Jaro - MP 2-0

Etter en natts litt dårligere søvn enn jeg hadde håpet kom jeg meg gjennom hotellfrokosten og ut på veien igjen. Etter en liten stopp for innkjøp av litt mer vaniljecola rett før jeg kryssa grensa innså jeg i det klokka på telefonen gikk over til finsk tid at jeg hadde feilberegna tida, så jeg hadde to timer mer til rådighet enn jeg først hadde trodd. Absolutt ikke dårlige nyheter! Jeg kom derfor etter en foruten noen ekstreme regnbyger stort sett begivenhetsløs kjøretur fram i god tid og fikk parkert utenfor stadion hvor det skulle spilles nivå 2-kamp mellom FF Jaro og Mikkelin Palloijilat.

Jeg hadde egentlig tenkt å få i meg noe mat før kampen, men innså plutselig at jeg hadde gått inn gjennom porten, og siden jeg måtte ha et ordentlig måltid gadd jeg ikke ødelegge apetitten med pølser før den tid. Jeg tok derfor plass på tribuna selv om det var lenge til kamp, noe som etterhvert skulle vise seg å være et smart trekk. Det kom nemlig fler enn meg på kamp i dag. Det strømmet på, og inn mot kampstart var det så fullt på den staselige hovedtribuna at vaktene måtte gå rundt og jage vekk folk som satt i trappene!

Da kampen kom i gang ble det raskt tydelig at hjemmelaget er med i opprykkskampen, mens gjestene er solid plassert helt i bånn av tabellen. Foruten enkelte kontringer var det lite de blå hadde å stille opp med, mens vertskapet i sine røde drakter stadig presset på, oppildnet av en ganske imponerende liten syngende klack oppunder taket i det ene hjørnet av tribuna.

Tross spillemessig overtak, mål ble det ikke, og lagene gikk dermed til pause fortsatt med 0-0 på måltavla. I pausen fikk vi høre litt om arbeidet med nytt stadion, hvor gravingen alt er i gang, så kanskje jeg må tilbake til Jakobstad ved en senere anledning. Da lagene kom tilbake var det tydelig at det hadde vært mye folk på plass i dag, for store deler av den syngende gjengen glimret med sitt fravær, sannsynligvis pga kioskkøer.

Etter at de røde hadde misbrukt noen ville sjanser var syngingen igjen i gang, uten at kampbildet forandret seg nevneverdig fra første omgang. Speaker kunne opplyse om at vi hadde satt ny publikumsrekord for i år med over 2300 tilskuere, noe jeg har få problemer med å tro på. Faktisk tror jeg heller det må ha vært fler enn dette tilstede!

Etter et lite kvarter fikk Jaro endelig ballen i mål, men til flesteparten av de frammøttes store frustrasjon hadde dommeren rett før blåst frispark utover for en hendelse i feltet. Svært dårlig stemning, men ingen scoring. Jeg overlot etter dette plassen min på tribuna til småbarnsfamilien som satt klemt sammen med fem medlemmer på to seter og la ut på en liten vandring rundt stadion, som blant annet ga meg en annen vinkel på supporterfeltet.

Etter 77 minutter av kampen lyktes det endelig for hjemmelaget. Et angrep endte med mål, og målscoreren kunne nyte følelsen av over 2000 mennesker som ropte etternavnet hans! 1-0, og heng på tabelltoppen.

Begge lag kom til flere store muligheter mot slutten, og jeg hadde akkurat rukket å tenke at det var helt utrolig at det ikke var scoret flere mål her i kveld før en rødkledd spiller stormet alene framover, overrumplet keeper, og helt på tampen av de fire overtidsminuttene fastsatte sluttresultatet til 2-0.

Etter kampen kjempet jeg meg forbi folkemassene og gikk opp til syngegjengen for å berømme dem for bra innsats, og da de hørte at planen min for morgendagen var å dra til Kuopio på kamp fikk jeg med meg lykkønskninger. Ikke noe «heie på alle finske lag i Europa» her, nei!