Brommapojkarna - Elfsborg 0-3

Etter gårdagens kamper i søndre Stockholm var det en utslitt Marius som tok kveld, men full av krefter våknet jeg søndag morgen og skrev ferdig bloggposter fra alle kampene (nr 1, nr 2 og nr 3) før jeg sjekket ut av overnattinga og igjen inntok Stockholms kollektivtilbud. Denne gangen toget jeg til sentralstasjonen hvor jeg plasserte bagasjen min i et skap, og deretter satte kursen mot Vällingby hvor Elfsborg-supporterne skulle samles på Oscars Krog før vi skulle innta Grimsta idrottspark for å heie de gule fram til seier i Allsvenskan-kampen Brommapojkarna - Elfsborg.

Etter å ha fått i meg litt mat på kroa fikk jeg selskap ved bordet av tre svensker, som da de fikk høre om groundhoppingen min ble mektig imponerte. Mye hyggelig fotballprat, og så ble det tid for å stikke opp til stadion, i en slags mini-corteo eskortert av en politibil.

På plass inne på stadion så jeg flere supportere jeg kjente igjen fra mine tidligere besøk blant Guliganerna, og jeg så fram til igjen å få synge de sangene jeg hadde hørt så mange ganger før. Dessverre ble det bare en kort runde med min favoritt, «Vi er gulsvarta Elfsborg» før avspark, men da kampen startet kom en rekke andre favoritter. Ute på banen leverte de gule bra i noen minutter, men så stagnerte det helt, så hjemmelaget fikk et klart overtak. Heldigvis klarte de ikke å utnytte det til å score, så vi kunne synge Elfsborg-spillerne inn i garderoben til pause med 0-0 på tavla, noe det for øvrig også sto i gullkonkurrent Malmös match i Kalmar.

Jeg var fortsatt mett etter rødspetta hos Oscar, så pausen benyttet jeg bare til å få meg litt sol, ettersom det var ganske hustrig i vinden under taket på Gamla läkteren på Grimsta. Jeg fikk for øvrig litt samme følelsen her som jeg gjorde da Tromsø besøkte Stabæk forrige helg, med et bortesupporterfølge som helt utraderte resten av stadion.

Etter pause fortsatte Elfsborg å slite litt, og etterhvert fikk også «BP» ballen i mål, men heldigvis innså dommeren at dette skjedde på ureglementert vis, så målet ble annullert. Jeg håpet at dette kanskje kunne være en vekker for IFE, og sakte men sikkert så det ut som om ønsket mitt ble oppfylt.

Selv om det også sto 0-0 i Kalmar ville uavgjort her ikke være godt nok for Elfsborg, så vi fortsatte å mane spillerne framover fra tribuneplass, og endelig, etter 75 minutters spill lyktes det, og ballen havnet i nettet!

Gledeseksplosjoner på feltet, og jeg innså etterhvert at jeg var lei av å stå og stirre inn i ansiktet på vakta som sto i trappa rett ved der jeg sto, så jeg flyttet meg ned til gjerdet mot banen i stedet for å se sluttminuttene derfra, noe som viste seg å være riktig så smart.

Ti minutter etter ledermålet kom nemlig 2-0 på riktig så festlig vis da ballen først traff tverra og spratt himmelhøyt til værs før returen ble hamret i mål fra kloss hold da den kom ned igjen. Ny jubel, og nå dukket de første bare overkroppene opp.

Rett etter at overtiden var startet kom så 3-0, og nå ble resten av de seks minuttene overtid bare kos.

Da dommeren endelig blåste av besto tremålsledelsen og vi fikk feiret sammen med spillerne, mens kampen i Kalmar fortsatt ikke var over. Da feiringa vår var over og vi gikk mot utgangen tikket det plutselig inn et varsel på mobilen min. Kalmar hadde scoret! Jubelen nå var nesten kraftigere enn da vi selv hadde scoret, tilbake på tabelltopp, og alt i egne hender igjen!

