Da jeg oppdaget at det var mulighet for å få sett to kamper i Värmland denne søndagen var det et lett valg å stå tidlig opp og sette kursen østover. Etter å ha byttet ut noen tomme brusbokser med fulle av samme slag i Charlottenberg fortsatte ferden, og til slutt svingte jeg av mot Östra Deje like utenfor Forshaga. Her var det klart for kamp på Tallmovallen (som jeg egentlig skulle besøke i fjor, men da ble kampen flyttet) i division 7 mellom Östra Deje og Granbergsdal.
Morsomt nok hadde jeg jo sett begge disse lagene i aksjon forrige helg, dagens hjemmelag på bortebane fredag, mens dagens bortelag besøkte jeg hjemme i et forferdelig regnvær søndag. Værforholdene i dag var derimot noe helt annet. Solen skinte fra en skyfri himmel, og på parkeringa ved fotballbanen hadde det alt begynt å komme bobiler som skulle på bilbingo senere på dagen.
Litt forsinket (Noen oppdaget plutselig at verken hjørneflagg eller matchballer var på plass) ble kampen blåst i gang, og innledningsvis syntes jeg det var gjestene fra Karlskoga-traktene som så sterkest ut. Veldig mye av kampen foregikk foran hjemmelagets mål, men ballen ville ikke inn, og da skjedde selvsagt etter 12 minutter av kampen det som ofte skjer: Ballen gikk inn i motsatt ende av banen, og det sto 1-0.
Da omgangen var halvspilt sendte dommeren spillerne ut til sidelinja for å få i seg litt vann, noe som absolutt var påkrevd. Som sagt stekte sola godt, og jeg syntes jeg merka at en del av spillerne lot varmen påvirke både fysisk og mental prestasjon.
I det 26. spilleminutt på stadionuret (som hadde blitt stoppa under drikkepausen) kom så 1-1 litt etter en slags slow motion-kontring, der jeg til min store irritasjon slutta å filme bare sekunder før ballen endte i mål.
1-1 sto seg til pause, tross at hjemmelaget hadde noen helt vanvittige sjanser mot slutten av omgangen. Mens hjemmelaget tok fatt på den ganske lange veien bort til garderoben valgte jeg å forsvinne inn i skogen bak det østre målet for å få litt skygge, samtidig som jeg også kunne utføre et nødvendig ærend.
Da alle så ut til å være klare for å starte igjen skjedde noe jeg ikke tror jeg har opplevd før. Det viste seg at hjemmelaget manglet en mann på banen, og etter litt forvirring ble man til slutt enige om hvem som skulle fylle opp elleveren så kampen kunne fortsette.
Andre omgang ble ganske jevnspilt, men jeg satt med en liten følelse av at det var bortelaget som var nærmest å komme til en avgjørelse, men denne lot vente på seg. For øvrig var det enkelte av gjestene som lot seg frustrere voldsomt av dommeren, noe jeg tror også påvirket prestasjonene deres på gressmatta. Det kan nok være at ikke alle avgjørelsene fra mannen med fløyta var riktige, men spiller man i division 7, så får man leve med at det ikke er Collina-nivå på de som dømmer!
Sammen med et publikum som hadde bikket litt over tjue begynte jeg egentlig å forberede meg på at det kom til å bli ett poeng til hvert lag i dag, da de grønnhvite med bare et par minutter igjen av ordinær tid satte inn 2-1 til stor fortvilelse for gjestenes målvakt. Kunne dette holde inn?
Etter noen minutters overtid blåste dommeren av uten at det hadde kommet flere mål. Med 2-1 ble det tre poeng inn mot siste kamp før sommeren neste helg for ÖDIK. Mens hjemmelagets spillere jublet fant jeg tilbake til bilen som jeg hadde vært forutseende nok til å parkere i skyggen, og satte kursen videre mot Molkom, hvor jeg skulle se neste kamp for dagen.
Endelig! Tiden var kommet for en vaskeekte svensk groundhoppinghelg! Jeg satte kursen østover etter å ha gjort ferdig ukas jobb, og etter et par pitstop på veien stoppet jeg litt før Karlstad for å se over planene. Panikken bredde seg raskt da jeg oppdaget at kampen jeg hadde tenkt å dra på ikke bare var blitt utsatt til midt i neste uke, den var også flyttet til en annen bane. Hva gjør jeg nå? Joda, heldigvis var det nok av andre muligheter å velge mellom, så etter en ikke alt for lang omvei parkerte jeg ved banen hvor det skulle spilles kamp i Division 7 Värmland Östra mellom Nykroppa AIK og Östra Deje IK.
Det som møtte meg her i den gamle jernverksbygda var en helt nydelig gressmatte, med fine benker på en side, og til og med en knøttliten tribune motsatt. Jeg hørte en av bortelagets spillere si under oppvarminga at han fikk litt VM i USA-feelinga av gressmatta, så den var tydeligvis ikke bare fin å se på! Pressefasilitetene her var derimot kanskje ikke helt på høyde med hva man finner på de enorme stadionene verdensmesterskapet spilles på.
