Etter en fin kjøretur (Med en forferdelig trafikk fra Rottneros til Torsby, som gjorde at de minuttene jeg hadde kjørt inn mellom Högboda og Rottneros kjapt forsvant igjen) fra dagens første kamp kjørte jeg gjennom Torsby, og litt østover. Etter et par hundre meter på en liten grusvei parkerte jeg, og fikk akkurat kjøpt billett i tide til å få startet stoppeklokka i det dommeren blåste i gang division 5-kampen mellom Rinns AIK og Värmskog.
Det viste seg å være et lykketreff at jeg kom fram i tide, for fra kampen ble blåst i gang tok det bare 25 sekunder før gjestene hadde klart å få ballen i mål! 0-1, og jeg lurte på om jeg skulle få se en helt enveiskjørt affære.
Det viste seg raskt at det var ikke hjemmelagets plan at dette skulle bli enveiskjørt. Faktisk tok det bare fem minutter før vi igjen fikk en scoring, og nå var det de grønnkledde og deres fans som kunne juble for en utligning etter at ballen ble plassert forbi keeper ved stolperota.
Ute på gresset foran det flotte garderobe/kiosk/klubbhus-bygget fortsatte spillet å bølge fram og tilbake, men jeg syntes vertskapet var i ferd med å få et grep rundt det som skjedde. Likevel roet tempoet seg litt etter den forrykende innledningen, og begge lag virket å ha rimelig god kontroll bakover. Denne følelsen av kontroll varte til like etter at halvtimen var spilt, da en Rinn-spiller fikk legge an og fyre løs fra litt avstand, og ballen ble hamret i mål til 2-1.
Igjen tok det bare fem minutter før vi fikk et nytt mål, og igjen var det en utligning som kom. 2-2, og jeg tenkte at denne kampen virkelig burde vært filmet, for alle målene var riktig så flotte!
Pausen nærmet seg, men først fikk vi en stygg hendelse der to spillere klinket voldsomt sammen. Begge var heldigvis raskt på beina igjen, men hjemmelagets mann blødde så voldsomt fra et kutt over øret at han måtte byttes ut og kjøres på legevakta.
Det sto dermed 2-2 da det ble pause, og jeg benyttet anledningen til å få i meg enda en korv i bröd, men denne gangen gikk jeg for en enkel. Godt å få mer fyll i magen, men pausen var så kort at jeg var knapt ferdigspist da andre omgang ble satt i gang.
Kampen fortsatte med det jeg følte var et lite overtak til hjemmelaget, men begge lag kom til noen enorme muligheter som følge av slurv i motstanders forsvar. Scoringer ble det derimot lenge ikke noen av, men litt over halvtimen inn i omgangen ble en grønnkledd taklet på ulovlig vis inne i feltet.
Dommeren pekte på straffemerket, straffen ble hamret i mål, og det sto 3-2.
Gjestene prøvde nå alt de kunne å få utlignet på nytt, men da de misbrukte en kjempesjanse omtrent i det vi gikk inn i overtiden begynte det å se veldig vanskelig ut. Etter noen minutters overtid blåste dommeren, og grønntrøyene kunne juble for tre poeng. Selv satte jeg via en mystisk grusvei kursen tilbake mot Norge og Oslo, men la på veien inn en liten pitstop for å bli kvitt store mengder tomgods, og erstatte det med nesten like store mengder deilig vaniljecola.
Med to doser Moderna-vaksine i armen var det endelig duket for en visitt over grensa igjen, og med gårdagens nyhet om norsk breddefotball friskt i hu var det glad til sinns jeg satte kursen sørøstover. Etter en liten pitstop i Töckfors hvor jeg først tømte bagasjerommet for tomme brusbokser og deretter fylte det med fulle fortsatte jeg østover til jeg kom til dagens kamparena. Etter nøye vurdering hadde jeg bestemt meg for at i dag var det Liljevallen som skulle få et besøk, og her var det altså hjemmelaget Värmskogs SK som tok imot Bäckalunds IF til kamp i Värmlands division 5 västra (Altså nivå 7 i den svenske fotballpyramiden).
