Nittedal - Enebakk 2-2

Jeg hadde egentlig planlagt fotballfri denne kvelden for en kjøtt-orgie på Brasilia, men da jeg dro derfra innså jeg at det var en åpning for litt kortreist breddeball. Jeg satte derfor kursen mot Trondheimsveien, og kom etter et lite kvarter fram til Bjertnes og fant meg en parkeringsplass. Jeg trasket så over kunstgressmatta og tok plass på tribuna, klar for å se åttendedivisjonskamp mellom Nittedal og Enebakk.

Stadionet til Nittedal hadde jeg ikke besøkt siden 2016, da klubben stilte lag i fjerdedivisjon, så nå etter at de hadde restarta på bunn av systemet var det ganske andre forhold som møtte meg. Tribuna var litt mer sliten, og det var betydelig mer plass der. Kampen kom uansett i gang ganske presis kvart over, og omtrent samtidig med at jeg trakk ned mot banekanten dukket Terje opp, og like etter satt ballen i mål til 1-0 i det syvende spilleminutt.

Mens jeg og Terje snakka om gjennomførte og planlagte groundhopping-eventyr bølget spillet fram og tilbake, med en myndig dommer til å holde spillere og trenere i ørene. Jeg følte at Nittedal kanskje hadde et lite overtak, men like etter at det hadde blitt gjennomført drikkepause kom de grønnkledde gjennom og satte inn 1-1 rett før det var spilt 22 minutter.

Etter dette jevnet spillet seg noe ut, men hjemmelaget virket fortsatt et lite knepp kvassere. Rett før pause klarte så han som hadde utlignet for grønntrøyene å pådra seg sitt andre gule kort, og dermed ville Enebakk måtte gjennomføre andre omgang med en mann mindre på banen.

Etter hvilen hadde sola gått ned, noe som var en klar lettelse etter en riktig så varm førsteomgang. Før ti minutter var spilt hadde hjemmelaget fått straffespark, og oppskriftsmessig tatt ledelsen 2-1.

Da timen var spilt klarte likevel Enebakk å sette ballen i mål nok en gang, nå etter et langt innkast. Dermed sto det 2-2 inn mot slutten av kampen. Skulle gjestene klare å skaffe seg sitt andre poeng for året her i kveld?

Nittedal presset og presset og presset på resten av kampen, men på nær utrolig vis klarte Enebakk å ri av stormbølgene, og helt på slutten av ordinær tid ble også et frispark satt i tverrliggeren, så her kunne man virkelig fått se et ran.

Godt inn i overtiden fikk så de grønne (ikke Miljøpartiet) en siste mulighet, men i det det som så ut til å skulle bli en kjempefarlig kontring virkelig var i ferd med å manifestere seg blåste dommeren av kampen. Dette var for å si det mildt lite populært hos bortelaget, som egentlig hadde grunn til å være storfornøyde med ett poeng med ti mann i 45 minutter, men nå helt opplagt følte seg bortdømt fordi de mista den siste muligheten.

Jeg takket Terje for selskapet, og gjorde som de andre knapt tjue fremmøtte, og satte kursen hjemover etter en overraskende morsom kamp!

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Enebakk - Frogner 2-4

Etter å ha hatt opphavet på besøk i helga for å hjelpe meg å pusse opp litt i kåken var det deilig at jeg hadde forhandla meg til noen timer fri fra dem tirsdag kveld for endelig å få sett litt fotball igjen. Jeg hadde for flere uker siden sett meg ut en kamp på en for meg ny bane, og etter en liten kjøretur var jeg i Kirkebygda i Enebakk, klar for å se åttendedivisjonsoppgjøret mellom Enebakk og Frogner.

Enebakk så jeg jo også på hjemmebane for to år siden, men da var det på kunstgresset i Flateby, mens kveldens kamp altså skulle spilles på gress litt lenger sør i kommunen. Eller, gress og gress, fru Blom. Det som møtte meg da jeg kjørte langs banen på jakt etter en parkeringsplass var vanvittige mengder avblomstret løvetann, og noen få gresstrå innimellom. Underlaget så også rimelig hardt ut, og jeg hørte flere av begge lags spillere komme med ymse karakteristikker av banen fram mot avspark.

