Stadionet her som Rambergsvallen en gang lå hadde jeg jo besøkt før, men da var det verken toppnivåfotball eller Häcken selv som var hjemmelag, så det var jo en liten begivenhet at jeg nå fikk oppleve det sagnomsuste (de som vet, de vet (De som ikke vet burde høre mer på Kald kaffe)) «Häcken away». Jeg hadde fått avtalt med Glenn at jeg skulle dumpe bagasjen i bilen hans, og etter at dette var utført var det bare å ta seg inn på bortefeltet på stadionet.
Det var en solid gjeng Guliganer (Supporterklubben Guliganerna hadde faktisk feiret sin 35-årsdag kvelden før!) som hadde tatt den korte turen fra Borås, og mens vi sammen sang og sang og sang kom kampen i gang.
Hjemmelaget så ut til å starte bra, men etter noen minutter syntes jeg de for anledningen rødkledde som jeg var der for å heie på så stadig bedre ut, selv om den lave ettermiddagssola gjorde det vanskeligere og vanskeligere å se hva som skjedde ute på banen.
Etter knapt seks minutter stormet så Leo Östman, populært kalt «Dalarnas Haaland» framover i et forsøk på å nå ballen før Häckens målvakt. For meg så det ut som om han gjorde nettopp det, og deretter ble revet overende av keeperen. Dommeren var av en helt annen formening, og i stedet kontret de gulsvarte inn 1-0. Jeg var for å si det mildt lite blid.
Vi fortsatte likevel å synge, til sangen etter 17 minutter av kampen ble avbrutt av grenseløs jubel! Vi hadde klart å presse fram et selvmål, og det sto 1-1.
Resten av første omgang syntes jeg Elfsborg så klart best ut, men flere mål ble det ikke av det. Begge lag fikk riktignok et skudd i mål hver, men begge gangene ble de annullert, henholdsvis for hands og offside. Det sto dermed fortsatt 1-1 da lagene gikk til pause. Jeg kjente at jeg gjerne skulle vært en tur på do, men det var så trangt på tribuna at jeg slo det fra meg og ble stående på samme sted som gjennom hele første omgang.
Etter hvilen forsvant endelig sola etter noen minutter, og dermed kunne vi irritere oss over at det var kjølig i stedet for at vi ikke så noe. Energiske capoer sørget for at vi fortsatte å synge av full hals, men snart skulle vi likevel ønsket at vi ikke så noe, da IFE-forsvaret totalkollapset og det hele endte med selvmål og 2-1.
Etter dette tok Häcken helt over, og resten av kampen ble en sørgelig affære for oss på bortefeltet. Riktignok fikk vi et treff i tverrliggeren å glede oss over, men utenom dette var det lite bortelaget klarte å varte opp med, og tross at dommeren la til rikelig med tid ut over de varslete tre minuttene ble det ikke flere mål. Kampen endte 2-1, og mens vi takket spillerne for forsøket kunne vertskapet forberede seg på en svært spennende sisterunde hvor seier mot Djurgården vil gi dem bronsemedalje (Eller «lilla silver» som de kaller det i Sverige).

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar