Etter å ha kommet meg tilbake til Bergen fra kampen i Os deponerte jeg bagasjen min i et skap på jernbanestasjonen, og fant fram til puben hvor hovedtyngden av de øvrige supporterne var samlet. Etter et par timer her med en avstikker for å skaffe en hamburger satte vi så kursen mot Bybanen, kom oss ut av sentrum, og marsjerte i samlet flokk ned til stadion hvor det var klart for eliteseriekamp mellom Brann og Tromsø.
Da vi hadde ankommet arenaen var vi på bortefeltet de aller første som slapp inn, så det var et ganske spesielt syn å skue utover en nær folketom arena. Gjengen fra Álfheimar satte straks i gang med å henge opp bannere og klargjøre flagg, og snart fikk vi den nær obligatoriske debatten mellom vakter og supportere om hvor det er greit å henge bannere. Dette løste seg heldigvis raskt, og vi kom i gang med synging mens spillerne fullførte oppvarminga.
Vi fikk litt blinking med flomlysene mens lagene entret banen, og så den obligatoriske «Nystemten» (Som jeg alltid passer på å minne bergenserne på at er skrevet av en trønder). Det var så klart til avspark, og innledningsvis så ikke TIL så aller verst ut, og det ble også levert rimelig bra fra oss tohundreogsomething som var på plass på bortefeltet.
Dessverre kunne ikke håpet og positivismen leve evig. I det 27. minutt var plutselig Niklas Castro alene gjennom, og plasserte ballen i mål til 1-0. 7-8 minutter senere ropte så TIL-spillerne forgjeves etter straffe pga en hands, og da de ikke fikk dette ble det selvsagt fyrt av en kanon i motsatt ende av banen som ga 2-0.
Det var fortsatt tomålsledelse da lagene gikk til pause, og vi som var igjen utendørs slapp heldigvis et slikt pauseshow som det vi fikk servert på tilsvarende kamp i 2017. Det vi derimot fikk se var en heldig Brann-supporter som lyktes med å plassere ballen gjennom et hull i en sponsorlogo, og dermed vant et gavekort.
Da lagene kom tilbake på hybridgresset hadde, som om ikke tingenes tilstand alt var ille nok, også Barry måttet forlate banen, men heldigvis var den nybakte faren Anders Jenssen igjen klar for innsats etter en litt røff start på livet som småbarnsfar. Dette hjalp dessverre ikke stort, Brann hadde snart fått ballen i nettet igjen, men etter at vi først ble reddet av en offside tok det bare minutter før et tellende mål kom og det sto 3-0 etter at keeper Haugaard fikk en retur fra et stolpeskudd i ryggen.
Tross at TIL ikke hadde vært sjanseløse, så ble sluttproduktet for dårlig, og dette medførte nå at frustrasjonen begynte å bre seg utover bortefeltet, noe som også påvirket prestasjonen her. Vi prøvde dog å fortsette synginga, i motsetning til de mange Brann-supporterne som nå som jobben så ut til å være gjort valgte å forlate stadion. Vi fire representanter fra Forza Tromsø Senior (Leif, Per Steinar og Arne i tillegg til meg) som var på plass holdt likevel koken.
På overtid ble det så klart hva de som gikk tidlig hadde gått glipp av. Brann fikk en straffe, og denne ble satt i mål til 4-0.
Det ble dermed et fælt firemålstap for «Gutan» denne oktobersøndagen, og for oss som hadde sett på var det bare å mane til fortsatt innsats i kampen for å overleve i Eliteserien, før vi, igjen ved hjelp av Bybanen, kom oss vekk fra stadion, enten neste mål var å sove litt, å fly vekk, eller å sove seg til Østlandet på nattoget slik jeg og Martin gjorde.
Etter lørdagens elleville opprykkskamp var det med forventninger om en mindre livlig affære jeg hoppet på bybanen til Nesttun hvor jeg skiftet over til en buss forbi Kaland til Osøyro. Her gikk jeg av bussen, og trasket opp en uendelig lang bakke før jeg kom til stadionområdet hvor den midterste banen var klargjort for tredjedivisjonskamp mellom Os og Loddefjord.
Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med klubben og fått beskjed om å henvende meg til Elisabeth i kiosken ved ankomst for å få en fotoakkreditering. Da jeg fant henne skaffet hun meg også et sted å sette bagasjen, før hun introduserte meg for speaker som tok meg med opp i klubblokalet i etasjen over kiosken hvor Davy Wathne ledet en samtale med skøyteløper Sverre Lunde Pedersen, en Os-spiller og klubbens sportssjef Lars Bakkerud i forbindelse med en sponsorfrokost. Litt før avspark ble så dette arrangementet avsluttet, og jeg kunne igjen gå ned mot banen hvor jeg møtte Sindre som nok en gang hadde forlatt losstasjonen for å se litt fotball.
Det ble foretatt innmarsj akkompagnert av litt gul røyk, spillerne hilste på hverandre, og så kunne moroa begynne. Hjemmelaget hadde gått på flere tap de siste kampene og ville nok helst få en god opplevelse med seg ut av 2024, men før det var spilt fem minutter lå ballen i mål til 0-1.
Etter et lite kvarter hadde gjestene fra Loddefjord doblet ledelsen så det sto 0-2. Det virket nå som om Os-spillerne skjønte at dette kunne de ikke være bekjente av, og i det 18. minutt fikk endelig hjemmefansen juble da reduseringen til 1-2 satt i nettet etter litt tikitaka-fotball foran Loddefjord-målet.
Etter vel 33 minutters spill kom så også utligningen til 2-2, og i tillegg hadde begge lag flere store sjanser som ble misbrukt. Den største var det nok Loddefjord som kom til da en spiller hadde rundet keeper og var på vei mot et mål som for øyeblikket var voktet av en forsvarsspiller på streken, men i avslutningsøyeblikket på mystisk vis klarte å treffe stolpen.
Det var nok da ekstra surt for rødtrøyene at hjemmelaget vartet opp med et nytt vakkert angrep rett før det var spilt 42 minutter, og gikk opp i 3-2. Vi var likevel ikke ferdigscoret før pause, godt inn i overtiden ble et angrep kronet med et særdeles velplassert skudd som ga 3-3 før lagene gikk i garderoben.
Jeg sørget selvsagt for å bruke pausen til å inspisere de lokale vaflene, som var svært gode. Siden dette var mitt 812. stadionbesøk ble selvfølgelig dette markert også på vaffelfronten, med et forsøk fra kioskpersonellet på å skrive tallet med jordbærsyltetøy! Etter å ha fortært vaffelen møtte jeg så en særdeles hårete Os-supporter som hadde tatt turen på kamp i den kalde høstlufta.
Etter den forrykende førsteomgangen vi hadde lagt bak oss skulle det vise seg å være en litt skuffende andreomgang som ventet. Mens det tikket inn resultater fra alskens viktige kamper i divisjonen (Gratulerer til Rana, Asker og Sandviken som sikret seg opprykk i siste runde) skjedde det lite å skrive hjem om ute på kunstgresset her på Kuventræ. Det var tydelig at begge lags trenere måtte ha brukt pausen på å stramme opp forsvaret.
Med ti minutter igjen av ordinær tid lyktes det endelig for Loddefjord å overliste de gulsvartes bakre rekker igjen. 3-4, og et spark i ræva for vertskapet. Dette sparket ble dessverre ikke brukt godt nok. Fire minutter inn i overtiden fikk Loddefjord et frispark like ved hjørnemerket (som noe overraskende var uten flagg!), og dette ble kriget inn til 3-5!
Etter denne scoringen ble kampen raskt blåst av, og etter å ha fått utlevert et skjerf og en lue fra Os TF og en vaffel på huset ble det en kjapp fotosession med lokalavisa før jeg haiket tilbake til Bergen med Sindre, klar for å forenes med resten av TIL-supporterne som var i byen. Nå kunne forberedelsene til kveldens kamp starte!