Da spillet kom i gang ble det raskt klart at det neppe ble noe særlig finspill i kveld. Ballen hoppet og spratt om man prøvde å trille den langs bakken, så «kælking» var en mye brukt taktikk. På snapchat ble det spekulert i om løvetannhavet på banen kanskje ga en hjemmefordel, men det virket for meg som om det var gjestene fra Frogner som hadde opparbeidet seg et lite overtak. Like før tjue minutter var spilt i den lave kveldssola var det likevel hjemmelaget som kom til kampens til da største sjanser da ballen ikke bare en gang traff tverrliggeren, men dette gjentok seg to ganger rett etter hverandre.

Etter litt forvirring rundt hvorvidt det var gjennomført drikkepause i forbindelse med en skade ble det så faktisk gjennomført drikkepause, hvor det mest revolusjonerende som skjedde kanskje var at Enebakk hadde med en trykktank med vann som ble brukt til å påføre godt med vann også utvortes. Smart løsning!

Etter vel 35 minutters spill så det så ut som om Frogner endelig fikk uttelling for dominansen de hadde hatt på banen, men til rødtrøyenes fortvilelse ble det dømt offside, noe jeg fra min ikke helt optimale posisjon tror var en god avgjørelse av dommer. Bortelaget hadde nå likevel fått ferten av blod, og det tok ikke mer enn et lite minutt før ballen igjen lå i nettet, og denne gang uten noen negativ dommeravgjørelse.

Fem minutter før hvilen scoret så Frogner igjen, og det sto dermed 0-2 da lagene samlet seg for å omgruppere litt, mens jeg selv inntok stadionkiosken. Jeg håpet egentlig at det skulle være mulig å få seg en is, men jeg endte i stedet opp med en svært god (og helt nystekt) vaffel som nok ikke var langt unna årsbeste på den fronten.

Jeg rakk også såvidt å innta bilen for å grave fram en boks myggspray før andre omgang ble blåst i gang, og jeg igjen tok plass ved banekanten. Vi var omtrent tretti frammøtte som så kampen i kveld, og i det 57. minutt fikk vi så se Frogner rulle opp et lynangrep av de sjeldne som endte med 0-3.

Jeg sto like etterpå og tenkte at ledelsen på ingen måte var ufortjent, men også at samtidig var det kanskje litt flatterende at Enebakk hadde en smultring i målprotokollen. Det samme måtte Enebakks kaptein ha tenkt, for han sendte like etter avgårde en herlig lobb som endte i mål, og det sto dermed 1-3.

Som vanlig i åttendedivisjon var det ikke assistentdommere på plass, men begge lag hadde utpekt en mann til å være «linjevakt» for å hjelpe dommeren å avgjøre om ballen hadde vært utenfor sidelinja eller ikke. Etter at Enebakk kom til en god sjanse etter at ballen ikke ble dømt ute ble det ganske ampert, og jeg må innrømme at jeg ikke hadde bebreidet dommeren om han hadde delt ut noen gule kort.

Spillet bølget nå mer fram og tilbake enn i første omgang, men fortsatt følte jeg at Frogner var et knepp bedre enn vertskapet. Samtidig ble det flere og flere situasjoner hvor det var voldsomt hett i toppen hos enkelte av spillerne, tross at lufttemperaturen hadde begynt å dale i takt med sola. I det 72. minutt scoret så Frogner igjen, denne gang på corner, og jeg fikk nå en følelse av at med 1-4 var kampen avgjort.

Fire-fem minutter senere ble det så blåst etter et sammenstøt mellom Enebakks målmann og en angripende Frogner-spiller. Vi var nok flere som trodde at dette skulle bli straffespark, men dommeren dømte i stedet angrep på keeper og frispark utover.

