Stålkameratene - Bossmo & Ytteren 2-4

Med to øvingshelger på rad med Mo Hornmusikk, samtidig som det var vinterferie på Østlandet passet det meg fint å ta en liten uke hjemmekontor nordpå. Etter å ha tilbragt dagen i fylkeshovedstaden på et møte kom jeg tilbake over Saltfjellet akkurat i tide til å parkere utafor Stålhallen og komme meg inn for å se treningskampen mellom Stålkameratene og Bossmo & Ytteren.

Lagene, som etter at Stålkam. endelig takket ja til opprykk etter å ha vunnet femtedivisjonsavdelinga si tre år på rad begge skal spille fjerdedivisjon i år var etter det som ble meldt svært gira på å gjøre en god figur i denne treningskampen. Mens jeg hilste på haugevis av kjentfolk som også var på plass for å se kampen fikk jeg derfor se en ganske fartsfylt start på oppgjøret, men lenge skjedde det lite foran målene.

Mot slutten av første omgang syntes jeg kanskje gjestene fra nordsida av Ranfjorden så skumlest ut, og da vi først fikk 0-1 i det 39. minutt, før 0-2 kom rett før dommeren ga lagene en pust i bakken, så var det egentlig lite å klage på ut fra sjansestatistikken.

Etter en liten omgruppering kom kampen igjen i gang, og nå så Stålkameratene langt farligere ut, men fortsatt slet de med å trenge gjennom B&Y-forsvaret. Når da i tillegg de for anledningen sortkledde stadig vartet opp med skumle kontringer mistenkte jeg at dette kunne bli en seig aften for gultrøyene.

Etter 20 minutter av andre omgang kom så endelig uttellingen for det overtaket hjemmelaget hadde opparbeidet seg. Etter litt om og men ble ballen hamret i mål, og det sto 1-2. Skulle vi få en snuoperasjon?

B&Y fortsatte å forsvare seg eksemplarisk, og det begynte etterhvert å bre seg litt frustrasjon hos de gule. De ga likevel ikke opp, men like etter at 84 minutter var spilt glapp det etter en dødball, og bortelaget kunne kontre inn 1-3.

Fire minutter senere kom så et ordentlig «sjitmål» da ballen ble trillet fra langt hold forbi keeper som var på en liten bærtur, og vi gikk dermed inn i overtiden med 1-4 i dommerens bok.

Stålkameratene var likevel fast bestemte på å klare å pynte litt på resultatet, og ett minutt på overtid endte ballen endelig i nettet etter et hjørnespark.

Vi fikk ikke mange sekundene med fotball etter dette, og dermed endte kampen 2-4, og Stålkams trener Bårdsen hadde nok fått litt å tenke på foran de neste ukene med trening og treningskamper. Selv sa jeg takk for i dag til kjentfolket, og kom meg hjem for en god natts søvn etter en lang dag på veien.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Sarpsborg 08 - Tromsø 3-3

Midten av februar har ofte betydd at Tromsø tar seg en tur til Østlandet for å spille en treningskamp, og 2025 var intet unntak i så måte. Jeg klappet derfor sammen macen litt tidligere enn vanlig, og satte etter å ha plukket opp min medsupporter Arne kursen østover mot Romerikes hovedstad, hvor det var klart for kamp mellom de to eliteseriekollegene Sarpsborg 08 og Tromsø.

Ved ankomst sto Simen med sin relativt ferske arving og venta på oss, og da jeg kom inn i hallen så jeg at Jakub og Tom også var på plass. Like etterpå dukket også André opp, før dagens fjerde TIL-supporter, Martin, var den siste av de jeg skal nevne her som inntok arenaen.

Da kampen kom i gang var det umiddelbart ikke akkurat noen høykvalitetsfotball vi fikk servert. Begge lag skapte noen sjanser, først og fremst ved litt famlende forsvarsspill. Famlende var også en bra beskrivelse av det som skjedde da dagens TIL-kaptein Jakob Haugaard lot et skudd passere gjennom fingrene sine og i nettet til 1-0 for østfoldingene i det 21. minutt.

Det tok etter dette knapt fem minutter før vi igjen fikk se et mål, og denne gangen var det Tromsø-spillerne som kunne juble, etter at det var Sarpsborg 08-forsvarets tur å rote litt, så 1-1 satt i nettet.

Utover i omgangen syntes jeg så TIL så ganske skarpe ut, og det var absolutt ikke ufortjent da en corner like før pause endte med at Jens Hjertø-Dahl fikk sette inn en retur til 1-2.