Etter å ha feilnavigert litt (Sånn blir det selvsagt med en skipslos som sjåfør på land) på veien fra den første kampen vi hadde sett fant Sindre og jeg fram til lørdagens neste destinasjon. Til vår store glede så vi da vi hadde parkert at det befant seg en tribune med tak over her ved banen hvor det skulle spilles fjerdedivisjonskamp mellom Smørås og Lyngbø.
Noe av det første jeg merket meg etter ankomst var at det var solid oppmøte av bortefans her, og med bannere, tromme og ikke minst en vuvuzela(!) samt løfter om pyro etterhvert skjønte jeg at her var det litt av et opplegg på gang. Grunnen til dette var selvsagt at det fantes en reell mulighet for at Lyngbø ville kunne feire opprykk om de selv vant kampen sin i dag. Utgangspunktet var nemlig at laget fra Laksevåg lå to poeng bak serieleder Varegg så om Varegg tapte sin kamp ville de passere dem med seier, mens de ved uavgjort i kampen Trane - Varegg ville være avhengige av at de selv vant med fem eller flere mål. Bortesupporterne leverte derfor et solid show til støtte for sine grønnkledte helter da lagene entret banen.
Lyngbø fikk raskt et visst grep om spillet, men mål måtte vi vente på. De unge supporterne holdt likevel koken på enden av tribuna. Det ble etterhvert klart for meg at også mange andre på tribuna hadde tatt turen fra bortelagets hjemtrakter for å se om de skulle lykkes med å snike seg forbi konkurrentene.
Etter en halvtime av kampen fikk vi så nye grønne røykutslipp! Gjestene hadde tatt ledelsen 0-1, og det ble feiret voldsomt!
Seks minutter etter forrige mål leverte de grønne et flott angrep som ble avsluttet med en veritabel kanonkule og 0-2, før de fire minutter før pause igjen kom med et strålende angrep som ga 0-3. Skulle det faktisk gå å detronisere Varegg i siste seriekamp? Håpet ble kanskje enda sterkere da vi rett før første halvdel av kampen var ferdig gjennomført fikk se en av Smørås-spillerne få et rødt kort.
0-3 holdt seg altså til pause, og etter å ha skaffet meg en vaffel (Sindre inntok i tillegg en pølse, eller «Hot dog» som bergenserne konsekvent kaller det) og slått av noen ord med en som hadde bodd 38 år i Lyngbøs hjemmeområde men nå bodde her ved Smørås' bane tok jeg en liten runde rundt banen for å se kamp fra flere vinkler.
Smørås så ut til å ha brukt pausen godt, og etter 51 minutter av kampen lyktes de med å ekspedere et hjørnespark i mål til 1-3.
Fem minutter senere kom også 2-3, skulle det rakne helt for gjestene etter den gode førsteomgangen? Grønntrøyene klarte nå å ta seg sammen, og bare halvanna minutt etter den andre reduseringen økte ledelsen igjen til 2-4.
Lyngbø virket nå å ha gjenvunnet kontrollen, og i det 70. minutt kom 2-5, før også 2-6 kom med et kvarter igjen av ordinær tid. Det sto fortsatt 0-0 i kampen på Slettebakken, så da 2-7 ga den sårt tiltrengte femmålsledelsen rett før det var spilt 82 minutter fikk vi en enorm jubel fra de tilreisende.
Jeg noterte meg at veldig mange på tribuna satt med mobilene sine og lette etter oppdateringer fra kampen til Varegg, men det neste som skjedde var at hjemmelaget igjen reduserte. 3-7, 88 minutter spilt, og med en ledelse med bare fire mål var man igjen avhengige av hjelp fra Trane. Så kom hjelpen. Trane scoret, og gjestenes supportere jublet som om de hadde vunnet Conference League!