Fornøyd gikk jeg mot T-banen, fant tilbake til bagasjen og tok flytoget ut til Arlanda, hvor jeg først fikk høre at TIL gikk på en stygg smell, og i tillegg ble flyet mitt forsinket. Alt kan vel ikke gå fint på en gang…

Bonus: Etter kampen fikk jeg tilsendt et lite klipp fra svensk TVs dekning av kampen:

Reservelag: Skogås-Trångsunds FF - Sörskogens IF 3-1

Da jeg kom til T-banen etter å ha sett kamp nummer to for dagen holdt jeg på å springe inn på et tog i feil retning, men merka heldigvis feilen i tide, og etter litt venting kom det jeg skulle ta. Da jeg kom til sentrum måtte jeg skifte over til forstadstoget, og her klarte jeg på mystisk vis å hente inn hele forsinkelsen min så jeg innså at jeg kom til å rekke avspark helt fint. Da jeg kom til Skogås stasjon ble jeg til og med overrasket av at jeg slapp å gå helt til fotballbanen på Nytorps Mosse, fordi det var en buss som skulle kjøre i den retningen bare et par minutter senere. Jeg var derfor på plass for å se kamp på det jeg hadde skjønt var nivå seks i den såkalte «Stockholmsserien», som er en reservelagsliga med opp- og nedrykk mellom divisjonene, mellom Skogås-Trångsund og Sörskogen.

Sola som hadde gitt et snev av varme i den sure vinden hele dagen gikk akkurat ned da kampen skulle starte, så jeg lurte på meg et ekstra lag med klær, samtidig som jeg angret litt på at jeg hadde droppet stillongsen denne gangen.

Hadde de to forrige kampene jeg hadde sett denne lørdagen vært eksempler på svært dominante hjemmelag, så var ikke denne noe unntak. Det tok ganske nøyaktig sju minutter før vi fikk 1-0, og tross at flere scoringer lot vente på seg var det ingen tvil om at vertskapet var best.

Like før halvtimen var spilt fikk så rødtrøyene straffespark, og dette ble enkelt satt i mål til 2-0.

Jeg hadde jo ikke spist noe særlig hele dagen, så da jeg oppdaget at det var kiosk her trakk jeg opp hit, og ble møtt av et særdeles serviceinnstilt personale. I utgangspunktet var det kun mulig å betale med Swish, men siden jeg var norsk og hadde eksakt sum i kontanter fikk jeg betale til hun ene som hadde kioskvakt, og så swishet hun de tjue kronene en toast kostet til klubbkontoen. En varm toast med masse deilig smeltet ost var akkurat det jeg trengte for å gjenopplive kropp og sjel, men mens jeg sto i kiosken kom 3-0 uten at jeg fikk med meg noen detaljer om dette, annet enn at det skjedde i det 33. minutt.

Det sto fortsatt 3-0 da det ble pause, og jeg slo meg midlertidig ned på en av de noe utradisjonelle benkene som sto ved langsida, men innså raskt at her var det for kaldt til å bli sittende. Da lagene kom tilbake kom en av gjestenes spillere bort og mente det var imponerende at noen orka å bruke lørdagskvelden på å se denne kampen, og det hadde han vel strengt tatt rett i. Det var ikke så lett å se siden det var mørkt rundt banen, men jeg tror aldri vi var flere enn ti personer på plass som trosset vinden og kulda for å se ultrabreddefotball.

Utover i andre omgang hadde Skogås-Trångsund ganske god kontroll på det som skjedde, men de gangene de kom til gode sjanser ble de stoppet enten av forsvaret, av en tidvis svært god Sörskog-målvakt, eller av egen unøyaktighet. Apropos unøyaktighet, hadde dommeren orka å bry seg om kravene til korrekte innkast, så hadde det blitt dømt en hel del feil innkast i løpet av denne kampen.

