Trøgstad/Båstad - Råde 2 (1-2)

Etter å ha laget en fremragende liten middag tirsdag ble kursen satt sørøstover langs Øyerens bredder. Etter en times tid kunne jeg parkere utenfor et baneanlegg jeg hadde besøkt før, men jeg hadde ikke sett kamp på den banen hvor det nå skulle være sjettedivisjonskamp mellom Trøgstad/Båstad og Råde 2.

Jeg hadde som sagt vært her før, og på den banen jeg da hadde sett kamper på var det et yrende liv med unger, mens på kveldens kamparena drev de to involverte lagene og varmet opp. Jeg snakket litt med en tidligere spiller på hjemmelaget, før jeg fikk bekrefta fra dommeren at hilseseremonien ville bli gjennomført vendt mot tribuna, så jeg hastet over til den sida av banen.

Da kampen kom i gang ble det raskt klart at gjestene hadde tenkt å leve opp til favorittstempelet de hadde, da de nesten umiddelbart etablerte seg foran hjemmelagets mål. Det var likevel de gulblå som først kunne juble for scoring, da ballen etter ti minutter ble satt i mål til 1-0.

Gleden over ledelse ble likevel kortvarig, da det tok under fire minutter før Råde 2 hadde kvittert til 1-1, etter et skudd som på vei inn i nettet var i kontakt med begge målstengene.

Råde fortsatte å ha styringa på kampen, men likevel kom også vertskapet til noen store målsjanser innimellom, hvorav den kanskje største ble stoppet av en offsideavgjørelse jeg fra min ikke spesielt gode posisjon syntes virket svært merkelig.

Da det ble pause sto det fortsatt 1-1, og jeg tuslet bortom kiosken og skaffet meg en vaffel, som ble spist mens jeg snakket litt med en av dem Harde Mottak ynder å omtale som «Indre Østfolk».

Da andre omgang kom i gang gjennomførte Trø/Bå bytte av målvakt, noe jeg fikk vite skyldtes at han som hadde stått første omgang (og etter min mening gjort det riktig så bra mellom stengene) egentlig var lagets hovedtrener, og nå ville han prioritere å lede laget fra sidelinja. Han gjorde nå en strålende innsats med å prøve å ri av stormen Råde-spillerne leverte nå, og det så lenge ut til at laget hans skulle få med seg noe fra denne kampen.

Riktignok var det sånn at enda mer av spillet foregikk foran hjemmelagets mål nå enn før pause, men rødtrøyene slet med å produsere helt enorme sjanser, og det var mer uflaks enn udyktighet som gjorde at ikke Trøgstad/Båstad fikk uttelling på noen av sine få, men store muligheter i motsatt ende av banen.

Mens solnedgangen ga nordhimmelen et imponerende fargespill gikk vi etterhvert inn i overtiden, og det ble raskt klart at dommeren ikke hadde tenkt å blåse av denne kampen på ei stund. Råde giret nå opp et par hakk, og vartet etterhvert opp med et skudd som gikk i tverra, men ikke i mål. Vi hadde spilt over fem minutter av overtida da laget sendte keeperen sin godt inn på motstanders banehalvdel for å slå et langt frispark, noe som viste seg å være et smart trekk. Ballen ble ekspedert i mål, og det sto 1-2!

Kampen hadde startet noen minutter senere enn planlagt, og da klokka passerte 2200 gikk flomlyset av, uten at det påvirket stort annet enn mine muligheter til å fotografere. Vi endte faktisk med 11 minutter overtid før kveldens dommer syntes alle byttene hjemmelaget hadde gjennomført, samt vannpausen (som strengt tatt måtte ha vært ganske unødvendig i en ikke spesielt varm vårkveld) var kompensert for. Da han til slutt blåste av sto det fortsatt 1-2, og gjestene kunne glade feire tre poeng.

Da jeg hadde starta å gå mot bilen merka jeg plutselig noe oppstyr bak meg, og det viste seg at det var i ferd med å bli noe håndgemeng ute på kunstgresset. Dommeren og laglederne fikk heldigvis roet ned og skilt de involverte, så dette ikke utartet, men jeg blir ikke overrasket hvis førstnevnte skriver noe om dette i kamprapporten sin.

