Første feriedag, og dermed dro jeg noe tidligere enn vanlig hjemmefra, og satte kursen sørøstover. Etter å ha testet ut en for meg ny grenseovergang og ikke minst en ny fergestrekning var jeg i hjertet av Dalsland, og rakk å besøke Systembolaget og å hive i meg en hamburger før jeg parkerte utenfor stadion hvor det snart var klart for cupkamp mellom Brålanda og Karlstad.
Jeg kom såpass tidlig at billettsalget ikke var starta ennå, og rett etter jeg hadde parkert kom bortelagets buss. Jeg så hvor spillerne gikk inn på baneområdet, og smatt inn samme vei så jeg fikk sett meg litt rundt mens jeg ventet på at det skulle bli mulig å betale seg inn. Mens jeg ventet begynte det så å styrtregne, noe jeg hadde vært ganske bekymra for etter at jeg under min ferd sørover hadde møtt en del helt grusomme regnbyger på veien. Billettkjøpet gikk helt smertefritt, og jeg stilte meg under et takskjegg og håpet at regnet ville gi seg før kampstart. Mens jeg sto her snakket jeg også litt med noen tilreisende supportere fra Värmlands hovedstad, deriblant ei som var helt enig i mitt valg av lag i Allsvenskan.
Vær-ønsket mitt ble oppfylt, og jeg flyttet litt på meg. Mens jeg sto og fotograferte utesvømmebassenget som lå mellom gressbanen og kunstgresset kom plutselig en rogalending og spurte om jeg var meg. Det kunne jeg jo bekrefte, og dette viste seg å være Reidar som jeg også hadde fått tips om at var på Hokksund tirsdag, men da ikke klarte å identifisere. Hyggelig nytt banehopperbekjentskap!
Da kampen kom i gang ble det raskt klart at her var det et lag som til daglig spiller på nivå seks som tok imot et lag som spiller tre divisjoner høyere. Karlstad tok kjapt styringa, og kampen ble raskt nærmest enveiskjørt. Anført av den for det norske publikum ikke helt ukjente Kjell Jonevret på sidelinja presset gjestene på i sine reklametapetserte trøyer, og i det 22. minutt lyktes det endelig for dem å få ballen i mål til 0-1.
En kombinasjon av telling og anslag fortalte meg at publikumsantallet her i kveld var et sted mellom 150 og 200, altså en hel del lavere enn da Brålanda møtte Malmö i samme turnering for et par år siden. På en fabelaktig fin, men ganske fuktig gressmatte fortsatte også i kveld bortelagets dominans, men flere scoringer så det ikke ut som om vi skulle få før pause. Jeg var i ferd med å bevege meg mot spillertunnelen da jeg hørte at noe skjedde ute på banen, og jeg skjønte at rett før pause hadde gjestene økt ledelsen til 0-2 mens jeg befant meg bak tribuna!
Pausen ble slått i hjel sammen med Reidar oppe på tribuna, og irriterende nok kom det nå en ny regnbyge forbi. De eneste som syntes dette var helt greit var sannsynligvis de enorme mengdene med brunsnegler jeg hadde observert på motsatt langside, men når sant skal sies synes jeg ikke noen trenger å ta hensyn til deres meninger.
Etter hvilen virket det som om Karlstad hadde sluppet seg litt ned, for Brålanda var langt mer med på notene nå, uten at de umiddelbart ble veldig farlige. Gjestene tok seg så mer inn i kampen igjen, og i det 63. spilleminutt ble et hjørnespark ekspedert i mål til 0-3.
Som om ikke dette var ille nok, knapt fem minutter senere ble det dømt straffespark, og igjen havnet ballen i nettet så det sto 0-4!
Brålanda ga likevel ikke opp, og før det var spilt tre minutter etter straffen vartet den unge spissen Filip Nilsson opp med kampens øyeblikk for meg (med et lite forbehold siden jeg ikke så 0-2-målet). Han kom seg gjennom Karlstad-forsvaret og vippet ballen inn ved lengste stolpe, så det sto 1-4! Stor jubel, og et noe i overkant optimistisk «Det är mycket kvar att spela om!» fra speaker.
Brålanda fikk nå fortsette å herje litt med bortelaget, og etter 83 minutter av kampen var det grønntrøyenes tur til å få straffespark! Jeg er litt usikker på hva AD mente med flaggbruken sin, om det var at keeperen gikk for tidlig fra streken, men returen ble uansett satt i mål og dermed ble scoringen tellende som 2-4. Skulle vi få en smått sensasjonell opphenting?
Vertskapet vartet faktisk opp med nok et flott angrep i sluttminuttene, men denne gangen ble det ikke veldig farlig, og da dommeren etter noen minutters overtid blåste av kampen for siste gang sto det fortsatt 2-4 og Karlstad kunne glede seg over avansement til neste runde i cupen.
Den svenske cupen er for øvrig en snodig konstruksjon, og faktisk så forvirrende at en svenske som sto ved siden av Reidar på tribuna i pausen spurte meg om jeg kunne forklare ham hvilken betydning denne kampen egentlig hadde! (Kort fortalt: Dette var 1. runde, hvor lag fra nivå 3 og nedover deltar. I 2. runde kommer også lagene fra de to øverste divisjonene med, og lagene som vinner kampene 'der går så inn i en mellomrunde med gruppespill, hvor de som avanserer derfra igjen går inn i et cupspill som leder fram mot en cupfinale som spilles på en av finalistenes hjemmebane!)
Fornøyd med endelig å ha fått se kamp på Sörbyvallen satte jeg igjen kursen hjemover, denne gangen langs en langt raskere rute enn den jeg hadde tatt sørover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar