel som var veldig god tross at den var usedvanlig crunchy.
Da andre omgang startet tok jeg først plass bak gjerdet sammen med de andre tre, men plutselig hørte jeg noen velkjente lyder. En tromme? Og sang? Jeg gikk på andre siden av speakertårnet for å se, og jaggu: Der var det dukket opp tre unggutter med blårøde balaklavaer og et stort banner med teksten «ULTRAS» på i de samme fargene!
Ute på banen fortsatte det meste i samme spor som i første omgang, så jeg begynte etterhvert å frykte at rekka med kamper med scoring i skulle ryke i kveld. De lokale ultrasene fikk etterhvert fikset en litt kranglete megafon, så de fikk lagd enda mer lyd, men noe pyro ble det ikke i kveld.
Jeg fryktet som sagt at dette skulle ende 0-0, men da gjestene i det 90. minutt fikk et innkast gjorde en magefølelse at jeg rev opp mobilen og filmet dette selv om jeg vanligvis bare gjør dette på frispark, hjørnespark og straffer. Dette viste seg å være et smart trekk, for ballen endte i mål, og vi gikk inn i overtiden med 0-1 på scoringstavla.
Det ble ikke flere scoringer, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kunne de tilreisende juble for tre poeng i serieåpninga, mens Rælingens mannskap neppe var like fornøyde.
Jeg tok med meg passasjerene mine igjen og ekspederte dem i retning sine bopeler via et pitstop i sentrum for å hente en kontorstol på jobb, før jeg kunne returnere hjemover.
Etter å ha startet dagen med et kjapt besøk i Helgemorgen hos NRK, og deretter brukt noen timer med korpsing på Lillestrøm satte jeg på ny kursen gjennom Oslo, og fant meg en parkeringsplass ved fotballanlegget på Bjørnsletta lengst vest i byen. Her hadde jeg fått bekrefta at det i dag skulle spilles på den banen jeg manglet på anlegget, så jeg tok med meg kamera og selvlysende vest og gjorde meg klar for å se serieåpninga i tredjedivisjon avdeling 1 mellom Ullern og Junkeren.
Etter å ha fått rydda opp i litt Futbology-forskyldt kaos (Av noen merkelig grunn har appen valgt å kalle den banen som heter Ullern KG for Ullern KG2, og den som heter Ullern KG2 har de kalt Ullern KG. Jeg håper de fikser dette snart.) og hatt en litt opphetet diskusjon med Tom som også var på plass om dette tok vi plass ved sidelinja og ventet på kampstart. Etter hvert ble det foretatt innmarsj, myntkast ble tatt, og så var det klart for kamp på banen som for bare en uke siden fortsatt var delvis islagt etter vinterens bandysesong.
Fra start var det hjemmelaget som foran et entusiastisk publikum på omtrent trekvart hundre tok styring i kampen, og det var intet annet enn velfortjent da de hvitrøde rett etter det var spilt ni minutter satte inn en straffe til 1-0.
Etter hvert kom Junkeren mer og mer med på notene, men det sto fortsatt 1-0 da lagene gikk i garderoben til pause. Jeg gikk og inspiserte serveringstilbudet, og klarte før han som sto ved grillen skjendet de restende burgerne med en tennvæske-orgie å skaffe meg en burger som viste seg å være svært god.
Da kampen kom i gang igjen var det tydelig at bodøværingene hadde bestemt seg for ikke å gi seg uten kamp. Den gode utviklingen de hadde hatt gjennom første halvdel av kampen fortsatte, og foran den sjarmerende tretribuna ble Ullerns forsvar stadig satt på prøver, fram til dommeren etter 11 minutter av omgangen igjen kunne peke på straffemerket foran det nordlige målet på banen. Ullern-spillernes klager om at han som ble felt hadde vært offside førte ingensteds fram, og ballen ble sikkert satt i mål til 1-1.
