Rosenborg - Nardo 2-0

Etter å ha tilbragt helga med NM Janitsjar i Trondheim (Begge korpsene mine var fornøyde, OPO kom på øvre halvdel i 4. div, Mo Hornmusikk beholdt plassen i elitediv.), var det med stor glede jeg oppdaget at det var satt opp en tidlig kamp søndag på en bane jeg manglet! Etter å ha spist en deilig frokost og fylt bilen med musikkinstrumenter dro jeg derfor til Lerkendal, fant kunstgressbanen der, og gjorde meg klar for å se treningskamp mellom Rosenborg og Nardo.

Rosenborg hadde på forhånd varslet at det kom til å være et lag uten de største profilene som spilte denne kampen, og utgangspunktet var derfor ikke så rått parti som man ellers kunne vente når et eliteserielag møter motstand fra tredjedivisjon. Da jeg kom møtte jeg Rotsekk-Kent, og jeg hilste også på John Tore Krogstad og noen andre trønderske RBK-twitrere, mens Emil Almås dessverre glimret med sitt fravær. Fra speakertårnet ble etterhvert musikken byttet ut med stemmen til Gøran Sørloth, og vi var nok flere som lurte på hvilken tidssone han forholdt seg til da han ønsket velkommen til «kveldens kamp» for et oppgjør som skulle sparkes i gang 1130.

Da kampen kom i gang var det innledningsvis ikke veldig stor forskjell på lagene. Rosenborg virket kanskje et lite hakk bedre, men noen overkjøring var det absolutt ikke mulig å kalle dette. Begge lag hadde en del halvsjanser, før hjemmelaget like før pause misbrukte noen helt enorme muligheter, en som traff stolpen og trillet på tvers foran målet, og en som ble blåst over mål fra kort hold.

Det sto dermed fortsatt 0-0 da lagene tok pause, og jeg snek meg opp til bilen med noen plantelys jeg hadde fått levert fra en bekjent som jeg skulle levere til ei felles venninne i Oslo. Sørget samtidig for å få i meg litt vaniljecola, før jeg returnerte ned til banen, hvor det ikke kan ha vært langt unna 200 frammøtte som ville se kampen. Jeg har for øvrig en mistanke om at de aller fleste av disse heiet på hjemmelaget.

Andre omgang startet med at det ble gjennomført haugevis av bytter, og herfra og inn var det ingen tvil om at kampen ville ende med RBK-seier til slutt, selv om Nardo sto imponerende godt imot lenge. Jeg hadde flyttet meg til motsatt banehalvdel av der jeg sto før hvilen, og fikk herfra sammen med Kent og Marius Dahl på nært hold se den gamle Grorud-helten Leo Cornic slå inn en ball som Edvard Tagseth på vakkert vis hamret i mål til 1-0 i det 75. minutt.

I det 83. minutt kom så også 2-0, men da befant jeg meg et annet sted rundt banen, så jeg så ikke spesielt godt hva som skjedde. En annen som ikke så godt var tidligere nevnte speaker Sørloth, som i det klokka passerte 90 spilte minutter kunne melde at det var lagt til minimum tre eller fire minutter, og beklaget at han ikke hadde klart å se tydelig hva dommeren signaliserte.

Hvor mye tid som ble lagt til var uansett uvesentlig. Det ble ikke flere scoringer, og kampen endte dermed med en fortjent 2-0-seier til de hvitkledde. Jeg forlot kunstgresset, og satte kursen sørover etter en finfin helg i Trånhjæm.