VfL Bochum - Arminia Bielefeld 1-0

Etter en god natts søvn etter gårdagens kamp spratt jeg opp av senga da jeg lørdag morgen hørte politiet rope ett eller annet i megafoner utenfor hotellet. Jeg tok en kjapp visitt i dusjen, og da jeg kikka ut etterpå så jeg at hotellet var mer eller mindre omringa av politifolk med hjelmer! Etter å ha sjekka ut skjønte jeg at grunnen var at siden hotellet ligger vegg i vegg med togstasjonen var fortauet utenfor valgt som avgangspunkt for bortesupporternes marsj til stadion, men jeg klarte på mystisk vis å komme meg forbi sperringene og ut i Bochums gater på jakt etter litt frokost, men fant ut at jeg like godt kunne traske den lille halvtimen ut til stadion hvor andrebundesligakampen mellom Bochum og Arminia Bielefeld skulle spilles for å finne noe å spise der.

Etter et lite måltid utenfor klatret jeg opp trappene og fant meg en plass bakerst på ståfeltet hvor jeg hadde fått lånt et sesongkort som jeg hadde fått benytte meg av foran denne utsolgte kampen i dag. Herfra fikk jeg se lagene komme inn til oppvarming mens begge lags supportere etter beste evne prøvde å booste selvtilliten deres foran dette viktige oppgjøret som på mange måter var en sekspoengskamp mellom to lag midt på tabellen. At denne støtten var viktig for laget blant andre «Kongen av Ruhr» og «Styrmann» støtter ble ganske tydelig da trener Uwe Rösler iført sine lett gjenkjennelige kortbukser rett før lagene forsvant inn i garderoben kom bort til kortsida og veiva litt med armene for å få publikum til å våkne.

Etter hymne og innmarsj gjorde spillerne seg klare for avspark, men dette ble litt forsinket da supporterne fra byen som ikke fins hadde med seg store mengder røykgranater de ikke hadde tenkt å ta med hjem igjen.

Da røyken lettet ble spillet startet, og kampen ble lenge preget av en stor mangel på sjanser. Det kom noen intense rop om straffespark da en av hjemmelagets menn ble revet overende etter knappe ti minutter, men dommeren hørte ikke på det øret. De mørkeblå hadde også en eller to store sjanser til, men noen mål ble det ikke, så det sto fortsatt 0-0 da de bemerkelsesverdige lukene ned til spillertunnelen ble åpnet og lagene igjen kunne forsvinne under bakken for en liten taktikkprat.

I pausen fikk vi se noe merkelig opplegg hvor to karer iført ølglass-kostymer(!) løp om kapp sammen med hver sin ledsager og en tom ølkasse. Noe sier meg at dette ikke er det samme showet FIFA planlegger for pausen i neste års VM-finale, men om jeg måtte velge tar jeg dette 12 av 12 ganger!

Etter pause dro Bielefeld-supporterne opp noen budskapsbannere med en melding om billettpriser (Jeg rakk dessverre akkurat ikke å få et godt bilde av dem).

Da vi passerte timen begynte jeg så smått å bli bekymret for om rekka mi uten målløse kamper skulle ryke, men samtidig var det tydelig at begge lag ville gjøre mål, selv om de ikke hadde fått det til så langt. 

Lyktes gjorde derimot Philipp Hoffman, som i det 70. spilleminutt klarte å overliste Arminias forsvar og målvakt. Ballen gikk i mål, og det sto 1-0! Tribunene på Ruhrstadion er kanskje laget av betong, men når alle hopper, så gynger det!

Resten av kampen var det naturlig nok gjestene som prøvde mest, men det ville seg fortsatt ikke for dem, og da fem-seks lange tilleggsminutter ebbet ut sto det fortsatt 1-0, og hjemmefansen kunne glade synge hva de mente om folk fra Øst-Westfalen hvor Bielefeld ligger.

