Etter to dager med landslagsfotball i Danmark og Tyskland sto jeg søndag morgen tidlig opp og ruslet til jernbanestasjonen i Freiburg for å komme meg østover til München. Toget mitt var litt forsinka, men da jeg kom til Karlsruhe så jeg at neste tog var enda mer forsinka, så min opprinnelige plan om å få sett to kamper spøkte det virkelig for. Da jeg endelig kom fram til Bayerns hovedstad hadde jeg derfor relativt god tid til å komme meg til den ene kampen jeg hadde sett meg ut. Etter en kort trikketur og en enda kortere gåtur var jeg så på plass på anlegget hvor Kreisliga-kampen (dvs. i Bayern nivå 7 i det tyske ligasystemet) mellom FT Gern og ESV München skulle spilles.
Ved ankomst smatt jeg inn på klubbhuset ved gressbanen for et nødvendig ærend, før jeg tuslet bortover mot kunstgressbanen hvor høsten hadde gjort at denne kampen skulle spilles. Med den flotte St. Theresa-kirken i bakgrunnen var begge lag i full oppvarming, og jeg slo meg ned på en benk på solsida av banen, noe som da innmarsj og myntkast ble foretatt viste seg å være en feilvurdering, ettersom dommer og spillere sto med ansiktet motsatt vei.
Da kampen kom i gang ble den lave ettermiddagssola enda mer plagsom, så etter at han som krevde inn billettpenger hadde passert og jeg hadde gitt fra meg noen av de euroene jeg hadde vært forutseende nok til å ta ut før jeg dro hit bestemte jeg meg for å flytte meg. Jeg hadde nettopp tatt plass ved det hjørneflagget hvor jeg fikk sola i ryggen da hjemmelaget i det 29. minutt fikk et hjørnespark som endte med scoring og 1-0.
Gråtrøyene var naturlig nok veldig glade, da en seier i denne kampen ville gi dem en mye hyggeligere tabellsituasjon i inngangen til vinterpausen enn det de i dag hadde på sisteplassen på tabellen. Dette forhindret ikke at en av stopperne på laget holdt på å gi treneren hjertetrøbbel da han dro fram noen voldsomt frekke finter fra repertoaret. Det gikk bra, og med fem minutter igjen av omgangen var vertskapet også veldig nær å doble ledelsen.
Da dommeren blåste for pause hadde jeg igjen måttet trekke meg tilbake, og til min store frustrasjon manglet det vrider på dørlåsen til herretoalettet. Jeg klarte likevel å gjøre det som måtte gjøres, og kom ut til at det var pause med fortsatt 1-0 i boka.
I andre omgang var det gjestene fra Nymphenburg som så farligst ut, og etter hvert begynte jeg å mistenke at hjemmelaget prøvde å ri 1-0-ledelsen sin inn, og det så lenge ut som om det faktisk skulle gå, og da heller ikke dette frisparket ti minutter før full tid gikk inn tenkte jeg mitt.
Bortelaget fortsatte likevel å prøve, og med 83:20 på min stoppeklokke raknet det i de grås forsvar. Ballen endte i mål, og med 1-1 så nok tabellsituasjonen noe dårligere ut enn den gjorde med 1-0.
I det vi gikk inn i overtiden måtte jeg på ny trekke meg tilbake, men nå var det så spennende at jeg ikke fryktet at noen skulle komme inn gjennom den ulåste døra. Jeg rakk ut igjen til å få med meg de siste sparkene på ballen før dommeren blåste av med 1-1 og ett poeng til hvert av lagene.
Det var nå ikke annet å gjøre for meg enn å trekke meg tilbake samme vei som jeg hadde kommet, og etterhvert var jeg på plass på Franz Josef Strauß-flyplassen og kunne slappe av fram til flyavgang hjemover igjen etter en strålende helg med mange timer i tog på kontinentet.