Mot slutten av kampen satte de sortkledde inn en liten sluttspurt med håp om å få et trøstemål, og med fem minutter igjen lyktes de endelig, da et smart frispark fintet ut S-T-forsvaret og ballen til slutt gikk i mål til 3-1.

3-1 ble sluttresultatet, og jeg kunne marsjere tilbake til togstasjonen, hvor jeg til min store glede oppdaget at toget hit var det samme som gikk til Sundbyberg i motsatt retning, så jeg slapp å skifte på veien. Da jeg kom frem fant jeg en østafrikansk restaurant hvor jeg dyttet i meg litt lammekjøtt før jeg inntok leiligheta og etterhvert sloknet med macen på magen mens jeg skrev bloggposter.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

IFK Aspudden-Tellus - Trosa-Vagnhärad SK 3-0

Etter å ha dratt fra dagens første kamp innså jeg at med en litt forsinket buss ville det bli veldig hektisk å nå kampen jeg opprinnelig hadde planlagt å se klokka 1400. Jeg heiv meg derfor rundt og søkte litt i mulighetene, og fant en 15-match som slett ikke så så dum ut. Da jeg kom til endeholdeplassen for bussen jeg satt på ventet jeg derfor på en annen buss, og kom etterhvert fram til Aspudden hvor det var klart for division 3-kamp mellom IFK Aspudden-Tellus og Trosa-Vagnhärad SK.

Stadionet her var en riktig så pen affære, og det første jeg gjorde etter ankomst var å få låst opp toalettet og inspisere det litt. Jeg tuslet deretter rundt til tribunen på motsatt side, hvor den purunge ultrasgjengen «Aspudden Boyz» drev og samlet seg på enden av tribuna. De hadde et storflagg og flere skjerf, og ellers var det tydelig at det eksisterte en levende stickerskultur her. Etterhvert så jeg at det dukket opp en fyr med en grisemaske i en pose, og om man har sett et par fotballkamper vet man hva maskerte ultras betyr.

Det var derfor ingen stor overraskelse for meg da det ved avspark ble fyrt av et bluss, uten at dette medførte noe særlig oppstyr. Det var dog skuffende at tilskuerne i liten grad hadde noen sanger eller rop for å støtte laget, så foruten flaggingen gjorde de lite av seg utover i kampen.

De som ikke gjorde like lite av seg var hjemmelaget. For å være sikret fornyet kontrakt i divisjonen var de avhengige av seier i dag (Det kunne også gå med andre resultater, men da måtte de også basere seg på resultater fra andre kamper), mens gjestene fra Södermanland på sin side var håpløst fortapte med kun fire poeng på kontoen etter det som må ha vært en særdeles lang sesong. IFK-erne viste raskt at de var klart best, og det var absolutt fortjent da de etter seks minutters spill fikk hamret inn en kanonkule til 1-0.

Foran tilsammen vel 150 tilskuere fortsatte de blåkledde å holde et grep om kampen, men etter scoringen ble kanskje overtaket litt mindre synlig enn det hadde vært innledningsvis. Bortelaget kom etterhvert til noen halvsjanser, men virkelig farlig ble det aldri. Det tok sin tid før vi fikk de helt store sjansene i motsatt ende av banen også, men i det 37. spilleminutt kom 2-0 som resultat av et frispark.

Fem minutter senere fikk vi igjen en scoring, da en av de blå stormet framover og kranglet seg forbi keeper. Det så ut som ballen skulle trille i mål, men i første omgang ble de tilreisende reddet av stolpen, før returen spratt i beina på en uheldig forsvarsspiller som mer eller mindre snublet ballen inn i eget mål. 3-0.

Tremålsledelsen sto seg til pause, og jeg gikk for å teste kiosken. Det jeg fikk her var dessverre ikke stort å skryte av. En kald, sprukket korv i et tørt brød, og en lunken Fanta. Definitivt forbedringspotensiale, AT! Ellers viste det seg at polisen hadde fått nyss i de unge ultrasenes pyrobruk og dukket opp med et par biler. To av politifolka forsvant igjen ganske raskt, men to ble igjen og satte etterhvert kursen bort mot ultrasfeltet.