Etter litt feiring forlot jeg stadion i høy hastighet. Jeg hadde egentlig tenkt å spasere tilbake, men da jeg så at det gikk en sporvogn like utenfor stadion stilte jeg meg heller i kø her, og kom meg på tredje forsøk inn. Etter en enda trangere tur enn de to jeg var gjennom i går fant jeg tilbake til hotellet hvor jeg fikk hentet sekken min, og kunne så planlegge togturen tilbake til Frankfurt hvor jeg senere på kvelden skulle fly hjem etter en særdeles vellykket tysklandstur!

Fortuna Düsseldorf - Schalke 04 0-2

Året går mot slutten, og tradisjonen tro hadde jeg funnet det best å rømme landet under den norske cupfinalen. I år gikk turen til det legendariske området Ruhr, kjent fra oppblåste kartutdrag i hjørnet av kart over hele Vest-Tyskland, og etter en flytur, en togtur, et innsjekk på hotellet, en ny togtur og til slutt en t-banetur på et vanvittig overfylt tog var jeg framme på stadionet hvor det skulle spilles andrebundesligakamp mellom Fortuna Düsseldorf og Schalke 04.

Stadionet som har vært med hjemmelaget helt siden de startet reisen opp fra nivå 4 i den tyske fotballpyramiden i 2004 viste seg fra sin beste side, og mens jeg inntok en krakauer og en apfelschorle fyltes det opp. Det var tydelig at naboene fra Gelsenkirchen hadde mobilisert kraftig, for det var blåhvite skjerf å se overalt, og det var langtfra bare i svingen hvor det store banneret med Nordkurve Gelsenkirchen hang at det var et solid trøkk. Trøkk ble det også fra hjemmesvingen ved kampstart, da vi fikk dette imponerende pyroshowet.

Ute på banen tok laget til den legendariske Stålkamerat-profilen Herbert Scherer styringen, og med unntak av noen få gode Fortuna-perioder var det gjestene som så best ut. Det var også bortefansen som imponerte meg mest på tribunene, og når de virkelig trykket til skulle man nesten tro det var de som var på hjemmebane, selv om også de rødhvite var et imponerende skue.

På høytalerne og storskjermene kom det stadig beskjeder som ble grundig ignorert av hjemmefansen om at pyroteknikk ikke er tillatt. Den tidligere NFF-generalsekretæren som klarte å påstå at det ikke blusses i Tyskland ville fått seg litt av en overraskelse om han prøvde seg her.

Jeg hadde lagt merke til at gjestene hadde en spiller som tok svært lange innkast, og rett før vi passerte 45 spilte minutter førte ett av disse til at en av lagkameratene hans fikk et kne i ansiktet og dommeren blåste straffespark!

Etter litt pleie av den skadde var det klart for straffen, og selv om keeper gikk riktig vei kunne bortefansen nå juble for 0-1.

Det skjedde ikke mer i overtida, og lagene gikk til pause med 0-1 på scoringstavlene. Selv holdt jeg meg i ro, ettersom jeg tenkte det var nok å bestige de mange trappetrinnene opp til plassen min én gang denne dagen. Etter litt flagging og skjerfing i bortesvingen var det så klart for nye 45 minutter fotball.

Kampen fortsatte mye i samme spor som i første omgang, med en ganske dominerende serieleder som innimellom ga hjemmelaget noen vanvittige sjanser de på mystisk vis klarte å misbruke.

Det var såvidt spilt ti minutter etter pausen da veien mot poeng for hjemmelaget gikk fra tung til nær uoverkommelig. En takling ved sidelinja var alt for tøff, og dommeren var resolutt i lomma etter det gule kortet. Spilleren det gjaldt hadde et gult fra før, og dermed måtte også det andre kortet fram. Rødt kort, og ti mann på banen for vertskapet resten av oppgjøret.

Tross at de var redusert i antall klarte Fortuna å produsere noen fler enorme sjanser de kunne misbruke, men i det 81. minutt lyktes endelig Schalke 04 med å sette inn sitt andre mål. Bierdusche i bortesvingen, og jeg så en hel del hjemmetilskuere som gikk mot utgangene mens Mike Oldfields toner til Moonlight Shadow runget fra glade bortefans.