Etter fredagens kamp hoppet jeg på et helt sykt overfylt tog, kom meg etterhvert til Jylland hvor jeg måtte bytte tog, vente en drøy time, bli frakta over grensa, og så på ny bytte tog. Etter å ha ankommet Hamburg fikk jeg på ny en del venting, men denne gangen kunne jeg bruke tida på å finne meg mat til den lange togetappen som venta når toget mot Basel skulle ta meg med helt til Freiburg. Togturen forløp uten nevneverdige begivenheter, og etter å ha sjekka inn på nattens overnattingssted kunne jeg sette kursen mot stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Tyskland og Bosnia-Hercegovina.
Som sist jeg så «Die Mannschaft» spille var altså en landskamp flyttet til et mindre stadion enn den faste hjemmebanen i Berlin. Dette hadde selvsagt gjort at det var voldsom rift om billettene, og etter at jeg pga litt kluss med utsjekket etter at jeg først trodde jeg hadde fått tak i en billett i det ordinære salget mistet denne innså jeg at skulle jeg komme meg på denne kampen jeg alt hadde booket reisa til måtte jeg rett og slett ty til en tredjeparts videresalgsnettside. Man hører jo nå og da historier om folk som blir svindlet ved slike kjøp, så etter at jeg hadde vært på en liten avstikker for å få tak i en currywurst var det med skrekkblandet fryd jeg etter å ha blitt visitert scannet billetten og så at det lyste grønt. Det gikk bra denne gangen også!
Vel inne på stadion fant jeg plassen min, og mens jeg ventet på avspark så jeg at det var tydelig at bortelaget har en betydelig diaspora i Tyskland. Foruten et lite bortefelt i motsatt hjørne fra meg som så ut til å være helt fylt med svartkledde ultras, så var det bosniske (Håper eventuelle hercegovinere som leser dette tilgir meg at jeg omtaler flagget som bosnisk) flagg, skjerf og både her og der rundt hele stadion, og faktisk så jeg også et flagg merket «Kupres Oslo», så det virket som om jeg ikke var den eneste bosatt i Norge som var på plass på stadion.
Mens vi ventet på avspark kom jeg i snakk med min sidemann, som viste seg å også være Futbology-bruker. Mens dette var mitt 818. stadion brukte han appen hovedsakelig til å registrere sine kamper med landslaget og 1. FC Köln, men han hadde stor respekt for konseptet groundhopping. Likevel var han mektig imponert over at jeg gidda å reise fra Norge for denne kampen. Mens glass etter glass med glühwein gikk ned hos ham snakket vi også om mine andre besøk og planer i Tyskland, og han virket nokså skeptisk til at jeg tenkte å besøke Cottbus om to uker. Dette var ikke et sted han hadde mye godt å si om.
Selve kampen er det ikke allverden å fortelle om. Før avspark ble det gjennomført en mosaikk på feltet der jeg sto, så det haglet stadig brukte mosaikkark som papirfly eller kuler nedover tribuna, og jubelen sto i taket da hjemmelaget stanget inn 1-0 alt i det 2. minutt.
Tyskland fortsatte å totalt dominere det som skjedde ute på en litt høstlig gressmatte, og mens veldig mange på tribuna sto vendt bakover for å følge med på hva som skjedde som fordret massivt oppbud av vakter kom også 2-0 etter halvspilt omgang. Da jubelen roet seg viste det seg at det hadde vært noe slåssing, og først ble en voldsomt aggressiv fyr høyst motvillig geleidet ned trappene, før Røde kors kom på plass like etterpå, og så fulgte en helt rolig fyr med masse blod i ansiktet samme vei. Jeg mistenker at bare en av de to fikk lov å returnere til plassen sin.
Det var ikke bare fotballen som var enveiskjørt, også på tribunen var det slik. Ikke når det gjaldt support, for som sagt hadde bortelaget en solid ultrasgruppe på plass, men når det gjaldt bølgen. Etter noen famlende forsøk tidlig i kampen fikk den utskjelte aktiviteten virkelig momentum når halvtimen var passert, og den gikk runde etter runde etter runde på det fullsatte stadionet.
