Glimt - Kvik 2 (2-5)

I forbindelse med en jobbtur til Trondheim fant jeg ut at jeg skulle ta en litt tidlig avreise, og dytte inn en kamp i forkant. Som sagt så gjort, og etter drøye seks begivenhetsløse timer kom jeg fram til utkanten av Orkanger, hvor jeg snirklet meg gjennom et boligfelt og parkerte bak klubbhuset ved banen hvor det skulle spilles femtedivisjonskamp mellom Glimt og Kvik 2.

U&IL Glimt er stiftet i 1896, og dermed langt eldre enn det noe mer kjente laget litt lenger nord. Jeg lot meg fortelle at det visstnok en gang hadde vært noe forhandlinger mellom klubbene der bodøværingene var interessert i å få overtatt dette navnet, men det hadde ikke ført fram, så de må fortsette med den snodige konstruksjonen med et skråstrek i navnet.

Banen var en finfin kunstgressbane, med et lekkert tregjerde (med mange åpninger i, en av mine kjepphester hva angår fotballbanegjerder) og en flott liten tribune motsatt fra innbytterbenkene. Bak banen lå en frisbeegolfbane hvor det pågikk intenst dugnadsarbeid med kantklippere for å få vekk litt vegetasjon. Ellers var vi så nært fjæra at «i gamledager» hadde visst både RBK og andre storlag kommet hit vinterstid for å spille treningskamper på grusen, ettersom det var barmark her stort sett hele året.

Da kampen kom i gang syntes jeg innledningsvis hjemmelaget så friskest ut, men det var gjestene som først kom til en stor sjanse, da en ball endte i stolpen. De for anledningen rødhvite hadde uansett blitt avvinket for offside her, men da vi akkurat hadde passert ni minutter av kampen holdt alle seg på rett side av streken, og ballen gikk inn til 0-1.

Vertskapet slo ganske raskt tilbake, og jeg hadde akkurat rukket å flytte meg til motsatt ende av banen da 1-1 kom i det 15. spilleminutt. Typisk min flaks, men jeg valgte nå iallfall å fortsatt holde meg her i vestenden av kunstgressmatta, mens flesteparten av de omtrent førti frammøtte hadde satt seg på tribuna. Dette skulle vise seg å være smart, for litt etter at omgangen var halvspilt fikk jeg se Kvik 2 fortsette å male på etter å ha slått et hjørnespark som bare ble delvis klarert, og det neste innlegget ble stanget i mål til 1-2.

I stadig dalende lysforhold sto ettmålsledelsen seg helt til pause, og jeg ruslet bort mot kiosken, hvor jeg skaffet meg den siste vaffelen med syltetøy. (De hadde plenty med brunost igjen). Mens vaffelen ble fortært noterte jeg meg at det var tydelig at høsten er på gang, da det stadig kom nye V-formete ploger med gjess flaksende over oss.

Etter hvilen var det uten tvil Glimt som så friskest ut. Blåtrøyene fosset fram i angrep etter angrep, men ballen ville ikke i mål, og etter et kvarter med nær enveiskjøring kom målet … til Kvik! 1-3, og nå så alt ganske mørkt ut for hjemmelaget.

Kvik tok nå mer over igjen, mens de blå innimellom kom til noen sjanser, deriblant en helt vanvittig en som han som satte den utenfor mål fra kloss hold nok kommer til å drømme om i natt. Det virket aldri som om gjestene fikk panikk, og drøye fem minutter før full tid ble nok et hjørnespark konvertert til scoring og 1-4.

Tre minutter senere vartet faktisk Glimt opp med en redusering til 2-4, og jeg var nå litt spent på om de skulle klare å skape litt spenning inn i overtiden likevel. Det ble tross stor vilje litt for lite evne, og litt over to minutter inn i overtiden fikk Kvik 2 satt spikeren i kista med en scoring som ga 2-5. Tribuna tømtes nå omtrent umiddelbart, og de siste to minuttene av overtiden ble en ren pliktøvelse.

Da dommeren til slutt blåste av sto det fortsatt 2-5, og mens glade trondhjemmere kunne feire seieren måtte hjemmelagets menn innse at høsten nok blir en kamp med ryggen mot veggen dersom nedrykk skal unngås.

Jeg hoppet i bilen og satte kursen mot Trondheim hvor jeg skulle overnatte, og fikk på veien en vestfoldsk opplevelse da det viste seg at alle tunnelene på E39 var stengt for vedlikeholdsarbeid så jeg måtte kjøre litt omkjøringsveier før jeg endelig kom fram til min søsters hus.

Flere bilder fra kampen (iallfall fra før det ble for mørkt til å fotografere) kan du se på Google photos.