En times tid etter avreise fra formiddagskampen i Dalarna var jeg på plass i Sandviken, og parkerte utenfor Göransson Arena, den store bandyhallen som er selve navet i stadionområdet. Etter å ha skrevet ferdig bloggpost fra kampen jeg hadde sett gikk jeg meg en runde i nabolaget, og kikket litt på det gamle VM-stadionet fra 1958 som nå er redusert til å være bandyarena, før jeg stilte meg ved inngangen og venta til klokka ble fire så jeg slapp inn for å se Superettan-matchen mellom Sandviken og Norrköping.
Hele grunnen til at jeg hadde orka å reise helt inn hit denne helga var at Jernvallen, som stadion her heter, var det siste stadionet på svensk nivå to som jeg fortsatt ikke hadde sett kamp på. Det var dermed litt av en milepæl som inntraff da jeg sjekket inn i Futbology, under en uke unna at det var ni år etter at jeg første gang så kamp i den svenske toppfotballen.
Etter å ha vært innom kiosken og skaffet meg en is og en Trocadero tok jeg anlegget i nærmere øyensyn, og bestemte meg for å stille meg på kortsida. På langsida foran bandyhallen var det ei sittetribune hvor enden var forbeholdt de stående syngende, og motsatt av denne var det også en mindre ståtribune uten tak. Bortesupporterne var plassert motsatt diagonalt fra hjemmefansen, og fra min posisjon var det stort sett de sistnevnte man hørte noe til, selv om det så ut som om også de tilreisende drev med ymse.
Etter innmarsj var det en markering av noe slag som kanskje de på sittetribunen hørte hva var. På resten av anlegget var speaker helt umulig å høre, og når heller ikke storskjermen sa noe om hvorfor spillerne stilte seg ærbødig opp rundt midtsirkelen er det ikke godt å vite hva som skjedde.
Mens hjemmefansen hadde røyklagt litt tidlig under innmarsjen, så kom bortesupporterne med et banner, haugevis av konfetti, og også litt blå og hvit røyk omtrent da kampen starta. Noe av konfettien landa på banen, men innledningsvis gjorde ingen noe med dette.
Ute på kunstgressmatta var det i begynnelsen av kampen ganske jevnt, men jeg satt med en følelse av at serielederne fra «Peking» (Som altså er et kallenavn på Norrköping, og ikke som Runar Søgaard trodde, Kinas hovedstad) hadde et litt høyere nivå inne enn vertskapet, som for øvrig også henger godt med i kampen om opprykkskvalifisering etter sesongen. Det tok likevel over tjue minutter før vi fikk noen virkelig action, og til glede for flesteparten av de frammøtte (Som tross at stadion så ganske fullt ut nok bare var en brøkdel av de over 20 000 som var til stede da de samme to lagene møttes på VM-stadionet like ved i 1957) hadde de rødhvite fått straffe. Denne ble satt i mål, og etter halvspilt førsteomgang sto det 1-0.
Når det først var stopp i spillet etter straffen benyttet man anledninga til å spa vekk litt konfetti foran bortefeltet før kampen fortsatte, og deretter fortsatte kampen mye i samme spor som før. De blåhvite kom stadig til skumle angrep, men sluttproduktet ble stort sett for dårlig, og jeg syntes da vi nærmet oss pause at det så ut til å bre seg litt frustrasjon i laget. Den mest effektive kuren mot dette er en scoring, og halvanna minutt på overtid kom den, og dermed sto det 1-1 da lagene gikk i garderobene.
Jeg benyttet pausen til å kjøpe meg et nytt rødhvitt skjerf (Uten logo, så jeg også kan bruke det i TIL-sammenheng), og han i merch-utsalget virka litt misunnelig da jeg kunne røpe at skjerfet skulle få bli med til Brighton på europacup-kvalifisering om et par uker.
Da andre omgang starta var jeg tilbake samme sted som jeg hadde stått i første halvlek, og kunne herfra observere at en ganske betydelig andel av de syngende hjemmesupporterne fortsatt var på do eller på puben eller noe annet lurt sted da IFK Norrköping scoret 1-2 med 47:35 på stadionuret.
Ca halvveis ut i omgangen beveget jeg meg så mot motsatt ende av stadion, der hvor utgangen var, for å komme meg raskt avgårde når kampen var over. Herfra fikk jeg se gjestene ta helt over, samtidig som fler og fler av de rødkledde tilskuerne begynte å bevege seg hjemover. Da 1-3 kom i det 66. spilleminutt bare for å bli fulgt av 1-4 5-6 minutter senere tiltok folkevandringen kraftig, mens det stadig ble sunget fra bortesupporterne.
De som gikk tidlig hjem gikk ikke glipp av stort. Helt på tampen klarte Sandviken å få noen halvsjanser, men da dommeren blåste av kunne bortefansen juble for å ha vunnet 1-4, og mens jeg hasta mot bilen for å ta fatt på 6 timers kjøretur hjemover hørte jeg gledesscenene utspille seg i fullt monn bak meg.