Da lagene tok pause sto det fortsatt 1-2. Martin la nå ut på søk etter en brusautomat (Det er en i gangen i Skedsmohallen like utenfor LSK-hallen hvor denne kampen gikk), mens vi andre slo av en prat med Ray som selvsagt også hadde dukket opp. Til hans store forskrekkelse hadde Arne lite å melde om cupfinalen 1986 (Som jo fant sted bare ett år før han ble født!). TIL hadde forøvrig alle mann i oppvarming nå i pausen, ettersom det at de hadde reist ganske langt hadde gjort at man hadde valgt å ikke bare spille de vanlige 2x45, men føye til 30 ekstra minutter på slutten av kampen, og dermed ville omtrent alle byttes etter 60 minutters spill og gjøre plass til 60 minutters spill for de som ikke hadde vært involvert så langt.

I den andre omgangen kom S08 godt i gang, og etter ti minutter var vi igjen like langt da ballen gikk i mål til 2-2. Etter en times spill kom så de varsla byttene (Jeg kjenner jo ikke S08-spillerne godt nok til å se om de bytta like mange, men også der var det betydelige utskiftninger). Det så umiddelbart ut som om det var «hjemmelaget» som takla byttet av mannskap best, og med 70:25 på min stoppeklokke satt 3-2 i mål.

Med TIL-øyne var deretter resten av kampen egentlig ganske positivt å se. Iført sine blåsvarte reservedrakter kjempet laget seg inn i kampen igjen, og knapt fire minutter før de to ordinære omgangene var over endte et hjørnespark igjen med mål og 3-3.

Etter 90 minutter fikk vi en kort pust i bakken før aktørene på banen tok fatt på de siste 30 minuttene. Det skjedde i denne «tredjeomgangen» lite nevneverdig, utenom at TIL ved en anledning fikk ballen i mål, men denne gangen sikret assistentdommerens flagg at det ikke ble noe tellende mål. Da kampen etter 120 minutters spill til slutt ble blåst av sto det dermed fortsatt 3-3, og begge lag hadde nok fått noen svar og noen nye spørsmål foran resten av sesongoppkjøringa.

Arne og jeg stilte oss ved utgangen og vekslet noen ord med spillerne før vi forlot hallen og igjen kom oss tilbake innenfor hovedstadens kommunegrenser.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Millwall - Queens Park Rangers 2-1

Etter å ha tilbragt også lørdag formiddag i stor grad av horisontal tilstand la jeg tidlig på ettermiddagen på ny ut på en togtur. Etter et par skifter fikk jeg et glimt av stadion fra togvinduet, gikk av, og gikk den korte veien fra stasjonen bort til The Den hvor det skulle spilles championship-kamp mellom Millwall og Queens Park Rangers.

Underveis til stadion hørte jeg et par svensker, så det var tydelig at jeg ikke var den eneste som hadde vært på Europa League-kamp et par dager før som hadde fylt på med litt ekstra fotball når jeg først var avgårde. Før jeg entra tribuna og plassen min skaffet jeg meg en deilig krakauer med stekt løk, og dermed var jeg godt forberedt for nitti minutter sammen med et londonsk østkantpublikum.

Dagens kamp var ikke bare et byderby, det var også «Jimmy's day» til minne om en 16-årig Millwall-supporter som ble drept i 2008, så begge lag varmet opp i trøyer med nummer 16 på ryggen, og inntektene fra salg av kampprogrammer gikk også til minnefondet hans. Fin gest til en god sak!

Da kampen startet var det derimot slutt på de fine gestene. Millwall-supporterne har for å si det mildt et noe brokete rykte, og fra innmarsj til kampslutt haglet det med skjellsord i retning bortefeltet som var på øverste del av den ene kortsida. Da hjemmelaget alt etter 35 sekunders spill tok ledelsen 1-0 hjalp heller ikke det noe på.

QPR fant raskt tilbake fatningen, og med 2:20 på stadionuret kom utligningen til 1-1. Kanskje greit om begge lag sørger for at forsvarsspillerne er påskrudd fra start neste gang? Nå var det uansett de tilreisende supporternes tur til å vise obskøne håndbevegelser, mens strømmen av c-, f- og w-ord fortsatte fra de lokale.