Det var tydelig at ikke alle de som sto der var veldig interesserte i å havne i politiets søkelys, for utover i omgangen så man godt at det var betydelig færre på dette feltet enn det hadde vært før hvilen, og så man godt etter var det sortkledde unggutter både her og der ellers rundt banen nå. Da politifolkene kom bortover til feltet ble det også langt mer interessant å prate med dem enn å følge med på kampen, så i store perioder var det kun han med flagget som skuet utover banen.

Ute på banen var det når sant skal sies ikke allverden å følge med på nå. Det var veldig tydelig at kampen var avgjort, og med unntak av noen spede forsøk på enten å pynte på målforskjellen eller å skaffe et trøstemål, så var det langt mer interessant å følge med på hva som skjedde på ultrasfeltet.

Etter at den ene politimannen hadde fortalt at han holdt med IFK Göteborg, med påfølgende spørsmål om han het Glenn, trakk de to seg unna feltet igjen og gikk og stilte seg på motsatt side av banen. Selv skulle jeg ideellt sett ha trukket meg unna litt før kampen var over for å rekke T-banen mot neste kamp, men jeg så at noe var i gjære blant ungdommene, så jeg bestemte meg for at det var bedre å miste starten der enn å miste slutten her.

Dette skulle vise seg å være et bra valg, for noen minutter før kampen var over ble plutselig det store flagget lagt ned som en OH over de nederste radene, og da flagget gikk til værs igjen hadde vi en hel maskert rekke med pyroteknikk i hendene. Blussene ble tent, og vi fikk en solid pyrorunde.

Dessverre ble blussingen avsluttet med at flere av blussene ble kastet enten ned på løpebanen eller ut på kunstgresset, mens synderne la på sprang ut av stadion. Det ble et kort stopp i spillet og Tellus-Aspuddens lagkaptein kom bort og kjeftet litt på supporterne før dommeren igjen kunne blåse spillet i gang. Jeg holdt meg i nærheten, og hørte at en jeg hadde skjønt at hadde en uformell lederrolle i gruppa utbrøt «Är ni helt dumma i huvudet!» til noen som kom tilbake til stadion etter et par minutter, og da var det opplagt ikke det at de kom tilbake han siktet til.

Da kampen til slutt ble blåst av sto det fortsatt 3-0, og jeg stormet avgårde for å miste minst mulig av dagens siste kamp.

Flere bilder fra kampen, med både spillere og ultras, kan du se på Google photos.

Tullinge BK - Toofan Skärholmen FF 13-1

Etter en god natts søvn gjorde jeg ferdig bloggposten fra gårdagens kamp, og la deretter ut i Sundbybergs gater i retning togstasjonen for å komme meg ut på nye eventyr. Jeg hoppet på et pendlertog, byttet til et annet, og kom etter hvert fram til stedet med det for en nordmann utrolig festlige navnet Tullinge. Herfra tok jeg en lokalbuss, og hoppet så av ved Brantbrinks idrottspark hvor det var klart for kamp i division 7 (altså nivå 9) mellom Tullinge BK og Toofan Skärholmen FF.

Hjemmelaget hadde tidligere hatt det fantastiske navnet Pappas Pojkar FF, men i forbindelse med at de skulle åpne også for damer å være med skiftet de navn. Gjestene var det ikke så mye info å finne om, så det var med relativt blanke ark jeg inntok arenaen i et ganske så kaldt høstvær. Kulden var nå en ting, siden sola skinte fra en nær skyfri himmel var det håp om at det skulle bli litt varmere, men i tillegg var det en helt infernalsk vind som gikk gjennom både marg og bein.