Ti minutter før pause kom så tyskernes tredje mål for dagen, og når da en av Bosnia-Hercegovinas spillere klarte å misbruke en gigasjanse alene med keeper i tilleggsminuttet sto det fortsatt 3-0 til pause.
Da pausen gikk mot slutten hadde min sidemann vært i kiosken og skaffet enda mer glühwein, og han ble mildt sagt sjokkert da han fikk høre at jeg tross min store fotballinteresse ikke drakk alkohol. Det virket som om han fikk solgt plastkruset med innhold til noen på raden bak, men ellers mistenker jeg at han ikke ville hatt store problemer med å få konsumert innholdet selv.
Ute på banen var lite forandret fra første omgang, bortsett fra at tyskerne nå presset mot målet i motsatt ende av banen. I det 50. minutt fikk de et frispark som ble satt direkte i mål, og det sto 4-0.
Før lagkaptein Kimmich måtte ut med skade etter 72 minutter hadde hjemmelaget både satt inn 5-0 og 6-0, og da vi i det 79. minutt fikk 7-0 så jeg at mange av tilskuerne begynte å forlate stadion for å prøve å komme litt foran i køen til kollektivtransporten. Ikke uventet var det spesielt mange av de som hadde blå og gule flagg over skuldrene som gikk tidlig, men jeg så også enkelte med de tyske fargene som valgte denne varianten.
Jeg hadde tilbragt sluttminuttene av kampen med å vase litt rundt på stadion, men da dommeren etter tre minutters tillegg blåste av kom jeg meg raskt avgårde, og med maksimal flyt på ventinga på trikken var jeg raskt tilbake i sentrum og fikk kjøpt litt snop jeg ikke rakk å spise før jeg sloknet på hotellrommet etter en rimelig utmattende dag.
Etter å ha brukt arbeidsdagen fredag til et par demonstrasjoner satte jeg etter jobb kursen ut til Gardermoen, hvor jeg fulgte oppfordringen om å sjekke inn håndbagasjen min, boardet et fullt fly, og fløy sørover til København. Her kom jeg meg på metroen, fikk dumpet bagasjen i et skap på jernbanestasjonen, og tok på nytt metroen til jeg kom til stadion hvor det skulle spilles Nations League-kamp mellom Danmark og Spania.
Før jeg stilte meg i kø for å komme inn på arenaen skaffet jeg meg en pølse i brød og en boks Faxe Kondi, og dermed hadde jeg krefter til å forsere de mange trappene opp til plassen min da dørene åpnet. Jeg hadde kjøpt billetter på aller bakerste rad, så jeg innså at jeg ikke kom til å orke å ta trappene flere ganger. Jeg tok derfor en visitt i kiosken og skaffet meg nok en pølse, samt en pose potetgull og nok en brus, denne gang Carlsbergs variant av druesukker-brusen. Tilbudet om 50 shots for 1000 kroner valgte jeg å stå over.
Jeg kjempet meg opp de siste trappene, og skuet ut over stadion. Bortsett fra strukturene i hjørnene som gjorde at man fra min plassering ikke så kortsida med de syngende supporterne så godt som jeg skulle ønske, så må jeg si jeg likte stadionet ganske godt. Kveldens kamp var utsolgt, og da vi nærmet oss avspark var nok de fleste på plass til å få med seg lys- og musikkshowet som runget ut i den københavnske kvelden.
Etter nasjonalsangene ble det holdt et minutts stillhet for flomofrene i Valencia, og så ble kampen blåst i gang. Spanjolene var selvsagt favoritter, men innledningsvis så det danske laget slettes ikke så verst ut. Jeg har likevel sett mange nok fotballkamper til at jeg visste at når en «underdog» starter bra men ikke klarer å utnytte det til å score, så blir det gjerne mål andre veien, og i det femtende minutt raknet det for hjemmelagets forsvar. 0-1, og stor jubel hos bortesupporterne.