Etter noen spent overtidsminutters blåste dommeren av kampen med 3-7 på scoringstavla, og vi fikk litt forsiktig avventende jubel. Trane ledet riktignok fortsatt over Varegg, men den kampen hadde vært ca 2 minutter senere i gang med 2. omgang enn denne, og i tillegg visste man ikke sikkert hvor mye som var lagt til der. Etter noen minutter med intens spenning eksploderte det så med gledesscener! Opprykket var sikret, og jeg lar videoene mine tale for seg selv!
Etter at jubelen hadde lagt seg så jeg Lyngbøs trener Trond ta telefonen fatt for å ringe kona. Noe sier meg at den samtalen nok kom til å handle om at han ville komme sent hjem i kveld. Omgitt av hoppende glade Lyngbø-supportere konkluderte jeg med at jeg hadde valgt helt riktig kamp å dra på i dag, og fikk skyss tilbake til overnattingsstedet av Sindre som også var sjeleglad for valget av kamp.
Etter en god natts søvn fikk jeg ut bloggpost fra fredagens kamp, og dro så ut på jakt etter en t-skjorte og en brønsj. Det hadde vært voldsomt mye fram og tilbake med kamptider så planleggingen min hadde skjært seg flere ganger, men til slutt hadde jeg nå landet på en plan som var gjennomførbar med kollektivtrafikk. Jeg startet derfor med å hoppe på bybanen til Slettebakken, og hoppet av rett ved banen hvor det skulle spilles sjuendedivisjonskamp mellom andrelagene til SK Trane og Minde IL.
Slettebakken har en gang i tiden vært et anlegg med haugevis av grusbaner, men nå var mesteparten omgjort til en anleggsplass, mens det lengst sør på feltet var en ganske fersk kunstgressbane. Senere på dagen skulle det spilles en meget avgjørende kamp i fjerdedivisjon her, noe som var grunnen til at denne kampen var flyttet til 1230. Litt før avspark dukket en småstressa Sindre opp (Han trodde kampen begynte 12), så dermed hadde jeg selskap. Tom var for øvrig også som vanlig til stede når det spilles Trane-kamp.
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at hjemmelaget var sterkere enn sine rødsvarte motstandere. Før det var spilt to minutter hadde de hvitgrønne gått opp i 1-0, og de fortsatte også etter dette å dominere ute på matta. Det tok likevel litt tid før vi fikk flere mål, men i det 18. minutt fikk Trane 2 et frispark fra litt skummel posisjon. Da dette ble slått blåste dommeren raskt og markerte at det skulle tas på nytt. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke, men gjestenes kaptein ble svært lite fornøyd, og da det nye forsøket gikk i mål med 18:10 på stoppeklokka så det sto 2-0 ble han enda mindre glad.
Trane-spillerne lot seg ikke affisere av at bortelaget var misfornøyde, og gikk bare to minutter senere opp i 3-0. Kampen var nå i praksis avgjort, og svært lite tydet på at gjestene skulle klare å komme tilbake, så da også 4-0 kom like etter at halvtimen var spilt var det nok ingen som ble sjokkerte.
4-0 sto seg til pause, og etter et kort opphold i spillet tok kampen på ny til. Hjemmelaget virka nå som om de hadde tatt foten litt av gasspedalen, men likevel var det de som kom til de største sjansene, og tidvis leverte en fryktelig sjansesløsing. Først da det var bare ti minutter igjen av kampen kom det et nytt mål, og dermed ble sluttresultatet 5-0.
Sindre og jeg hastet bort fra stadion og fant jobb-bilen hans for å komme oss videre til neste kamp, ganske fornøyde med at vi ikke skulle være på denne fasilitetsløse banen på en kamp hvor det var ventet flere hundre tilskuere.
