Flatås - Rindal 2-2

Helga tilbringes i Trondheim, og etter lang tids planlegging trodde jeg og Marius Dahl alt hadde ordna seg og at vi skulle få en fredagstur til Selbu for å se femtedivisjon i hyperidylliske omgivelser. Etter å ha venta noen minutter på skyssen vår viste det seg at alt ikke var så godt planlagt som vi trodde, og vi innså at vi måtte finne en plan B.

Etter et par minutters søking konkluderte vi med at vi skulle hive oss på en buss opp til Byåsen for å se Flatås ta imot nordmøringene fra Rindal. Marius Dahl er en fin fyr, men dersom du noen gang skal legge ut på reise sammen med ham anbefaler jeg på det sterkeste å finne en annen reiseleder. Han fant nemlig ut at vi skulle gå av to-tre stopp for tidlig, så vi fikk en fin gåtur før vi kom til stadion i stedet for å gå av bussen på busstoppet umiddelbart ved stadion.

Vel framme kom vi til et anlegg med tre fine baner. To fullstørrelse, og en mindre, alle i kunstgress. På banen som hadde tribune foregikk det aldersbestemte kamper i regi av anleggseier Byåsen, så leietakerne fra Flatåsen (Hvor det foregår rehabilitering av banen) var henvist til Byåsens gamle bane Dalgård, hvor tidenes vakreste mål iflg Tore Schjølberg ble scoret av Levanger-spilleren «Kokken».

Dette var som sagt en bane uten tribune, men heldigvis sto det noen blomsterkasser på toppen av den delvis snødekte gressbakken som gikk an å sitte på, så jeg plasserte baken der. Etterhvert fikk jeg se et hjemmelag som var svært ivrige etter å få ballen i mål, men på utrolig vis klarte de det ikke. Da de endelig fikk kriget ballen inn bak gjestenes keeper, så var det (sannsynligvis korrekt) vinket for offside. På et hjørnespark like før pause kom så endelig en godkjent scoring, og det var fortjent nok hjemmelaget som kunne gå i garderoben med ett mål på dommerkortet.

Gjestene valgte derimot å ikke gå i garderoben, men tilbringe pausen ute på benken, og da de fikk et frispark fra 16,000001 meter etter ti minutter av andre omgang var det kanskje den ekstra kjennskapen til banen dette ga som virket inn. Frisparket ble iallfall strålende satt i lengste hjørne, og med 1-1 var lagene like langt.

Noe sier meg at bakenden på denne hesten var betegnende for
hva hjemmepublikummet syntes om kampen

Det var fortsatt hjemmelaget som dominerte det som skjedde på banen, men fortsatt var det til de omlag 20 frammøtte tilskuernes store frustrasjon tilsynelatende umulig å få ballen i mål. Litt etter halvspilt andreomgang fikk de rødkledde endelig uttelling, og var igjen i føringen med 2-1 etter et finfint angrep.

Tross fortsatt Flatås-dominans, så fikk etter hvert Rindal nok et frispark fra halvfarlig posisjon. Denne gang ble ballen lirket inn helt oppunder tverrliggeren, og igjen var det likt. 2-2.

Resten av kampen hadde hjemmelaget flere sjanser til å utligne, mens gjestene faktisk klarte å komme til sin første sjanse til et spillemål, men ingen av lagene klarte å avgjøre kampen. 2-2 i denne kampen var et kroneksempel på at fotball kan være utrolig urettferdig, jeg anslår sjansestatistikken til være omlag 25-3!