Der jeg satt var det en sur trekk, og jeg var glad jeg hadde på meg den varme fleece-buffen jeg hadde fått hos Varhaug forrige helg, men jeg var enda mer glad at jeg hadde tak over hodet. Forbi lyskastere og ymse bygningsstrukturer så jeg nemlig at det var et ganske så ufyselig vær utenfor stadion. Været stoppet ikke danskene på tribunen fra å synge for sine helter på banen, og disse leverte stadig høyst anstendige sjanser på cornere og andre dødballer, uten at de klarte å sørge for at stillinga til pause var noe anna enn 0-1.
Utover i andre omgang ble det mer og mer misnøye med den slovenske dommeren, og klagingen ble heller ikke mindre etter at Spania etter 57 minutters spill leverte et angrep som gikk som en varm kniv i smør og endte med 0-2.
Det var som sagt utsolgt denne kvelden i Parken, og ikke lenge etter at speaker hadde annonsert at det var seksogtrædve tusend femhundre og nioghalvfems tilskuere til stede gikk det et stort gisp gjennom flesteparten av dem. Et skudd traff innsida av stolpen, men ikke langt nok på innsida. Ballen spratt ut og ble klarert!
Med ti minutter igjen av kampen begynte de første å sige ut av stadion, men det skulle de absolutt ikke ha gjort. Nøyaktig i det min klokke (Jeg satt så høyt at jeg nesten ikke så stadionuret på storskjermen) viste 83 spilte minutter fikk Gustav Isaksen en mulighet han ikke misbrukte, og visp sto det 1-2. Alt var dukket for en ekstremt spennende sluttspurt.
Mindre spennende ble det ikke da fjerdedommeren holdt opp tavla som viste fem minutters tilleggstid, men da denne gikk mot slutten og de nesten brunrøde (Hva skjedde med de klassiske røde danske trøyene?) ikke hadde klart å skape noe på de mange dødballene de hadde fått, og hvor keeper Schmeichel slo noen av dem inn i feltet, og selv var med oppe i feltet på en av dem, så begynte jeg å sige ned trappene med perfekt timing så jeg akkurat var ved utgangen fra tribuna da dommeren blåste av med 1-2 som sluttresultat.
Jeg hastet ned trappene, forbi gjerdet hvor det sto ufattelig mange og tisset, og kom meg tilbake på metroen. Det var ufattelig fullt her, men jeg klaget ikke. Jeg hadde kommet meg på første bane, og jeg tror dette er det raskeste jeg har kommet meg vekk fra et 25000 pluss-stadion noensinne.
Tilbake på jernbanestasjonen kunne jeg så kjøpe litt brus og snacks til nattens lange togreise, som neppe ville inneholde spesielt mye søvn ettersom den besto av tre separate togreiser med to skift på veien mot Hamburg.
Etter to fine dager på Jæren starta jeg søndagen med å forlate AirBnB-en jeg hadde bodd i, og deretter gikk det meste på tverke. Først fikk jeg strekk i leggen på vei til bussen, men jeg kom meg da nordover til Haugalandet, og etter å ha møtt andre supportere på Sportspuben haltet jeg meg oppover til stadion, hvor det skulle være eliteseriekamp mellom FK Haugesund og Tromsø IL.
Jeg fikk deponert bagasjen min innafor gjerdet, og rigga opp et flagg for bruk under kampen, og så starta elendigheta. Foran et bortefelt som i stor grad besto av slekt og venner av Tobias Guddal presterte TIL fryktelig dårlig, men likevel gjorde vi som var på bortetribuna vårt beste for å støtte «Gutan».
Litt uti omgangen fikk jeg høre hjemmesupporterne synge «Vi vet hvor du bor, vi vet hvor du bor, Tobias Guddal, vi vet hvor du bor» i retning TILs midtstopper, uten at det påvirket ham så veldig. Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi skulle gå målløse til pause, da vi dessverre måtte bytte ut Leo Cornic fem minutter før pause. Definitivt ikke bra.