Før avspark hilste jeg så vidt på en lagleder hos hjemmelaget, som spådde at det kom til å bli en morsom kamp, og da spillerne fikk holdt ballen i ro lenge nok til at de fikk tatt avspark tok det bare 100 sekunder før vi fikk det første målet, da en corner etter litt kaos i feltet til slutt ble ekspedert inn i nettet til 1-0.

Tre og et halvt minutt senere kom så 2-0, også det på en corner.

Etter dette slapp hjemmelaget seg noe ned, men de fortsatte å være klart best. Det at de var det førende laget kunne dog ikke motvirke at da de gjorde en liten glipp i sine bakre rekker rett før det var spilt tjue minutter ble den nådeløst utnyttet til 2-1.

Dette var nok en vekker for det blåhvite vertskapet, som strammet til skruen noen hakk for å prøve å øke ledelsen noe mer. Da vi nærmet oss en halvtimes spill trodde de de hadde økt ledelsen, men dommer mente det var offside, noe jeg fra min noe dårlige posisjon ikke kan si sikkert at det ikke var, men jeg mistenker at utfallet kunne blitt et annet her hadde man hatt assistentdommere på dette nivået. Annulleringen fikk likevel ikke Tullinge til å surmule så veldig lenge. I det 31. minutt kom 3-1, og etter dette så de seg aldri tilbake.

Tullingeborna (Skandale at demonymet for folk fra Tullinge ikke er tullinger) økte i det 40. minutt til 4-1, før de på overtid sikret seg en 5-1-ledelse til pause på et frispark.

Jeg brukte pausen til å spise litt medbrakte godsaker, før jeg begynte å se på hvordan jeg skulle komme meg videre til neste kamp. Jeg innså plutselig at kampen neppe ble ferdig før jeg måtte ta bussen, og tok en rask beslutning at her var det ikke de siste minuttene på kampen som var det viktigste, men å komme seg vekk herfra.

Hadde TBK vært suverene i første omgang ble ikke dominansen noe mindre etter pause. Etter først å ha levert en kremscoring til 6-1 i det 55. minutt kom så 7-1 bare vel to minutter senere, og ti minutter etter det igjen kom så 8-1 da nok et hjørnespark ble konvertert til scoring.

Før det var spilt fem minutter etter dette hadde både 9-1 og 10-1 kommet, og jeg mistenkte at dersom Tullinge orket kunne dette virkelig bli ufint. Ting tydet på at de kom til å orke, for i det 75. minutt kom 11-1, nok en gang på en cornerscoring.

Bare ett minutt senere kom 12-1, før vi rett etter at klokka hadde bikket 82 spilte minutter fikk se hjemmelaget score enda en gang. Det sto dermed 13-1 da jeg innså at nå måtte jeg gå for å nå bussen, og jeg forventet faktisk at her kom jeg til å gå glipp av noen scoringer.

Så feil kan man ta! Da jeg var kommet til Tullinge stasjon igjen og ventet på transport videre til neste kamp tikket sluttresultatet inn på fotballforbundets sider, og det viste seg at kampen endte 13-1. Etter litt venting på stasjonen kom det så en «ersättningsbuss» som skulle ta meg til Huddinge for å dra på nok en kamp, men så la jeg en ny plan underveis, så jeg endte et helt annet sted på en helt annen kamp.

Flere bilder fra denne kampen kan du se på Google photos.

Sundbyberg - Bele Barkarby 1-0

Jeg hadde tidligere i år sett meg ut en plan for å få komplettert Allsvenskan, men da planen havarerte fordi jeg hadde glemt at Mjällby eksisterte, og fordi TIL-kampen mot Stabæk ble flyttet, så satt jeg uansett igjen med planer for ei finfin Stockholms-helg med både topp og bredde. Jeg dro derfor etter å ha skumlest statsbudsjettet ut til Gardermoen, og kom meg etter en lynkjapp flytur i kraftig medvind til Arlanda. Kom meg etterhvert på en flybuss herfra til Sundbyberg, hvor jeg hadde booka meg inn på et leilighetshotell for helga. Etter å ha tusla rundt hjørnet og fått meg en bedre middag dro jeg så på meg litt mer klær, og satte kursen mot bydelens stadion hvor det var klart for siste serierunde i division 4, mellom Sundbybergs IK og Bele Barkarby FF.