Etter den lille turen min til Istanbul rakk jeg bare så vidt hjemom for å tømme kofferten før jeg igjen forlot Groruddalen. Etter å ha tilbragt fredagen med jobbmøter i vestlandets hovedstad skaffet jeg meg et par lunsjkaker som middag før jeg hoppet på en buss som krysset broene ut mot Sotra og fortsatte sørover til endeholdeplassen. Her ventet jeg ei stund, før det dukket opp en ny buss som tok meg enda litt sørover, og da jeg hoppet av kunne jeg rusle opp en liten bakke til arenaen hvor femtedivisjonskampen mellom Telavåg og Øystese/Norheimsund skulle spilles.
Gjestene fra Hardanger hadde jeg jo også sett spille lenger nord på denne øya tidligere i år, mens hjemmelaget var et nytt bekjentskap for meg. Det jeg visste var at de hadde en flott gressbane litt lenger ut, men på grunn av mangel på flomlys måtte denne kampen i stedet spilles på kunstgressbanen i Spildepollen, noe som med groundhopping-briller på ikke var så dumt, da det spilles ganske få kamper her.
Det var med en viss kribling i magen jeg dro ut hit i kveld, for bussen jeg tok til kampen var kveldens siste buss, så jeg hadde ikke helt klart for meg hvordan returen skulle bli. Heldigvis hadde hjemmelaget en aktiv facebook-konto, så en melding dit hadde gitt meg et navn på en som antakelig kunne gi meg haik til et sted med bedre bussforbindelser etter kamp, og det viste seg at dette var førstemann jeg hilste på ved ankomst. Jeg kunne dermed puste lettet ut i visshet om at jeg slapp å gå hele natta, og nyte Macarena og andre hits som runget ut fra høytalerne mens spillerne varmet opp.
Inn mot kampstart strømmet det til en god del tilskuere, og jeg hadde også observert en handlepose full av pyrotekniske pjäser som svenskene kaller det. Mine antakelser var riktige, da lagene entret banen fikk vi et voldsomt lys- og røykshow. Moro!
Da spillet kom i gang var det hjemmelaget som raskt levde opp til det lille favorittstempelet de hadde i jakten på kvalikplassen i divisjonen. Alt etter 8 sekunder kom de gulsvarte til en stor målsjanse, og de fortsatte å være det klart førende laget innledningsvis i kampen. Etter ca 11 minutter måtte så en av bortelagets menn (Eller gutter, det så ut til å være en ganske ung tropp hos rødtrøyene i dag) forlate matta med skade, noe som selvsagt er ekstra surt på en av årets lengste borteturer. Man må jo anta at treneren starter med den antatt beste elleveren, så en skade så tidlig i kampen styrker neppe laget.
Rødtrøyene sto lenge imot hjemmelagets overtak, men i det 19. minutt ble keeper og forsvar overlistet, og ballen gikk i mål til 1-0 ledelse. Vertskapet fortsatte å føre an i visshet om at hvis de bare vant sin kamp ble det kvalik, mens med poengtap var de avhengige av hjelp fra andre for å holde Fotlandsvåg bak seg. Gjestene fortsatte dog å forsvare seg godt, og innimellom komme til noen halvsjanser, men det var ingen stor overraskelse da 2-0 kom ganske nøyaktig tjue minutter etter forrige scoring. Til stor glede for de frammøtte kom også 3-0 i det 43. minutt, og vi fikk en ny runde blussing.
Jeg hadde egentlig skrevet klar en tweet om tremålsledelse til pause da vi litt inn i overtiden fikk en redusering. 3-1, og kanskje litt ny spenning i kampen til andre omgang. Pausen ble brukt til å fortære en vaffel som egentlig var ganske god, men for meg manglet litt på stekingen til virkelig å nå de store høyder.
Da andre omgang var kommet i gang så jeg at spillet nå hadde jevnet seg noe ut, men til gjengjeld fikk vi langt færre sjanser enn vi hadde hatt i den første halvdelen av kampen. De få sjansene som kom var til gjengjeld ganske store, men ikke snakk om at ballen ville mellom stengene. Et lite høydepunkt var kanskje da Telavåg-forsvaret gjorde en kjempetabbe som ga en av Øystese/Norheimsund-spillerne muligheten til å komme alene med keeper. Sjansen ble ødslet bort, men Telavåg-keeperen ga sine medspillere en av tidenes heftigste utskjellinger til stor glede for publikum.