Var ikke dette en stor nok strek i regninga, fire minutter på overtid før pause tråklet plutselig tromsøgutten Sebastian Tounekti seg gjennom TIL-forsvaret og hamret ballen i mål til 1-0. Blytungt å ta med seg inn i garderoben til pause.
Etter hvilen var det få tegn til bedring å se hos bortelaget. Etter ei stund gikk jeg på dass for å pisse, og mens jeg sto der fikk jeg høre jubel som definitivt var for kraftig til å komme fra bortefeltet. Jeg kom altså opp igjen til 2-0.
Resten av kampen ble en lidelse. Jeg nøler ikke et sekund med å utrope dagens ad hoc capo-team, Ine og en sørlending jeg ikke fikk fanga opp navnet på som Tromsøs MVP. Mens vi leverte overraskende bra tatt i betraktning at vi ikke var veldig mange langveisfarende (Han som skulle kommet fra Trondheim klarte for øvrig å forsove seg så han ikke rakk flyet. Forventer at vi får høre mer om dette i neste Lidenskapens Pod.) hadde hjemmelagets stående supportere på motsatt kortside en tøff jobb med å prøve å få med seg langsidene, som virket mer opptatt av å sabotere sine egne ved å dra i gang «Haugesund, klappklappklapp» hver gang det ble litt trøkk fra kortsida.
Etter at tilleggstiden var over kom spillerne bort og takket for støtten, og så var det bare å pakke sammen før Arne og jeg hoppet i en taxi ut til flyplassen og kom oss østover igjen. Dette gidder man altså å kaste bort penger på helg etter helg etter helg, men jeg kan iallfall trøste meg med at det i praksis er umulig å havne på direkte nedrykksplass lenger.
Etter gårdagens kamp ble det en god natts søvn før jeg startet lørdagen med en rolig spasertur i nabolaget. Da klokka var passert ett kom Håvard og Ingunn og plukket meg opp, og sammen satte vi kursen vestover, til vi hadde parkert utenfor stadionet i Tananger, hvor femtedivisjonskampen mellom Havørn og Våganes skulle spilles.
Det første som skjedde da vi hadde parkert var at Stian som også hadde fulgt Pet Shop Boys' oppfordring om å reise vestover kom ut av sin bil, og sammen gikk vi bort mot banen. Etter å ha passert gjennom en sjarmerende portal under tribuna kom vi ut på forsida, og fikk se at mesteparten av tribuna var avstengt med store gjerder. Skuffende, men for kaffedrikkerne kom det en fattig trøst da det ble satt ut kaffekanner og pappkopper til fri benyttelse.
Før avspark ble det en liten hyllest med blomsteroverrekkelse til hjemmelagets kaptein som sto foran sin siste hjemmekamp for Havørn før han skal legge opp. Blåtrøyene kunne så starte sin jakt på opprykk, men selv om de fikk servert 1-0 på sølvfat av gjestenes målvakt etter to minutters spill var de avhengige også av at Staal Jørpeland 2 avga poeng i sin kamp, og det tikket snart inn rapporter fra Jørpeland om at lite tydet på at det skulle skje.
Foran godt over hundre frammøtte fortsatte jakten på scoringer, men neste nettkjenning ble annullert for en offside, så vi måtte faktisk vente til det var spilt 25 minutter før vi igjen fikk scoring, og 2-0. Fem minutter før pause kom så 3-0 etter en praktheading, en stilling som sto seg til pause.
I pausen foretok Håvard en liten undersøkelse, og fikk høre at grunnen til at tribuna var stengt var at kommunen plutselig hadde kommet på befaring, og deretter besluttet at pga alder måtte den stenges. Vedkommende som hadde kommet med opplysningene virket ikke veldig imponert over de vurderingene kommunen hadde gjort, men sperregjerdet sto iallfall der uten at noen virket helt å vite hvor veien videre gikk for tribuna.