Da jeg kom til stadion øynet jeg først håp om gode fotoforhold, da jeg så et glimt av en godt opplyst bane. Dette viste seg dessverre å være kunstgressbanen ved siden av selve stadion, og naturgresset hadde betydelig svakere flomlys, som attpåtil var gule. At det i tillegg gikk ganske tette regnbyger forbi til stadighet gjorde det heller ikke noe bedre.

Da kampstart nærmet seg dukket det opp en gjeng ganske unge gutter med skjerf med «Ultras» på, bannere, en megafon, og ymse annet supporterutstyr. Dette var en stor overraskelse for meg, og jeg fikk snart høre en strøm av mer eller mindre kreative supporterrop og sanger fra den lille klacken.

Ute på gresset var det hjemmelaget som kom best i gang, uten at de klarte å bruke det ørlille overtaket til å få ballen i mål. Stort sett ble sluttproduktet foran mål ganske ufarlig, men når de en sjelden gang lyktes i å sette gjestenes målvakt på prøve besto han med glans.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da dommeren blåste for pause, og mens lagene rømte i garderoben fant jeg meg en plass under svømmehallen hvor jeg fikk tak over hodet og unnslapp det verste regnet. Da lagene kom tilbake etter pause tok så «Sumpan»-supporterne støtten sin opp et nivå, og plutselig var det full fyr på feltet!

Om det var den ekstra energien fra blussinga som gjorde utslaget vet jeg ikke, men etter at røyken hadde lagt seg tok det kun kort tid før de grønnkledte endelig lyktes med et angrep og ballen endte i nettet til 1-0.

Man kunne kanskje nå vente at supporterne tok enda mer av, men enten hadde de purunge ultrasene innetid rett etter klokka ni, eller så var de livredde for at polisen skulle dukke opp etter bruken av bluss, for de hadde nå forsvunnet, alle som en. Det var dermed en noe mer sedat forsamling som fikk se gjestene fra Järfälla prøve desperat å komme tilbake.

Mens hjemmelaget på papiret ikke hadde stort å spille for i denne serieavslutninga, så lå de tilreisende langt mer utsatt til. Nå vet jeg ikke sikkert hvor mange som rykker ned fra hver avdeling, men det å ligge tredje sist er uansett neppe en særlig trygg plassering. For eventuelle bortesupportere må det derfor ha vært ganske foruroligende at etter scoringen ble det ørlite overtaket hjemmelaget hadde hatt frem til da skrudd opp til å bli en regelrett dominans. Flere mål ble det likevel ikke.

Det vi derimot etter hvert fikk flere av var gule kort. Noen kom som resultat av taklinger, men det var også en hel del av disse som kom som resultat av klaging, knuffing eller sutring. Det var likevel ingen som klarte å pådra seg mer enn ett, og kampen ble dermed fullført med 22 spillere på banen.

Da dommeren etter flere minutters overtid til slutt stoppet kampen kunne dermed Sundbyberg juble for en siste seier i 2023-sesongen, mens jeg hastet avgårde for å rekke en matbutikk i nærheten som stengte klokka ti, før jeg spaserte tilbake til overnattingsstedet mitt for å samle krefter foran et maraton av en fotballørdag som ventet på meg.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Tjøme - Sandar 2 (5-4)

Etter en tirsdagskveld som i stor grad ble tilbragt på sofaen var jeg onsdag klar for litt deilig breddefotball igjen. Skulle jeg få ny bane måtte kursen settes mot Vestfold, hvor jeg hadde fire mulige kamper å velge mellom. Jeg satte derfor i gang en twitteravstemning på formiddagen, og etter å ha kommet ca til Drammen sjekka jeg resultatet her, og kunne til min store glede observere at folkemeningen støttet det jeg hadde mest lyst til. Jeg satte derfor kursen mot Verdens Ende, og kom etterhvert fram til Ormelet idrettspark, hvor det var klart for kamp i opprykksavdelinga av sjuendedivisjon Vestfold mellom Tjøme IL og Sandars andrelag.