Det nynedrykka laget fra nord hadde nå fått ferten av om ikke blod, så iallfall mer enn bare ett poeng, og fortsatte å sette vertskapets forsvar og keeper på prøve, og i det 78. minutt lyktes de endelig. Innbytteren Alexander W. Jakobsen hadde ikke vært lenge på banen før han fikk mulighet til å hamre løs fra like innenfor sekstenmeteren, og en fortvilet Adam T. Vik i Ullern-målet måtte se ballen fyke inn bak seg. 1-2, og ville jubelscener fra de for anledningen sjokkrosa.
Symbolsk nok kom like etterpå Junkerens buss og parkerte bak målet deres, mens spillerne nå skulle bruke resten av kampen på å stoppe alt det hjemmelaget prøvde å komme med. Tross et ganske bra press, det ville seg ikke for vestkantguttene, og da dommeren etter noen minutters tillegg i tiden blåste av sto det fortsatt 1-2, og Junkeren kunne feire en sterk borteseier.
Jeg takket Tom for i dag, og satte kursen hjemover med radiosportens dekning av eliteserierunden på bilstereoen, svært fornøyd med at TIL ledet sin kamp der.
Etter å ha vært i rask rekkefølge på øving med begge de to østlandskorpsene jeg skal være med til NM Janitsjar neste helg hoppet jeg i bilen og skaffet meg et kyllinglår på Meny før jeg satte kursen mot Fetsund. Da jeg kom fram hit oppdaget jeg at det var etablert en flunke ny kunstgressbane ved siden av den gamle, og det var her det nå skulle spilles treningskamp mellom Fet og Oldenborg.
Mens jeg gomla kylling for harde livet klarte jeg å få avfotografert myntkastet, og jeg fikk så sammen med Vegard, Ola, Robert og Christian og 25-30 andre som var på plass se kampen komme i gang. Innledningsvis så gjestene fra hovedstaden ikke så aller verst ut, og det var langtfra ufortjent da de etter vel ti minutter fikk et straffespark. Straffen ble ekspedert i mål, og det sto dermed 0-1 etter ganske nøyaktig 11 minutter av kampen.
Dette var tydeligvis det vertskapet trengte for å våkne, for nå tok blåtrøyene helt over. Vi måtte vente litt på målet, men da de i det 26. minutt overmannet Oldenborg-forsvaret og satte inn 1-1 var det en praktscoring det var verdt å vente på.
Bare halvanna minutt senere kom også 2-1 etter en flott scoring, og herfra ble dagens tippetegn aldri veldig spennende. Etter at 3-1 kom i det 33. minutt fikk vi vel å merke redusering til 3-2 før minuttet var over.
Når så 4-2 kom bare noen få minutter senere og denne stillinga sto seg helt til pause var det nok ingen som trodde at de hvitkledde skulle klare å snu det.
Etter pause fortsatte Fet å virke rimelig kontrollerte, men rett før vi passerte en times spill fikk vi nok en gang en redusering, og med 4-3 kunne man vel ikke si at det var like avgjort som det hadde virka tidligere.
Med rett under en halvtime igjen av kampen byttet så Oldenborg keeper til en fra trenerteamet, og nå ble det med respekt å melde enda mindre spennende hvordan sluttresultatet skulle bli. På 65:20 kom 5-3, og fem minutter senere kom 6-3, før vi sju minutter etter dette igjen fikk den sjuende scoringa for vertskapet, og 7-3 i vårsola. (Jeg ble for øvrig senere gjort oppmerksom at underveis her fikk også en Fet-spiller sitt andre gule kort og måtte forlate banen uten at jeg fikk det med meg, så dette gjør nedsablinga enda mer imponerende).
Etter dette fikk vi ikke flere scoringer, og da dommer Ringvold (som jeg vel i dag så for tredje gang denne preseasonen) blåste av kunne hjemmelaget si seg fornøyd med det som etterhvert hadde blitt en svært så solid seier, mens Oldenborg nok hadde fått minst like mange nye spørsmål som de hadde fått svar foran sesongstart om noen uker.
