Express - Vidar 0-2

Etter dagens første kamp suste jeg ned dalen til Kristiansand og satte kursen østover på E18. Jeg kom fram til Fevik i god tid før avspark, men hadde for sikkerhets skyld avtalt med IL Express' daglige leder Magne at jeg kunne parkere i innkjørsla til huset hans like bak stadion i fall jeg kom sent fram så jeg skulle slippe å lete etter parkering. Som sagt, så gjort, og jeg tuslet de ca 20 metrene ned til bakinngangen til stadion, sjekket med dommerne hvilken vei de skulle ta myntkast, og gikk så bort til tribunelangsida for å gjøre meg klar.

Her møtte jeg nevnte Magne, og ble svært godt tatt i mot: kioskbetjeninga fikk beskjed om å gi meg alt jeg hadde lyst på, og jeg fikk overrakt klubbens 100-årsjubileumsbok fra 2019. Dette ble nesten for mye for en enkel nordlending!

Da kampen kom i gang fikk et publikum som foruten undertegnede nærmet seg halvannet hundre se at gjestene fra Rogaland var klart kvassest, men hjemmelaget red av den innledende stormen, og kjempet seg etterhvert mer og mer inn i kampen.

Express-trener Roy Ludvigsen kom stadig med svært direkte meldinger til sine spillere, tidvis på et nivå som lot til å sjokkere Vidars innbyttere som var i oppvarming like ved der jeg sto. Tross klare meldinger, scoringer fikk vi ikke noen av retningene, og da ballen under fem minutter før pause endte i mål ble scoringen korrekt annullert for angrep på keeper. Det sto dermed fortsatt 0-0 da det ble pause, og jeg tok en liten rundte for å dokumentere de manglende banene til Stadionhjerte. Jeg tok deretter en kjapp tur i kiosken og kjøpte en vaffel (Sorry, Magne, det får være måte på bortskjemming) før det igjen var klart for spill ute på den nydelige gressmatta.

Utover i andre omgang begynte jeg så smått å bekymre meg for om dette var dagen da min 63 kamper lange rekke med kamper med scoring i skulle ta slutt, men etter 75 minutters spill var bekymringene over. Dessverre for flertallet av de fremmøtte på stadion var det gjestene som endelig fikk hull på byllen da ingen dekket returrommet på en corner og en av Vidars spillere fikk stå helt alene på sekstenmeteren og skyte ballen i mål til 0-1.

Det begynte nå å merkes at det var ganske kraftig solsteik, og flere av spillerne begynte å bli i overkant heite i hodet. Flere situasjoner hadde medført litt kjefting og småknuffing, og i det vi var i ferd med å gå inn i overtiden gikk det helt over styr. Heldigvis utartet tumultene ikke helt, men det ble delt ut minst ett gult kort i etterkant, og jeg innså også at det kom til å bli rikelig med overtid.

Overtiden ble dog ikke så spennende som jeg hadde forventet da Vidars nummer 10 fikk ballen etter et frispark, gjorde alt selv, og hamret ballen inn til 0-2. Massiv nedtur for de blårøde som før dette hadde en drøm om utligning, og en jevn strøm av publikum ut portene startet.

Flere scoringer ble det ikke, og kampen endte dermed 0-2. Jeg kjente at jeg hadde blitt litt solbrent, og rømte inn i bilen for å returnere til hovedstaden, og kanskje også få i meg litt mat på veien.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Byåsen - Vidar 2-2

Søndag, og jeg satte kursen vestover gjennom et Trondheim gjennomsyret av trøtte Metallica-tilskuere. Etter litt bussdrama (På sanntidsskjermen forsvant plutselig bussen jeg skulle ta uten at den var kommet. Heldigvis kom den et par minutter senere) kom jeg fram til Dalgård i god tid før avspark, og tok plass på tribuna på banen like oppafor den jeg besøkte sist jeg var i området.

Etter hvert dukket også de fleste av Trondheims faste «breddefotballpasienter» opp, så det ble svært gemyttlig stemning på tribuna. Ute på banen var det lenge ganske rolig, men like før det var spilt tjue minutter kom dagens første scoring, og det var hjemmelaget som kunne juble for 1-0. Målet kom etter et hjørnespark.

Under ti minutter senere kom det en ny scoring, og denne gangen var det gjestene fra Rogaland som kunne juble. 1-1 sto seg helt til pause, og jeg må innrømme at jeg på dette tidspunktet ikke hadde allverdens tro på hjemmelagets muligheter.

Ti minutter ut i andre omgang slo mine mørke mistanker til. Bortelaget fikk corner, og denne ble konvertert til scoring. 1-0 var blitt til 1-2.

Etter hvert dukket RBK-spiller og sambygding med Vidar-spillerne Birger Meling opp på tribuna. Om det var dette som ga Byåsen-spillerne nye krefter vites ikke, men nå handlet det meste om rødtrøyene.

Tjue minutter før full tid fikk Byåsen en fullt fortjent utligning, og herfra og inn tydet det meste på at om det skulle bli flere scoringer, så var det hjemmelaget som ville få dem. Mens vi satt og ventet på flere mål tikket også nyheten om at nesnaværing Vebjørn Vinje som jeg så i gårdagens kamp hadde signert overgang til Stjørdals-Blink inn. Tydelig at andredivisjonslagene har tenkt å bruke sommerpausen konstruktivt.

Tross et voldsomt press i overtiden og flere store sjanser til begge lag, så ebbet til slutt kampen ut med 2-2. Dette er et resultat nok ingen av lagene var fornøyde med, men mest krise er det nok for Byåsen, som desperat trengte en trepoenger for ikke å bli hektet av i kampen om å berge plassen. Den som derimot var fornøyd var Inge Grytbak, som hadde tippet rett resultat og vant en ryggsekk!

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.