I tillegg til de generelle skjellsordene, så var det spesielt en av bortelagets spillere som fikk høre det. QPRs Ilias Chair har i en domstol i Antwerpen blitt dømt for å ha slått en lastebilsjåfør i hodet med en stein så han fikk brudd på skallen, og å ha etterlatt ham bevisstløs. Dommen er anket og ikke rettskraftig, men det hindret ikke Millwall-supporterne fra å rope «murderer» etter ham hver gang han hadde ballen og var innen hørerekkevidde.

Sportslig sett syntes jeg lenge Queens Park Rangers så et lite knepp vassere ut enn sine motstandere, men når de ikke klarte å utnytte det var det på ingen måte ufortjent da Millwall vartet opp med et flott angrep i det 25. minutt og gikk opp i 2-1. Stor jubel i mine omgivelser, og noe mindre på kortsida.

2-1 ble også pausestillinga, og etter at det hadde blitt arrangert stafett med unger som løp som gale rundt banen var det igjen klart for kamp. Etter den forrykende starten på første omgang forundret det meg nesten at folk turte å ikke være på plassene sine til omgangen ble blåst i gang, men denne gangen gikk ikke de sent ankomne glipp av noe.

Faktisk skulle det vise seg at foruten et engelskspråklig bannskapskurs for viderekomne, så var det lite å hente i denne andreomgangen. Noen minutter på overtid innså mange av bortesupporterne at dette neppe gikk veien og begynte å strømme ut av stadion, og da dommeren etter nittifire minutters spill blåste av var det tid for heftig jubel fra hjemmefansen.

Etter å ha kommet meg ut av stadion satte jeg kursen tilbake mot togstasjonen, hvor det var en voldsom organisering for å få sluppet akkurat passe med folk opp på perrongen. Jeg skulle heldigvis motsatt vei av de fleste andre, så da jeg endelig slapp opp dit togene gikk fra var det lite stress å få plass, og etter en begivenhetsløs reise var jeg tilbake på hotellet og kunne kle av meg noen lag med ull før jeg dro ut og spiste en bedre middag for å feire en vellykket englandsreise.

Lingfield - Peacehaven & Telscombe 2-2

Etter gårdagens utmattende opplevelser var planen egentlig å bruke fredag formiddag til å oppleve litt av London. Jeg valgte i stedet å tilbringe det meste av dagen horisontalt, før jeg på ettermiddagen la ut på en lengre busstur med en innlagt gåtur gjennom sentrum av Sutton (Hvor de solgte ål i gelé), før jeg til slutt etter over seksti stopp med bussen kom fram til det lille stedet Whyteleafe i Surrey, hvor jeg hadde sett på Google Maps at det var et godt utvalg i serveringssteder, så det burde være enkelt å få tak i litt mat. Etter å ha spasert opp og ned gjennom hovedgata et par ganger så kunne jeg konstatere at det slett ikke var så ille utvalg i steder å kjøpe mat, men med unntak av en indisk «fine dining»-restaurant var alt helt og holdent beregnet på take-away. En kebabsjappe viste seg heldigvis å ha et lite bord i et hjørne, så jeg bestilte en kebabtallerken her, og fikk også forhandlet meg til å få låne en gaffel fra kjøkkenet så jeg slapp å spise med fingrene. Etter å ha blitt god og mett på denne tuslet jeg så via en minibank litt inn i skogen til jeg fant banen hvor det skulle spilles kamp i Southern Combination Premier League (Som så vidt jeg har klart å skjønne er nivå 9 i den engelske fotballpyramiden) mellom Lingfield FC og Peacehaven & Telscombe FC.

I motsetning til onsdag da kampene jeg håpet å få sett ble avlyst en etter en pga det som kalles waterlogged pitch var faren for dette minimal i dag da denne banen er en kunstgressbane. Grunnen til at kampen gikk her og ikke i Lingfield tjue minutter unna var rett og slett at et større dreneringsprosjekt på banen der var voldsomt forsinket (I følge han i billettluka hadde de ikke spilt hjemme på to år), så klubben hadde en virkelig tøff periode organisatorisk. Som om ikke dette var ille nok, så sliter de også tungt på nedre tel av ligatabellen, så de tilreisende hjemmesupporterne var nok voldsomt spente på hvordan dette skulle gå.

Forresten, apropos han i billettluka. Det hadde gått noen rykter om at det var utlendinger på vei til kampen i kveld, så da han skjønte at jeg var fra Norge fikk jeg i tillegg til programheftet for kampen også utlevert en pin med klubblogoen. Stor stas!