Flere mål ble det ikke denne fredagskvelden ved Rhinens bredd, og mens glade folk fra Gelsenkirchen feiret hadde Fortunas spillere og støtteapparat en samling ved midtsirkelen for å bearbeide det som hadde skjedd.

Jeg forlot etterhvert tribuna, og stilte meg i køen tilbake mot banen som skulle ta oss tilbake til Hauptbahnhof. Første del av denne køen var svært godt organisert, mens nede på plattformen var det totalt kaos. Bedre ble det ikke av at noe skjedde som gjorde at vi fikk et langt opphold i avgangene, men til slutt kom jeg meg da både inn til sentrum av Düsseldorf og videre til Bochum hvor jeg skaffet meg en Weltmeisterteller fra Lukas Podolskis medsammensvorne før jeg tok kveld.

Fredrikstad - Viking 0-1

Etter å ha forlatt kampen i Moss ble det sammen med Martin, Martin og Alexander et pitstop for litt mat i Råde, før ferden fortsatte mot det enkelte sarpinger ynder å kalle «den andre byen». Jeg fant meg en parkeringsplass, og fant riktig inngang til stadion hvor jeg skulle se eliteseriekampen mellom Fredrikstad og Viking.

Da jeg kjøpte billett til kampen hadde jeg et ørlite håp om at seriemesterskapet skulle bli avgjort her i kveld, men ettersom KFUM ikke hadde klart å ta poeng i sin kamp fredag må gullhungrige siddiser vente til siste serierunde før de får vite om ventetida er over og de igjen kan juble over å ende sesongen på tabelltoppen. Det var likevel et vanvittig oppmøte av rogalendinger, og etter sigende var det solgt rundt 3000 bortebilletter! Også på resten av stadion var det folksomt, og vi fikk etter en litt haltende innmarsj litt avtakking av trofaste FFK-spillere som gir seg i klubben etter sesongen og en fin tifo fra hjemmefansen. Så var det tid for avspark i en kamp bortelaget måtte vinne.

Som nevnt var det et massivt oppmøte på bortefeltet, og de mørkeblå sto for det jeg tror må være et av tidenes råeste bortefelt i Eliteserien. Jeg satt såpass mye nærmere FFKs ståfelt at jeg naturlig nok hørte dem best, men lydtrykket som kom fra nordre kortside var virkelig intenst.

Ute på banen var spillet rimelig jevnt, men etter hvert begynte det å bli en del frustrasjon med dommeren fra de hvite og røde, og på tribunene ble også Vikings kaptein et yndet hatobjekt. Mot slutten av omgangen var det en øredøvende piping hver gang han kom nær ballen, uten at dette lot til å affisere ham så veldig. For øvrig leverte hjemmefansen også svært bra i støtte av eget lag, ikke bare når det gjaldt piping.

Etter en overtid som ble noe lengre enn planlagt på grunn av en dobbel hodeskade gikk lagene til pause uten at noen av dem hadde scoret, og det var nok flere enn meg som nå lurte på om det skulle skjære seg for laget fra vest nå i kveld.

Utover i andre omgang tok Viking mer og mer over ute på banen, samtidig som dommeren ble mer og mer upopulær blant hjemmefansen. Jeg mintes saken jeg skrev om fotballbråk i Fredrikstad i 1919, og lurte på om ikke noen skulle begynne å rope «Joksedommeren, joksedommeren» også her, men man holdt seg stort sett til det mer moderne «Dommerjævel» etterhvert som flere og flere spillere fikk gule kort.

Så, i det 72. spilleminutt skjedde det. Viking scoret! Det ble tent bluss, enkelte endte opp i bar overkropp, de som hadde på seg gullhatter(!) kunne puste lettet ut over at de tilsynelatende hadde unngått noen jinxing i kveld, og det ble mer og mer synging fra bortefansen. Med 0-1 var de tilbake på topp av livetabellen.