Ved ankomst innså jeg raskt at her kom det til å bli utfordrende å få fotografert noe særlig, da flomlysene var av den typen som er mer enn gode nok for å se med det blotte øye, men helt håpløse for fotografering. Jeg tok likevel plass på den fine tribuna foran klubbhuset, og fikk herfra se gjestene komme godt i gang, men uten å klare å skape noen mål.

Sandars gode åpning på kampen fikk en brå slutt etter drøyt åtte minutter da Tjøme overrumplet forsvaret deres og satte inn 1-0, og etter dette tok hjemmelaget mer over.  Det var derfor på ingen måte ufortjent da også 2-0 kom, etter at et hjørnespark i det 13. minutt aldri ble klarert.

Var det dunkel belysning ute på banen, så var det definitivt ikke noe bedre utenfor den hvite stripa. Jeg tror likevel jeg klarte å telle meg fram til at vi var omlag 30 fremmøtte på kampen her, som hadde liten betydning i opprykkskampen. Som nevnt hadde Tjøme tatt mer over, men etter 2-0 stagnerte det offensive litt, og de blås gode periode endte slik motstandernes hadde gjort tidlig i kampen, med et baklengsmål. Denne gangen var det i det 34. minutt vi fikk 2-1, men nå slo hjemmelaget tilbake før det var spilt ett minutt, så vips sto det 3-1.

Inn mot pause fikk dommeren hyppigere og hyppigere spørsmål om det var lenge til pause, noe jeg mistenker har en sammenheng med hvor god kondisjon den gjennomsnittlige syvendedivisjonsspiller har. Flere mål fikk vi uansett ikke før hvilen, og det sto dermed 3-1 da gjestene forsvant inn i garderoben, mens hjemmelaget samlet seg rundt innbytterbenken for en prat.

Etter å ha fått igjen pusten kom vi igjen i gang, og nå var det tydelig at Sandar 2 ikke hadde tenkt å la seg slå uten kamp. De gikk ut i hundre, og kom til flere gode muligheter, men Tjømes forsvar gikk med dødsforakt inn i en rekke blokkeringer, og det som passerte dem ryddet en god keeper unna. Da så 4-1 kom knappe ti minutter inn i omgangen føltes det nok blytungt for de rødhvite.

Drøyt fem minutter senere fikk så gjestene et frispark fra halvlangt hold ute ved kanten. Dette ble slått langt inn, en retur ble gitt, og et skudd løsnet. Hjemmelagets målvakt var nå uheldig (selv sier han rett ut «tabbe»), og glapp ballen, som så ble dyttet i mål til 4-2.

Spillet bølget nå fram og tilbake over kunstgresset, og vi var nok flere som øynet muligheten for en knallsterk opphenting da vi i det 73. minutt fikk se 4-3 komme, samtidig som både spillere og publikum hadde en dalende kurve på hvor imponerte man var over dagens dommer.

I det 84. minutt kom så utligningen, og faktisk så det nå ut som om Sandar 2 var nærmere alle tre poengene enn hva hjemmelaget var. Men, it ain't over 'till the fat lady sings, som amerikanerne sier. Her hadde ennå ingen sunget, og i det siste ordinære spilleminutt ble en pasning slått fram til firemålsscorer Bror Eremias Sebastian Hård Af Segerstad som stormet framover, sendte et innlegg til en lagkamerat som satte den i mål! Tjøme hadde tatt igjen ledelsen, og det sto 5-4.