Etter pause virket det som om Våganes hadde bestemt seg for å gi jernet, og noe av det første som skjedde var at en av rødtrøyenes angrepsspillere faktisk løp av seg en sko. Da han hadde fått den på igjen var det neste av betydning som skjedde at en lagkamerat av ham pådro seg sitt andre gule kort og måtte gå i dusjen litt før timen var spilt. Nå virket veien til poeng veldig lang for gjestene som alt var nedrykksklare, og kortere ble den ikke da det påfølgende frisparket endte i mål til 4-0.
Nedrykksklare var også motstanderne til Staal 2, Havdur, og fortsatt var det lite som tydet på annet enn Havørn nok måtte vente til siste serierunde før de fikk avklart opprykket. Havørns trener manet likevel spillerne sine til fortsatt innsats, fordi i verste fall kunne det hele bli avgjort på målforskjell. Mot ti mann responderte spillerne hans godt, og etter at 5-0 kom etter 62 minutter kom i det 74. og 76. minutt også 6 og 7-0, før 8-0 kom med 78:10 på min stoppeklokke.
Med en speaker som ble mer og mer agitert bak mikrofonen kom så 9-0 i det 82. minutt, før vi fikk en tosifret ledelse med 10-0 i det det var seks minutter igjen av ordinær tid.
I det 88. minutt fikk vi så 11-0, før det på overtid kom nok en nettkjenning som ble annullert til de blå.
Kampen endte dermed 11-0, og når da kampen på Jørpeland viste seg å ha 12-1 som sluttresultat var det lite som hadde endret seg i toppen. Havørn må fortsatt ta poeng i sin siste kamp for å være sikre på opprykk.
Håvard, Ingunn og jeg takket Stian for laget, og de to Viking-supporterne leverte meg deretter tilbake til mitt tilholdssted, hvor jeg kunne slå ihjel noen timer med å følge innspurten i Superettan og OBOS-ligaen før jeg bestilte meg en matbit levert på døra.
Etter at jeg hadde funnet ut at jeg ikke hadde noen unnskyldning for å ikke dra på TILs kamp mot FK Haugesund denne høsten innså jeg at siden Rogaland er en av få fotballkretser hvor det fortsatt spilles breddefotball ville det være ideellt å kombinere eliteseriekampen søndag med litt breddefotball dagene i forveien. Som tenkt, så gjort; Etter å ha avsluttet ukas jobbing fredag dro jeg til Gardermoen, fløy til Sola, ble plukket opp av Terje som skulle til Egersund på kamp, men som kjørte en omvei og slapp meg av halvveis, så jeg kunne se fjerdedivisjonskampen mellom Varhaug og Kåsen.
Da jeg ankom var stadion fortsatt mørklagt, men det var nok lys til å innse at jeg skulle få se fotball fra en av breddefotballens aller fineste tribuner. Etterhvert kom lysene på, og jammen ble ikke også de sagnomsuste varmelampene i taket aktivert så det ble riktig så fint for de frammøtte. Det var for øvrig ikke bare varmelampene som lyste rødt her, for pølsene jeg også hadde hørt gjetord om på forhånd viste seg å bli varmet på en grill fylt med rødglødende trekull, og siden jeg ikke hadde spist siden lunsj passet det fint å få i seg en svært så velsmakende pølse før kampstart, samtidig som jeg fikk plassert bagasjen min på lagerrommet bak grillen.
Ute på kunstgressmatta var det egentlig ikke så veldig mye som sto på spill, annet enn muligheten til å gå ut av sesongen med en god følelse. Varhaug hadde lenge hengt med i toppen av tabellen, men det var nå flere runder siden opprykksdrømmen hadde forsvunnet, men de var sikret plass i neste års cup-kvalifisering. Gjestene fra Kåsen (som jeg jo også var og så tidligere i år) hadde på sin side hatt en mareritt-sesong, og var forlengst nedrykksklare.