Fredrikstad sluttet nå naturlig nok å drøye tida så mye som de hadde gjort så langt i kampen, og prøvde i større grad å skape noe selv ute på banen. Det lyktes de definitivt med, men Viking lyktes med å ri av angrep etter angrep, og selv da ultrakyniske Tripic måtte ut fortsatte de å forsvare seg på et vis verdig en seriemester. Dette burde gå!

Etter at godt over åtte minutters tilleggstid var over kunne de mørkeblå endelig senke skuldrene. Dommeren blåste av, og mens hjemmefansen sang «Kjøpt og betalt» i hans retning var det tid for storstilt feiring i motsatt ende av banen. Nå venter kun ett hinder før man vil få en feiring byen neppe har sett maken til på en hel del år.

Mens det ble jublet i en ende av banen var det tid for et emosjonelt farvel med Ludvig Begby i motsatt ende. Publikumsyndlingen fikk seg et besøk i Sørsias capotårn hvor det ble sagt og sunget litt, samt delt ut en hel del klemmer. Selv forlot jeg etterhvert stadion, fant tilbake til bilen min hvor det ble ryddet plass til enda en passasjer, før vi tok fatt på en relativt begivenhetsløs kjøretur tilbake til hovedstaden.

Moss - Brattvåg 2-1

Etter gårdagens eventyr nordpå sto jeg søndag opp til en usedvanlig fuktig høstdag. Jeg plukket opp en noe sliten Martin, og sammen satte vi kursen sørover. På plass på Melløs fant jeg en noe nervøs Christian som viste meg hvor jeg kunne få utdelt fotoakkrediteringen, og så tok jeg meg inn på et regnvått stadion for å se kvalifiseringskampen mellom Moss og Brattvåg.

Jeg hadde jo for et par uker siden sett Brattvågs seier over Grorud der de kvalifiserte seg til å nå møte Moss om retten til å spille på nivå to i norsk fotball i 2026, og var spent på hvordan dette oppgjøret mot en forventet noe bedre motstander enn de blågule fra Groruddalen ville bli. Vi fikk så en fin innsats fra Kråkevingen under innmarsjen.

Da kampen startet kom sunnmøringene i hundre ut av startblokkene, og før minuttet var spilt lå ballen i mål! 0-1, og moralen hos deler av hjemmepublikummet var svært lav. De gule kjempet seg tilbake i kampen, og før ti minutter var spilt kunne de juble for å ha fått straffespark. Han som skulle ta straffen nølte litt, skjøt, og måtte se ballen bli reddet. Var dette en av DE dagene for mossekråkene?

Moss ga tross dette ikke opp, og like før kvarteret var spilt fikk en spiller ballen, tok den med seg et par skritt mot mål, og fyrte løs fra drøyt tjue meter. Skuddet snek seg inn ved stolpen, og med 1-1 var vi igjen like langt.

Mens vi ventet på pause fortærte jeg en vaffel, og med nye krefter gikk jeg bort og snakket litt med Brattvåg-supporterne mens vi ventet på at dommeren skulle sende spillerne i garderoben. Det var fortsatt uavgjort da dette skjedde, og etter femten minutter inne i varmen måtte de igjen ut og pines i det ufyselige været.

Kråkevingen viste en imponerende innsats fra den takløse ståtribuna utover i kampen, og de kan kanskje få litt av æren for at MFK tok mer og mer over ute på banen. Brattvåg på sin side virket mest interesserte i å drøye tida. At ikke målvakten til de for anledningen hvitkledte fikk gult kort var nesten et mirakel!

Med fem minutter igjen av ordinær tid kom en av kampens morsomste situasjoner da en klarering gikk ut over sidelinja omtrent på midtbanen. Dette i seg selv var ikke særlig morsomt, men det som så skjedde var at ballen traff en Brattvåg-innbytter som sto klar til å entre banen der der gjør mest vondt. Den uheldige sank umiddelbart sammen, men kom seg heldigvis raskt på beina igjen til stor jubel fra hjemmefansen.