Såvidt inn i overtiden var det så Enebakks tur til å score etter et hjørnespark, men tross den sene scoringen fikk vi ikke noen sensasjonell opphenting, så da dommeren etter et sammenstøt foran Frogner-målet blåste av sto det fortsatt 2-4. Det var fortsatt litt amperhet å spore, og Frogner-keeperen fikk et gult kort etter kampslutt relatert til en felling som skjedde i kampens siste sekund, samtidig som flere av de grønnkledte argumenterte hardt for at kortet skulle bli rødt.

Kampen var uansett over, så jeg hoppet inn i bilen og satte kursen tilbake til hovedstaden for en siste natt med besøk.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Enebakk - Kløfta 2 (1-10)

Etter en avlysning og noe annet kluss, så hadde jeg plutselig mandagskvelden fri, så jeg trosset rushet ut av Oslo og satte kursen mot Enebakk. Etter å ha kommet meg gjennom Rælingen løsnet trafikken noe, og jeg rakk en svipptur innom Spar for et kyllinglår før jeg entret Vidotta kunstgress hvor Enebakk IF tok imot Kløfta 2 til kamp i niendedivisjon.

Inne på stadion møtte jeg en hel haug med andre banehoppere, samtidig som jeg til min store glede så at det var åpen kiosk. Sånt liker man. Ute på banen avsluttet lagene etter hvert oppvarmingen og kampen kom i gang. Kløfta-laget hadde et visst favorittstempel, ettersom de i startelleveren hadde med seg spillere med tilsammen 253 kamper for klubbens a-lag i 4. og 5. divisjon. Dette kunne bli tøft for de grønnkledde!

Karene fra Frode Lias hjembygd startet på verst mulig vis, med å få et mål imot alt etter to og et halvt minutt, men etter dette sto de lenge imot overmakten. Innimellom klarte de også å kjempe seg fram til et angrep selv også, men dessverre for flesteparten av de noenotjue publikummerne ble det for unøyaktig eller for utålmodig når det nærmet seg avslutning på angrepene.

I det 18. minutt kom så 0-2, og nå fryktet jeg at det kunne bli virkelig stygt, for det virket som om det begynte å bre seg noe frustrasjon internt i laget fra Flateby. Det virka dog som om kjeftinga virka. Det ble en ny solid pause før neste scoring kom, men igjen var det gjestene som kunne juble, denne gang etter et frispark som ble kranglet i mål i det 35. minutt.

Bare litt over to minutter senere lå ballen igjen i mål, og tross hjemmelagets protester fordi de mente det burde vært dømt for angrep på keeper ble målet stående, og etter at nevnte keeper hadde kommet med det kjente polske banneordet på «k» noen ganger ble det blåst pause på stillingen 0-4.

Jeg rakk akkurat å få i meg en deilig vaffel før kampen startet igjen, og nok en gang tok det bare såvidt over to minutter før første scoring kom. Denne gang var det derimot hjemmelaget som fikk muligheten til å redusere, og 1-4 ble satt inn i det klokka mi viste 47:15.

Drøye ti minutter inn i omgangen kom så det vi trodde var kampens klart fineste mål og det sto 1-5. I det 70 minutt kom så 1-6, og etter at en av Kløftas spillere hadde vært ute og skiftet trøye fordi det viste seg at han spilte med feil nummer på ryggen kom også 1-7, før 1-8 kom etter en situasjon som egentlig burde vært avblåst for offside.

I det klokka akkurat hadde passert 80 spilte minutter kom så et hjørnespark som gjorde at jeg plutselig ikke var så sikker på om 1-5 eller 1-9 var det fineste. Det førstnevnte fikk jeg dessverre ikke filmet, men 1-9 så slik ut:

Også 1-10 kom etter en corner, og samme mann hadde nå satt 5 mål på rad! 1-6, 1-7, 1-8, 1-9, 1-10 fra 60. til 85. minutt. Svært imponerende!

Kampen endte 1-10 og vi på banehoppertribunen takket hverandre for i dag mens spillerne på banen takket hverandre for kampen, før vi alle satte kursen hver til vårt.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google Photos.