Jeg hadde funnet ut at det var muligheter for besøk på en for meg ny bane denne fredagen, så etter å ha gjort ferdig dagens dont på jobb hoppet jeg i bilen og satte kursen sørover igjen. Etter noen begivenhetsløse timer kun avbrutt av noen shoppe-pitstops kom jeg fram til det lille stedet Brastad i Lysekil kommune, hvor jeg fant meg ei sjappe som solgte en fremragende pyttipanne som ble dagens middag. Jeg kom meg deretter til det nydelige stadionanlegget der, hvor det skulle spilles treningskamp mellom Stångenäs AIS og Svarteborg FK.
Bortelaget har jeg jo sett spille flere ganger før, på begge hjemmebanene sine, mens rødtrøyene fra halvøya mellom Åbyfjorden og Gullmarn var et nytt bekjentskap for meg. Som sagt var det et nydelig anlegg som lyste mot meg da jeg kom over bakketoppen nordøst for banen, og spesielt var den store tribuna iøynefallende. Omtrent det eneste som var å trekke for var at tribuna lå assymetrisk plassert langs den ene banehalvdelen, men jeg antar at det her som så mange andre steder er sånn at brorparten av kampene som spilles er aldersbestemt fotball på liten bane, sånn at tribuna er ideellt plassert for denslags.
Jeg hadde for å dobbeltsjekke at kampen faktisk ble spilt vært i kontakt med hjemmelagets facebook-konto på forhånd, så da jeg hadde parkert og gått inn på stadionområdet ble jeg hilst velkommen av noen hyggelige damer som virket å være ganske altmulig-ansvarlige her i kveld. Det ble flyttet på benker, og kiosken ble åpnet, noe som nesten gjorde at jeg angret på måltidet jeg nettopp hadde stappa i meg og som gjorde det helt uaktuelt å skulle prøve serveringstilbudet her langs kanten av kunstgresset nå.
Da kampen kom i gang fikk de noenogsytti tilskuerne knapt satt seg før gjestene vartet opp med en sylfrekk lobb som gikk over alt og alle og snek seg inn i mål til 0-1. Som om ikke dette var ille nok, i det stadionuret passerte to spilte minutter kom også 0-2. Skulle dette bli en rent enveiskjørt kamp?
Vertskapet tok seg heldigvis sammen, og i det 17. spilleminutt leverte de et praktfullt angrep som endte med skudd i mål og 1-2.
De svartkledde fra nabokommunen litt lenger inn i landet slo umiddelbart tilbake, og ganske nøyaktig 70 sekunder etter forrige mål hadde vi igjen med en tomålsledelse å gjøre da ballen gikk inn til 1-3.
Stångenäs fortsatte likevel å presse laget fra divisjonen over seg, og når vel 25 minutter var spilt fikk vi igjen en redusering. 2-3, og i høyeste grad liv i kampen, samtidig som det også i høyeste grad var i ferd med å spre seg svært dårlig stemning i de bakre rekker hos Svarteborg.
Ikke lenge etter dette fikk vi kampens mest dramatiske situasjon, da et sammenstøt mellom hjemmelagets målvakt og en tilreisende angrepsspiller medførte at førstnevnte etter å ha haltet litt rundt foran mål innså at han måtte gi seg. Etter et langt stopp i spillet kom en utespiller ut fra garderoben med keepertrøya og hanskene den skadde hadde hatt på seg, og tok plass mellom stengene. Skulle manglende keeper bli det som felte rødtrøyene denne vindfulle vårkvelden?
SAIS skjønte nok at de var i en utsatt posisjon bakover, og at det eneste riktige da var å prøve å score flere mål enn motstanderne. De øste på framover, og med 43:35 på både min stoppeklokke og stadionuret ble et frispark sendt gjennom feltet og i mål til 3-3. Stor jubel!
Bare halvanna minutt senere trodde så Svarteborg at de igjen hadde tatt ledelsen, men denne gangen måtte de skuffet se at assistentdommeren på motsatt side fra tribuna hadde flagget sitt i været for en offside. Jeg forventa nå at det ville bli en god del tilleggstid pga keeperskaden tidligere i omgangen, men dommeren syntes visst det fikk være måte på nøyaktighet i en treningskamp, så det ble ikke lagt til mer enn tre minutter før han blåste av, fortsatt med 3-3 på tavla.