Jeg foretok en høyst udramatisk retur samme vei som jeg hadde kommet, glad for endelig å ha fått tatt denne banen som hadde irritert meg ei stund at jeg mangla.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.

Kongsberg 2 - Skiold (3-3)

Mandag kveld satte jeg på ny kursen vestover ut fra hovedstaden. Da jeg passerte Hokksund innså jeg at jeg kom til å gå tom for strøm på min nye telefon, så et stopp på Clas Ohlson for å kjøpe en ny ladekabel ble plottet inn, og etter dette rakk jeg akkurat å parkere ved stadion før avspark i sjettedivisjonskampen mellom Kongsberg 2 og Skiold.

Jeg hadde jo besøkt idrettsparken i Kongsberg med sine sjarmerende hoppbakker i bakgrunnen alt i 2019, men siden da var gress- og kunstgressbanen blitt splittet hos Futbology, og nå var tiden kommet for å få krysset av kunstgressbanen. Jeg lot meg fortelle at det muligens kom til å bli bygget en hall der gressbanen ligger, så det er godt mulig at det kun blir plastfotball på Kongsberg heretter. (En annen historie er at det kan gå mot sammenslåing mellom Kongsberg og Skrim(+), så det er mulig det også haster for meg å få krysset av sistnevntes bane).

Nå var det iallfall tid for Kongsbergs andrelag, men rødtrøyene fikk seg en tøff start på kampen da en Skiold-spiller nesten ofret helsa i en duell med målvakten etter halvanna minutt, noe som viste seg å være verdt det ettersom ballen gikk til en lagkamerat som fikk en enkel jobb med å sette den i mål til 0-1.

Etter pangstarten for gjestene fra Drammen kom det unge KIF-laget mer med på notene, og rett før kvarteret var spilt satt 1-1 i nettet i motsatt ende av banen.

Resten av første omgang var det mest nevneverdige som skjedde at en av gjestenes spillere fikk en utrivelig smell i ankelen og måtte ut, samt at Skiold fikk ballen i mål nok en gang, men nå ble det annullert for offside. Akkurat denne offsideavgjørelsen ble det ikke så veldig mange protester mot, men det var veldig mye annet av det dommeren avgjorde som for å si det mildt vakte reaksjoner. Da det ble blåst pause sto det fortsatt 1-1, og jeg så at representanter fra begge lag hadde ting de ønsket å diskutere med fløyteblåseren på vei mot garderobene.

Jeg brukte pausen til å påføre mer av myggsprayen jeg klokelig hadde henta helt i starten av kampen, og så kom lagene tilbake og var klare for nye 45 minutter med fotball.

Etter pause bølget spillet litt fram og tilbake på den nokså bedrøvelige kunstgressmatta, før vi i det 54. minutt fikk et mål hvor ballen til slutt forvillet seg over linja bak Skiolds keeper. 2-1, og stor glede hos hjemmelagets spillere og sympatisører.

Gleden over å ha tatt ledelsen ble ganske kortvarig, for nok en gang var jeg så dum at jeg ikke filmet et frispark, og dermed ble det 2-2 med 57:20 på min stoppeklokke.

En av kampens store prestasjoner var et helt vanvittig raid Skiolds nummer 11 foretok oppover høyrekanten, men dessverre ble avslutningen ikke god nok og endte i nettveggen. Hadde dette endt med scoring hadde det virkelig vært klasse over det. Drammenserne måtte derimot se vertskapet få tildelt et straffespark med litt over et kvarter igjen av kampen, og det så mørkt ut for dem da dette gikk inn til 3-2.

De for anledningen blåkledte ga likevel ikke opp, og satte inn en solid sluttspurt nå. Et frispark ble hamret i tverrliggeren uten å gå inn, ballen gikk i mål men det ble avblåst for offside, og de kom til flere mindre sjanser også. Vi hadde såvidt begynt på overtiden da jeg luktet at noe var på gang, rev opp mobilen og begynte å filme, og fikk se et innlegg bli flikket inn til 3-3 40 sekunder ut i overtiden.