Med ti minutter igjen av kampen løsnet det så endelig for hjemmelaget igjen. Vi fikk 4-1, og en ny runde blussing.
Ikke lenge etter fikk Telavåg ballen i mål igjen, men til store protester fra hjemmepublikummet hadde AD markert for offside. Jeg må innrømme at jeg fra min ganske bra plassering ikke var helt overbevist om at han hadde rett, men scoringen ble uansett annullert. Et lite minutt på overtid lyktes det dog å score på godkjent vis, og sluttresultatet ble dermed 5-1.
Jeg fant igjen min tildelte sjåfør, og ble med ham til bilen mens vi hørte lyden av stor feiring i hjemmegarderoben. På vei tilbake mot sivilisasjonen fikk vi en god prat om fotball, før jeg takket for skyssen på bussterminalen på Straume, og også fikk overlevert et Telavåg-skjerf til minne om besøket her, og med en oppfordring om å komme og besøke dem også på gressbanen ved en senere anledning. Stor stas!
Da høstens motstandere for mitt svenske lag Elfsborg ble trukket i slutten av august merket jeg meg raskt at bortekampen mot tyrkiske Galatasaray var lagt til en onsdag. Torsdager er jeg som kjent opptatt med å spille i korps, men takket være gunstige flyruter var det høyst oppnåelig å dra nedover etter jobb tirsdag, overnatte to netter, se kamp onsdag og fly hjem torsdag formiddag. Som tenkt, så gjort, og plutselig var jeg på toget fra Oslo til Gardermoen! Her kom jeg meg gjennom både sikkerhetskontroll og passkontroll, og på plass ved gaten kom jeg i snakk med to svensker som var på vei i samme ærend av meg, og ettersom han ene bodde i Moss hadde valgt samme reiserute.
Flyet dukket etterhvert opp, og etter noen svært begivenhetsløse (noe som i lufttrafikken stort sett er bra) timer gikk vi ned for landing på den asiatiske sida av Bosporos. Jeg var i en verdensdel jeg aldri hadde vært i før! Jeg slo følge med mine svenske kompanjonger, og sammen fant vi veien til metroen, hvor det ventet oss en ferd på nesten en time. Jeg skulle helt til endestasjonen, mens de andre to hoppet av ett stopp før for å ta taxi til sitt hotell. Selv tuslet jeg det korte stykket fra metroen og bort til brygga, hvor jeg fant en passasjerferge som skulle til Europa. Etter en halvtime til sjøs kunne jeg så gå i land på nordsida av Galata-brua og gå det korte stykket opp til hotellet.
Etter å ha blitt tildelt et rom som lå i en annen avdeling av hotellet noen minutters gange under satte jeg bagasjen der, før jeg la ut i Istanbul-kvelden på jakt etter noe å spise. Jeg landet selvsagt på en kebabsjappe, og fikk servert en nydelig lammerett.
Jeg gikk etterpå en liten runde i nabolaget, før jeg kjøpte et par bokser brus og tok kveld. Etter en natt som var litt preget av kveldens matinntak sto jeg torsdag morgen opp og bega meg på ny ut i storbyens gater. Jeg fant en trikk som gikk i retning av samlingsstedet, og befant meg snart mellom de to moskeene Hagia Sofia og Den blå Moské. Ikke uventet krydde det av turister her, men det betød at det også var muligheter å skaffe seg en matbit, så dermed ble dagens frokost en riktig så god toast.
Jeg gikk deretter i retning restauranten hvor det var avtalt å samles, men siden denne ikke åpna før tolv fant jeg plutselig igjen de to svenskene sammen med flere landsmenn på en annen restaurant like rundt hjørnet. Her ble det litt drikke fram til tiden var inne for å bytte restaurant og innta den andre sjappa. De hadde her en svært variert meny, og jeg valgte å stappe i meg noen blekksprutringer mens de rundt meg gikk for ulike pizza- eller kebabvarianter samt ymse god drikke.