Da lagene etter en liten peptalk i garderobene var på vei tilbake på banen overhørte jeg hjemmelagets kaptein si optimistisk til en lagkamerat at nå var det nedoverbakke og medvind, så jeg var spent på om vi kom til å få en like fartsfylt og målrik omgang som vi hadde hatt før pause. Fasit skulle vise seg å bli at omgangen ble ganske fartsfylt, mens målene lot vente på seg.
Tross at intensiteten økte noen hakk de siste ti minuttene ble det ikke flere mål i kveld, så da dommeren etter under ett minutt tilleggstid i denne omgangen blåste av sto det fortsatt 3-3, og begge lag kunne være mellomfornøyde med hva de hadde oppnådd i denne treningskampen. Selv inntok jeg igjen bilen, og dro nordover mot Norge igjen, kun avbrutt av en bensinfylling litt før grensa på vei hjem fra en svært vellykket groundhoppingtur.
Etter å ha forlatt kampen i Landvetter gikk turen videre nordøstover langs Göta Älv. Jeg passerte småbyen Trollhättan, og kom til Vargön, som er en forstad til nabobyen Vänersborg. Her var det klart for nok en treningskamp, denne gangen mellom to divisjonskolleger fra nivå fem, Trollhättans FK og Syrianska FK Lidköping.
Jeg tror jeg tidligere har påpekt viktigheten av ikke å forvirre Trollhättans FK med FC Trollhättan, Trollhättans IF, IFK Trollhättan eller Trollhättans BoIS, så det skal jeg ikke utdype så mye mer om denne gangen. Gjestene er et av de mange Syrianska-lagene i svensk fotball, hvor det nok er de fra Södertälje med sine sesonger i Allsvenskan som er de mest suksessfulle, men dette var altså laget fra Lidköping på motsatt side av den store halvøya Kålland som stikker ut i Vänern fra sør, og lagene hadde valgt å møtes på nøytral grunn på kunstgressbanen på anlegget til Wargöns IF, Hallevi.
Selve gressbanen så riktig så lekker ut med en flott tribune på ene sida og nye innbytterbenker under bygging motsatt, men for å skåne gresset til seriestart var det lite aktuelt med noe fotball der nå midt i vårløsninga. Kunstgressbanen så ganske ny ut, og jeg tok plass langs gjerdet sammen med omlag 30 andre for å se hva som kom til å skje når dommeren blåste i gang oppgjøret.
Svaret på spørsmålet om hva som skulle komme til å skje var ganske enkelt. Fint lite. Da dommeren igjen blåste og sendte lagene i garderobene sto det 0-0, og jeg hadde notert meg omtrent 0-1 i målsjanser etter et skudd som hjemmelagets keeper måtte hoppe litt for å slå over tverrliggeren.
Etter pause fortsatte måltørken lenge, og jeg begynte å frykte at rekka med kamper som ikke hadde endt 0-0 nå skulle ta stopp etter å ha vart siden juli i fjor sommer. Da en av Syrianska-spillerne pådro seg et rødt kort med vel tjue minutter igjen å spille fikk jeg dog tent et lite håp, men når sant skal sies virket Trollhättan-laget fryktelig tannløse.
I det 80. minutt klarte laget fra Lidköping å kjempe seg til et hjørnespark, og da dette ble slått traff det perfekt på panna til en medspiller som stanget ballen i mål til 0-1. Godt gjort i undertall!
Etter dette prøvde de rødhvite desperat å sette inn en sluttspurt, men flere scoringer ble det ikke, og da dommeren til slutt blåste av kampen sto det fortsatt 0-1. Jeg tuslet bort til parkeringa og fikk satt mobilen på en sårt etterlengtet lading, mens jeg satte kursen hjemover via et par-tre pitstops.
På grensa opplevde jeg en spenstig variant, da det slik som så mange ganger før var sånn at alle bilene ble geleidet innom tollstasjonen for visuell inspeksjon. Jeg ble stoppet og spurt hva jeg hadde gjort, og da jeg fortalte at jeg hadde brukt dagen på breddefotball spurte tolleren meg hva jeg het, og etter jeg hadde presentert meg kunne han fortelle at han fulgte meg på twitter. Jeg lovet (som sant var) at jeg ikke hadde noen ulovligheter med meg, og kunne fortsette hjemover for å få i meg en fremragende biff jeg hadde investert i på veien.