Det ble ikke spilt veldig mye fotball etter dette, så da dommeren blåste av kunne begge lag litt mellomfornøyde gå av banen med ett poeng. Selv inntok jeg bilen og satte kursen hjemover igjen, mens min nyinnkjøpte ladekabel jobbet på høygir med å gjenopplive mobiltelefonen.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Nolgårds IK - Silleruds IF 4-2

Etter å ha sett ferdig formiddagskampen valgte jeg selvsagt feil rute ut av Örebro og forvillet meg inn i et fælt trafikkaos pga veiarbeid, men relativt snart var jeg tilbake på E18 vestover. Da jeg nærmet meg Karlstad så jeg til min forskrekkelse en svær røyksky som veltet opp fra området der FBK Karlstad har sin hjemmebane, og jeg fant etterhvert ut at det var en brann i et avfallsanlegg her fra sist fredag som nå hadde blusset opp igjen. Det gikk heldigvis greit å komme seg vestover, og etter å ha plukka opp en rullekebab i nabolaget kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles kamp på nivå 9 (Turens tredje division 7-match!) mellom Nolgård og Sillerud.

Da jeg forlot bilen kjente jeg en svak røyklukt fra brannen, men røykskyene så etterhvert noe tynnere ut så jeg håpet at mannskapene som jobbet med dette var i ferd med å få kontroll over situasjonen. Her jeg var lå en finfin gressmatte omslynget av en løpebane med rødt grusdekke, og to lag var i oppvarming i hver sin ende av banen. Det ble avgjort hvem som skulle starte med ballen, og så kunne kampen komme i gang.

Det tok nøyaktig 30 sekunder før vi fikk en stor mulighet. Gjestenes keeper trodde han hadde gjennomført en grei redning, men klarte å nesten fomle ballen over målstreken. Dommeren mente ballen ikke hadde krysset linja, men jeg må si at jeg er langtfra sikker på om den «redninga» hadde overlevd moderne mållinjeteknologi!

De blågule fra Karlstad-forstaden Nolgård (Som ligger i nabokommunen Hammarö) hadde likevel fått ferten av blod, og vartet opp med en strøm av store muligheter nå tidlig i kampen. Laget hadde en angrepsspiller som hadde et par kompiser på tribuna som benyttet enhver anledning til å tyne ham, og så mange målsjanser som han misbrukte nå fikk han virkelig høre det.

Tross forspilte muligheter, dette kjøret kunne umulig bortelaget stå imot veldig lenge, og i det tiende minutt kom endelig det velfortjente målet, og det sto 1-0 etter at ballen ble vippet over en utrusende keeper og i nettet.

Selv om rødtrøyene fra grensetraktene mot Dalsland hadde blitt kjørt skikkelig nå tidlig i kampen hadde de ikke gitt opp, og med 14:05 på min stoppeklokke kom det plutselig litt ut av ingenting et langskudd som selv om det ikke var spesielt hardt smatt forbi Nolgård-målvakten og i mål til 1-1.

Resten av første omgang syntes jeg det var vertskapet som så sterkest ut, men selv om de fortsatte å produsere en god del sjanser av varierende kvalitet, så var det Sillerud som hadde den største sjansen da ballen etter et hjørnespark smalt i tverrliggeren før returen derfra ble klarert.

Det sto altså fortsatt 1-1 da det ble pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en aldri så liten is, fordi selv om det var såpass med vind at jeg måtte kle på meg litt, så varmet sola svært godt. Jeg hadde bare akkurat rukket å spise ferdig, før kampen igjen tok til, så jeg og knapt 20 andre kunne nyte fotball på laveste nivå igjen.

Hjemmelaget fikk ti minutter ut i omgangen tildelt et straffespark, og dette ble sikkert satt i mål til 2-1.

NIK fortsatte å ha styringa, og da også 3-1 kom etter 67 minutter av kampen mistenkte jeg at dette var kroken på døra for gjestene. Så feil kan man ta. Da jeg for en gangs skyld ikke filmet et frispark, som ble tatt med et lite kvarter igjen å spille, passerte ballen på underlig vis tilsynelatende tvers gjennom keeperen, og i mål til 3-2.

