Vang - Storhamar 4-4

Etter dagens dont på jobb laga jeg meg en strålende risotto før jeg bestilte reise til en korpshelg nordpå. Hoppa deretter i bilen med det jeg trodde var grei tidsmargin for å komme meg til Hamar i tide for avspark på Vangbana klokka åtte. De ti minuttene jeg hadde til gode viste seg etter en bilstans på motorveien mellom Kløfta og Jessheim, og en bensinfylling på Nebbenes å ha skrumpet inn til det Google Maps hevdet var -2 minutter margin, men takket være grei flyt i trafikken videre nordover langs Mjøsa rakk jeg akkurat å få fotografert myntkastet ved ankomst foran femtedivisjonskampen Vang - Storhamar.

Etter kampstart ble jeg raskt gjenkjent av Magnus, og jeg vekslet noen ord med ham mens jeg trasket rundt ved banekanten foran den lille tribuna hvor han befant seg sammen med noen kompiser. Ute på kunstgresset var det gjestene som startet best i den lave kveldssola, men hjemmelaget jobbet seg raskt inn i kampen, og da vi etter vel 13 minutters spill fikk 1-0 var det på ingen måte ufortjent. Noe klart overtak var det likevel ikke snakk om, og da de for anledningen mørkeblå like før halvspilt omgang utlignet etter et nydelig angrep var heller ikke det noe noen kunne klage på.

Jeg hadde egentlig akkurat begynt å forberede meg på å ta pause på 1-1 da en av hjemmelagets spillere på 25-30 meter litt ute på kanten så at keeper sto litt ut, og dundra ballen avgårde. I utgangspunktet virka skuddet ganske optimistisk, men det skulle vise seg å være helt perfekt utført, og det sto dermed 2-1 da lagene gikk i garderoben, mens jeg tuslet mot kiosken.

I kiosken ble jeg tatt imot av to svært serviceinnstilte småjenter bak disken. Ifølge dem selv var mødrene kun assistenter, det var DE som var sjefene her. Jeg fikk etter å ha knota litt med å få logga inn på Vipps igjen ettersom jeg hadde fått ny telefon samme dag betalt for en vaffel, og bevegde meg bort mot tribunen for å slå av en prat med Magnus og kompisene hans som viste seg å være Storhamar-fans.

Da andre omgang kom i gang var det gjestene fra Prestrud som kom best i gang, og med 52:50 på min stoppeklokke sto det 2-2 etter et hjørnespark.

Knapt tre minutter senere kom det så et frispark. Magnus meldte scoring, og jaggu fikk han ikke rett! 2-3 i det 56. minutt.

Selv om Storhamar nå virket sterke hadde ikke gultrøyene fra Vang tenkt å legge seg ned og få juling, og de jaget på i jakten på å hente inn igjen den tapte ledelsen. Jubelen var derfor stor da en av dem ble felt foran motstandernes mål og dommeren pekte på straffemerket. Straffeskytteren gjorde det han skulle, og vips var det 3-3.

Det var stort sett god stemning i kampen, men innimellom ble dommeren skyteskive for noen verbale skuddsalver, og spesielt en av Vangs spillere hadde et par ganger gitt uttrykk for sin vrede. Jeg hadde mens jeg sto på tribunen hevdet at jeg var overbevist om at han kom til å kjefte på seg et gult kort, og omtrent i det 70. minutt kom det etter at en av Storhamars spillere fikk gult kort etter en takling, og han og flere andre mente det burde vært rødt.

Frisparket som fulgte etter denne situasjonen endte uansett med et hjørnespark, og dette hjørnesparket endte på sin side med scoring, så plutselig var hjemmelaget igjen i føringen med 4-3.

Fire minutter senere utlignet igjen Storhamar, og nå var jeg virkelig spent på hvor dette skulle ende. 5-5? 6-6? Enda mer? Det skulle vise seg at tross at bortelaget kom til noen helt vanvittige muligheter på tampen av kampen ble det ikke scoret flere mål, og dermed endte kampen med 4-4, og ett poeng til hvert lag.

Før jeg satte kursen tilbake til Oslo kom en som viste seg å være Arve Fuglum bort og hilste på, og så kunne jeg sette meg bak rattet med lyden av Europa League-finalen på bilstereoen, og nå rakk jeg hjem akkurat i tide til å se andre ekstraomgang og straffesparkkonkurransen som endte med stor pokal til Eintracht Frankfurt!

Flere bilder fra kampen på Vang kan du se på Google photos.

Storhamar - Trysil 0-7

I kveld ble kursen satt nordover mot Hamar, for min tredje bane der i byen. Vertskap var Storhamar, en klubb mest kjent for ishockey, og åsted var Prestrudbana. Foruten meg hadde Trysil FK tatt turen dit, og da ikke bare med spillere, men også med en solid kontingent supportere.

Supporterne gjorde seg først gjeldende  da lagene marsjerte inn på banen. Før speaker hadde fått sukk for seg og startet Storhamars faste innmarsjmusikk, så runget plutselig en Trysil-utgave av deLillos «Suser avgårde» ut over stadion fra et medbragt musikkanlegg! En noe snurt speaker stakk så hodet ut fra tårnet og ba dem skru av så han kunne ta lagoppstillingene.

Kampen kom i gang, og det ble veldig klart at Trysils «stjernegalleri» kom til å dominere dette totalt. Tross dominansen fra de rødkledde, som ryktene kan fortelle at har svært gode lønninger til fjerdedivisjon å være, lot scoringene vente på seg. Etter flere store sjanser løsnet det endelig etter 27 minutter, da en corner ble så effektivt ekspedert i mål at videoen min ble helt mislykket.

Under ti minutter senere ble en Storhamar-spiller utsatt for noe ureglementert, spillerne ville ha frispark, men fikk i stedet fordel, noe de etterpå var svært lite fornøyde med, da det hele endte med at Trysil fikk tak i ballen og satte inn 0-2.

Like før 39 minutter var spilt kom så 0-3, også det på en corner. En av Trysil-supporterne var enten synsk eller så prøvde han å jinxe scoringen, men tross hans premature jubel endte det med scoring.

0-3 sto seg til pause, og jeg innså at dersom de fra Trysil orket å fortsette dominansen, så kunne dette bli stygt. Bortesupporternes medbragte høyttaler kuppet også pausemusikken, men da låta var ferdig satte den bergenske speaker på en Brann-låt! Noe breddesnadder ble det dessverre ikke, da kiosken hadde tatt sommerferie.

Drøyt fem minutter ut i andre omgang viste tryslingene at de ikke hadde tenkt å slappe av, og forserte et litt passivt Storhamar-forsvar og satte 0-4. 7 minutter senere kom 0-5, og etter 67 spilte minutter fikk vi omlag 100 frammøtte se et frispark fra 17-18 meter bli satt presist i mål!

Tre minutter senere fikk gjestene sitt syvende mål, passende nok scoret av spiller nummer 7. Han valgte å feire med å legge seg ned og kysse kunstgresset, noe som medførte at han måtte koste vekk masse gummigranulat fra ansiktet.

Mot slutten av kampen byttet TFK inn en haug med unggutter, og jeg overhørte dem si på vei inn at nå gjaldt det å holde nullen. Dette løste de fint, og da dommeren blåste av kunne spillere og tilskuere juble for en solid seier, og sommerferie på tabelltopp. Med det toppnivået det var tydelig at laget har inne blir jeg ikke veldig overrasket om den tabelltoppen varer ut sesongen.

Flere bilder fra kampen kan du se på facebook.