Etter å ha vært hjemme i nord forrige helg og spilt trombone så jeg fram til å få tatt en dobbel i Sverige igjen denne lørdagen. Da jeg våknet tidlig på morgenen gikk jeg inn på SvFFs nettsider, og oppdaget der at kampen jeg hadde tenkt å se i Dalsland klokka fire på ettermiddagen var avlyst. Nå var gode råd dyre! Jeg hev meg rundt og la en ny plan, spratt ut i bilen og satte kursen sørover i stedet for østover, og kom etter noen timer fram til nabolaget til Göteborgs flyplass hvor det skulle spilles treningskamp mellom Landvetter IS og Sävedalens IF.
Etter å ha parkert fikk jeg sett meg litt rundt på det flotte anlegget hvor to kunstgressbaner lå badet i vårsol, og det selv om kiosken på klubbhuset så veldig stengt ut ble rigget til en liten adhoc-kiosk på den helt nydelige tretribuna. Dersom klubben din planlegger å bygge tribune, dra til Landvetter og studér hvordan den de har der ser ut!
De to lagene som møttes holder til vanlig til i hver sin divisjon, og det ble raskt klart at det var vertskapet som ikke bare på papiret så sterkest ut her. Selv om den første nettkjenningen til de grønnkledte ble helt riktig annulert for det som i håndball ville blitt kategorisert som «brøyt», så tok det ikke veldig lang tid før vi fikk en tellende scoring. Det måtte riktignok et lite volleyballslag etter en corner til så det ble dømt straffespark, men straffeskytteren gjorde ingen feil og vi fikk 1-0 rett før kvarteret var spilt.
Foran de omlag trekvart hundre som var på plass fortsatte hjemmelagets dominans, og i det 24. minutt kom 2-0. Det begynte nå å bre seg en del frustrasjon hos gjestene fra den andre sida av Knipeflågsbergen, og dommeren måtte ved en anledning si klart fra til en spiller at det var bare en persons meninger som var relevante her, og det var hans egne. Spillerne måtte bare finne seg i å akseptere det som ble dømt!
Landvetter fortsatte å ha kontroll, og på overtid før pause ble også 3-0 satt inn, denne gang som følge av et hjørnespark som ble stusset i nettet.
3-0 ble dermed pausestillinga, og jeg kunne inspisere den tidligere nevnte kiosken. Det viste seg at hun som bemannet (for ikke å si bekvinnet) den opprinnelig var norsk, og da hun så Forza Tromsø-logoen på hettegenseren min kunne hun røpe at hun var på cupfinalen i 1986! Siden jeg ikke kunne swishe fikk jeg påspandert en Trocadero og en sjokolade, fordi det var så mye styr hvis jeg betalte med kontanter. Service på høyt nivå!
Da andre omgang ble sparket i gang hadde Sävedalen byttet nesten hele laget sitt, og jeg var virkelig spent på hvordan dette ville påvirke det som foregikk ute på kunstgresset. Det viste seg at enten hadde de virkelig byttet seg opp, eller så hadde vertskapet sluppet foten kraftig av gasspedalen, for rødtrøyene var nå betydelig mer med på notene enn de hadde vært før hvilen. Det ble likevel ikke særlig skummelt for hjemmelaget, men etter nesten 80 minutter av kampen raknet det litt bak. En Sävedøl (Heter det det på svensk?) ble revet overende i feltet, og dommeren skrittet på ny opp 11 meter fra mållinja. Heller ikke denne gangen ble det gjort noen feil, og vips sto det 3-1.
De siste drøye ti minuttene av kampen besto stort sett av at gjestene sto og stanget mot en grønn vegg, så da dommeren etter noen minutters overtid blåste av sto det fortsatt 3-1, og mens hjemmelagets spillere jublet hastet jeg mot bilen for å fortsette mot dagens andre kamp litt lenger nordøst.