Angrep er det beste forsvar sies det ofte, og Nolgård skal ha all ære for at de heller ville score mer enn å prøve å sikre enn ettmålsledelse inn. I det 82. minutt fikk de betalt for strevet da Sillerud-keeperen måtte gi en retur etter en avslutning, og denne så kunne smelles inn til 4-2.

Gjestene prøvde desperat å få en ny scoring i sluttminuttene, men det ville seg ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 4-2. Jeg så spillere og dommere takke hverandre for kampen, mens jeg selv hastet mot bilen for å få fullført ferden hjem til Oslo etter ei helt fremragende breddefotball i Värmland, Dalarna og Örebro!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sköllersta IF - Åmmebergs IF 4-1

Etter å ha sovet gjennom Eurovision-natten på det lille tettstedet Guldsmedshyttan (Jeg tror 90% av alle tettsteder i Bergslagen heter noe som slutter på -hyttan) sto jeg opp, åt en enkel frokost, og satte kursen sørover mot Örebro. Her passerte jeg forbi byen, og kom etterhvert til det svært idylliske åstedet for en division 7-kamp mellom Sköllersta og Åmmeberg.

Jeg prøvde meg innledningsvis på å innta arenaen iført bare t-skjorte på overkroppen, men innså kjapt at vinden som hadde fulgt meg gjennom alle kampene denne helga også var på plass her. Jeg returnerte derfor til bilen og lurte på meg hettegenseren også, og tok så på ny plass på en av benkene langs banen.

Herfra fikk jeg se myntkast bli foretatt, og så kom kampen i gang. Jeg la ut på en liten spasertur rundt banen, men i grove trekk var det mest spennende som skjedde i løpet av første omgang at en liten larve (Stor frostmåler, iflg artsorakelet) droppa ned i fanget på meg fra et av trærne rundt banen.

Sportslig sett syntes jeg det virka som om vertskapet slet med å utnytte at de spilte i medvind, mens gjestene slet med å overvinne motvinden. Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og flere av de knapt femti tilskuerne tuslet bort mot kiosken. Jeg holdt meg unna, og fant heller noen galler på et eiketre som viste seg (igjen iflg artsorakelet) å være plassert der av en vepseart med en utrolig interessant livssyklus!

Kampen kom igjen i gang, og nå syntes jeg jeg fornemmet nye takter ute på gressmatta. Åmmeberg virket å håndtere medvinden mye bedre, og la et solid press på Sköllerstas forsvar innledningsvis. Det var nok derfor en solid nedtur for dem da 1-0 kom litt ut av det blå i det 57. minutt.

De red deretter av en liten bølge med skumle angrep, før de endelig, fem minutter etter det første målet lyktes i å utnytte vinden til sin fordel, og et innkast ble ekspedert i mål til 1-1.

Vi hadde nå fått rista ketsjupflaska litt, og da gikk det selvsagt som det måtte, målene fosset ut av flaska. Hjemmelaget tok igjen ledelsen med 63:30 på klokka, før 3-1 kom bare halvanna minutt etter dette, som resultat av et simpelthen praktfullt lynangrep.

I det 70. minutt kom så spikeren i kista for de tilreisende. En felling i feltet foran ÅIF-målet ga straffespark, og denne ble satt i mål til 4-1.

Etter dette gikk lufta litt ut av kampen igjen. En gjøk som utrettelig gol i naturreservatet bak banen akkompagnerte angrep etter angrep fra de for anledningen rødkledde, men det virket som om hans jakt på en make var like resultatløs som bortelagets jakt på scoring.

Det sto dermed fortsatt 4-1 da dommeren blåste av, og hjemmelaget kunne glade feire tre poeng. Jeg hastet ut av stadion, og satte kursen videre vestover mot nok en kamp før jeg skulle returnere til Norge.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Falu BS - Korsnäs IF 1-0

Etter å ha forlatt kampen i Blötberget forløp ferden nordover gjennom Dalarna helt problemfritt, og etter å ha tatt en pitstop utenfor Borlänge for litt mat parkerte jeg i god tid før avspark utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 4-byderby i Falun mellom Falu BS FK og Korsnäs IF FK.

