Ljungskile - Torslanda 1-1

Hadde lenge planlagt en tur østover denne helga, men da det ble noen kampflyttinger i Värmland endte jeg med å sette kursen sørover i stedet. Martin feiga ut og ble hjemme, mens en heltent André tok plass i passasjersetet. Etter noen timer og et par pitstop på veien kom vi fram til Skarsjövallen, hvor jeg denne gangen ikke besøkte hovedarenaen, men parkerte så vi kunne tusle bort til kunstgressbanen i skogkanten, hvor det var klart for treningskamp mellom de to nivå 3-kollegene Ljungskile og Torslanda.

Etter å ha betalt oss inn (Ljungskile er heldigvis ikke en mer pretensiøs klubb enn at det gikk svært smertefritt å betale med kontanter) så vi oss rundt på anlegget, noe som var fort gjort ettersom stort sett det eneste som var her av fasiliteter var et gjerde rundt kunstgresset. Bak innbytterbenkene, men utenfor gjerdet var det en liten jordvoll hvor en del av publikummet som strømmet til tok plass. Det var for øvrig ikke bare publikum som strømmet til, men også en ganske tykk tåke som hadde omfavnet oss stort sett hele veien fra Oslo og sørover.

Etter at myntkast var tatt kom kampen i gang, og sammen med rundt 150 andre fikk jeg og reisefølget mitt se hjemmelaget ta mer og mer tak i kampen, men lenge uten å sette gjestene på de helt enorme prøvene. Vi måtte faktisk vente helt til overtiden før pause før ballen endelig snek seg forbi målvakten og i mål, og fortjent nok var det de grønnkledte som gikk opp i 1-0.

Ikke overraskende sto 1-0 seg til pause, og jeg overrakte noen medbrakte mynter til André så han kunne gjøre et forsøk på å få kjøpt kaffe. Også i kiosken var kontanter gangbar valuta, og han kunne dermed gå inn i andre omgang med en rykende kopp ved leppene.

Ute på kunstgresset skjedde det fortsatt ikke all verden. Gjestene kom etterhvert til noen anstendige sjanser, men en god LSK-keeper sørget for at disse ikke ble til scoring, men med 20 sekunder igjen av ordinær tid i kampen raknet det til slutt for vertskapet. Ballen gikk i mål til 1-1, og etter noen minutters overtid var dette også sluttresultatet i en rimelig sjansefattig kamp.

André og jeg tuslet tilbake til bilen, og satte via en börek i dopapirbyen Lilla Edet (Et sted en ikke navngitt passasjer i bilen lurte på hvorfor het «lilla», som i fargen) kursen sørover mot nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.

Herrestad - Torslanda 0-1

Etter å ha drøyd søndagsmorgenen litt lenger enn planlagt ble egg&bacon-frokosten utsatt til kvelds, og jeg hoppet etter to skiver med leverpostei i bilen og suste sørover på E6. Etter et par timer kom jeg til Uddevalla, svingte av og fant etterhvert fram til Undavallen, en arena jeg har sett utallige ganger fra E6, og nå altså skulle besøke for å se kamp på for første gang i forbindelse med division 2-matchen mellom Herrestad og Torslanda.

Arenaen var på forhånd annonsert som kontantfri, men jeg hadde klart å få lovnader på Messenger om at så lenge jeg hadde svenske kontanter skulle det gå greit å få betalt inngangsbilletten uten Swish. Etter å ha parkert viste dette seg å stemme, og jeg fikk etter å ha gitt fra meg en hundrelapp utlevert et enkelt kampprogram. Jeg gikk inn og kikka meg litt rundt på anlegget som hadde en tribune med seter, en litt vaklevoren tribune uten seter, og en lang enkeltrad med seter, alt på samme side motsatt fra innbytterbenkene. Jeg hilste også på Herrestads styreleder, som hadde hørt rykter om at det var norrbaggar på besøk. Da kampstart nærmet seg så jeg at André også sjekket inn i Futbology-appen, men jeg så ham ikke noen steder.

Kampen var iallfall sparket i gang, og innledningsvis kom begge lagene til noen halvsjanser foran et publikum som ikke kan ha vært langt unna 150 personer. Spillet endret seg etterhvert noe, og sjansene sluttet å komme. Heldigvis dukket André opp etter å ha virret rundt andre steder på stadion, så jeg fikk noen å konversere med utover i en stort sett ganske kjedelig omgang. 0-0 sto seg til pause.

André hadde alt prøvd seg på kiosken, hvor det viste seg å ikke være mulig å betale på annen måte enn med Swish, så vi ble stående i ro på kortsida hvor vi hadde flytta oss i den sure vinden. Jeg angra sårt på at jeg ikke hadde sett mer på kalenderen enn på værvarselet da jeg kledde på meg, men trøsta meg med at jeg hadde en ullgenser og et par ullsokker som lå i bilen og venta på meg til etterpå.

Andre omgang kom i gang, og vi fikk se mye av det samme som før pause. André begynte å bekymre seg om hans rekke uten målløse kamper skulle ryke (Jeg var ikke SÅ bekymret siden mi rekke bare var ei uke gammel). Så, helt på tampen av kampen smalt det plutselig. Torslanda hadde kanskje hatt litt overtak fra 80 minutter og ut, og i det 88. minutt lyktes det endelig for de rødkledde. 0-1, og stor jubel fra de tilreisende fra Hisingen.

Etter noen hektiske overtidsminutter hvor jeg tidvis var bekymret for om Torslanda-treneren skulle få hjerteinfarkt i sine forsøk på å få spillerne sine til å være smarte og kyniske. Hvor smarte og kyniske de faktisk klarte å være skal være usagt, men likevel holdt ledelsen til dommeren blåste av kampen. Hjemmelagets menn lå utslått utover kunstgresset, mens rødtrøyene jublet.

Jeg takket André for selskapet og sendte ham nordover igjen for å se eliteseriekampen mellom Sarpsborg 08 og Odd (Oisann, der røk visst målrekka di likevel, André), mens jeg selv tok den korte turen over Uddevallabron for å se nok en kamp.

Flere bilder fra kampen kan du se på Google photos.