Mot slutten av kampen kom Moss til fler og fler sjanser, men det så lenge ut til at det skulle ebbe ut med ett mål til hvert av lagene. Vi hadde alt passert slutten på de fem tillagte minuttene da det plutselig lyktes. 2-1, og ville jubelscener.

Da kampen ble blåst i gang igjen tok det bare sekunder før dommeren blåste av, og glade mossinger kunne juble for det som kan ha vært en svært viktig seier foran returoppgjøret i Brattvåg neste kamp. Selv tok jeg med meg Martin og et par av Brattvåg-supporterne og satte kursen mot Fredrikstad hvor det skulle spilles en annen kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tromsø - Rosenborg 1-0

Da kamptidspunktene for slutten av sesongen 2025 ble lagt ut fant jeg ut at jeg for artig skulle sjekke hva det ville koste meg å komme meg nordover til siste hjemmekamp. Da prisen var SVÆRT hyggelig, og jeg attpåtil kunne få til en dagstur befant jeg meg plutselig lørdag formiddag på Alfheim stadion (Nei, Martin, det heter ikke Romssa Arena powered by Tromskraft), klar for å se eliteseriekampen mellom Tromsø og Rosenborg.

Da kampen ble satt opp så det ut som om dette kunne bli en avgjørende kamp om Europa-spill, men siden da hadde Tromsø sikret seg Europa, mens RBK forlengst var hektet av. Likevel var det en solid kontingent trøndere som hadde stilt seg opp på sørtribuna, mens vi var veldig bra med hjemmesupportere som etter et besøk på Store stå pub for litt næring av ymse slag tok plass på tribuna for å heie Gutan fram til en mulighet til å avansere enda en plass på tabellen.

Da kampen kom i gang så de rødhvite umiddelbart svært gode ut, og som Gøran skrev på Bluesky: En ledelse etter fire minutters spill har sjelden vært mer fortjent enn den var da Ruben Yttergård Jenssen satte inn 1-0! Stor jubel, og håp om en regelrett storseier.

«Troillan» hadde etter scoringa sin beste periode i kampen, men da TIL hadde ridd av denne stormen kunne vi igjen prøve å synge våre rødhvite helter framover. Jeg fikk plutselig tilsendt et bilde fra en som så kampen på TV som må ha vært tatt enten rett etter en misbrukt Tromsø-sjanse, eller en avverget RBK-sjanse.

1-0 sto seg uansett til pause, og etter et lite kvarter nede i tunnelen under tribuna var det igjen klart for innsats med strupe og flagg. Det ble sunget og sunget og sunget, men Rosenborg klarte på mystisk vis å stå imot, og offensivt sto de definitivt ikke for «artig og angrepsvillig fotball», men tvert imot opplevde jeg at de gang på gang prøvde å dra ut tida selv om de lå under.

TIL fortsatte å være best på banen, og etter at hele 13 nervepirrende overtidsminutter hvor det var flere nydelige krangler mellom brødrene Yttergård Jenssen hadde blitt spilt sto det fortsatt 1-0. Fra tribuneplass var det tid for hyllest av Vegard Erlien, Simon Thomas, Anders Jenssen og Ruben Kristiansen som var bekreftet at ikke blir med videre neste år.

Deretter kunne jeg sammen med Ole-Kristian og Arne med risiko for liv og lemmer ta meg ned til byen for å få en matbit før turen gikk sørover igjen.

(Og som vanlig har Gry masse fine bilder fra kampen)

Tvååkers IF - Oskarshamns AIK 3-3

Denne lørdagen hadde jeg sett meg ut Tvååker utenfor Varberg som destinasjon, og satte tidlig på morgenen kursen sørover i en leid Volvo. Etter en liten pitstop i Uddevalla og en matbit i Ljungskile fortsatte ferden gjennom Göteborg, og til slutt kunne jeg parkere ved stadionanlegget hvor det skulle spilles kvalik til nivå 3 mellom Tvååkers IF og Oskarshamns AIK.