Da jeg kjøpte billett fikk jeg utlevert en «goodiebag» sponset av den lokale coopen, så jeg returnerte kjapt til bilen for å legge den fra meg. Da jeg kom meg inn på stadionområdet kjøpte jeg så et 50/50-lodd og holdt på å betale alt for mye fordi jeg ikke vet hvordan svenske penger ser ut, men takket være en ærlig selger gikk det bra. Jeg slo meg deretter ned under taket på tribuna, og fikk plutselig selskap av Filip og hans morbror som også var på plass.

Det kom etterhvert ganske mange på kamp, og jeg så en hel del med gulsvarte skjerf, så det var tydelig at begge lagene hadde sine tilhengere. Å sitte sammen med en lokalkjent var for øvrig gull verdt, da han både kunne fortelle meg om spillere fra hans hjemtrakter, og om da Falu BS møtte Brage i 2008 med over 2000 tilskuere på plass.

Det var nok ikke riktig så mange her da kampen i dag ble sparket i gang, men de som var her fikk iallfall se hjemmelaget opparbeide seg et tidlig overtak. Jeg tok første omgang fra tribuna, og la herfra plutselig merke til at gjestene var redusert til ti mann. Det viste seg at den ellevte etter en smell i ansiktet blødde neseblod, og etter en stund kom det også en henvendelse fra speaker som lurte på om det befant seg noen legekyndige på tribunen som kunne bistå litt. Ikke lenge etter så jeg en fyr som kom bort til den uheldige, og like etter ble det foretatt et bytte så det var tydeligvis ikke håp om å få ham spillbar igjen.

Jeg hadde egentlig begynt å forberede meg på at vi kom til å gå målløse gjennom første omgang, men i det 40 minutt klarte hjemmelaget å få et hjørnespark til å smyge seg forbi alt og alle og i mål. 1-0, og jeg fikk høre at scoringsmusikken her i Falun, det var intet mindre enn «Sweet Caroline»!

Like etter kom de mørkeblå til noen helt vanvittige muligheter til å doble ledelsen, men på mirakuløst vis gikk ingenting inn. Det sto dermed fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg endelig kunne reise meg fra den harde trebenken jeg hadde sittet på i snart en time.

Jeg hadde i løpet av omgangen funnet ut at det var mulig å stå bak det ene målet, så jeg forlot nå Filip og etter å ha bivånet det myldrende folkelivet ved dokøene, kioskkøene og hamburgerkøene (ved merch-boden var det ikke fullt så mye kø) ruslet jeg ned bakken og tok plass ved gjerdet på kortsida.

Herfra fikk jeg i tillegg til alle angrepene til hjemmelaget se hvor fullt det faktisk var på den sjarmerende hovedtribuna på Kopparvallen (Som ikke må forveksles med stadion i Åtvidaberg som den deler navn med).

Det som like før kampen var over ble kunngjort å være 1228 tilskuere fikk nå se en noe jevnere omgang enn før hvilen, men likevel virket det stort sett som om vi var litt nærmere 2-0 enn hva Korsnäs var utligning. Gjestene klarte riktignok helt på tampen av kampen å karre seg til et par svært gode sjanser, men da dommeren noen minutter på overtid blåste av sto det fortsatt 1-0.

Glade Falu-spillere jublet som gale, mens flere av bortelagets menn lå helt utslått på gressmatta. Et derbytap svir alltid litt ekstra, og jeg tipper flere av dem kjente litt på det nå.