Da klokka nærmet seg tiden for å dra mot stadion varslet SLO Jacob at avgang ble litt forsinket, men etterhvert ga de frammøtte politifolkene klarsignal for å starte spaserturen opp til Sultanahmet-plassen hvor bussen som skulle kjøre oss nordover skulle plukke oss opp. Da vi kom fram så vi en buss, men den viste seg å være smekkfull av politifolk som skulle passe på oss, og etter at vi hadde ventet ei stund kom endelig vår buss fram. Dette viste seg å være en vanlig bybuss hvor det var sitteplass til omtrent halvparten av de frammøtte, så vi som var relativt unge og spreke fikk belage oss på en liten time i oppreist posisjon etter en kjapp sikkerhetssjekk før vi fikk entre den svært så passende til anledningen gule og svarte kjøredoningen.
Med politieskorte gikk kjøreturen forbausende greit, og etter å ha svingt inn på Europavei 80 dukket snart «Rams Park» som stadion har som sponsornavn opp. Et imponerende skue, og etter å ha tatt en liten æresrunde var det tid for en første billettsjekk, før vi skulle gjennom selve billettkontrollen i inngangsportene. Dette viste seg å bli litt trøblete for de mange som ikke hadde printa billetten, da scannerne ikke var helt glade i mobilskjermer, men etterhvert virka det som om alle kom seg gjennom.
Ny og grundigere sikkerhetskontroll, ørten trappetrinn, og endelig kunne jeg skue ut over de nær 54 000 setene på stadion hvor Europa League-kampen mellom Galatasaray og Elfsborg skulle spilles.
Tross at vi hadde et svært romslig bortefelt ble vi kommandert av politiet til å bruke bare en mindre seksjon av det, noe som ikke bød på særlig problemer da vi alt i alt ikke var mer enn såvidt over 60 frammøtte med gulsvart tilhørighet. Det var nesten like mange politifolk og vakter på plass, så sånn sett var vi godt ivaretatt. Da Elfsborgs målvakt-team entret banen for å varme opp fikk vi så en første pekepinn på hva som ventet senere. Pipekonserten var øredøvende tross at stadion knapt var en tredel fylt opp, og en ny og enda kraftigere runde med piping kom da resten av laget entret gressmatta. Det var lett å skjønne at man da stadion var nytt i 2011 klarte å ta Guinness-rekorden for kraftigste publikumslyd på et stadion!
Stadionet så ved første øyekast ut som et ganske standard moderne stadion, men jeg la raskt merke til at det faktisk var aktive supportergrupper i begge ender av banen, uten at jeg klarte å legge merke til noen markante skillelinjer i hvordan de støttet laget sitt. Som nevnt var det seter over hele tribunen, men jeg merket meg også at på den øvre delen av tribuna hvor også bortefeltet var plassert var det rekkverk mellom seteradene, så dette var i praksis brukbart som ståplasser. Enten folk sto eller satt, stemninga var upåklagelig!
Da kampen endelig kom i gang fikk vi igjen oppleve Galatasaray-supporternes piping. De som opp gjennom årene har kritisert Alfheim-publikummet for å pipe mye burde prøve en tur hit. Det ble pepet hver gang en IFE-spiller hadde ballen, og hvis dommeren blåste til de orange og rødes disfavør nådde pipingen nye høyder hver gang.
På tribunen var vi gulsvarte kanskje sjanseløse, men ute på banen så det lenge ikke SÅ håpløst ut, selv om vertskapet virket et knepp sterkere. Det virket som om keeper Isak hadde en kanondag, og flere store sjanser ble reddet, men like før halvtimen måtte Elfsborgs forsvar gi tapt, og ballen satt i nettet til 1-0.