Tross det tabellmessige overtaket, innledningsvis var kampen ganske jevn, og selv om jeg hadde en følelse av at det grønnkledte vertskapet var et ørlite knepp kvassere hadde jeg ikke blitt sjokkert på noen måte om gjestene hadde tatt ledelsen. Slik skulle det likevel ikke gå, for i det 18. minutt kunne brorparten av de rundt 150 frammøtte juble sammen med hjemmelagets spillere for scoring og 1-0.
Bare fem minutter senere kom også 2-0 etter en situasjon hvor bortelagets forsvarsspillere fant ut «the hard way» at man bør spille helt til dommeren blåser, og ikke slutte å bevege seg bare fordi man mener målscorer må ha vært offside.
Grønntrøyene virket nå å ha full kontroll på tingenes tilstand, men flere scoringer lot vente på seg en stund. Vi måtte vente helt til det var to minutter igjen til pause før neste mål kom, og det var da Varhaug som økte ledelsen til 3-0, en stilling som sto seg til pause.
I pausen oppfordret speaker folk til å ta en drøs med meg, et ord jeg aldri hadde hørt før men som jeg faktisk ser står i ordbøkene og derfor neppe er helt lokalt. Jeg fikk derfor snakka med flere lokale, før jeg innså at jeg måtte i bagasjen og hente mer strøm til mobiltelefonen. Da jeg kom dit oppdaget jeg at det var dandert et grønt skjerf på kofferten min, veldig hyggelig!
Etter pause fortsatte kampen først i samme spor som i første omgang. Hjemmelaget førte an, og rett før det var spilt ti minutter kom 4-0. Nå var vel kampen avgjort og vel så det? I det 58. minutt forsvant så Kåsens kaptein nesten helt inn bak grillen for å hente tilfart til et langt innkast, noe som ga gjestene 4-1 og nytt håp om å forlate fjerdedivisjon med stil.
Det gikk bare såvidt over to minutter før også 4-2 satt i nettet, og nå begynte vertskapet å se litt stressa ut. Dette var absolutt ikke en del av planen, og med et kvarter igjen av ordinær tid kom også 4-3. Skulle opphentingen bli fullført?
Mens jeg sto og så på begivenhetene ute på matta hadde Varhaugs styreleder dukket opp, og det var ingen hvem som helst. Det var den gamle Stålkam.- og Bryne-spilleren Jan Harald Forsmo som nå var øverste ansvarlig for klubbdrifta her i hjertet av Hå kommune, og jeg fikk tatt meg en selfie og delt med noen av mine Stål-venner hjemme i Mo i Rana. Stor stas, og det syntes nok Forsmo også det var at etter den siste reduseringen slo Varhaug umiddelbart tilbake og økte ledelsen til 5-3.
Det siste kvarteret skjedde det ikke allverden å skrive hjem om. Et høydepunkt var kanskje da dommeren holdt igjen et hjørnespark for Kåsen for å dele ut gult kort til en Varhaug-spiller. Kåsens kaptein spurte AD hvorfor det ikke heller var hjemmelagets målvakt som fikk kortet, og oppfordret ham til å gi dommeren beskjed om det, hvorpå mannen i den neongule trøya kjapt repliserte at om han skulle bedt dommeren dele ut kort til noen var det nettopp til nevnte kaptein!
Etter noen minutters overtid ebbet kampen dermed ut med hjemmeseier 5-3, og Kåsens spillere måtte se at også den siste fjerdedivisjonskampen for denne gang ebbet ut med tap mens Varhaug-folket kunne gjøre seg klare til sesongavslutningsfest hvor de akkompagnert av høy musikk kunne legge planer for hvordan de endelig skulle klare å rykke opp neste år.
Mens jeg ventet på at skyssen min tilbake skulle returnere fra Egersund viste det seg at en av Kåsen-spillernes mor hadde møtt meg før. Da jeg for et par uker siden hadde sett Lyngbø rykke opp i Bergen var det ei dame som var så nervøs på slutten av kampen at hun ikke kunne sitte stille. Det viste seg at hun var mor også til en Lyngbø-spiller, og at breddefotball-Norge av og til er mindre enn man skulle tro!
