Ajax - Manchester United 0-2

Det hele startet i starten av april, da jeg uten å vite hvem finalistene ville bli, søkte om en billett til Europa League-finalen som skulle spilles i Stockholm.

Gleden var stor da jeg et par uker senere fikk beskjed om at jeg fikk billett, og den ble enda større da det ble klart at mitt kjære Manchester United ble ett av lagene på banen!

Ajax var trukket til å være «hjemmelag» på Friends Arena, og dermed utstyrte jeg meg med blå og fin bortetrøye før jeg tok toget fra Oslo til Stockholm, sammen med overraskende mange briter! (Skjønner ikke helt hvorfor det lønner seg å reise via Oslo, men hva vet jeg?) God stemning var det hele togturen, til tross for togpersonalets stadig mer fortvilte forsøk på å forklare at det ikke var lov å drikke medbrakt alkohol ombord.

Vel framme i Stockholm fant jeg et par andre United-supportere, fanget litt kinamat (buffet er fine greier!) og tok taxi ut til stadion.

Etter en liten spasertur var vi på plass utenfor imponerende Friends Arena, og kom oss inn og fant plassene våre. Det var da fortsatt ca to timer til kampstart, og stort sett glissent på tribunene, bortsett fra i ultras-feltet til Ajax-supporterne, hvor det allerede var bra kok! Dette gjorde det nesten litt kjipt å være der som United-supporter, men det tok seg heldigvis opp også i «bortesvingen» etterhvert som kampstart nærmet seg.

Selve kampen er det vel ikke allverden å fortelle om. Ajax var stadig farlig frampå gjennom begge omgangene. Ingen har noen gang vunnet en fotballkamp basert på å være farlig frampå, så det gikk som jeg hadde håpet: United vant etter et Pogba-mål litt ut i første omgang, og et mål signert Henrikh Mkhitaryan umiddelbart etter pause. Resten var en grei affære.

Ajax-supporterne surna litt på slutten, og røska løs en del stolseter og kasta ned mot banen, ikke spesielt classy spør du meg…

Etter en fin pokalseremoni med krykkeparade, dabbing, dansing og Zlatan-show bar det tilbake inn til sentrum, hvor noen feiret mens andre tok relativt tidlig kveld.

Turen hadde iallfall vært verdt hvert et øre, og returen i morra blir nok kosekos!

Manchester United - Middlesbrough (2-1)

Så utrolig passende. Årets siste dag, og årets siste fotballkamp for meg!

Etter å ha startet dagen med en solid engelsk frokost tok jeg buss til Salford, tusla over elva, og fikk se Drømmenes teater, Old Trafford, åpenbare seg foran meg.

Etter en kjapp tur innom avtalt møtested for å hente sesongkortet jeg skulle disponere i anledning kampen tuslet jeg en runde rundt stadion og sugde inn stemning. Fikk tilogmed tatt en selfie med dagens bursdagsbarn ;)

Heldigvis åpnet dørene inn til stadion i god tid før avspark, så jeg gikk tidlig inn og fant plassen min på tribuna. Dette så bra ut: Ca rett ut fra sekstenmeteren og 12-13 rader fra banen.

Etter å ha inntatt en liten pai under tribuna var det duket for avspark. Drøyt 75000 tilskuere var på plass, og dette ble dermed ny rekord i mest besøkte kamper for meg! (Den forrige var denne i Berlin)

Første omgang ble en frustrerende affære. Vi fikk se et United-lag som totalt dominerte spillet, men tilsynelatende var ute av stand til å score, og da Zlatan endelig gjorde det, så skjemte dommeren seg ut ved å annullere scoringen!

Andre omgang startet mye på samme måte, og skuffelsen og frustrasjonen var derfor enorm da litt konsentrasjonssvikt i de rødkleddes forsvar ga gjestene muligheten til å ta ledelsen.

Om skuffelsen var enorm da 'boro tok ledelsen, så var til gjengjeld først håpet, og deretter gleden tilsvarende enorme da det få minutter før slutt først ble 1-1 og så 2-1, et resultat som også sto seg til dommeren blåste av kampen!

Etter kampen ble det tid til en liten prat med Busby Babes Norge før det bar ut i nyttårsnatten for å feire både det ene og det andre!

Rochdale - Shrewsbury (2-1)

Dagen for min første kamp i fotballens hjemland var kommet. Jeg hadde tatt metrolink-bybane/trikk-greia fra Manchester og ut til Rochdale, slått i hjel et par timer med å tusle rundt i sentrum der, og tatt taxi ut til stadion, hvor jeg ble møtt av nydelige lysmaster! Jeg skulle se kamp på engelsk nivå 3, League One.

Rett etter ankomst tok jeg en snartur innom klubbsjappa, og observerte til min overraskelse at minst 80% av de som var inne der da snakket norsk! Jeg holdt en lav profil og avslørte ikke min nasjonalitet, så jeg gikk raskt ut igjen og inn gjennom nærmeste inngang til stadion.

Dette viste seg å være inngangen til ende-sittetribuna, og dette har jeg alltid ment er en undervurdert vinkel å se kamp fra, så stor var gleden da jeg fant et ikke-reservert sete ved midtgangen passe høyt rett bak mål.

Ble sittende ved siden av en hyggelig eldre mann og barnebarnet hans, og snakket mye med ham underveis i kampen. Han kunne blant annet fortelle at en gang Rochdale hadde Manchester United på besøk fikk han se den beste spilleren han noensinne har sett i aksjon. George Best.

Avspark ble tatt med hjemmelaget i angrep mot den tribuna jeg satt på, og det skulle vise seg å være et bra valg å gå for denne tribuna. Alt etter fire minutter kom en av de blåkledde seg gjennom og gjorde ingen feil alene med keeper. 1-0.

Resten av omgangen ble dominert av hjemmelaget, selv om gjestene var frempå et par ganger uten å bli veldig farlige. Like før halvtimen var spilt kom omgangens store kontrovers. Shrewsbury-keeper Leutwiler så ut til å ha kontroll på en ball som kom i hans retning, men en av 'dale-spillerne klarte å få en superlang tå på ballen samtidig som han grep i den, og forstyrre ham nok til at han mistet den igjen. Ballen havnet så hos en annen av hjemmelagets spillere som hadde verdens enkleste jobb med å få den i mål. Enorme protester fra gjestende spillere og publikum mot dommeren, som de mente burde ha blåst for angrep på keeper, men målet ble stående. 2-0.

Andre omgang var fortsatt Rochdale det beste laget, men det virka som om de var ganske fornøyde med 2-0, og da plutselig gjestene reduserte i det 86. minutt var det duket for en svært spennende avslutning på kampen. Til storparten av de fremmøttes store glede sto det fortsatt 2-1 da kampen ble blåst av, og jubelen kunne slippes løs. I følge min sidemann er det å kjempe i toppen av nivå 3 det aller høyeste klubben noensinne har vært i ligasystemet, så dette er store greier!

Etter å på mystisk vis ha klart å finne veien tilbake til sentrum til fots tok jeg trikk tilbake til Manchester, og kom her i prat med en amerikaner og fire sveitsere som også var i England på fotballtur. Amerikaneren (Som var San Jose Earthquake-supporter) var på sin første av fire kamper på denne turen, mens sveitserne var på sin nest siste av seks kamper! Her snakker vi om ivrige folk!