5-4 ble etter noen spennende overtidsminutter også sluttresultatet, og det var dermed de blå (med en hvit diagonalstripe) som kunne juble for seier, mens Sandar 2 hadde misbrukt sjansen til å rykke litt fra de aller nederste lagene i avdelinga. Selv hoppet jeg i bilen, og satte kursen nordover igjen på en E18 som for en gangs skyld stort sett var stengt i motsatt retning av der jeg skulle kjøre.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Värmlandsbro SK 2 - Nolgårds IK (3-4)

Etter å ha sett ferdig kamp nummer to for dagen og forlatt Karlstad satte jeg kursen sørvestover, og nå hadde jeg faktisk såpass god tid at jeg kunne svinge inn og skaffe meg noen kontanter på veien. Der E18 og E45 skiller lag fortsatte jeg litt sørover på sistnevnte vei i stedet for å fortsette mot Oslo, og kom så fram til det lille stedet Värmlandsbro hvor den lokale sportsklubbens andrelag tok imot Nolgårds IK til et ganske betydningsløst oppgjør i division 7.

På en ganske bløt gressmatte var det hjemmelaget som kom best i gang, og tross at dette aller siste oppgjøret (Eller kanskje nest siste, hvis den kampen som i terminlista lå inne uten tidspunkt faktisk blir spilt) på papiret var betydningsløst var det nok litt prestisje i muligheten til å klatre opp fra den sure nestsisteplassen i nederste divisjon.

Foran 40-50 tilskuere tok det ganske nøyaktig en halv omgang før vi fikk første scoring, og da var det hjemmefansen som kunne juble for at det sto 1-0.

Bare tre minutter senere var det bortelagets tur til å juble, da vertskapets målvakt gjorde en svært god redning, men måtte gi en retur som ble hamret i mål til 1-1.

1-1 sto seg til pause, og jeg kjente at etter å ha spist middag bak rattet trengte jeg ikke å inspisere pølsene i kiosken, men jeg gikk derimot i bilen og tok en slurk brus for å gjøre blodet mitt enda søtere og mer attraktivt for de mange blodsugerne som befant seg i lufta her.

Et par-tre minutter etter pause fikk så gjestene et frispark nesten på midtbanen. Ingen blokkerte frisparket fra å tas raskt, og en av de gulblå så at keeper sto litt langt ute. Han lempet derfor ballen raskt avgårde, og jammen snek den seg ikke inn oppunder tverrliggeren til 1-2.

Bare noen få minutter senere kom så også 1-3, og når sant skal sies tvilte jeg nå på at Värmlandsbro hadde det som trengtes for å komme tilbake i kampen. Så det ikke tungt nok ut fra før, så ble det iallfall tungt da de fikk straffespark for en hands etter et lite kvarter av andre omgang, og denne muligheten til å ta innpå ble ganske spektakulært misbrukt.

Da så Nolgård fikk straffe med et kvarter igjen av kampen ble selve skuddet faktisk reddet, men igjen måtte rødtrøyenes målvakt gi en retur, og igjen ble denne snappet opp og satt i mål. 1-4, og nå mistenkte jeg at det virkelig var spikeren i kista for hjemmelaget.

De lokale hadde dog på ingen måte gitt opp, og i det 80. og 83. minutt kom henholdsvis 2-4 og 3-4. Sistnevnte var for øvrig resultat av dagens i særklasse fineste angrep, og jeg så absolutt ikke bort fra at det nå kunne bli en utligning her også!

I sluttminuttene ble det ganske hektisk å være alenedommer, men både mannen i svart og spillerne med blå shorts klarte å ri av stormen, og oppgjøret endte dermed med en borteseier 3-4. Jeg inntok bilen, og kunne via en kort stopp for panting og shopping i Töcksfors fortsette hjemover et par timer senere enn opprinnelig planlagt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.