Bodø-Glimt - Tromsø 0-1

Nok en gang var det duket for «Slaget om Nord-Norge», og nok en gang var det Bodø-Glimt som hadde fått hjemmekamp på «fotballens nasjonaldag», 16. mai.

Jeg hadde alt i mars ordnet billetter for å ha ei langhelg hjemme denne helga, og var klar for å starte denne helga med et besøk på Aspmyra for å se Gutan nok en gang vise hvem som er storebror i nord.

Etter lykkønskninger i kantina på jobb i lunsjen fra hele ledelsen i NISO (fagforbundet som organiserer bl.a. fotballspillere) tuslet jeg ned til Oslo S for å finne et tog som kunne ta meg til Gardermoen. På et fullstappet Eidsvoll-tog ble jeg stående ved siden av en fyr som så litt kjent ut uten at jeg klarte å huske hvem han var, men vi begynte å snakke litt om fotball, og det kom etter hvert fram at han hadde bodd i Bodø i 15 år, så han følte seg litt forpliktet til å heie på de gule i kveldens kamp. Da jeg også fikk høre at han var prest klarte jeg plutselig å legge sammen to og to og skjønne at det var ingen ringere enn «gammelbispen» Tor B. Jørgensen jeg hadde foran meg. De utroligste mennesker man kommer i prat med når man reiser i supporterantrekk!

Vel framme på Gardermoen gikk innsjekking og sikkerhetskontroll smertefritt, og etter å ha hilst på et par LSK-supportere og ønsket dem lykke til, tok jeg turen til gaten hvor Bodø-flyet skulle gå fra. Her fant jeg medsupporter Reidun som også skulle ta siste liten-flighten (Rutemessig landing under en time før kampstart), og vi avtalte å ta taxi sammen de få meterne fra flyplassen til stadion ved ankomst. Etter litt startvansker kom flyet seg litt forsinka avgårde, og jeg begynte å bli småstressa for om vi kom til å rekke kampen. Med innsjekka bagasje visste jeg jo også at jeg kom til å måtte vente ei stund ved ankomst før vi kunne ta drosjeturen som var avtalt.

Vi tok heldigvis inn det meste av forsinkelsen på flyturen nordover, og etter litt løsristing av nyretalgen på innflyginga til windy city var det ned til bagasjebåndet og vente. Kofferten kom etter hvert, så da var det bare å finne en bil som kunne kjøre oss nærmest mulig borteinngangen. Her skulle jeg prøve å få satt fra meg kofferten ved inngangen, noe som for så vidt gikk greit, men vakta insisterte på at han måtte få sjekke gjennom kofferten. Stakkars mann sier jeg bare (Jeg gadd ikke stå og se på, jeg gikk på tribuna og stilte meg).

Nok en gang viste både Gutan og supporterne seg fra sin beste side, og jeg må bare få lov å si, ettersom jeg vet at flere av dere det gjelder leser dette: Når Isberget og Forza Tromsø drar i samme retning, da er vi dynamitt!

Første omgang ble en maktdemonstrasjon fra Tromsø, som ikke lot Glimt få slippe til i det hele tatt omtrent, men den forløsende scoringen lot vente på seg. Heldigvis, i det 44. minutt smalt det. Runar Espejord viste rett og slett klasse da han satte inn 0-1, og det var stor glede på  tribuna da det ble pause.

Etter pause fikk Glimt slippe mer inn i kampen, men TIL virket som de hadde bestemt seg for at de var ikke her for å underholde, de var her for å vinne! Vi fikk til fulle se at de begynner å mestre en form for kynisme som er absolutt nødvendig i dagens fotball. Etter at vi på bortetribuna leverte en regelrett maktdemonstrasjon i å støtte laget de siste ti minuttene ordinær tid og de ti(!) minuttene tilleggstid kunne jubelen bryte løs da dommeren endelig blåste av kampen. Både vi som skulle med toget sørover, de som holder til i Bodø til vanlig og de som hadde chartret fly fra Tromsø for å få sett kampen kunne forlate den forblåste byen igjen med brede glis rundt munnen, men først var det tid for et besøk på Annas gatekjøkken for den obligatoriske hamburgeren!

Togturen til Mo i Rana etter kampen forløp for så vidt udramatisk, men en hendelse som fortjener å nevnes er da jeg framførte første vers av Trond Grimstads fantastiske diktning til Halvdan Sivertsens melodi i kafévogna, til stor glede for tre av de fire ved nabobordet. Den fjerde var gulkledd.