Jeg hadde på forhånd blitt tipset om at de hadde noen legendariske rekesmørbrød på cafeen rett utenfor stadion, og dette ryktet måtte ha nådd flere. Da jeg kom fram en drøy time før avspark sto det sikkert 50 personer i kø for å spise der. Jeg slo raskt fra meg tanken på å spise før kamp, selv om det eneste jeg hadde spist til nå i dag var en Snickers. Jeg tuslet derfor bort til stadion igjen, og begynte å gjøre meg klar for fotografering. Til min store ergrelse oppdaget jeg at det ene kameraet ikke fungerte (Da jeg kom hjem fant jeg ut at det var fordi jeg hadde plugget i en håndmikser i stedet for batteriladeren før jeg la meg fredag), så jeg måtte klare meg med ett kamera, og uten 550 mm-objektivet.
Som nevnt var jeg ganske sulten, så gleden var derfor stor da jeg hørte en fyr spørre i kiosken om de hadde pølser, og kioskdama etter å ha tenkt seg litt om svarte «Men du, jag går in och kokar några körvar». Hun så gjorde, og litt før avspark fikk jeg endelig inntatt litt vaskeekte svensk breddesnadder igjen!
Da kampen et par minutter over to kom i gang var det et syn draktpuristene ville nytt: Hjemmelaget stilte i helblått, mens gjestene fra nord hadde rødt i alle ledd. Det var de blåkledde som kanskje var et lite knepp over i starten av kampen, men de store sjansene lot virkelig vente på seg. Verken foran Värmskogs eller Bäckalunds keepere skjedde det noe særlig før halvtimen var gått, og en ball smalt i stolpen ved siden av sistnevnte.
Klokka tikket ubønnhørlig mot pause, og jeg hadde begynt å skrive klar en tweet om at det sto 0-0 til pause da det plutselig skjedde et eller annet i motsatt ende av banen fra der jeg sto. Stor jubel, og 1-0, uten at jeg aner hvordan målet kom. Det sto dermed 1-0 og ikke 0-0 til pause.
Om ikke første omgang av kampen hadde vært allverdens på det sportslige planet, så var det utvilsomt en mental opptur. Flere ganger underveis ble jeg helt overveldet av følelser og måtte puste dypt for ikke rett og slett begynne å grine. Det var tydelig at med unntak av en svipptur over grensai fjor høst, så hadde jeg ikke sett ekte breddefotball siden mars 2020, og det hadde jeg savnet mer enn jeg faktisk var klar over!
Da lagene kom tilbake på banen etter hvilen startet det hele med at hjemmelaget i løpet av 5-10 minutter produserte fler sjanser enn de hadde gjort hele første omgang. Etter et drøyt kvarters spill var det likevel gjestene som kunne juble, da de utlignet med et flott frispark.
Bare drøyt fem minutter senere fikk de rødkledde igjen nettkjenning, nå etter et straffespark som ble idømt etter en uheldig hands.
Hjemmelagets spillere og publikum fortvilte nå. Skulle de virkelig gi bort ledelsen de hadde hatt til pause? Kampen var dog ikke ferdigspilt ennå. Med rett over kvarteret igjen kom kampens mest kontroversielle scoring. Et Värmskog-angrep endte med scoring, og masse rop til dommer og hans assistent, da alle fra Bäckalund var overbeviste om at en av de involverte var minst en meter offside. De fikk likevel ikke noe gehør, scoringen sto og vi var like langt, 2-2.
Et par minutter senere foretok så en av gjestenes forsvarsspillere et forferdelig tilbakespill. En beinhard lobb ble satt rett mot eget mål, så keeper med nød og neppe klarte å stoppe det fra å bli et direkte selvmål. Siden det var tilbakespill kunne han ikke ta opp ballen med hendene, og måtte gi en retur. Denne ble snappet opp av en blåkledd herre, og plutselig var hjemmelaget igjen i føringen!
Tross haugevis av dødballer i sluttminuttene klarte de blå å stå imot presset, og da dommeren blåste i fløyta for siste gang i dag kunne hjemmelaget juble for årets første trepoenger, mens jeg tuslet til cafeen og endelig fikk prøvd de vanvittige räkmackorna. (Jeg nøyde meg med varianten med 150 g reker i dag. Det var mer enn nok!)
