Nok en gang startet en groundhopping-utflukt med en forsinket passasjer pga togtrøbbel, men etterhvert kom Jon-Are og jeg oss ut av Oslo, og etter å ha krysset grensa ble det litt buffet og shopping før turen fortsatte via et Systembolag til sørenden av Värmland. Her helt på grensa mot Dalsland skulle vi se kamp på nivå 9 mellom Sillerud (som jeg jo også så så sent som forrige helg) og utviklingslaget til Åmotfors.
Det viste seg at stadionet faktisk ikke lå inne hos Futbology, så registrering nr 886 må vente litt mens de får kvernet gjennom køen på å opprette baner. Vi rakk akkurat å få parkert og gått til banen før dommeren blåste i gang kampen, og innledningsvis var det plenty av tid til å beundre det flotte anlegget som lå her like innafor forsamlingshuset Tjolitta. Det var ei lita kioskbu med et overbygd område, hvor jeg gikk og betalte inngangsbillett cash, ettersom det for meg som nordmann fortsatt er heller små muligheter til å få benyttet Swish.
Ute på gresset skjedde det lenge relativt lite, men en gjeng ungdommer kom plutselig og hengte opp en slags tifo på et overskuddsmål ved banen. Dette viste seg å være en hyllest til gjestenes høyreback Torvald. Supporterengasjementet var definitivt ekstra stort når man tar med i betraktningen at de fem milene fra Åmotfors sannsynligvis hadde blitt tilbakelagt med A-traktorer, som har maxhastighet på 30 km/t!
Kampen var lenge ganske sjansefattig, men etterhvert syntes jeg de tilreisende kanskje begynte å få et lite overtak. De fikk en lang strøm av hjørnespark uten å få noe ut av disse, men da de i det 36. minutt fikk et frispark ute på kanten som jeg ikke filmet endte dette selvsagt med at ballen ble plassert i nettet til 0-1.
Under to minutter senere kom så et nytt hjørnespark for hvittrøyene, og denne gangen fikk de også uttelling på denne måten. 0-2, og stor jubel.
0-2 sto seg til pausen, og mens jeg febrilsk prøvde å få de mange stikkende insektene som var på plass på stadion under kontroll ved hjelp av myggsprayen min forsvant bortelaget en svipptur i garderoben. Pausen ble heldigvis ikke veldig lang, og snart var spillet i gang igjen.
Etter en times spill var det hjemmelagets tur til å få frispark, og nå ble ballen lekkert plassert i hjørnet av målet. 1-2, og ny spenning.
Den mulige opphentinga fikk seg dessverre for Sillerud et skudd for baugen, da en fryktelig sen takling noen minutter senere medførte direkte rødt kort og tidlig dusj på en av rødtrøyene. Han som ble utvist kunne likevel trøste seg med at han på den måten slapp unna regnværet som var i ferd med å komme etter at det hadde vært opphold hele kampen til da.
Regnet ble faktisk verre og verre, og etterhvert forsvant noen av publikummerne enten helt, eller bare bort til bilen på parkeringsplassen. Selv forsvant jeg inn under et tre i skogkanten, noe som lenge begrenset kraftig hvor mye vann som traff meg. Herfra fikk jeg se hjemmelaget stange og stange mot Åmotfors-forsvaret, og tross et riktig så bra press i sluttminuttene klarte man ikke å overliste dem flere ganger,
Det sto dermed fortsatt 1-2 da dommeren noen minutter på overtid blåste av, og jeg og min passasjer hastet mot bilen for å komme oss hjemover igjen. Returen ble høyst begivenhetsløs, og vi kunne snart takke hverandre for hyggelig selskap mens vi dro hvert til vårt.
Etter å ha sett ferdig formiddagskampen valgte jeg selvsagt feil rute ut av Örebro og forvillet meg inn i et fælt trafikkaos pga veiarbeid, men relativt snart var jeg tilbake på E18 vestover. Da jeg nærmet meg Karlstad så jeg til min forskrekkelse en svær røyksky som veltet opp fra området der FBK Karlstad har sin hjemmebane, og jeg fant etterhvert ut at det var en brann i et avfallsanlegg her fra sist fredag som nå hadde blusset opp igjen. Det gikk heldigvis greit å komme seg vestover, og etter å ha plukka opp en rullekebab i nabolaget kunne jeg parkere ved banen hvor det skulle spilles kamp på nivå 9 (Turens tredje division 7-match!) mellom Nolgård og Sillerud.