Bortelaget hadde jeg jo sett to ganger før i år i Ettan, mens hjemmelaget som hadde kjempet i toppen av Division 2 var et nytt bekjentskap. Jeg klarte ved ankomst å få tildelt en fotovest, og slo av en prat med flere av de frivillige på anlegget som var veldig spente på om det skulle lykkes for dem å rykke opp. Dagens kamp gikk på grunn av høsten på kunstgressbanen, og selv om det var et helt nydelig vær tilsa mengden rim på gressbanen at dette nok var et fornuftig valg. Det var faktisk en liten tribune også her ved kunstgresset, men en betydelig andel av de ankomne valgte å bli stående andre steder ved langsidene.

I en ganske lav ettermiddagssol ble kampen sparket i gang, og innledningsvis handlet det aller aller meste om gjestene fra østkysten. De sortkledde hadde et solid grep om det som skjedde på banen, og til stor frustrasjon for de syngende supporterne misbrukte de flere målsjanser, men rett før det var spilt et kvarter kunne det endelig jubles. Etter en corner ble ballen hamret i nettet og det sto 0-1.

Bare halvannet minutt senere vartet bortelaget opp med et nytt angrep hvor en retur endte hos en spiller som fikk tid til å lade, sikte, og skyte. Mål, og med 0-2 trodde jeg når sant skal sies at dette var avgjort. Det trodde nok også OAIKs spillere, for de slapp nå noe uventet hjemmelaget inn i kampen igjen, og halvveis inn i omgangen var det rødtrøyenes tur til å score på corner, og dermed redusere til 1-2.

Så, i det 26. spilleminutt fikk hjemmelagets nummer 22 ballen servert på foten, og han måket til. Et vanvittig bra skudd passerte alt og alle, og det jeg er overbevist om at ingen hadde trodd skulle skje bare ti minutter tidligere hadde skjedd: Det var 2-2 og balanse i regnskapet igjen!

2-2 sto seg til pause, og tross Oskarshamns dominans innledningsvis var dette et nokså rettferdig resultat omgangen sett under ett. Det var som sagt store folkemengder på plass, men kiosken var ikke tilsvarende oppbemannet, så etter å ha kasta et blikk på køen der konkluderte jeg med at det nok ikke ble noen bevertning på meg i dag. Etter et kvarter kom så lagene traskende tilbake til banen, og det som senere ble opplyst å ha vært 541 tilskuere kunne forberede seg på Hallands siste 45 minutter med fotball i 2025.

Andre omgang var det igjen bortelaget som kom best i gang, men overtaket var på ingen måte så påfallende som det hadde vært da kampen startet. Det var likevel ikke ufortjent da Oskarshamn i det 62. spilleminutt igjen fikk ballen i mål. 3-2, og nytt overtak foran returkampen lørdag om en uke.

Tvååker som var litt underdogs skjønte selvsagt at det å reise østover med ett mål å ta igjen ville være uheldig, og mobiliserte umiddelbart i et forsøk på å utligne. De malte på, og i det min stoppeklokke passerte 67 spilte minutter gikk ballen i mål! Stor jubel, og med 3-3 var vi igjen like langt.

Siste del av kampen ble preget av litt dårlig stemning mellom spillerne, flere misbrukte sjanser begge veier, og ikke akkurat det beste jeg har sett av fotball. Da kampen var over sto det uansett fortsatt 3-3, og selv om Oskarshamn nok fortsatt er favoritter foran returkampen tror jeg Tvååker i dag fikk en mental boost gjennom at de så at de helt fint kan gi det andre laget seriøs motstand. Som en av kampvertene sa: Dersom laget vinner bare én av de fire omgangene holder det med uavgjort i de tre andre.