Ti minutter senere kom så en situasjon hvor jeg er overbevist om at det skulle vært dømt corner og ikke frispark, og som det så ofte gjør på feildømte dødballer: Ballen gikk i mål til 2-0.
I det 44. minutt vartet så tyrkerne (eller iallfall deres søramerikanske, vesteuropeiske og afrikanske lagkamerater) opp med et nytt angrep, og ballen lå igjen i nettet. Jeg var overrasket over at offsideflagget ikke kom opp, men det var visst ikke VAR-teamet enige med meg i. Det sto dermed 3-0 til pause, og tross uhellet på 2-0, så var målvakt Pettersson svært delaktig i at de for anledningen svartkledde ikke lå langt mer under.
Etter pause kunne det så virke som om enten Galatasaray hadde giret ned et lite knepp, eller at Elfsborg hadde hevet nivået noe (Eller en kombinasjon av de to). Uansett så det mye farligere ut, og i det 53. minutt kom et veritabelt kremangrep som endte med 3-1 og stor jubel i bortehjørnet!
Da timen var spilt kom et nytt skummelt angrep, og mens ballen ble lagt til rette for å slå et hjørnespark signaliserte dommeren at spillerne måtte avvente. Det hadde muligens vært en hands inne i feltet før ballen gikk ut! Etter noen nervepirrende minutter jogget den slovenske kamplederen ut til sidelinja for å se situasjonen selv, og da han kom tilbake pekte han resolutt mot straffemerket! Målmaskinen Baidoo gjorde alt riktig, og dermed var Elfsborg med 3-2 virkelig inne i kampen igjen!
Det tyrkiske laget innså nok nå at dette begynte å bli skummelt, men de klarte ikke å gjenvinne det overtaket de hadde hatt før pause. Jeg var derfor forsiktig optimist da vi passerte ti minutter igjen av ordinær tid, men i det klokka passerte 83 spilte minutter sluknet mesteparten av dette håpet. Galatasaray økte til 4-2, og vi fikk nok en gang oppleve en speaker-ledet målfeiring som var fullt på høyde med de to eliteseriespeakerne i Rogaland hva angår slitsomhet.
Det ble varslet seks minutters tillegg i tiden, og da Elfsborg etter ett av disse minuttene satte inn 4-3 ble det på ny tent et ørlite håp. Hjemmelaget drøyde selvsagt tida så mye de kunne nå, men i det 95. minutt lyktes de på ny med å få ballen i mål. Umiddelbart enorm skuffelse, men så så alle unntatt speaker at det var dømt offside. I stedet for nytt avspark fra midtbanen var det Elfsborg som fikk starte bakfra mens ropene om den antatte målscorerens navn runget ut i Istanbul-kvelden.
Tross både en scoring, og en annullert scoring på overtid ble det ikke lagt til mer enn ca 6:20 før dommeren blåste av, så dermed endte det med 0 poeng til svenskene i denne kampen. Etter den andreomgangen vi hadde fått se ganske surt, men om man tar første halvdel av kampen med i betraktning kanskje et fortjent resultat.
Det var nå bare å vente, vente og vente enda litt mer til stadion var tømt og hjemmefansen forsvunnet før vi igjen fikk slippe ned til bussen som ventet på oss. Heldigvis gjorde trafikkbildet at returen til sentrum ble mye raskere enn reisen ut til stadion hadde vært, så snart var jeg tilbake på trikken over Det gylne horn, og kunne kjøpe med meg et par nydelige stykker baklava på vei tilbake til hotellrommet.
Etter en svært kort natts søvn sjekket jeg ut, bestilte en drosje, og kom tilbake til Asia og flyplassen hvor ferden tilbake til Norge skulle ta til. Her fant jeg meg etterhvert en deilig frokost, og skrev ferdig denne bloggposten før jeg nå skal gå til gaten og forhåpentligvis får noen timers søvn på flyet nordover etter en tross et litt kjipt resultat svært fin svipptur til Istanbul.