Da jeg forlot bilen kjente jeg en svak røyklukt fra brannen, men røykskyene så etterhvert noe tynnere ut så jeg håpet at mannskapene som jobbet med dette var i ferd med å få kontroll over situasjonen. Her jeg var lå en finfin gressmatte omslynget av en løpebane med rødt grusdekke, og to lag var i oppvarming i hver sin ende av banen. Det ble avgjort hvem som skulle starte med ballen, og så kunne kampen komme i gang.
Det tok nøyaktig 30 sekunder før vi fikk en stor mulighet. Gjestenes keeper trodde han hadde gjennomført en grei redning, men klarte å nesten fomle ballen over målstreken. Dommeren mente ballen ikke hadde krysset linja, men jeg må si at jeg er langtfra sikker på om den «redninga» hadde overlevd moderne mållinjeteknologi!
De blågule fra Karlstad-forstaden Nolgård (Som ligger i nabokommunen Hammarö) hadde likevel fått ferten av blod, og vartet opp med en strøm av store muligheter nå tidlig i kampen. Laget hadde en angrepsspiller som hadde et par kompiser på tribuna som benyttet enhver anledning til å tyne ham, og så mange målsjanser som han misbrukte nå fikk han virkelig høre det.
Tross forspilte muligheter, dette kjøret kunne umulig bortelaget stå imot veldig lenge, og i det tiende minutt kom endelig det velfortjente målet, og det sto 1-0 etter at ballen ble vippet over en utrusende keeper og i nettet.
Selv om rødtrøyene fra grensetraktene mot Dalsland hadde blitt kjørt skikkelig nå tidlig i kampen hadde de ikke gitt opp, og med 14:05 på min stoppeklokke kom det plutselig litt ut av ingenting et langskudd som selv om det ikke var spesielt hardt smatt forbi Nolgård-målvakten og i mål til 1-1.
Resten av første omgang syntes jeg det var vertskapet som så sterkest ut, men selv om de fortsatte å produsere en god del sjanser av varierende kvalitet, så var det Sillerud som hadde den største sjansen da ballen etter et hjørnespark smalt i tverrliggeren før returen derfra ble klarert.
Det sto altså fortsatt 1-1 da det ble pause, og jeg benyttet anledningen til å skaffe meg en aldri så liten is, fordi selv om det var såpass med vind at jeg måtte kle på meg litt, så varmet sola svært godt. Jeg hadde bare akkurat rukket å spise ferdig, før kampen igjen tok til, så jeg og knapt 20 andre kunne nyte fotball på laveste nivå igjen.
Hjemmelaget fikk ti minutter ut i omgangen tildelt et straffespark, og dette ble sikkert satt i mål til 2-1.
NIK fortsatte å ha styringa, og da også 3-1 kom etter 67 minutter av kampen mistenkte jeg at dette var kroken på døra for gjestene. Så feil kan man ta. Da jeg for en gangs skyld ikke filmet et frispark, som ble tatt med et lite kvarter igjen å spille, passerte ballen på underlig vis tilsynelatende tvers gjennom keeperen, og i mål til 3-2.
Angrep er det beste forsvar sies det ofte, og Nolgård skal ha all ære for at de heller ville score mer enn å prøve å sikre enn ettmålsledelse inn. I det 82. minutt fikk de betalt for strevet da Sillerud-keeperen måtte gi en retur etter en avslutning, og denne så kunne smelles inn til 4-2.
Gjestene prøvde desperat å få en ny scoring i sluttminuttene, men det ville seg ikke, så da dommeren avsluttet kampen sto det fortsatt 4-2. Jeg så spillere og dommere takke hverandre for kampen, mens jeg selv hastet mot bilen for å få fullført ferden hjem til Oslo etter ei helt fremragende breddefotball i Värmland, Dalarna og Örebro!