Jeg tok meg tilbake til bilen, forserte trafikken ut fra stadionanlegget (Praktisk nok var loppemarkedet klubben arrangerte på nabotomta til stadion også ferdig klokka fire, noe som ikke akkurat hjalp med trafikkavviklinga) og satte igjen kursen nordover. Etter drøye fire timer var jeg hjemme, fikk gjort noen ærender, og leverte så tilbake bilen før jeg dro hjem og grillet meg en strålende biff som var kjøpt inn på Svinesund.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Lillestrøm - HamKam 3-3

Da planen for LSKs oppkjøring til cupfinalen kom var det én kamp de fleste banehopperne i området bet seg merke i; Den første treningskampen etter at obosligaen var ferdigspilt skulle enten spilles på Åråsen eller på Vigernesjordet. Åråsen var det nok ikke så mange som ville dratt til, men da det endelig ble klart at kampen skulle spilles på treningsfeltet utenfor LSK-hallen var vi mange som la inn litt avspasering på slutten av dagen fredag, og det strømmet etterhvert til med folk som ville se treningskamp mellom Lillestrøm og HamKam.

Da kampen tok til var det hjemmelaget som først så friskest ut, og det var på ingen måte ufortjent da de rett etter at min stoppeklokke hadde passert 11 spilte minutter gikk opp i 1-0. HamKam hadde likevel vært full ut med på notene, og bare tre og et halvt minutt etter forrige mål klinket Markus Johnsgård til på en volley og satte ballen i mål til 1-1.

Jeg konkluderte med at i et fantastisk høstvær var det tett oppunder 100 tilskuere på plass, og vi fikk se grønntrøyene fra Innlandet ta mer og mer over, før de i det 35. minutt satte inn 1-2. Det vi så var kanskje at selv om LSK har vært et veldig veldig bra lag på nivå 2 i år, så er det et lite hakk opp derfra til Eliteserien. Samtidig var det liten tvil om at vertskapet nok også ville slått fra seg på nivået over om de hadde spilt der og levert slik de hadde gjort i år.

1-2 sto seg til pause, og jeg tok en runde og hilste på noen av de mange kjente som var på plass, men snart var spillet i gang igjen. (Banen ligger såpass langt unna nærmeste garderobe at ingen av lagene orka å gå dit). På den strøkne gressmatta (Hvor skjermingene rundt var grundig dekorert med NFF-emblemer etter at landslaget har tilbragt de siste dagene der) tok nå de gulsvarte mer over igjen, og med unntak av enkelte løp fra Moses Mawa foregikk det meste foran bortelagets mål.

Etter knappe 65 minutter gjorde LSK et trippelbytte, og noe av det første som skjedde etter dette var at en corner aldri ble klarert, men derimot endte i nettet til 2-2 etter 67 spilte minutter.

Knapt fem minutter senere ble en av kanarifuglene felt foran motstanderens mål, og dommeren pekte resolutt på straffemerket. Straffen ble skutt inn til 3-2, og vi gikk noen spennende sluttminutter i møte selv om det ikke var noe annet enn «bragging rights» som sto på spill.

Jeg sto og tenkte med meg selv da vi nærmet oss full tid at 3-3 vel er et ganske typisk treningskampresultat, og før jeg visste ordet av det var det fullt kaos i feltet foran LSKs mål. En spiller jeg fra min ikke helt optimale posisjon var nesten sikker på var offside pirket ballen over målstreken, men det ble ikke dømt noen offside. Det sto 3-3, og vi hadde bare halvanna minutt igjen å spille.

Det ble riktig nok lagt til noen minutter etter vi passerte 90 minutter spilt, men flere mål ble det likevel ikke, og det endte dermed 3-3. Om det var frustrasjonen over å ha gitt fra seg ledelsen som ble for mye for et brusehode fra Romerike vet jeg ikke, men ved utgangen valgte han i stedet for å oppføre seg som folk å gå til angrep på en fyr som hadde VIF-lue på seg.

Jeg kom meg uansett helskinnet ut fra banen, bort til parkeringa, og gjennom en forferdelig rushtrafikk tilbake til hovedstaden, og kunne glad ferdigstille et matprosjekt jeg hadde gående.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.