Jeg fant igjen Filip og takket for selskapet i første omgang, før vi igjen skilte lag og jeg kunne sette kursen sørover mot et nytt overnattingssted før noen fler svenske breddefotballkamper søndag.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IF Vulcanus - Husby AIK 6-1

Etter en god natts søvn forlot jeg de dype Värmlandske skoger og krysset grensa inn til de minst like dype skogene i Dalarna. Her ble det et lite stopp for å skaffe litt kontanter og en liten frokost, før ferden fortsatte mot dagens første destinasjon. Jeg hadde planlagt tid til en liten visitt på musteriet hvor jeg også var innom i fjor, og da jeg kom fram oppdaget jeg at her var det markedsdag, men jeg endte med å bare kjøpe det jeg hadde planlagt før jeg fortsatte sørover forbi Saxdalen til jeg kom til det lille stedet Blötberget hvor det var klart for kamp i division 6 mellom IF Vulcanus og Husby AIK.

Om du stusser på det noe underlige klubbnavnet til hjemmelaget, så kommer dette av at Blötberget i mange år var hjemsted for Bergverksaktiebolaget Vulcanus, som drev utvinning av jernmalm her i det som i sagatiden ble kalt «Jarnberaland». Gruva er nedlagt, men idrettslaget lever, og når jeg så logoen på klubbhusveggen var det liten tvil om at her var det jernindustri involvert.

Ved den fine gressbanen var det ei lita tribune, og jeg slo meg ned her mens spillerne kom på banen og myntkast ble tatt. Det var så klart for kamp, og innledningsvis bølget spillet litt fram og tilbake, før vi etter såvidt over 5 minutter fikk 0-1. Gleden over å ha tatt ledelsen ble kortvarig, for vi var fortsatt i det 6. spilleminutt da hjemmelaget utlignet til 1-1. Snakker om pangstart på kampen!

Jeg hadde begynt min vandring rundt banen, og hadde tatt plass ved siden av en nydelig veteranmoped som hadde lagt igjen en eim av svidd totaktsolje over hele idrettsplassen da vi rett før det var spilt 18 minutter igjen fikk en scoring. Denne gangen var det hjemmelaget som tok ledelsen, og det var et hjørnespark som ga 2-1.

Vertskapet hadde nå mer eller mindre helt tatt over ute på banen, og 3-1 kom i det 21. minutt, til stor glede for flesteparten av de rundt 30 frammøtte. I det 38. minutt økte så ledelsen til 4-1, igjen etter et hjørnespark.

4-1 sto seg til pause, og jeg tuslet i bilen og hentet meg en vaniljecola, ettersom den lille kioskbua var ettertrykkelig stengt. Jeg hadde knapt rukket å åpne boksen før lagene var tilbake på banen, og snart var spillet i gang igjen.

Det var fortsatt rødtrøyene fra Blötberget som førte an, men gjestene fra nordøst kjempet heroisk for å prøve å gjenopprette muligheten for å få med seg poeng i dag. De fikk seg dessverre en ny kalddusj da 54 minutter var spilt og en av hjemmelagets spillere i en noe enklere utgave (holdet var nok ikke mer enn max 30 meter) kopierte Kent-Are Antonsens scoring mot KFUM. Ballen gikk i en like flott bue og snek seg i mål til 5-1.

Resten av kampen ble i stor grad en transportetappe, det ble et par småskader, det ble noen tilfeller av såret stolthet, men det hele foregikk relativt gemyttlig, og etter 81 minutter fikk hjemmelaget et straffespark for virkelig å gjøre vondt til verre for de tilreisende. Straffen ble etter at man hadde blitt enige om hvem som skulle ta den satt i mål til 6-1 i det min klokke passerte 82 minutter.

Dommeren la til noen få minutter på slutten, men det sto fortsatt 6-1 da kampen ble blåst av, og «Vulken» kunne glade feire tre poeng for seier!

Selv hoppet jeg i bilen, og satte kursen videre nordover i länet for å se en kamp som ville være helgas høydepunkt hva angår sportslig nivå.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Gettjärns IF - IS Emtarna 5-1

I anledning nasjonaldagen hadde jeg bestemt meg for å ta nok en helg med banehopping i Sverige, så etter å ha gjort dagens dont på jobb satte jeg kursen østover igjen. Etter å ha kjørt et langt stykke på små grusveier passerte jeg destinasjonen for å dra inn til sentrum av Sunne for å shoppe litt og få vasket bilen, før jeg returnerte ut til fotballbanen hvor det skulle spilles kamp i division 7 mellom Gettjärn og Emtarna.