Da kampen kom i gang hadde gjestene fra Klarälvens østbredd en bra start, men etter et par minutter tok vertskapet mer over. og der bortelaget ikke hadde lyktes med å få ballen i mål fikk de det til nesten umiddelbart. 1-0 rett før det var spilt 4 minutter, og stor jubel blant flesteparten av de noenogtretti frammøtte.
Ikke lenge etter fikk vi første (men langtfra siste) tilfelle av litt knuffing. En overivrig grønnkledd spiller prøvde å få dyttet vertskapets målvakt utenfor sekstenmeteren mens han holdt i ballen, men mislyktes med dette og fikk i stedet en resolutt albu i retur. Dommeren lot dyttinga gå, men albuen kunne han ikke overse, og tross store protester ble det delt ut et gult kort til keeperen.
Da det var spilt et kvarter kom to smågutter løpende med en haug med flagg, og i hui og hast ble både hjørneflaggene og det særsvenske fenomenet med midtbaneflagg montert opp. Bedre sent enn aldri! Ikke lenge etter oppdaget jeg at den nydelige gressbanen hadde en liten feil, da han som hadde klipt gresset hadde bomma litt midt i sekstenmeterfeltet i den ene enden av banen så der var et ti cm bredt belte med langt gress tvers over banen!
Vi nærmet oss halvtimen spilt da hjemmelaget mente de ble bortdømt, etter at ballen nesten gikk i mål etter en corner. Helt sikker kan man nok ikke være, men jeg tror dommeren gjorde rett i å ikke dømme mål her.
Surmulingen fra hjemmelaget gikk uansett fort over, for i neste angrep endte ballen i mål, og dermed sto det 2-0 med 28:15 på min stoppeklokke. Ganske nøyaktig ti minutter senere kom også 3-0, og jeg mistenkte nå at kampen i praksis var over.
Denne mistanken fikk seg et skudd for baugen noen minutter før pause, da en liten kollaps i de bakre rekker hos de gulsvarte medførte at Östra Deje kunne vippe ballen i mål fra langt hold mens keeperen var langt unna målet. 3-1, og dette var også stillingen da lagene samlet seg ved hver sin benk, mens jeg stormet mot bilen for å finne litt myggspray. Nyimpregnert tok jeg turen via kiosken og skaffet meg en korv på vei tilbake til banen, og tok plass i et hjørne hvor jeg kunne sitte og se på det som skjedde ute på banen.
Noe av det første av betydning som skjedde i andre omgang var at vi fikk en situasjon som lignet litt på den der Nykroppas målvakt fikk gult kort. Denne gangen var det en av hjemmelagets spisser som ble litt for nærgående etter at keeper hadde tatt ballen, noe som medførte at mannen med hanskene dyttet litt og fikk et gult kort fra dommeren til store protester fra lagkameratene hans.
Knapt ni minutter etter pause ble så en av gjestenes spillere felt i motsatt ende av banen fra der jeg satt. Dette medførte at det ble straffespark, og tross den «langhårete» stripa akkurat der straffemerket var ble denne satt i mål til 3-2, og definitivt ny spenning i kampen.
Det var stadig mer eller mindre velbegrunnete hendelser av typen engelskpråklige ville kalt skirmishes, uten at det noen gang ble virkelig stygt. Dommeren hadde likevel sin fulle hyre med å holde gemyttene i sjakk, og etter at ting hadde roet seg litt ned etter en av disse trefningene ble et frispark på flott vis satt inn til 3-3 akkurat i det klokka passerte 61 spilte minutter.
Det var nå duket for en svært spennende innspurt på kampen, og begge lag hadde flere muligheter til å avgjøre det hele. Jeg syntes ikke på noen måte noen av dem hadde noe overtak, men så var det hjemmelagets tur til å få frispark fra langt hold. Ballen ble slått inn, traff et hode, og gikk i mål til 4-3 med knappe fire minutter igjen av ordinær tid.
Det hadde vært en del småskader og stopp i spillet i forbindelse med all knuffingen, så dommeren la til rikelig med tid, og gjestene gjorde sitt beste for å prøve å få med seg noe hjem. På en dødball ble målvakten sendt med opp, men det hjalp ikke. Kampen endte 4-3, og de gulsvarte kunne juble for tre poeng etter en kamp hvor de hadde gått fra å se ut til å ha full kontroll på 3-0 til å virkelig skjelve i buksene på 3-3!
Mens spillerne gikk forbi den gamle ånghammaren fra jernverket på vei mot garderoben satte jeg kursen sørøstover til helgas overnattingssted, hvor jeg etter å ha sjekket inn fant ut at også planene for lørdagen måtte legges helt om, ettersom den første kampen jeg hadde tenkt å se da også var blitt utsatt!