Etter hvert dukket sjåføren min opp, og fikk meg trygt til de neste nettenes sovested, via en pitstop på en butikk, så jeg kunne samle krefter til lørdagens eventyr.
Tirsdager og onsdager er tradisjonelle europacupkvelder, så hva passer vel da bedre enn å se kamp i en europeisk turnering på en tirsdagskveld. Jeg plukket opp Sören og satte kursen mot Grorud T, hvor vi dumpet bilen et sted det egentlig ikke var lov å stå, og så tok T-banen til Majorstuen. Straks vi kom ut av stasjonsområdet møtte vi Mattis, Martin og Nicholas, og etter en kort spasertur var vi klare for å se Fenix Trophy-kamp mellom FC Oslo og Kraków Dragoons FC.
Fenix Trophy er noe så eksklusivt som en europeisk turnering for breddeklubber, og FC Oslo har gjort tradisjon av å delta her. I år har man fjernet gruppespillet, og det er ren utslagscup med hjemme- og bortekamper, og i åttendelsfinalene som er første runde skulle oslo-laget altså møte polsk motstand. Bortelaget markedsfører seg som en klubb for utlendinger i Kraków, men både navnene i lagoppstillingen og når kampen kom i gang «Kurwa»-ropene tilsa at det også var polske spillere involvert her.
Siden utvalget av fotballkamper på denne tida av året generelt er ganske magert krydde det av kjentfolk på kampen, og André, Terje (med et TV-team på slep!), Tom, Ole Jakob og Jon Are var bare noen av de over 30 innsjekka i Futbology som var her. I tillegg var det noen fler tilskuere, så totalt vil jeg anslå at det var nærmere 60 personer tilstede og fikk se hjemmelaget raskt vise at norsk 3. divisjon er på et klart høyere nivå enn polsk nivå 7-8. Det aller meste foregikk foran Dragoons-målet, og det var etterhvert smått utrolig at ballen ikke hadde gått i mål.
Det ble snart tydelig at det bare var et spørsmål om tid før vi fikk ledelse til hjemmelaget, og i det 25. minutt kunne endelig hjemmelagets supportere og de mange på benken juble for 1-0. Jeg måtte klappe litt jeg også, ettersom jeg hadde fått overrakt et skjerf fra klubben!
Flere mål fikk vi ikke i første omgang, og det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause. Det var riktig så sosialt på tribuna, og jeg kom også i prat med en som viste seg å være ingen ringere enn sønnen til Futbology-Lars Erik, Mads.
Etter pause var det tydelig at FC Oslo hadde bestemt seg for å drepe denne kampen, og i ganske rask rekkefølge kom 2-0 og 3-0 i løpet av de første syv minuttene av omgangen. Etter en times tid fikk vi så se noe man ikke ser hver dag da vertskapet klargjorde et kvintuppelbytte, altså at hele fem spillere ble byttet samtidig. Mens de fem sto klare kom så hjemmelagets fjerde mål for kvelden som ga 4-0.
Fem minutter senere kom så 5-0 da et innlegg ble stanget i nettet, før vi i det 68. minutt fikk siste mål for kvelden da ledelsen ble økt til 6-0. Jeg var spent på om de for anledningen neongule kom til å gidde å score enda mer, men enten orka de ikke eller så forsvarte det polske laget seg godt nok til å hindre flere mål. Det endte iallfall 6-0, og det gjenstår ikke veldig mye spenning før returoppgjøret i Krakow.
Etter at vi hadde samlet en god del av de frammøtte banehopperne (Inkludert Ray, som hadde kombinert kampen med noe Frigg-møte inne på klubbhuset) til et gruppebilde klarte jeg å få André som hadde tatt bilen nedover til å skysse Sören og meg tilbake til min bil, som viste seg å være parkert sånn at det var ren flaks at jeg kom meg forbi noen asfaltarbeidere som hadde begynt et prosjekt på parkeringa. Litt flyt må man ha!