Gettjärn er ei bygd som ifølge nederlandsk (!) Wikipedia har 67 innbyggere, så at de klarer å holde et fotballag i live er ganske imponerende. Dette skyldes nok i stor grad at det bare er ei mil til Sunne, hvor det bor nærmere fem tusen. Gjestene kom heller ikke akkurat fra noen metropol, og jeg fant ut at det at parkeringsplassene var merket opp med sagflis nok var et sikkert tegn på at nå befant jeg meg i glesbygden.

Inn mot kampstart seg det på jevnt med folk, og jeg så til min store glede at det var satt opp en grill utafor den lille bua hvor kiosken befant seg. Ellers var det langs den flotte gressmatta flere benker, og et klubbhus med garderober hvor det dundret hardrock ut av en høytaler under takskjegget.

Da kampen kom i gang var det innledningsvis blåtrøyene fra Mellan-Frykens østbredd som tok initiativet, men da dette ikke medførte noen store målsjanser luktet jeg lunta og trakk mot motsatt ende av banen. Dette viste seg å være smart, for i det tiende minutt ble et frispark kranglet i mål til 1-0.

Vertskapet tok nå virkelig tak i kampen, og med 18:30 på min stoppeklokke kom også 2-0. (Det var stadionur her, men siden dette var av den gamle typen (som jeg for øvrig elsker) var man avhengig av egen tidtaking for å få helt nøyaktige tider. Rett før det var spilt 25 minutter fikk vi så nok et mål, og nå var det en virkelig perle vi fikk se da et flott innlegg traff en umarkert spiller som ikke blåste den over, men traff perfekt i mål til 3-0.

Knappe fem minutter senere var det bortelagets tur til å feire scoring, og med 3-1 i boka hørte jeg en i støtteapparatet til Emtarna rope ut mot banen at «Det går att göra mål!».

Utover i omgangen tiltok vinden en hel del, noe som påvirket spillet noe, og nok var en medvirkende årsak til at det fortsatt sto 3-1 da dommeren blåste til pause. Jeg hastet mot kioskkøen, samtidig som jeg tok opp telefonen for å se sluttminuttene av «Slaget om Nord-Norge». Det sto 1-1 i Tromsø, og etter å ha fått utlevert en hamburger gikk jeg mot bordet med tilbehør for å fylle den opp. Jeg hadde akkurat fått på rå løk på toppen da Vetle Skjærvik scoret det som skulle bli vinnermålet, og jeg feiret med å ha godt med sennep gul som bodøværingene på maten!

Kampen her i Värmland kom i gang igjen omtrent samtidig med at den 1130 km lenger nord tok slutt, og med et bredt glis om munnen fikk jeg se bortelaget ha en av sine beste perioder i kampen. Noen flere scoringer fikk de likevel ikke, og etterhvert tok Gettjärn mer over igjen, før de i det 65. minutt økte til 4-1.

Etter dette ble dominansen fra de hvitrøde total, men tross en voldsom kanonade mot ISE-målet lot flere mål vente på seg. Begge lag var ganske frustrerte med dommeren, men når man spiller på nivå 9 i svensk fotball kan man ikke forvente at det er Pierluigi Collina som kommer og dømmer! Jeg tror nok også at når hjemmelaget mener dommeren bare dømmer mot dem, mens bortelaget mener dommeren bare dømmer for vertskapet, så er kanskje dømminga ikke så aller verst balansert likevel?

Rundt ti minutter før full tid ble kanskje et lite håp tent hos de mørkeblå, da en GIF-spiller fikk sitt andre gule kort og måtte tusle tidlig i garderoben etter en ganske håpløs takling. Dette hjalp dessverre ikke stort, et drøyt minutt før klokka passerte 90 minutter fikk hjemmelaget straffespark, og dette ble satt i mål til 5-1.

Det ble lagt til noen ekstra minutter på slutten av kampen, men det ble ikke flere mål, så da dommeren blåste av kunne glade gettjärninger feire tre poeng, mens jeg inntok bilen og satte kursen videre østover i retning Hagfors og nattens seng.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.