Da innmarsjen ble foretatt skjedde dette på et vis jeg ikke kan huske å ha sett før. Garderobebygget lå i et hjørne av stadionet (som for øvrig var riktig så flott med en liten tribune på en langsida, et overbygg over ståplasser på den ene kortsida, et lite overbygg på et lite parti av langsida med innbytterbenkene, og en svær tribune med både sitte- og ståplasser på den andre kortsida), og når aktørene hadde marsjert inn stilte de opp nesten rett innenfor inngangen for hilseseremoni, før de samlet seg for en siste peptalk. Det neste som skjedde var at dommerne og kapteinene samlet seg på midtbanen for myntkast, og så ble det gjort klart for avspark.

Tabellmessig var det bortelaget som var favoritter, og fra avspark tok det bare så vidt over 3 minutter før vi fikk en scoring fra blåtrøyene. 0-1 omtrent fra start var et hardt slag for vertskapet!

De rødgule ristet raskt av seg skuffelsen over baklengsmålet, og rett før det var spilt syv minutter kom utligningen til 1-1. Etter denne starten så jeg virkelig fram til et fyrverkeri av en kamp. Dette ønsket skulle vise seg å være tidenes jinx, da resten av omgangen ble ganske hendelsesløs. Jeg benyttet anledningen til å ta meg en runde rundt stadion, og fikk på veien se enda en ting jeg ikke kan huske å ha sett før: Inne på herretoalettet var det også plassert en vaskemaskin!

Tross en liten sluttspurt før pause, det stor fortsatt 1-1 da lagene gikk i garderoben, og jeg gikk for å inspisere serveringstilbudet på Whyteleafs klubbhus. Her viste det seg at selve storsalen var utleid til en femtiårsdag, men det var likevel øl- og tesalg i et tilstøtende rom, men jeg fant ut at jeg ikke orka å stå i kø for å finne ut om de hadde noe anna, så jeg returnerte innafor stadiongjerdet like ved.

Etter pause ble ikke kvaliteten på spillet så mye høyere enn den hadde vært i første omgang, men derimot ble intensiteten en hel del høyere. Økt intensitet uten samtidig økt presisjon betyr økt fare for skader, og etter knapt ti minutter var det nettopp det som skjedde da en av bortelagets spillere måtte bæres av banen etter en smell. Spesielt hjemmelaget førte nå et såpass farlig spill at de pådro seg en del gule kort, og tenningsnivået virket å også smitte litt over på tilskuerne som begynte å komme med en del tilrop til både spillere og dommere.

Vi passerte akkurat 70 spilte minutter da gjestene fikk et hjørnespark jeg tenkte å filme, men da jeg tok opp telefonen merket jeg at jeg på mystisk vis hadde klart å få gjørme over hele skjermen. Dermed ble det ikke noen video når hjørnesparket endte i mål til 1-2, og jeg måtte på ny sette kursen mot toalettet hvor jeg håpet å få vasket vekk gjørma og tørket av telefonen med litt dopapir.

Mot slutten av kampen prøvde hjemmelaget febrilsk å få utligning, men en kombinasjon av udyktighet og noen dommeravgjørelser som gjorde at frustrasjonsnivået hos både spillere og supportere stadig nådde nye høyder virket lenge å sikre at det ikke skulle bli noe poeng til Lingfield i kveld. Da vi passerte 90 spilte minutter ventet jeg at det kom til å bli mye tilleggstid, og det skulle vise seg at jeg fikk rett.

Etter en haug av dødballer som alle tok en del tid å få gjennomført hadde vi faktisk passert 99 spilte minutter da vertskapet fikk en corner jeg tror alle ventet ville bli det siste som skjedde. På et par frispark og hjørnespark i forkant hadde de rødgulstripete sendt målvakten sin med opp i angrep, og denne gangen lyktes det! Ballen traff et hode, og smalt i nettet til 2-2, noe som ikke uventet utløste ville jubelscener!

Som ventet ble dette det siste som skjedde, dommeren blåste av like etterpå, og kampen endte med ett poeng til hvert lag, og siden ett poeng som kjent er uendelig mer enn null, så var det nok hjemmelaget som var mest fornøyde. Jeg ruslet bort til den av de to jernbanelinjene i byen som var lengst unna og hoppet på et tog som via et skifte tok meg tilbake til hotellet, hvor jeg kunne ta kveld etter endelig å ha fått litt engelsk breddefotball i boka.