Etter lørdagens eventyr på Sørlandet ble det en kort natt før det igjen var på tide å dra ut og utforske fotballens vidunderlige verden. Etter at Christian hadde parkert utafor blokka mi satte vi sammen kursen sørover, og kom etter en butikkpitstop fram til Uddevall, hvor det gikk forbausende greit å finne parkering. Vi tuslet deretter inn på Rimnersvallen, hvor det straks var klart for Superettan-match mellom IK Oddevold og Sandvikens IF.
Når du hører Rimnersvallen tenker du hvis du er over middels fotballnerd kanskje umiddelbart at "Å, det var der Brasil spilte mot Østerrike i 1958-VM!», men det som møtte oss nå i dag har svært lite annet enn navnet og plasseringen til felles med den gamle mesterskapsarenaen. Stadion ble nemlig revet i 2021, og et helt nytt anlegg ble åpnet høsten 2023. Den nye arenaen så når sant skal sies riktig så lekker ut med en solid hovedtribune, en mindre tribune på motsatt langside, og ikke minst en helt rå ståtribune i nordvest-svingen. Skulle man trekke for noe blir det vel at det er løpebaner rundt, men sånn blir det jo gjerne når kommunen skal bygge anlegg for flere formål.
I et strålende sensommervær kom det en jevn strøm av publikum til stadion, og min medsammensvorne valgte å sikre seg en korv og en folköl i kiosken mens vi ventet på avspark. Da kampen tok til fant vi oss en ledig plass litt mer sentralt enn der vi hadde kjøpt billetter, for det var langtfra fullt, og bivånet oppgjøret derfra.
Innledningsvis var det hjemmelaget som så absolutt friskest ut, mens gjestene som kom til kampen med en betydelig bedre tabellplassering enn vertskapet virket å ikke være helt på nett. Det ble allikevel ikke produsert allverden med sjanser, og lenge var høydepunktet i kampen en stor Oddevold-sjanse hvor Sandvikens målvakt reddet skuddet med den kroppsdelen hvor det gjør aller vondest å redde et skudd. Etter en liten pust i bakken var han dog på beina igjen, litt blekere enn før, men fortsatt uten å ha sluppet inn mål.
Like heldig med å komme seg på beina igjen var ikke hjemmelagets spiller nummer 18, som etter en smell omtrent midt på banen ble liggende nede, og til slutt måtte bæres av banen på båre. Krysser fingre for at skaden ikke var veldig alvorlig.
Halvanna minutt før klokka viste pausetid merket så en Oddevold-spiller at gjestenes keeper befant seg et stykke unna mål. Ballen ble lobbet over ham og i mål til 1-0, til stor jubel fra de aller aller fleste av de fremmøtte.
Etter fem overtidsminutter sto det fortsatt 1-0 da lagene tok pause, og jeg kunne snike meg bort til enden av stadion for å varme meg litt i sola mens jeg ventet på andre omgang. Samtidig prøvde jeg å se etter om Oddevolds nyervervelse Håkon Røsten som var hentet på lån fra RBK var noensteds å se, men jeg konkluderte etterhvert med at han enten befant seg på VIP-en, eller var hjemme i Trondheim for å hente flyttelasset. (Henrik som også var på kamp kunne senere fortelle at han faktisk var der)
Etter pause startet det hele med at en eldre herre på hovedtribunen hisset seg noe voldsomt opp over at Sandvikens innbyttere varmet opp bak det målet som Oddevolds keeper nå befant seg i. Etter fem minutter av omgangen fikk han dog noe annet å tenke på da Sandviken scoret, og det ble 1-1.
IKO var likevel ikke fortapte, og ti minutter etter utligningen gjenvant de blåhvite ledelsen da de satte inn 2-1 til stor jubel fra sine over 750 frammøtte tilskuere.
Helt på tampen av ordinær tid fikk jeg så for første gang høre litt lyd fra de ni bortesupporterne som sto i svingen.
Om det var dette som oppildnet bortelagets keeper til å bli med opp da laget fikk et hjørnespark på overtid vet jeg ikke, men resultatet ble iallfall helt perfekt for de tilreisende. Corneren ble stanget i mål nettopp av keeperen, og dermed sto det 2-2 etter 92 spilte minutter.
Det gjensto tre minutter av overtiden, men ingen av lagene klarte å fremtvinge noe seiersmål, og dermed ble det ett poeng til begge lag da kampen var over. Dette mistenker jeg at verken opprykksjagende Sandviken eller nedrykkstruede Oddevold var spesielt fornøyde med, men når man ikke klarer å score flere mål enn man slipper inn, så blir det sånn.
Jeg forlot raskt stadion, og satte kursen nordover mot dagens andre kamp, som fant sted i Hamburgsund.
